Den salige pave Paul VI (1897-1978)

Minnedag: 26. september

nullPave nr 262 (1963-1978)

Den salige pave Paul VI (it: Paolo; lat: Paulus) ble født som Giovanni Battista Enrico Antonio Maria Montini den 26. september 1897 i landsbyen Concesio i provinsen og bispedømmet Brescia i regionen Lombardia i Nord-Italia (da i kongeriket Italia). Han ble døpt den 30. september 1897. Hans far Giorgio Montini (1860-1943) var advokat, en suksessfull journalist, direktør for Katolsk Aksjon og medlem av deputertkammeret i det italienske parlamentet for Det italienske folkepartiet (Partito Popolare Italiano), grunnlagt av don Luigi Sturzo i 1919 og oppløst av fascistene i 1926. Hans mor var Giudetta Alghisi (1874-1943) fra en landsens lavadelfamilie, som giftet seg med Giorgio Montini den 2. august 1895. Hun var svært from, og sønnen var svært glad i henne. Giovanni Battista hadde to brødre, Lodovico Montini (1896-1990), som ble advokat og politiker, og Francesco Montini (1900-1971), som ble lege.

Giovanni Battista gikk på skolen Cesare Arici, som ble drevet av jesuittene, og i 1916 fikk han diplom fra den offentlige skolen Arnaldo da Brescia. Men hans utdannelse ble ofte avbrutt på grunn av anfall av sykdom. Han var en sjenert gutt med svakelig helse, men med stor appetitt på bøker. Etter sin studenteksamen i 1916 begynte han på seminaret i Brescia, og hans dårlige helse førte til at han fikk gå på seminaret som dagstudent. Det samme hadde for øvrig Eugenio Pacelli (den senere ærverdige pave Pius XII) fått tillatelse til før sin prestevielse i 1899.

De tre brødrene Montini, f.v. Francesco, Giovanni Battista og LudovicoDen 29. mai 1920 ble Montini presteviet i Concesio av Giacinto Gaggia (1847-1933), biskop av Brescia (1913-30). Han feiret sin første hellige messe i basilikaen Santa Maria delle Grazie i Brescia. Samme år avsluttet han sine studier i Milano med en doktorgrad i kirkerett. Deretter studerte han videre ved universitetene Gregoriana og Sapienza i Roma og tok i 1921 sin teologiske doktorgrad. Samme år påbegynte han etter anmodning fra senere kardinal Giuseppe Pizzardo (1877-1970) studiene ved den pavelige diplomatskolen (Accademia dei Nobili Ecclesiastici), og han fikk i 1922 en stilling i statssekretariatet, 25 år gammel og igjen etter anmodning fra Giuseppe Pizzardo. I statssekretariatet arbeidet Montini under Pizzardo sammen med Francesco Borgongini-Duca, Alfredo Ottaviani, Carlo Grano, Domenico Tardini og Francis Spellman. I 1925 hjalp han til med å grunnlegge forlagshuset Morcelliana i Brescia, som fokuserte på å fremme en «kristent inspirert kultur».

Montinis eneste diplomatiske erfaring utenlands var hans tid som attaché og sekretær for nuntius i nuntiaturet i Warszawa i Polen fra mai til november 1923. I likhet med Achille Ratti (den senere pave Pius XI) før ham, følte han seg konfrontert med det store problemet overdreven nasjonalisme, som ikke var begrenset til Polen. Derfor, da han ble kalt tilbake til Roma på grunn av sine helseplager, var han glad over å kunne dra, fordi «dette avslutter denne episoden i mitt liv, som har vist seg som en nyttig erfaring, men ikke alltid lystig». Senere, som pave, ønsket Montini i 1866 å vende tilbake til Polen på en mariansk valfart i anledning tusenårsjubileet for Polens dåp, men han ble to ganger nektet tillatelse av den kommunistiske regjeringen, en anmodning som de senere ikke kunne nekte sin landsmann Karol Wojtyla, som ble den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005).

Giovanni Battista Montini på et fotografi fra 1919I 1924 kom Montini tilbake til statssekretariatet som minutant. Samtidig ble han åndelig veileder for Italias katolske studentbevegelse (Federazione Universitaria Cattolica Italiana). Fra 1925 til 1933 var han deres generalassistent («akademikersjelesørger»). Hans organisatoriske evner førte ham til en karriere i den romerske kurien. I 1931 utnevnte kardinalsekretær Eugenio Pacelli (den senere pave Pius XII) Montini til dosent i pavelig diplomatihistorie ved diplomatskolen. Den 8. juli 1931 ble han utnevnt til husprelat ved Den hellige Stol med tittel monsignore. Montini tilhørte den fløyen i kurien som pleide den åndelige motstand mot fascismen, og i hele sin mangeårige virksomhet i statssekretariatet bevarte han denne klart anti-fascistiske holdningen.

