Den hellige Peter Olovsson av Alvastra (1307-1390)

Den hellige Peter Olovsson (Petrus Olai, Petrus Olavi) ble født i 1307. Han ble cistercienser (Ordo Cisterciensis – OCist), subprior og senere prior for Alvastra kloster. Etter at den hellige Birgitta og hennes mann Ulf hadde valfarten til Santiago de Compostela, gikk de to ektefellene med tanker om å gå i kloster og levde i avholdenhet og bønn. Ulf besøkte Alvastra cistercienserkloster, og der døde han den 12. februar 1344.

Mannens død ble vendepunktet i Birgittas liv. Hun tok ringen av fingeren, fordelte det hun eide på sine barn, de fattige og noen kirker, beholdt bare det nødvendigste til seg selv og henga seg til et liv i bot og bønn. Mellom 1343 og 1346 bodde Birgitta i klosteret i Alvastra. På denne tiden begynte hun også å få de mange åpenbaringene som ikke bare var ment for henne, men som skulle kunngjøres, og derfor måtte de publiseres. Det var disse åpenbaringene som skulle gjøre Birgitta kjent, og nedskrivingen av dem betegnes som svensk middelalders litterære hovedverk.

Det var i Alvastra hun møtte subprior Peter Olovsson da hun og Ulf kom tilbake fra Santiago de Compostela. Det er sannsynlig at han i begynnelsen var Ulfs skriftefar, men ikke hennes før etter Ulfs død. Hun ba ham om å skrive ned åpenbaringene etter hennes diktat. Først nølte han, delvis fordi han anså seg uverdig til dette oppdraget, og delvis fordi det kanskje dreide seg om rene innbilninger og ikke om virkelige budskap fra Gud. For å få klarhet tilbrakte han en natt i klosterkirken under bønn, og han kjente da et slag som slo ham i gulvet. Han ble båret tilbake til sin celle av sine medbrødre, og der lå han urørlig resten av natten. Han var nå overbevist om at det var Guds vilje at han skulle skrive ned Birgittas åpenbaringer.

Deretter fungerte han som hennes sekretær. Han var en betydelig teolog og latinekspert, selv om han ikke skrev latin av høyeste merke, det såkalte magistrale latinum. Men Jomfru Maria sa selv i en visjon til Birgitta (Extr 113) at selv om Peter ikke skrev de lærde magistrenes latin, «behager likevel ordene av denne min elskede venn meg mer enn dem fra noen verdslig mesters munn». Birgitta fortalte sine åpenbaringer for ham, og han oversatte og skrev dem ned på et enkelt og vakkert latin. Senere lære Birgitta seg latin og kontrollerte Peters oversettelser, når hun da ikke selv dikterte på latin. I Lübeck-utgaven av Birgittas åpenbaringer har man som illustrasjon til kapittel 48 i Revelationes extravagantes, som blant annet forteller om Peters natt i klosterkirken, plassert et tresnitt hvor Birgitta og Peter er avbildet side ved side, begge med helgenglorie. Ifølge Revelationes extravagantes (109) befridde Gud på Birgittas forbønn Peter fra den alvorlige hodepinen som hadde plaget ham fra barndommen.

Fra Birgittas siste reise (1373-74). Bak kisten Birgittas sønn ridder Birger Ulfsson og prior Peter av Alvastra. Fra Birgitta-alterskapet i Vadstena klosterkirke.

I disse årene oppsto det et også nært vennskap mellom Peter Olovsson av Alvastra og den hellige magister Mattias av Linköping. Etter hvert som hennes visjoner og åpenbaringer ble mer hyppige, ble Birgitta redd for at alt sammen var noe hun innbilte seg. Etter å ha hatt den samme visjonen tre ganger, ba hun Mattias om å sjekke dem. Han var kannik i Linköping og en stor teolog og regnes som en av Nordens fremste intellektuelle i middelalderen. Gjennom ham ble Birgitta kjent med den religiøse tenkningen i Europa, og han påvirket og veiledet henne både som teolog, sjelesørger, kulturpersonlighet og predikant. Han erklærte at hennes visjoner kom fra Gud.

