Den hellige Pio av Pietrelcina (1887-1968)

Minnedag: 23. september

Pio av Pietrelcina (1887-1968) Den hellige Padre Pio (pater Pius) ble født som Francesco Forgione den 25. mai 1887 i den lille landsbyen Pietrelcina i erkebispedømmet Benevento nordøst for Napoli i Campania i Sør-Italia. Han var et av åtte barn av Grazio Forgione og Maria Giuseppa de Nunzio, vanligvis kjent som «Mamma Peppa». Han ble døpt i landsbykirken Santa Anna dagen etter fødselen og oppkalt etter den hellige Frans av Assisi. Familien var gårdsarbeidere som måtte arbeide hardt, men de var ikke direkte fattige. Likevel måtte faren to ganger emigrere til Amerika i et forsøk på å tjene nok penger til å forsørge familien.

Francesco vokste opp i et hjem fylt av tro og kjærlighet. Det later til at han allerede fra barnsben av vente seg til kontakt med den usynlige verden, med sin skytsengel, med underlige «nærvær» som påvirket ham. Samtidig var han en livlig gutt som ikke hadde problemer med å få venner.

Tidlig i puberteten bestemte han seg for å bli prest og tre inn hos kapusinerne (Ordo Fratrum Minorum Capuccinorum - OFMCap), en gren av fransiskanerordenen. Men det var ikke så lett, for foreldrene hadde ikke syntes at det var noen vits for ham å gå på skole. Han måtte derfor slit hardt med privatundervisning for å lære det mest nødvendige før han gikk i kloster. I en alder av tolv år mottok han fermingens sakrament av erkebiskop Donato Maria dell'Olio av Benevento og samtidig den første hellige kommunion.

Bare 15 år gammel trådte han den 6. januar 1903 inn i kapusinernes novisiat i Morcone, ikke så langt hjemmefra. Her mottok han den 22. januar ordensdrakten og fikk ordensnavnet broder Pius (Fra Pio). Kontakten med den overnaturlige verden fortsatte og forsterket seg. Ved slutten av året i novisiatet avla han de enkle løftene. Han dro til Sant'Elia a Piansini for å studere latin og til San Marco la Catola for å studere filosofi. Den 27. januar 1907 avla han de evige løftene og dro til Serracapriola for å studere teologi. Han fortsatte filosofistudiene i Montefusco, og i desember 1908 mottok han de lavere vielser og ble viet til subdiakon i Benevento.

Den unge munken var ofte syk av en sykdom som lignet tuberkulose, men som legene aldri fant helt ut av. Etter at han hadde avlagt ordensløftene, var han av helsemessige grunner ofte nødt til å avbryte sine studier og tilbringe lange perioder hjemme hos familien. Dette var egentlig ikke lov, og han forsøkte mange ganger å vende tilbake til klosteret, også etter påbud fra sine overordnede, men det gikk bare ikke. Hver gang han kom hjemmefra, ble han så syk at man trodde han var døden nær, mens straks han kom hjem, ble han frisk igjen.

Den 10. august 1910 ble han presteviet i Benevento av erkebiskop Paolo Schinosi av Marcianapoli, 23 år gammel. Det skjedde før tiden på grunn av hans svake helse - man var rett og slett ikke sikker på om han kom til å overleve lenge nok. Han vendte tilbake til Pietrelcina for å feire sin første messe den 14. august. Sin første tid som prest tilbrakte han altså ikke i klosteret, men blant naboer og venner fra barndommen. De satte stor pris på ham, og han likte seg der, men hans lange fravær fra klostret skapte grobunn for rykter og folkesnakk.

Kort etter prestevielsen i 1910 hadde Padre Pio begynt å merke smerter i hender og føtter, og den 11. september 1911 tilsto han til sin åndelige veileder at han «hadde hatt usynlige stigmata (Kristi sårmerker) i over et år». I oktober ble han overført til Venafro, hvor han gjennomgikk ulike medisinske prøver. I mellomtiden hadde han innrømmet at han også led smertene etter Kristi tornekrone og pisking. Hans smerter forsvant imidlertid denne gangen.

Under Første verdenskrig skulle han ha vært innkalt til militærtjeneste, men han ble fritatt av helsemessige årsaker, det vil si på grunn av lungene, ikke stigmata, som ennå var usynlige. Han fikk lov til å vende tilbake til Pietrelcina for å komme seg i den rene fjelluften. I 1916 kunne han endelig vende tilbake til klosteret for godt. I september samme år kom han til den lille kommuniteten i landsbyen San Giovanni Rotondo nær Foggia i Apulia (Puglia). Der skulle han bli boende resten av sitt liv, bortsett fra noen korte perioder med militærtjeneste. I 1917 tjente han som sanitetssoldat i tre måneder, men han ble igjen erklært tjenesteudyktig og kom aldri til fronten. Tidlig i 1918 avtjente han nok en periode, men sikk dobbeltsidig lungebetennelse og ble sendt tilbake til San Giovanni Rotondo. Han skulle lide av dårlig helse hele sitt liv, og den ble ikke bedre av konstante smerter og blodtap som følge av det som skulle komme siden.