Da Montinis mentor Giuseppe Pizzardo, den daværende sekretæren for Kongregasjonen for Kirkens ekstraordinære anliggender, i 1937 ble kreert til kardinal og Domenico Tardini ble hans etterfølger som sekretær, ble Montini den 13. desember 1937 utnevnt til substitutt for de ordinære (indre kirkelige) anliggender i statssekretariatet (understatssekretær). Dermed ble han en av de nærmeste medarbeiderne til statssekretær Eugenio Pacelli. Fra pave Pius XI, som han betraktet med ærefrykt, adopterte Montini det syn at læring er en livslang prosess, og at historie var magister vitae («livets lærer»). Hans umiddelbare veileder i Vatikanet var Domenico Tardini, som han kom godt overens med.

Montini på dagen for sin prestevielse i 1920Pave Pius XI (1922-39) døde den 10. februar 1939, og den 2. mars samlet 63 kardinaler seg til konklave. Det ble det korteste og mest forutsigbare konklavet så langt i det tyvende århundre. Etter München-krisen høsten før var krigen uunngåelig. Den vanlige diskusjonen om en «åndelig» eller «diplomatisk» pave ble raskt avgjort til fordel for den mest erfarne og lysende diplomaten som var tilgjengelig, kardinalstatssekretær Eugenio Pacelli, som i tillegg var aktivt promotert av Pius XI i hans siste år. I tredje valgomgang ble Pacelli valgt til ny pave med 48 av 63 stemmer, og han tok navnet Pius XII (1939-58).

Han beholdt Tardini og Montini i deres embeter under den nye kardinalstatssekretæren Luigi Maglione. Montini møtte paven hver morgen til 1954, og de utviklet dermed et temmelig nært forhold. Da krigen brøt ut, var Maglione, Tardini og Montini de viktigste skikkelsene i Statssekretariatet. I løpet av krigsårene havnet tusenvis av brev fra hele verden på pavens skrivebord, og de fleste ba om forståelse, bønn og hjelp. Montini fikk i oppgave å formulere svarene i pavens navn, hvor han uttrykte sin medfølelse og forståelse og sørget for hjelp hvor det var mulig. På pavens anmodning opprettet han et informasjonskontor for krigsfanger og flyktninger, som i de årene det eksisterte fra 1939 til 1947, mottok nesten ti millioner forespørsler om informasjon og produserte over elleve millioner svar om savnede personer. Montini ble flere ganger åpent angrepet av Benito Mussolinis regjering som en politiker som blandet seg inn i politikken, men hver gang ble han kraftig forsvart av Vatikanet. Montini var i Roma under hele okkupasjonen av byen, selv om det var en reell fare for at tyskerne ville ta med seg paven og hans hovedrådgivere da de ble drevet nordover.

Etter at kardinalstatssekretær Luigi Maglione døde i 1944, overtok Tardini de ekstraordinære (overveiende politiske) anliggender og Montini de ordinære (indre kirkelige) anliggender i statssekretariatet. Pius XII regjerte resten av sitt pontifikat uten statssekretær, men i november 1952 gjorde han både Tardini og Montini til pro-statssekretærer.

Msgr Montini ved pave Pius XIIs sideEtter pavens anmodning opprettet Montini sammen med moder Pascalina Lehnert (pavens mektige husholderske), biskop Ferdinando Baldelli og jesuitten Otto Faller den pavelige Commissione di Assistenza, som hjalp en lang rekke romere og flyktninger med husly, mat og annen materiell hjelp. Bare i Roma delte denne organisasjonen ut nesten to millioner porsjoner med gratis mat i året 1944. Vatikanet og den pavelige sommerresidensen Castel Gandolfo ble åpnet for flyktninger. Bare i Castel Gandolfo levde rundt 15 000 personer, forsørget av den pavelige kommisjonen. Etter anmodning fra Pius XII ble Montini også involvert i gjenetableringen av kirkeasyl, som ga beskyttelse til hundrevis av allierte soldater som hadde unnsluppet fra aksemaktenes fangeleirer, jøder, antifascister, sosialister og kommunister, og etter frigjøringen av Roma, tyske soldater, partisaner og andre tvangsforflyttede personer. Etter krigen og senere som pave forvandlet Montini den pavelige Commissione di Assistenza til Caritas Italiana.