Til sitt planlagte kloster i Vadstena skrev Birgitta omkring 1345 en klosterregel (Regula Salvatoris) som hadde den hellige Augustins regel som utgangspunkt og fikk Peter Olovsson av Alvastra som den endelige redaktør. Klosteret skulle være et dobbelkloster under ledelse av abbedissen, mens en generalkonfessor skulle være åndelig forstander for munkene og styre i åndelige spørsmål. Munkene skulle ta seg av gudstjenestene og sjelesorgen. Kirken skulle være felles og åpen for legfolk, men med gitre så de tre kategorier kunne ferdes fritt uten å komme i berøring med hverandre.

Birgitta fikk i 1347-48 sine venner Hemming av Åbo og Peter Olovsson av Alvastra til å foreta en reise til Frankrike for å megle mellom den franske og den engelske kongen i den lange krigen og overtale paven i Avignon til å vende tilbake til Roma. Oppdraget mislyktes, og det fikk Birgitta til å ta den store beslutningen selv å dra til Roma og virke for disse viktige anliggender og fremfor alt for pavens stadfestelse av hennes klosterregel og klostergrunnleggelse, som hun i følge et guddommelig tilsagn skulle motta i Roma. I tillegg ville hun motta den spesielle jubileumsavlaten i det hellige år 1350 i Roma, for hun regnet med at paven ville besøke Roma i Det hellige år.

Høsten 1349 dro Birgitta til Roma. Den hellige Peter Olovsson av Skänninge, forstander for Helgeandshuset i Skänninge, ble med henne som hennes skriftefar og ble den åndelige leder av den lille svenske kolonien i Roma. Peter Olovsson av Alvastra ble ikke med. De to kalles begge Petrus Olai eller Petrus Olavi, så for å skjelne dem må vi ta med «etternavnene» «av Skänninge» eller «av Alvastra» (på latin: Petrus Olavi Alvastrensis; Petrus Olavi Skeningensis).

En gang på denne tiden avanserte Peter Olovsson fra subprior til prior i Alvastra. Magister Mattias døde hos dominikanerne i Stockholm i 1350 under Svartedauden («Digerdöden»). Både prior Peter av Alvastra og kongen var til stede ved vennens dødsleie. Senere i 1350 reiste Peter sammen med Birgittas datter Katarina også til Roma. Der lærte Birgitta seg et brukbart latin, slik at hun kunne kommunisere med de viktige personene hun ønsket å komme i kontakt med. De bodde først i huset til en kardinal, men Birgitta ble oppsagt fra dette bostedet og fant ikke noe annet. Men omsider fikk Birgitta og Katarina et fast tilholdssted ved Piazza Farnese i (det nåværende) Casa di Santa Brigida, som den fornemme romerske enken Francesca Papazuri eide. Hun ble Birgittas venninne og stilte huset til hennes rådighet så lenge hun levde.

Peter Olovsson av Alvastra oppholdt seg like mye i Roma som på Alvastra på 1350-tallet. Han arbeidet som Birgittas sekretær når han var i Roma og oversatte også hennes åpenbaringer til latin. Dette arbeidet ble overtatt av hans navnebror av Skänninge når han selv var i Alvastra.

Den 23. juli 1373 døde Birgitta i huset ved Piazza Farnese etter å ha mottatt de siste sakramentene av sin trofaste venn Peter av Alvastra. Etter Birgittas død førte han sammen med Peter Olovsson av Skänninge, Katarina og Birger og andre av Birgittas venner hennes legeme tilbake til Vadstena.

Trekisten med relikviene forlot Roma den 2. desember 1373, og den ble båret over Alpene, gjennom Dalmatia, Østerrike, Brno og Danzig, hvor relikviene ble stilt ut i lengre tid. Dette skyldtes vanskelighetene med å krysse Østersjøen om vinteren. Deretter ble skrinet brakt med båt til Sikavarp på Öland og videre til Söderköping, og den 4. juli 1374 var kisten fremme i Vadstena, hvor Birgitta hadde ønsket å bli gravlagt. Der ble de mottatt med jubel av de brødre og søstre som allerede hadde begynt et klosterliv der etter pave Urban Vs (1362-70) godkjennelse av klostergrunnleggelsen i 1370.