Den 5. august 1918 gjennomgikk han den mystiske erfaringen av transverberatio (gjennomboringen av lansen), som ga ham et sår i siden som blødde konstant. Fredag den 20. september 1918 feiret den 31-årige pateren morgenmesse i kapellet klokken 8 sammen med sine tre medbrødre. Klosteret hadde egentlig plass til flere, men de andre brødrene var blitt innkalt til hæren for å kjempe mot de tyske og østerrikske styrkene i Nord-Italia. Etter morgenmessen satte han seg som vanlig i munkenes kor for å meditere og be for at krigen måtte ta slutt, for kirken og for de mange menneskene som ba om hans forbønn.

Han betraktet det enorme og livaktige krusifikset foran korstolene da han kjente en ytterst uvanlig fredsfølelse stige opp i seg. Senere sa han at «en person med blødende føtter og hender» viste seg for ham med et blikk som liksom slo ham i hodet. Han mistet bevisstheten, og ingen vet hvor lenge han lå på gulvet før han kom til seg selv igjen, kanskje en time. Da han fikk bevisstheten tilbake, blødde han fra sår på hender, føtter og i siden. Han skulle bære stigmata i 50 år helt til sin død.

Andrea Cordona, Padre Pios lege siden 1910, beskrev sårene som hull med diameter på 1½-2 cm som gjennomboret fot- og håndflatene: «Lyset kunne skinne gjennom sårene, og spissen av min tommel og pekefinger kunne berøre hverandre gjennom dem». Det rombeformede 7 cm lange såret i siden lå litt på skrå. Under sine undersøkelser fant legen verken knokkelskader eller det minste tegn på betennelse eller verk. Legene som undersøkte sårene hans, greide ikke å forklare dem og heller ikke til å få dem til å gro. Sårene blødde hele tiden, og hver dag resten av livet mistet Padre Pio en hel kopp blod. Såret i siden pumpet spesielt ut blod, særlig fra torsdag ettermiddag til lørdag. Blodet fra stigmata hadde en lukt som er beskrevet av mange som «parfyme eller blomster».

Det hadde ikke tatt lagt tid før Padre Pio ble kjent i omegnen som en god skriftefar og åndelig veileder, og mange regnet ham allerede for en helgen. Han forsøkte så godt han kunne å skjule sine stigmata, men kapusinerne gjorde ikke noe forsøk på å holde hans tilstand hemmelig. Oppmerksomheten eksploderte og fikk et uant omfang i 1919 da nyheten om kapusinerpateren med «Kristi sårmerker» ble kjent. Nyheten spredte seg raskt og mange nysgjerrige reiste til San Giovanni Rotondo for å treffe Padre Pio. Noen var sikre på at han var en svindler, mens andre regnet ham for en helgen. De fleste ble vunnet av hans helt normale måte å være på, samtidig som de fikk seg litt av et sjokk når han i skriftemålet plutselig begynte å fortelle dem om syndene deres før de hadde nevnt dem. Mange ble helbredet for sykdommer og enda flere ble forvandlet i sitt indre. Når han var frisk, kunne Padre Pio høre skriftemål i 15-16 timer i strekk.

Historiene om underlige hendelser forbundet med Padre Pio, om hans mirakler og hans svært konkrete konfrontasjoner med Den onde, er så mange og så utrolige at man nesten kvier seg for å feste lit til dem. Likevel er de ofte godt dokumentert og bevitnet av troverdige mennesker. Han ble tilskrevet bilokasjonens gave (det vil si evnen til å være til stede flere steder på en gang). Det finnes historier om folk som har møtt og sett ham, for eksempel i Roma, mens han etter 1918 faktisk aldri dro fra San Giovanni Rotondo. Den eneste gangen han var i Roma, var i 1917 da han fulgte sin søster Graziella, som senere ble Birgittasøster.

Et av de best kjente eksemplene på Padre Pios bilokasjon er det som den italienske generalen Luigi Caderno opplevde som 70-åring etter det som mest av alt lignet oppløsningen av de italienske militære enhetene ved Caporetto fra 24. til 30. oktober 1917. Sivilbefolkningen fryktet mer de italienske ekssoldatenes plyndring enn østerrikernes angrep. General Caderno hadde ansvaret for disse styrkene, og han ble gjort til syndebukk og ble avsatt. Dette tok han så tungt at han overveide å begå selvmord, spesielt om kvelden den 7. november 1917 i Palazzo Zara. Før han trakk seg tilbake til sitt rom, ga han vaktene beskjed om at ingen måtte forstyrre ham. Deretter tok han en pistol opp fra en skuff og satte i en patron, samtidig som han tenkte over den handling han hadde bestemt seg for å gjennomføre.

I samme øyeblikk knirket det i døren, og en asketisk og mystisk munk trådte frem fra mørket. Hans blikk var bydende, og han gikk bort til generalen og omfavnet ham og talte mildt til ham. Han sa at han var sendt fra Gud og talte i hans navn. Munkens ord kastet lys over generalens nedtrykte sinn, og da han plutselig forsvant som han var kommet, hadde generalen allerede lagt pistolen til side. Caderno fikk senere oppreisning.

Etter krigen leste han en dag i avisen om en stigmatisert kapusinermunk i Sør-Italia som tiltrakk seg pilegrimer fra hele verden. Caderno var klar over at munken som hadde reddet ham, var fra kapusinerordenen, og i 1920 bestemte han seg for å reise til San Giovanni Rotondo for å møte ham. Da han så Padre Pio, ble det helt klart for ham at det var denne munken som på mystisk vis hadde besøkt ham i 1917. Før han rakk å stamme frem et eneste ord, rettet Padre Pio blikket mot ham med et skjevt smil og sa: «Det var ellers litt av en fæl natt vi opplevde den gangen, general...».

