Den hellige pave Paschalis I ( - 824)

Minnedag: 14. mai

Den hellige Paschalis I var i følge LP fra den romerske familien Massimi. Han hadde fått sin utdannelse i Lateranskolen og var blitt viet til prest av Leo III. Etter lang tjeneste i pavens administrasjonen var han nå abbed i St. Stefansklosteret nær Peterskirken. Det tok seg av pilegrimer som kom for å besøke apostelens graver.

Etter at Stefan IV (V) døde den 24. januar 817, ble Paschalis sannsynligvis valgt til ny pave samme dag og dagen etter konsekrert til biskop av Roma. Det uvanlige hastverket reflekterer engstelsen i Roma for innblanding fra den hellige romerske keiser, nå beskytter av Den hellige Stol. Men Paschalis skyndte seg straks å melde fra om sitt valg til keiser Ludvig den Fromme (814-40), og understreket at han ikke hadde søkt embetet, men at det hadde blitt betrodd ham. Men Ludvig hadde ingen innvendinger mot valget, tvert i mot ga han den nye paven øyene Corsica og Sardinia.

Senere i 817 svarte Ludvig på pavens anmodning om fornyelse av Romas vennskapsforbund med den frankiske kronen, med å utstede et statutt, Pactum Ludovicianum, som sannsynligvis var forhandlet frem allerede under Stefan IV (V). I det bekreftet keiseren pavens eiendomsrett til Kirkestaten og alle arveland utenom den, og statens omfang ble bekreftet på bakgrunn av Pipin den Lilles og Karl den Stores gavebrev. Ludvig forpliktet seg (i motsetning til Karl den Store) til å ikke blande seg inn på pavens område, unntatt når han var bedt om det eller tvunget av krav fra undertrykte. Keiseren ga også avkall på bekreftelse av pavevalg før konsekrasjon; uten enhver ytre innblanding skulle en pave velges i følge kirkeretten og bli konsekrert. Den nye paven skulle så melde fra til keiseren og fornye vennskapspakten. Dermed var praksisen fra de siste pavevalg rettslig bekreftet.

Det harmoniske forholdet fortsatte i det meste av Paschalis' pontifikat, og pavelige utsendinger besøkte regelmessig hoffet, på samme måte som keiserlige legater besøkte Roma. Ludvig sendte erkebiskop Ebo av Reims (ca 775-851), som var valgt til å forkynne evangeliet for danene, til Roma i 822. Paschalis betrodde ham ikke bare ledelsen av misjonen i Skandinavia, sammen med biskop Halitgar av Cambrai (død 830), men utnevnte ham også til pavelig legat for de nordlige områder.

Bernhard, en sønn av keiser Ludvigs avdøde bror, var konge i Italia. Oppildnet av det lokale aristokratiet gjorde han opprør, men ble fengslet. Etter bysantinsk skikk stakk Ludvig ut øynene på ham og hans hjelpere. Det skjedde til og med etter at den ulykkelige mannen hadde gitt opp sitt forsett og frivillig hadde innfunnet seg hos sin onkel, kastet seg ned for hans føtter og bekjent sin skyld.

Keiserens handling vakte en alminnelig harme, og fire år senere ble han tvunget til å gjøre offentlig bot i kirken for å sone for sin grusomme gjerning.

Da Ludvigs sønn Lothar, som var kronet av sin far til medkeiser og konge av Italia i 817, kom til Italia i 823, inviterte Paschalis ham til Roma. Uten tvil etter avtale med Ludvig salvet og kronet paven ham høytidelig igjen påskedag, og ga ham også et sverd som symbol på den verdslige makt som var nødvendig for å slå ned det onde. Dette var første gang en slik seremoni fant sted. Fra nå av var pavens rett til å krone keiseren, og Romas rett til å være sted for kroningen, i økende grad anerkjent.