I sitt nitten år lange pontifikat holdt pave Pius XII bare to konsistorier hvor han utnevnte nye kardinaler, men begge disse gangene utnevnte han et til da uvanlig høyt antall; 32 den 18. februar 1946 og 24 den 12. januar 1953. Men etter 1953 utnevnte Pius XII ingen nye, og ved hans død hadde kardinalkollegiet bare 57 medlemmer. Ingen av de to nye pro-statssekretærene ble kreert til kardinaler i januar 1953, noe begge med rette oppfattet som en fornærmelse etter så mange års trofast tjeneste. De reagerte derimot noe forskjellig: Tardini stormet inn på kontoret til Moder Pascalina, Pius XIIs mektige husholderske, og skjelte henne ut for å stå bak, mens Montini surmulte i ukevis og sluttet å hilse på Pascalina. Ved konsistoriet i 1953 sa Pius XII at to geistlige, som han ikke navnga, men som alle visste var Montini og Tardini hadde stått øverst på hans liste, men at de hadde avslått.

Etter at den salige kardinalerkebiskop Alfredo Ildefonso Schuster OSB (1880-1954) døde den 30. august 1954, utnevnte pave Pius XII den 1. november 1954 Msgr Montini til ny erkebiskop av Milano, Italias største bispedømme, noe som ble sett på som et tegn på unåde og forvisning så langt unna Roma som mulig. Selv presenterte pave Pius XII den nye erkebiskopen Giovanni Battista Montini som «sin personlige gave til Milano». Noen degradering var det ikke snakk om, for erkebispedømmet Milano var det største bispedømmet i Italia og erkebiskopen der regnes som talsmann for de italienske biskopene, og Montini ble automatisk sekretær for den italienske bispekonferansen. Ettersom Pius XII ikke utnevnte noen kardinaler etter 1953, ble Montini uten kardinalhatt. Dette var uvanlig, for erkebiskopen av Milano er tradisjonelt kardinal, og milaneserne appellerte gjentatte ganger til paven, men forgjeves.

Den 12. desember 1954 ble Montini bispeviet i Peterskirken av kardinal Eugène Tisserant, dekanus for kardinalkollegiet, ettersom paven selv var sengeliggende og alvorlig syk. Kardinal Tisserant ble assistert av biskop Giacinto Tredici av Brescia og Domenico Bernareggi, hjelpebiskop i Milano. Pius XII holdt imidlertid sin preken om Giovanni Battista Montini fra sin sykeseng over radio til de mange troende som var samlet på Petersplassen.

Både Montini og paven skal ha hatt tårer i øynene da Montini dro nordover fulgt av sine nå legendariske nitti kasser bøker. Erkebiskop Montini overtok sitt nye embete den 6. januar 1955, da han formelt tok sin katedral i besittelse. Hans første valg av bispemotto var Cum Ipso in monte («Med Ham på fjellet»), en klar referanse til den bibelske fortellingen om Herrens forklarelse (feires 6. august), men til slutt valgte han valgspråket In nomine Domini («I Herrens navn»).

Montini som erkebiskop av Milano rundt 1956Erkebispedømmet Milano var det største i Italia med tusen kirker, 2 500 prester og 3 ½ millioner troende. Det var også stappfullt av sosiale problemer. Pius XII, som alltid hadde ønsket heller å bli en pastoral hyrde enn en byråkrat i Vatikanet, ga gladelig Montini denne muligheten som han selv aldri fikk. Montini kalte seg selv «arbeidernes erkebiskop», og, kastet han seg nå med voldsom energi over oppgaven å gjenoppbygge sitt krigsherjede bispedømme og vinne over de fiendtlig stemte industriarbeiderne. Som erkebiskop søkte Montini kontakt med alle grupper av troende. Gjennom sin tidligere virksomhet som akademikersjelesørger hadde han et spesielt forhold til Italias intellektuelle. Men han kom også raskt i kontakt med kunstnere, bedriftseiere og folk fra middelklassen. Han arbeidet særlig for å bygge opp en tidsmessig sjelesorg med vekt på omsorgen for de sosiale problemer og industriarbeidernes forhold til Kirken. I tre uker i november 1957 gjennomførte han en intensiv misjon med målsetting å nå alle sogn i byen.