Mange av de allierte pilotene som under Andre Verdenskrig var stasjonert i Sør-Italia, fortalte at de hadde sett «en munk i himmelen», som forhindret dem fra å slippe bomber på tyske installasjoner nær San Giovanni Rotondo. Det gjaldt både engelskmenn, amerikanere, polakker og palestinere, og både katolikker, ortodokse, protestanter, jøder og muslimer. Hver gang de nærmet seg, kom denne munken til syne i skyene, og pilotene vendte hjem mer forskrekket enn om de hadde møtt en tysk jager.

Den italienske flydivisjonens leder, general Bernardo Rosini, som da var utstasjonert sammen med de allierte i Bari, trodde ikke at det var mulig. Men ettersom det var så mange som fortalte om episodene, besluttet han seg likevel for å lede et av angrepene, denne gangen mot et tysk våpendepot i San Giovanni Rotondo. Hittil hadde ingen vært i stand til å manøvrere fly over denne byen på grunn av den mystiske munken. Generalen og hans folk kom også rystet tilbake, og samstemmig fortalte de om det som var skjedd. Da de hadde nærmet seg målet og var klare til å slippe bombene, var en munk med løftede hender plutselig kommet til syne i skyene. Bombene hadde løsnet av seg selv og var falt i skogen uten å detonere, og flyene hadde endret kurs uten at pilotene medvirket. Alle spurte om hvem den mystiske munken kunne være, og da var det en som fortalte om en stigmatisert munk som levde i San Giovanni Rotondo.

Etter krigen bestemte generalen og noen soldater seg for å besøke klosteret i San Giovanni Rotondo. De gikk inn i sakristiet og så flere munker der, men alle soldatene kjente straks igjen den munken de hadde sett i skyene - Padre Pio. Pateren la sin hånd på generalens skulder og sa smilende til ham på sin typiske søritalienske dialekt: «Nå, så det var altså deg som ville bombe oss alle». Generalen falt på kne og ble en av Padre Pios største støtter.

Men i tillegg til sine legemlige smerter måtte Padre Pio tåle de smertene som tiltakene fra Roma påførte ham. Hans historie tiltrakk seg ikke bare massenes oppmerksomhet, men også Kirkens. Mange i Vatikanet var bekymret for at hele saken skulle vise seg som religiøst massehysteri, og for at den skulle bringe Kirken i vanry. Selv om mange også var overbevist om at Padre Pio var en hellig mann, ble det satt i gang noe som virket som en regelrett forfølgelse og som langt overgikk allmenn forsiktighet. Anonyme brev med de underligste beskyldninger mot ham og hans medbrødre kom både til klosteret og til Vatikanet.

Den lokale biskopen, P. Gagliardi, var skeptisk og antydet at kapusinerne prøvde å lage oppstyr rundt Padre Pio for å tjene penger. I mars 1920 sendte pave Benedikt XV (1914-22) sin lege og to erkebiskoper for å undersøke. Da Pius XI (1922-39) ble pave i 1922, fulgte en ny undersøkelse. I juli 1923 fikk han ordre om å feire messe bare privat, og to uker senere kom det en ordre om at han skulle overflyttes til et kloster i Ancona ved Adriaterhavskysten, langt unna den febrile atmosfæren i hans hjemlige region. Folk fra Sør-Italia har hett blod i årene, og de strømmet ut i gatene hver gang det gikk rykter om at Padre Pio skulle reise. Rundt 5.000 mennesker truet med opptøyer, og til slutt erklærte politisjefen i området at en avreise ville resultere i et blodbad, og beslutningen ble trukket tilbake innen en uke. I et brev til borgermester Francesco Morcaldi sa Padre Pio at han var klar til å adlyde, men samtidig uttrykte han ønske om å bli gravlagt i San Giovanni Rotondo.

Padre Pio selv ga ikke noen kommentarer om sin tilstand annet enn at den var «et mysterium for ham selv», men at hans gaver skulle være til fordel for andre. Han eller hans kommunitet var i stand til å sikre at de ble det da pengegaver begynte å strømme inn fra skriftebarn og beundrere. I januar 1925 åpnet Padre Pio et sykehus i et forlatt kloster. Det ble oppkalt etter Frans av Assisi og hadde tyve senger, og det forble i drift i tretten år.

Vatikanet er alltid mistenksomme overfor «private» opplevelser og åpenbaringer, og de ga omgående ordre om at Padre Pios sårmerker skulle undersøkes av leger og fagfolk på mystikk. Men ekspertene kom ikke frem til et samstemmig resultat. Noen betegnet sårmerkene som et «interessant tilfelle av selvsuggesjon» eller som «nevrotiske skader», men de var imidlertid i mindretall. Flertallet mente at fenomenet var overnaturlig. Likevel påla Roma Padre Pio ulike sanksjoner.

I 1922 dro den velkjente italienske teologen, legen og fransiskanerpateren Agostino Gemelli, som var ekspert på spørsmål om stigmata og som grunnla Gemelli-klinikken i Roma, for å undersøke Padre Pios stigmata. Han hadde allerede skrevet mye om emnet, og han mente at all stigmatisering var et psykologisk mer enn et overnaturlig fenomen, men det unike unntaket for Frans av Assisi og muligens den hellige Katarina av Siena. Da p. Gemelli kom, krevde Padre Pio skriftlig autorisasjon for å vise ham stigmata. Dette hadde han fått beskjed om av sine overordnede, og Padre Pio var en lydig munk. P. Gemelli hadde ingen skriftlig tillatelse, men han fortsatte å insistere og stolte på sin karisma og sitt ry. Men Padre Pio var aldri imponert over posisjon eller ry, så han avviste p. Gemelli temmelig bryskt.