Men da han var i Roma, ser det ut til at Lothar har avgjort at det var ønskelig med en fastere kontroll med Kirkestaten enn det som var forutsatt i Ludvigs pakt. Han utøvde sine kongelige rettigheter, holdt hoff og ga medhold til abbediet i Farfa (40 km nord for Roma) i at det var fritatt for skatt til Den hellige Stol. Dette antente anti-frankiske følelser i Roma. Samtidig henvendte aristokratiske motstandere av Paschalis' egenrådige styre seg til den unge monarken og ba om støtte mot det klerikale partiet.

Etter at Lothar var reist fra byen, ble to ledere av det pro-frankiske partiet, primicerius Theodor og hans svigersønn, nomenclator Leo, blindet og deretter halshogd i Lateranet på grunn av sin lojalitet til Lothar. De tiltalte tilhørte pavens husholdning, og ryktene forbandt Paschalis selv med ugjerningen. Deres rasende og skremte tilhengere klaget høylydt til keiseren.

Selv om paven benektet overfor Aachen at han hadde noe med saken å gjøre, sendte keiseren en undersøkelseskommisjon til Roma. Paschalis fant det fornuftig, som Leo III før ham, å sverge på sin uskyld med en høytidelig ed for en synode av 34 biskoper. Men han la til at de myrdede mennene hadde blitt lovlig henrettet som forrædere.

I Paschalis' pontifikat kom det til en gjenoppblomstring av ikonoklasmen i øst. Det ikonoklastiske partiet hadde vokst seg sterkt igjen, og det lyktes dem å ta makten igjen under keiser Leo V Armeneren (813-20), som hadde gitt ikonoklasmen sin støtte. Leo erstattet den ortodokse patriarken Nikeforos med en legmann, og innkalte en synode som avviste det 5. økumeniske konsil og forfulgte de ortodokse. Theodoros Studitos, den ledende forsvarer av billedvenerasjonen, appellerte til paven om hjelp. Paschalis synes å ha protestert overfor østkeiseren og skrev til ham og informerte ham om den sanne katolske doktrine, men uten hell. Paven tok seg gjestfritt av de flyktende billeddyrkerne fra de bysantinske områdene.

Den frygiske keiserslekten (820-67) betydde en indre stabilisering i Bysants. Ættens første keiser, Mikael II Frygeren (820-29), grep makten etter et opprør der Leo V ble myrdet under morgenbønnen i slottskapellet.

Paschalis var som Hadrian I og Leo III uvanlig aktiv i arbeidet med å bygge og restaurere kirker i Roma. Blant hans nye kirker var Sta Prassede på Esquilin-høyden, Sta Maria in Domnica (eller della Navicella) på Celio-høyden og gjenoppføringen av Sta Cecilia in Trastevere. Alle tre inneholder praktfulle mosaikker med virkelighetstro portretter av ham selv (de viser ham som en høy mann med store øyne og uten skjegg). Han bygde også S. Zeno. Stilen i hans arbeider antyder et mål om å fornye Roma og byens monumenter i ånden fra Konstantin den Stores tid.

Straks Paschalis var valgt til pave, ga han ordre til at alle berømte martyrer som ennå lå gravlagt i katakombene, umiddelbart skulle overføres til nye gravsteder i byens kirker. Da man i 822 fant Cecilias legeme i katakombene, lot paven det overføre til kirken Sta Cecilia in Trastevere. Han sørget for translasjonen av mer enn 2300 martyrer.

Paschalis brukte mye penger på å kjøpe fri fanger som var tatt av sarasenerne, som på den tiden gjorde livet ved Middelhavets kyster surt for de kristne.

Det er klart at Paschalis ved sitt egenrådige og grove styre fikk mange fiender og var avskydd i vide kretser i Roma. Men også vennskapet med frankerne gjorde ham upopulær.

Etter at Paschalis I døde den 11. februar 824, hindret et folkelig opprør at han ble gravlagt i Peterskirken, som det hadde vært meningen. Hans lik ble liggende til hans etterfølger, trygt installert, sørget for å bisette det i Sta Prassede.

Hans navn ble satt inn i helgenkalenderen av historikeren, kardinal Cesare Baronius sent på 1500-tallet. Hans minnedag 14. mai ble imidlertid sløyfet i 1963.

av Webmaster publisert 13.02.1998, sist endret 28.11.2015 - 02:51