Erkebiskopens offentlige taler ble lagt merke til ikke bare i Milano, men også i Roma og andre steder. Noen betraktet ham som en liberaler da han ba legfolket om å elske ikke bare katolikker, men også skismatikere, protestanter, anglikanere, de likegyldige, muslimer, hedninger og ateister. Om hans anstrengelser som misjonær og biskop i sitt bispedømme ikke var så suksessrik som han hadde håpet, fant han tid til eksperimenter i kristen enhet. Han holdt for eksempel diskusjoner med en gruppe anglikanske prester som besøkte Milano i 1957, og deretter utvekslet han brev med erkebiskop Geoffrey Fisher av Canterbury. Han arbeidet også for en liturgisk fornyelse og bygging av nye kirker. I løpet av sin tid som erkebiskop i Milano vigslet Montini 72 kirker, og enda nitten var under bygging da han ble valgt til pave.

Erkebiskop Montini var langt fra den eneste som forgjeves ventet på kardinalhatten i Pius XIIs fire siste år, ettersom det ikke ble holdt flere konsistorier etter pavens alvorlige sykdom i 1954. Blant dem som ifølge tradisjonen og betydningen av deres erkebispedømme under normale forhold ville blitt kreert til kardinaler, var John Francis O'Hara av Philadelphia og Richard Cushing av Boston i USA, Franz König av Wien, William Godfrey av Westminster i London, Antonio María Barbieri av Montevideo i Uruguay, Alfonso Castaldo av Napoli og Paul Marie André Richaud av Bordeaux.

Den 9. oktober 1958 døde pave Pius XII i Castel Gandolfo og ble gravlagt i Peterskirken. Siden Montini ikke var blitt kardinal, var han ikke til stede på konklavet i 1958. Likevel skal han ha fått noen få stemmer i dette pavevalget. Pave Sixtus V hadde fastsatt maksimumsantallet kardinaler til sytti, men det var bare 51 av de 57 kardinalene som samlet seg til konklave, og av dem var mer enn halvparten godt over åtti år. Han som ble valgt, var den hellige pave Johannes XXIII (1958-63), og den 17. november 1958, mindre enn tre uker etter valget av den nye paven, kunngjorde L'Osservatore Romano et konsistorium for å kreere nye kardinaler. De to «forbigåtte», Montini og Tardini, sto på listen over de nye kardinalene, og Montinis navn toppet listen. De ble kreert til kardinaler i pavens første konsistorium den 15. desember 1958. Montini ble kardinalprest av Ss Silvestro e Martino ai Monti. Tardini ble den nye pavens statssekretær, mens Montini skulle bli pave Johannes’ etterfølger som pave Paul VI (1963-78). Pave Johannes XXIII avskaffet samtidig regelen om maksimalt sytti kardinaler.

nullI disse årene reiste Montini vidt omkring, besøkte Ungarn i 1938, USA i 1951 og 1960 og Dublin i 1961. I 1962 viste han sin interesse for verdensmisjonen ved å avlegge den afrikanske misjonskirken et besøk. I sin tid i Milano var Montini kjent som en progressiv biskop. Han brukte sin autoritet til å forsikre seg om at Pius XIIs liturgiske reformer ble gjennomført på lokalt nivå.

Kardinal Montini og patriark Angelo Roncalli av Venezia ble betraktet som venner, men da den nye paven i sin tale til kardinalene i San Paolo fuori le Mura den 25. januar 1959 fortalte at han ville innkalle et allment konsil, reagerte kardinal Montini med vantro og sa til den senere kardinal Giulio Bevilacqua (1881-1965): «Den gamle mannen aner ikke hvilket vepsebol han stikker hånden i».

Men som pave Johannes’ fortrolige spilte kardinal Montini en betydningsfull rolle i forberedelsene til Andre Vatikankonsil (1962-65). Han ble utnevnt til den sentrale forberedelseskommisjonen i 1961. Men hans holdning til konsilets første sesjon (11. oktober-8. desember 1962) var kjølig, for ikke å si kritisk. Han var medlem av kommisjonen for de ekstraordinære anliggender (politiske spørsmål), men holdt seg tilbake i konsildebattene og tok ordet bare to ganger. Men han fikk oppmerksomhet gjennom sine konsilbrev, som han offentliggjorde i den katolske dagsavisen L'Italia. Under konsilet ba paven ham om å bo i Vatikanet. Montinis hovedrådgiver var Msgr Giovanni Colombo, som han senere utnevnte til sin etterfølger som erkebiskop av Milano og kardinal.

Fra begynnelsen av 1962 hadde pave Johannes vært alvorlig syk med magekreft, som først ble diagnostisert den 23. september 1962, og han var klar over at den var uhelbredelig. Det ble sagt at han avslo en operasjon som kunne ha forlenget hans liv, med den begrunnelse at man i konsilets viktige åpningsfase ikke kunne ha en pave i sykesengen. Hans helsetilstand forverret seg under den første konsilsesjonen, og allerede ved avslutningen av sesjonen erklærte han: «Jeg er med dere. Neste år vil det kanskje være en annen pave».