Den berømte eksperten må ha følt seg svært forurettet, og fra da av var han Padre Pios fremste kritiker. Han konkluderte med at Padre Pio var en «hysteriker» og at stigmata var selvpåført. Men han var ikke alltid redelig, og han hevdet for eksempel med urette at han hadde sett Padre Pios stigmata og spekulerte i at kapusineren holdt sårene åpne ved hjelp av karbolsyre. Dessverre hadde hans vurdering av Padre Pio en negativ virkning på opinionen.

I 1930 gikk det igjen rykter om at Padre Pio skulle sendes bort. Det førte til at lokalbefolkningen, med borgermesteren i spissen, utplasserte væpnet vakt ved klosteret og bygde barrikader. På et tidspunkt brøt en mobb seg inn i klosteret for å «redde» Padre Pio. Igjen ble forflyttingsplanene lagt til side, men andre straffetiltak ble innført.

I 1931 kom det et offisielt dekret fra det daværende Sanctum Officium (det hellige embete), som den nåværende Troslærekongregasjonen har gått ut fra, men som er like godt kjent under sitt tidligere navn Inkvisisjonen. Teksten er kort, formell og streng: «Den høyeste kongregasjon av Sanctum Officium, som er gitt i oppdrag å bevare troens og moralens integritet, erklærer etter å ha undersøkt de gjerninger som blir tilskrevet Pater Pio av Pietrelcina, at disse ikke kan regnes som overnaturlige, og formaner de troende å tilpasse sine handlinger denne erklæring».

Etter denne kjennelsen fikk Padre Pio fra 1931 til 1933 forbud mot å lese messe med andre enn en ministrant til stede. Andre sanksjoner og forbud fulgte for å bremse «hysteriet» blant mange troende rundt Padre Pio. Han fikk også forbud mot å høre skriftemål og til og med å vise seg i kirkens kor. Han måtte avbryte all kontakt med mennesker han hadde tatt seg av. Dette var et enormt slag, ikke bare fordi han mistet kontakten med de mange menneskene som var hans gode venner, men også fordi dette hindret ham i å gjøre det han visste var hans kall: å føre mennesker til Gud gjennom sakramentene.

Noen av dem som støttet Padre Pio, truet i 1933 med å lage regelrett skandale og forkynne for all verden hvor urettferdig han var blitt behandlet. Da ble messeforbudet opphevet, men det ble gjort på en slik måte at kirkeledelsen ikke innrømmet å ha gjort ham urett. Restriksjonene forbundet med hans praksis som skriftefar ble bare gradvis opphevet, noe som ga grobunn for masse rykter: En prest som ikke får lov til å høre skriftemål, må det da være noe galt med? Til slutt fikk han igjen lov til å høre skriftemål fra menn, men det tok enda et år før kvinner fikk skrifte for ham. Han ble også fremdeles underlagt mange restriksjoner i sin kontakt med folk utenfra, selv om den aldri mer ble helt avbrutt.

Det var kanskje i disse motgangstidene Padre Pio best fikk vist hva som bodde i ham. Han led på grunn av andre menneskers feil, men han ble ikke bitter, og han gjorde ikke opprør mot de kirkelige autoriteter. Resten av livet fortsatte han å gjøre det han aller helst ville: Å lede mennesker, mange mennesker, til Gud gjennom sakramentene. Dette gjorde han med stor energi, med sine mange merkelige karismatiske gaver, med både røffhet, strenghet og humor. Hos ham fant mange pilegrimer trøst og hjelp, inkludert mirakuløse helbredelser for legemlige lidelser.

Den enkle kapusineren var en utrettelig skriftefar, og mange ganger sto tusener i kø foran hans skriftestol. Dette til tross for at han ble regnet som en ubekvem skriftefar, som rasende nektet absolusjon hvis han trodde at noe ble holdt skjult for ham. En gammel dame i San Giovanni minnes den tiden da hun ba Padre Pio om absolusjon. «Men det var ikke bestandig han ga meg den, for han var alltid redd for at man skjulte noe for ham. Når jeg så forberedte meg bedre og kom tilbake, fikk jeg den». Over 600.000 mennesker skal ha skriftet for ham.

Padre Pio hadde også i aller høyeste grad en stor praktisk sans. I 1940 ville han bruke pengene som pilegrimene etterlot seg, til å bygge et sykehus i San Giovanni Rotondo for å lindre lidelsene til de fattigste. Han fikk særlig støtte fra den rike amerikanske kvinnen Maria Pyle etter at han hadde trøstet hennes mor da hun var døende i 1929. Han etablerte medisinske og administrative komiteer, men igjen stilte Roma tallrike hindre i veien for ham, og til og med hans egen orden fulgte opp. Det var som å ville «bygge en katedral i en ørken», het det. Utenom klosteret fantes det den gang knapt noen ting i de tynt befolkede omgivelsene. Andre verdenskrig gjorde også at prosjektet måtte legges på is.