Etter Birgittas død sørget hennes venner og medarbeidere for hennes litterære etterlatenskaper: Åpenbaringene (Revelationes caelestes), som består av tre omfangsrike visjonstekster og 600 kortere åpenbaringstekster i åtte bind med magister Mattias' prolog, ordensregelen (Regula Sanctissimi Salvatoris), Mariaofficiet samt noen avsluttende åpenbaringer, redigert av Alfons av Vadaterra. Den latinske originalen ble trykt i Lübeck i 1492 (editio princeps) av Bartholomaeus Ghotan og hurtig oversatt til svensk. Få måneder etter Birgittas død, i desember 1373, hadde Peter av Alvastra og Peter av Skänninge hennes biografi (Processvita) ferdig med det formål å gi paven de opplysningene om Birgitta han trengte for å helligkåre henne. Biografien ble skrevet på vei nordover fra Roma med Birgittas relikvier, da følget stanset i Montefalco før de dro videre over Alpene. Den ble supplert av biskop Nils Hermansson av Linköpings protokoll over mirakler ved hennes grav.

Mellom juli 1374 og mai 1375 var prior Peter igjen i Sverige og pendlet mellom Alvastra og Vadstena. Klosteret begynte så smått å fungere, og han deltok også i arbeidet med innsamling av Birgittaminner. Hierarkiet i Sverige søkte å få Birgitta helligkåret, og de vendte seg til Katarina og ba henne presentere denne anmodningen for Den hellige Far. I mai 1375 reiste Katarina for andre gang til Roma sammen med Peter Olovsson av Alvastra. De hadde med seg skriftlige vitneforklaringer om tjenester som var innvilget på Birgittas forbønn. Pave Gregor XI (1370-78) var ennå ikke i Roma, så Katarina dro til Napoli for å samle flere vitnesbyrd fra dem som hadde møtt Birgitta der tidligere. Paven kom til Roma i januar 1377, og Katarina fikk sin audiens. Hennes to anmodninger ble overlatt til en kommisjon, som foreslo helligkåring.

Men Gregor XI døde før noe kunne gjøres. Pave Urban VI (1378-89) ble valgt til hans etterfølger, men hans hardhendte oppførsel gjorde at det ble valgt en motpave, Klemens (VII) (1378-94). Urban VI gjorde mye for kommuniteten i Vadstena og stadfestet en av sine forgjengeres beslutning om at Augustins regel, modifisert av Birgittas egen regel, skulle følges, og han sikret mange privilegier for kommuniteten. Den 3. desember 1378 stadfestet pave Urban VI konstitusjonene for birgittinerordenen (Ordo Sanctissimi Salvatoris – OSsS), og på Katarinas anmodning tillot han bruken av dem også i eventuelle datterklostre. Peter Olovsson deltok aktivt i forhandlingene om regelen, som ble mer lik Birgittas opprinnelige Regel enn den som var vedtatt av pave Urban V i 1370. Klosterregelen av 1378 var en seier for Peter og hele gruppen av trofaste birgittinere.

Men med Birgittas helligkåring gikk det langsommere. Saken ble tatt opp igjen og ble åpnet i mars 1379, og det ble startet vitneavhør angående Birgittas liv og underverk. Det var på denne tiden at Katarina møtte den hellige Katarina av Siena, som i likhet med Birgitta ble gitt oppgaven med å bringe pavedømmet tilbake til Roma. Paven hadde planlagt at de to kvinnene skulle reise sammen til dronning Johanna av Napoli for å få henne til å trekke tilbake sin støtte til motpave Klemens, men den svenske Katarina nektet å ta på seg det som hun så på som en håpløs oppgave, og dessuten fikk hun seg ikke til å møte kvinnen som hadde satt hennes brors sjel i fare.

Katarina og Peter Olovsson måtte bli i Roma i fem år (1375-80), og de deltok begge i morens helligkåringsprosess sammen med biskop Alfons av Jaén. Peter Olovsson ga i januar 1380 sin utførlige og verdifulle vitneberetning til pavens embetsmenn. Hans vitnesbyrd kalles Depositio copiosissima («Meget omfattende innlegg») og fyller hele 90 sider i de bevarte aktene fra prosessen (Acta et processus canonizationis beatae Birgittae). Men de kirkepolitiske urolighetene på grunn av Det store skisma forsinket prosessen inntil 1391, så helligkåringen fikk verken Peter Olovsson eller Katarina av Vadstena oppleve.