Men i 1947 begynte han byggingen, og arbeidene ble betalt av donasjoner fra rike velgjørere. Pave Pius XII (1929-58) løste Padre Pio fra fattigdomsløftet slik at han kunne bygge sykehuset, og italienske venstreorienterte kalte ham «den rikeste munken i verden». Den 5. mai 1956 kunne Padre Pios sykehus åpnes. Det fikk navnet Casa Sollievo della sofferenza, «Huset for lindring av lidelse». Ved åpningen deltok høytstående representanter for Kirke og stat sammen med 15.000 troende. Det hadde da 300 senger, men allerede ved innvielsen spådde Padre Pio at det snart ville bli for lite. Det hadde han helt rett i, for nå blir sykehuset utvidet for femte gang. Det har i dag over 1.200 senger, fem operasjonssaler og en svært moderne infrastruktur. Sykehuset med sine 2.500 ansatte er enestående i sitt slag i hele Italia. Selv om det ligger i en bortgjemt liten provinsby, er det av de mest berømte og velrenommerte i landet, og berømte leger veksler på å lede de forskjellige sykehusavdelingene.

I 1947 ble det åpnet et kapusinerkloster i Padre Pios hjemby Pietrelcina. I 1948 var antallet som ville skrifte hos Padre Pio, så stort at han var nødt til å innføre forhåndsbestillinger. Pave Pius XII og Vatikanet inntok også etter hvert en mer forsonlig holdning. Padre Pio ble invitert til å besøke paven, som foreslo dannelsen av bønnegrupper i Italia og i utlandet for å støtte hospitalets arbeid. Allerede i 1947 begynte det å oppstå dusinvis av bønnegrupper inspirert av ham over store deler av verden, men særlig i Italia. «Padre Pio bønnegrupper» hevder nå å ha hundretusener av deltakere som er inspirert av hans lære og eksempel.

I 1956 ble også grunnsteinen lagt ned til en kapusinerkirke, og året etter utnevnte Pius XII Padre Pio til direktør på livstid for brorskapet av fransiskanernes tredjeorden «Santa Maria delle Grazie» og han ble gitt personlig kontroll over hospitalet. Hans visjon der var ambisiøs og fullstendig original: dagsordenen for hver dag ble delt i «tider for bønn og tider for vitenskap», og han erklærte at han ville at grunnleggelsen skulle inneholde et internasjonalt studiesenter, et hospits for gamle mennesker og et senter for åndelige øvelser. Alt dette skulle drives av en «ny milits» i de sykes tjeneste. Den 1. juli 1959 kunne den nye kirken Santa Maria delle Grazie innvies.

I 1959 ble Padre Pios helse forverret, og det var på den tiden han begynte å kringkaste sine åndelige tanker over hospitalets radio etter Angelus klokken 12 og klokken 18. I august kom han seg, tilsynelatende på mirakuløst vis, da en statue av Vår Frue av Fatima ble brakt til hospitalet for to dager.

Men prøvelsene fra Kirkens ledelse var ikke over. Den 22. juli 1960 utnevnte Sanctum Officium Msgr Carlo Maccari (1913-97) til apostolisk visitator til klosteret og sykehuset i San Giovanni Rotondo. Maccari, som senere ble erkebiskop av Ancona, hadde som oppgave å foreta en undersøkelse for «å redde Kirken fra en form for fanatisme som de menneskelige lidenskaper dessverre har ført til». Visitasjonen fant sted fra 29. juli til 2. oktober 1960. Så skjedde det skammelige at i fire måneder ble paterens skriftestol, samtalerom og celle avlyttet gjennom skjulte mikrofoner, noe skriv og dokumenter i byens bibliotek bevitner. Avlyttingen i cellen varte ikke lenge, fordi Padre Pio skar gjennom kabelen med bordkniven. Til sammen fylte avlyttingen 37 bind, uten at de avlyttede, hans besøkende og skriftebarn, visste om det. Dette er en fremgangsmåte som i Den katolske kirke normalt fører til ekskommunikasjon for de utførende.

Opptegnelsene ble delvis ført til Roma av en geistlig om natten og i all hemmelighet, delvis sendt rekommandert fra Foggia. Alt ble gjort for ikke å vekke mistanke. Vi vet ingen ting om følgene av avlyttingsaffæren og eventuelle tiltak mot «sjelespionene». Maccaris 200 sider lange rapport er aldri offentliggjort i sin helhet, men den skal være knusende kritisk. Lenge ville sladderen i Vatikanet ha det til at «Maccari-rapporten» var et uoverstigelig hinder for at Padre Pio kunne helligkåres. Det mest spektakulære ryktet var at Padre Pio var involvert seksuelt med kvinnelige tilhengere. Ifølge italienske aviser ble det hevdet at han hadde samleie med kvinnelige skriftebarn to ganger i uken - latinen er bevart: bis in hebdomada copulabat cum muliere. Ifølge den offisielle kapusinske litteraturen angret Msgr Maccari senere, og på sitt dødsleie ba han til Padre Pio.

Den 31. januar 1961 meddelte kardinal Alfredo Ottaviani, sjef for Sanctum Officium (som noen år etter skiftet navn til Troslærekongregasjonen), i et brev til generalsuperioren for kapusinerne beslutningene når det gjaldt Padre Pio. Der blir det vist til «hyppige overtredelser av den religiøse lov». I San Giovanni Rotondo foretrekker man i dag ikke å kommentere innholdet i brevet fra Sanctum Officium i 1961. Avlyttingen med skjulte mikrofoner forbigås også i dag helst i taushet fra alle kanter. Det er uklart om den hellige pave Johannes XXIII (1958-63) spilte noen aktiv rolle i denne saken.

Den 11. mai 1964 bestemte Padre Pio at Den hellige Stol skulle arve alt han eide. I 1966 ble tiårsdagen for hospitalet feiret med en internasjonal samling for bønnegruppene. Den 20. september 1968 samlet store folkemengder seg for å feire 50-årsjubileet for Padre Pios stigmata. To dager senere, den 22. september, feiret han det som skulle komme til å bli hans siste messe. Da han løftet sine hender i messen, la noen troende som regelmessig deltok i morgenmessen, merke til at sårmerkene var forsvunnet. Normalt hadde de kunnet se sårene på hendene hans. Padre Pio døde dagen etter, den 23. september 1968, 81 år gammel. I hans begravelse deltok 100.000 mennesker. Allerede før han døde hadde noen snakket med ham om hans fremtidige helligkåring. Han er gravlagt i krypten i basilikaen som ble ferdigstilt i hans dødsår 1968. Hans jordiske rester skal flyttes til den nye enorme valfartsbasilikaen noen hundre meter unna, når denne en gang blir ferdig.

Hans sårmerker fortsatte å være synlige og blø til like før han døde. Dette blir bekreftet av professor Gusso fra Casa Sollievo della sofferenza, som sammen med sin kollega Giuseppe Salla var til stede ved Padre Pios dødsleie. Gusso, som lenge har vært pensjonist, husker fortsatt sin store forbløffelse da de vasket den døde: «Stigmata var forsvunnet. Huden, som få dager tidligere fortsatt hadde blødd, var igjen blitt glatt og til og med uten arr.» Dette hadde han selv forutsagt 50 år tidligere. Padre Pios ordensbrødre var også svært forbløffet over dette og diskuterte om de skulle spre historien om av stigmata var forsvunnet. Gusso understreker at det dreier seg om en mirakuløs hendelse, når man tenker på at Padre Pio i 50 år hver dag hadde mistet en kopp blod. Dessuten hadde han ikke tatt til seg mer enn 200 kalorier daglig. Bortfallet av stigmata var altså like uforklarlig som da de dukket opp.

Stigmata er et fenomen som man kjenner fra en del helgeners liv, men også noen andre menneskers. I vårt århundre har flere tilfeller av stigmata blitt vitenskapelig undersøkt, uten at man er kommet nærmere en løsning på fenomenet. Ren svindel, for eksempel ved at en person selv påfører seg sårene, blir som oftest utelukket i de tilfellene man har kunnet undersøke og kontrollere. Det hevdes gjerne at fenomenet kan ha psykosomatiske årsaker, at en person kan identifisere seg så sterkt med Kristi lidelse at det får fysiske utslag. Kirken er derfor meget forsiktig med å erklære at stigmata har en overnaturlig årsak, og det har bare blitt gjort i Frans av Assisis tilfelle. Så vidt man kjenner til, er Padre Pio den eneste prest som har hatt stigmata.

Til tross for den høye ærefrykten som finnes for Padre Pio både i Italia og i verden for øvrig, har det alltid hevet seg kritiske røster mot ham og måten han ble og blir æret på. Ikke sjelden blir også grensene til overtroisk folkefromhet overtrådt. Den nåværende klosterforstanderen i San Giovanni, pater Cocomazzi, innvender mot dette: «De troende kom ikke bare til San Giovanni for å se den stigmatiserte. Tro og håp var Padre Pios dyder. Han ga menneskene mye håp, og gjennom ham åpenbarte Kristus seg for menneskene. Padre Pio er Kristus i vår midte. Menneskene søkte i ham det samme som de for 2000 år siden søkte i Kristus. Jesus elsker menneskene, og han utvalgte denne ydmyke, ulærde kapusinerpateren for å bringe menneskene budskapet om frelse.»

Padre Pio var viden kjent for sin kompromissløshet når det gjaldt botens sakrament. Hans holdning gikk imot alle kretser som utbrer bildet av en dømmende Gud, mer fryktinngytende enn barmhjertig. Ultrakonservative og tradisjonalistiske kirkelige bevegelser har forsøkt å ta Padre Pio til inntekt for sine egne kjepphester, og har ikke gått av veien for å manipulere bildet av Padre Pio for å la ham fremstå som en «fundamentalist». Pater Cocomazzi liker dette dårlig: «Det er en alvorlig feil hvis man tilskriver Padre Pios bilde tradisjonalistiske kretser eller andre bevegelser. Det ville han aldri ha funnet seg i. Som en lydig tjener hadde han akseptert forandringene i Kirken», forsikrer Cocomazzi. På spørsmål om det da ikke er hovmodig å ville bære korset sammen med Kristus og å ville dele hans lidelser for å redde menneskeheten, mener pater Cocomazzi: «Pio følte seg som en åndelig sønn av den hellige Frans, som han delte kjærligheten til de fattige med. Han ba mye og aldri snakket om sine gaver».