I 1380 måtte Katarina dra hjem igjen til Sverige, etter at hennes ressurser var uttømt og hennes helse begynte å svikte. Hennes mors sak var nå fullført, og nå var resten opp til paven. Hun kom tilbake til Vadstena i juli 1380. Hun var allerede da alvorlig syk og døde den 24. mars 1381, så hun fikk ikke oppleve morens helligkåring. Helligkåringen av Birgitta ble foretatt den 7. oktober 1391 av pave Bonifatius IX (1389-1404) med bullen Ab origine mundi.

De siste ti årene av sitt liv pendlet Peter Olovsson mellom Alvastra og Vadstena, ivrig opptatt med å delta i det omfattende og kompliserte arbeidet vedrørende klosterreglene. Da han kom tilbake til Sverige i 1380, overlot han til munkene i Vadstena den utgaven av Birgittas åpenbaringer som ikke var den opprinnelige, men redigert av biskop Alfons i åtte bøker. Peter Olovsson kompletterte disse bøkene med 116 kapitler, de såkalte Revelationes extravagantes eller «Bifogade uppenbarelser», som han hadde samlet, men som Alfons hadde sløyfet i sin redigering av åpenbaringene. Han kom også med visse tillegg til de andre åpenbaringene, Declarationes samt Tractatus ad sacerdotes et ad summos pontifices, hvor det forklares hvilke personer de ulike åpenbaringene er ment for.

Han skrev i 1380-årene også ytterligere bestemmelser i de såkalte «Tilläggsstadgar» eller Additiones prioris Petri. Disse bestemmelsene ble meget upopulære ved klosteret i Vadstena, og de skapte nesten revolusjon i datterklosteret Syon i England, der en temperamentsfull abbedisse erklærte at hun utelukkende ville forholde seg til den autentiske Regula Salvatoris og ikke anerkjenne noen senere tillagte Additiones.

Peter Olovsson av Alvastra døde den 9. april 1390 i bispegården i Vadstena. Hans legeme ble ført med stor heder til hans kloster i Alvastra av biskop Nikolas av Linköping og abbed Tideman. Han ble gjenstand for en viss kult i klosteret i Vadstena, men han ble aldri formelt helligkåret. Han har heller ingen egen minnedag, men i Sverige feires den 24. september alle Sveriges helgener som ikke har noen egen dag i kalenderen.

Man hadde åpenbart hatt håp om ikke bare å få Birgitta og datteren Katarina helligkåret, men også generalkonfessoren Peter av Skänninge og prioren Peter av Alvastra. Generalkonfessor Nils Ragvaldssons redegjørelse på svensk for Katarinas skrinlegging i Vadstena den 1. august 1489 slutter med en oppregning av noen svenske helgener som man nå, etter Katarinas skrinlegging, også håpet å få offisielt helligkåret: «först S. Sigfridi söstersöner, Martyres, item helga Brynolph Biscop i Skarom, h. Biscop Nicolaus af Linkopunge, h. Mester Pædher her i Wadhstenom, Prior Pædher i Alvastrom, h. Fru Ingridh i Skeninge».

Riktignok rakk man ikke å skrive noen biografi om Peter av Alvastra, som man hadde gjort med generalkonfessoren Peter av Skänninge. Men en papirhåndskrift som nå oppbevares i Uppsala universitetsbibliotek (C455), inneholder ved siden av bønner til andre svenske helgener også en versifisert bønn til Peter Olovsson av Alvastra. Der betones fremfor alt hans virksomhet som oversetter av Birgittas åpenbaringer.

På det dypt religiøse 1300-tallet nådde Sverige gjennom den hellige Birgitta hellighetens største topper. Ikke mindre enn syv av hennes barn og venner æres som hellige, og man skulle kunne kalle dem «De birgittinske helgenene». Foruten hennes hellige døtre Katarina av Vadstena og Ingeborg av Riseberga gjelder det den største svenske teologen Mattias av Linköping, som har skrevet forordet til den hellige Birgittas Åpenbaringer; Peter Olovsson av Skänninge, den første generalkonfessoren i birgittinerordenen; Peter Olovsson av Alvastra, prior i det berømte cistercienserklosteret, som etter Birgittas diktat nedtegnet hennes Åpenbaringer, og de hellige biskopene Hemming av Åbo og Nils Hermansson av Linköping.