Hvor høyt Padre Pio ble og blir æret i Italia, viser antallet pilegrimer til San Giovanni Rotondo. Ofte kommer opptil 40.000 troende daglig til stedet hvor kapusineren virket og er gravlagt. San Giovanni har dermed overtatt førsteplassen fra Lourdes blant Europas valfartssteder. I 1998 var det 7½ millioner besøkende, mot Lourdes' 6 millioner. Til forskjell fra det internasjonale Lourdes er San Giovanni Rotondo mer et indre italiensk anliggende, nesten 90 % av de besøkende er italienere. I bussen som kjemper seg opp hårnålssvingene på det 600 meter høye Monte Gargano, henger et bilde av den hellige. Over alt treffer man på mer eller mindre smakfulle fremstillinger av den stigmatiserte kapusineren; San Giovanni Rotondo lever av Padre Pio og legger ikke skjul på det.

Myndighetene i San Giovanni Rotondo betrakter vel som Padre Pios største «mirakel» at han har forvandlet en fattig landsby med 2.000 innbyggere, som utelukkende levde av oliven- og korndyrking og kvegdrift, til en by med blomstrende næringsliv og 26.000 innbyggere. Det stedlige næringsliv har kapusinerpateren å takke for 70 % av sine inntekter. Til forskjell fra Lourdes kommer 70 % av pilegrimene om morgenen og drar igjen om ettermiddagen. Utlendingene tilbringer normalt ikke mer enn en eller to netter på stedet, forteller borgermester Pio Fini. I 1998 hadde hotellene i San Giovanni Rotondo 200.000 overnattinger i sine 2.500 til 3.000 senger. Padre Pio testamenterte hospitalet til Den hellige Stol, men det drives som et offentlig sykehus innenfor det italienske nasjonale helsesystemet.

Spesielt på Padre Pios dødsdag den 23. september er det umulig for den gamle basilikaen i San Giovanni Rotondo å ta unna pilegrimsmengden på opp til 60.000 mennesker. Noen skritt unna klosteret bygges det derfor i dag en ny kirke som kommer til å bli kristenhetens nest største etter Peterskirken (kopien av Peterskirken i Afrika regnes da ikke med). Den nye kirken skal gi plass for 7.200 troende, og på plassen foran er det plass til over 30.000 pilegrimer. Kirken er tegnet av den berømte italienske arkitekten Renzo Piano. Bygget kommer til å koste rundt 210 millioner kroner, grunnsteinen ble lagt ned i 1994 og arbeidene skulle være avsluttet til det hellige år 2000, men de pågår ennå (2003).

Betydningen av fenomenet Padre Pio for Italia kan knapt overvurderes. I begeistringen for ham opplever nasjonen seg enda en gang som dypest sett et katolsk folk. Kirkegjengere og antiklerikale, skilte kvinner og prektige familiefedre, sosialt engasjerte og esoterikere - alle finner noe i ham. Da Italias ekskommunistiske statsminister Massimo D'Alema i januar 1999 for første gang besøkte paven, skyndte hans kone seg å minne om at hennes familie stammer fra Padre Pios hjemtrakter.

Karol Wojtyla, den gang erkebiskop av Kraków og i dag pave Johannes Paul II, ba i 1962 Padre Pio om å be for den kreftsyke polske legen Wanda Poltawska. Kvinnen ble helbredet. Wojtylas brev er bevart sammen med takkebrevet etter helbredelsen. Etter attentatet på paven på Petersplassen den 13. mai 1981 minnet tilhengere av Padre Pio om at Karol Wojtyla kort tid etter at han ble viet til prest den 1. november 1946, hadde besøkt kapusinerpateren i 1947. Den gangen skal munken ha forutsagt pavevalget og ha meddelt unge Wojtyla at han «så ham kledd i en hvit drakt med blodstenk», noe man nå anser for å være en forutsigelse av attentatet i 1981. Padre Pio menes også å ha forutsagt at pavens embetsperiode skulle vare i 17 år - men da bommet han i tilfelle grovt, for det er en grense som ble overskredet den 16. oktober 1995.

I november 1969 ble de første skrittene tatt for å åpne en saligkåringsprosess. Allerede i 1972, fire år etter Padre Pios død, gikk kardinal Wojtyla inn for saligkåring av ham. Padre Pio sto på «venteliste» til saligkåring i over tyve år. Selv om Vatikanet i de to siste årtier menes å ha blitt oversvømt av rapporter om uforklarlige mirakler som settes i forbindelse med Padre Pio, var det angivelig pave Johannes XXIIIs tilbakeholdenhet som har gjort at prosessen varte så lenge.

Pave Johannes Paul II satte i gang en granskning av anklagene som var rettet mot Padre Pio mens han levde, som svindlersk oppførsel, upassene forhold til kvinner og økonomiske uregelmessigheter, men de ble alle bevist å være falske. Derfor ga Vatikanet sitt nihil obstat den 29. november 1982, og i 1983 kunne endelig erkebiskopen av Manfredonia innlede saligkåringsprosessen ved å sette i gang med informasjonsprosessen på bispedømmenivå, og den varte til 1990. Dokumentasjonen om hans liv og virke teller 104 bind med 30.000 sider. I 1997 besøkte paven San Giovanni Rotondo og ba ved Padre Pios grav.

Padre Pio fikk aldri noen offentlig oppreisning for den overlasten han hadde lidd. Den kom på sett og vis først den 18. desember 1997, da paven underskrev et dekret som slo fast at Padre Pio hadde levd et liv preget av «heroiske dyder», som det heter i fagterminologien. Anerkjennelsen av «heroiske dyder» betyr ganske enkelt at Kirken konstaterer at all tilgjengelig dokumentasjon viser at den aktuelle personen har levd som en helgen. Vedkommende kan da omtales som Venerabilis, «Ærverdig». Dette er vanligvis siste steg før en saligkåring, men først kreves det et mirakel gjennom helgenens forbønn.

Den 21. desember 1998 undertegnet paven dekretet fra Vatikanets kongregasjon for helligkåringer, Congregatio pro Causis Sanctorum, som godkjente en «mirakuløs helbredelse» på Padre Pios forbønn. Det var helbredelsen av fru Consiglia de Martino fra Salerno som ikke kunne forklares på noen medisinsk måte. Hun var en hengiven tilhenger av Padre Pio og medlem av en av hans bønnegrupper. Hun ble alvorlig syk, men ble på uforklarlig måte frisk etter at hun sammen med slektninger og venner ba ved Padre Pios grav.

Dermed ga Vatikanet grønt lys for saligkåring. Padre Pio ble saligkåret den 2. mai 1999 av pave Johannes Paul II på Petersplassen i Roma. Antallet pilegrimer var så stort at Petersplassen ble for liten, så 100.000 av de rundt 400.000 måtte følge seremonien på storskjermer utenfor Lateranbasilikaen.

Den 20. desember 2001 undertegnet pave Johannes Paul II dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et nytt mirakel på den salige Padre Pios forbønn, noe som åpnet veien for en helligkåring. Miraklet hendte den 7-årige Matteo Pio Colella, sønn av en lege som arbeider i Casa Sollievo della sofferenza, sykehuset i San Giovanni Rotondo som ble grunnlagt av Padre Pio selv. Om natten den 20. juni 2000 ble Matteo innlagt på intensivavdelingen med galopperende meningitt (hjernehinnebetennelse). Om morgenen mente legene at alt håp var ute for ham. Videre behandling syntes nytteløst, ettersom ni av guttens vitale organer ikke lenger viste livstegn.

Samme kveld ble det holdt en bønnevigilie, hvor guttens mor og noen kapusinerbrødre fra Padre Pios kloster var til stede. I samme øyeblikk bedret guttens tilstand seg plutselig, noe som forbløffet legene. Da han våknet fra komaen, sa Matteo at han hadde sett en eldre mann med hvitt skjegg og en lang, brun drakt som sa til ham: «Ikke vær redd, du vil snart bli helbredet».

Padre Pio ble helligkåret den 16. juni 2002 av pave Johannes Paul II på Petersplassen i Roma. Det var en av de største helligkåringsseremoniene i Roma noen sinne, og over 300.000 trosset varmen på rundt 35?. De to som har fått sine helbredelser offisielt godkjent som mirakler på Padre Pios forbønn, Consiglia de Martino og Matteo Colella, var begge til stede. Det var også den polske legen og professoren Wanda Poltawska, som ble helbredet for kreft på Padre Pios forbønn etter at erkebiskop Wojtyla hadde skrevet til ham.

Da hadde folkemeningen allerede for lengst helligkåret ham. I Italia overgår han alle helgener i popularitet, med et mulig unntak av to andre fransiskanere: Frans av Assisi selv og Antonius av Padova. Men til forskjell fra Frans og Antonius er Padre Pio også tilgjengelig på fotografier og videoer. Dermed er den søritalienske kapusineren det første folkelige helgenikon fra vår medietidsalder (snart fulgt av Mor Teresa). Åpenbart legemliggjør kapusineren med sårmerkene noe som knapt var ventet på slutten av det 20. århundret: en helgenskikkelse som kunne ha kommet fra 1100 eller 1200-tallet, som fascinerer enkle troende like høyt som velutdannede og mennesker høyt på strå.

Padre Pios minnedag er dødsdagen 23. september. Hans fødeby Pietrelcina er i dag forvandlet til et slags friluftsmuseum til Padre Pios ære. Det fortelles at en av Padre Pios nærmeste åndelige tilhengere, Eligio D'Antonio, en gang sa til sin mester: «Pater, jeg ønsker å bli en helgen». Padre Pio svarte: «Et fryktelig yrke, min sønn».

I 1994 ble det på svensk gitt ut en biografi med tittelen «Padre Pio av Pietrelcina» (bokförlaget Artos). Den franske komponisten og regissøren Jean-Marie Benjamin har laget en film om ham: «Profetens natt: Padre Pio av Pietrelcina». Videoversjonen er nå solgt i 140.000 eksemplarer. Benjamin var selv agnostiker før han oppsøkte Padre Pio noen måneder før han døde, men det endte med at han selv ble presteviet i 1991. Man kan også få et lite inntrykk av Padre Pios popularitet ved å foreta et lite søk på Internett. Blant stedene som omhandler ham, er:

http://www.padrepio.it/

http://www.padrepio.com/

Se en side med bilder.

Kilder: Butler (IX), Ball (1), Hvidt, Index99, CSO, Patron Saints SQPN, vatican.va, Vatikanradioen/OB 19.12.97 og 13.3.99, Katolsk Orientering 12/96, Kathpress/Catholic World News/Zenit 1999 og 2002, Vatican Information Service, Heidi Øyma: Padre Pio fra Pietrelcina (kilde: Renzo Allegri: Padre Pio, un santo tra noi, Mondadori, Milano 1998), nationalcatholicreporter.org, mexicohotels.com, petersnet.net

Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

av Webmaster publisert 03.06.2003, sist endret 22.02.2016 - 10:09