Kardinal Montini ble generelt ansett som den mest sannsynlige kandidaten på grunn av sin nærhet til både Pius XII og Johannes XXIII, hans ideelle pastorale og administrative bakgrunn og hans innsikt og besluttsomhet. Johannes XXIII var en nykommer i Vatikanet i en alder av 76 år, og han kan til tider ha kjent seg omgått av den profesjonelle romerske kurien, mens Montini kjente dens innerste vesen godt på grunn av det faktum at han hadde arbeidet der i en generasjon.

I motsetning til de papabile kardinalene Giacomo Lercaro av Bologna og Giuseppe Siri av Genova ble Montini ikke identifisert med verken venstre- eller høyrefløyen, og han ble heller ikke ansett som en radikal reformator. Da Johannes XXIII hadde gjennomgått et svært offentlig dødsleie og døde av magekreften den 3. juni 1963, var det tid for et konklave for å velge en ny pave.

nullDen 19. juni samlet åtti kardinaler seg til konklave, det største i historien til da. Montini var favoritt, siden han tydeligvis var Johannes XXIIIs mann og ble ansett som den som mest sannsynlig ville fortsette konsilet. Valget av en pave som var negativ til konsilet, kunne ha skadet konsilets rolle vesentlig. Den fremste kandidaten på denne fløyen var kardinal Siri. Det ble sagt at Johannes XXIII hadde sendt indirekte signaler som indikerte at han mente at Montini ville bli en god pave.

Kirken hadde 82 kardinaler, men på grunn av sin husarrest kunne den ungarske kardinalen József Mindszenty ikke reise til Roma, mens kardinal Carlos María Javier de la Torre y Nieto (1873-1968) av Quito i Ecuador ikke deltok på grunn av sin høye alder (90) og kroniske helseproblemer. Av de åtti kardinalene som deltok i konklavet, hadde åtte blitt kreert av pave Pius XI (1922-39), 27 av Pius XII og resten av Johannes XXIII.

Et konklave er omgitt av et strengt hemmelighold, men mer eller mindre sannferdige rykter slipper alltid ut, og disse kan de mange Vatikan-ekspertene (vaticanisti) sette sammen til et troverdig bilde. Noen hevder at reformorienterte kardinaler først stemte på kardinalene Leo Joseph Suenens av Mechelen-Brussel og Franz König av Wien, for å minne elektorene om at paven ikke trengte å være italiensk. Andre sier at konservative kardinaler forsøkte å blokkere valget av Montini i de første valgomgangene, og at kardinal Gustavo Testa, en gammel venn av pave Johannes XXIII, deretter hadde eksplodert i kapellet og krevd at de bakstreverske sluttet med å hindre Montinis valg.

Et sært og ytterliggående randfenomen som kaller seg sedisvakantister, hevder at alle pavene etter Pius XII er inntrengere på Peters stol og derfor ikke gyldige paver. Ja, noen rynker til og med på nesen over Pius XII på grunn av hans liturgiske reformer. Deres «helt» er kardinal Siri av Genova (1906-89), som har gitt navn til den såkalte Siri-tesen, men som alltid nektet å støtte sedisvakantistene. Siri-tesen hevder at kardinal Siri oppnådde 2/3 av stemmene, eventuelt både i 1958 og 1963, og kunngjorde at han skulle kalles pave Gregor VII, men at han under press frasa seg paveembetet. Men offentlig underkastet kardinal Siri seg autoriteten til alle senere paver i sin levetid, Johannes XXIII, Paul VI, Johannes Paul I og Johannes Paul II. Den armenske kardinalen Grégoire-Pierre Agagianian, tidligere armensk katolsk patriark av Kilikia og angivelig Johannes XXIIIs hardeste konkurrent ved pavevalget i 1958, skal også ha vært papabile under konklavet i 1963, og noen rykter sier at han ble valgt, men nektet å akseptere valget.

Uansett teorier, til slutt ble i alle fall den 65-årige favorittkandidaten Giovanni Battista Montini valt på konklavets tredje dag den 21. juni etter bare seks valgomganger, men han fikk bare to stemmer mer enn de nødvendige 57. Da han ble offisielt spurt av kardinalkollegiets dekanus Tisserant om han aksepterte valget, svarte Montini: Accepto, in nomine Domini («Jeg aksepterer, i Herrens navn») (hans bispemotto), og han kunngjorde at han skulle kalles pave Paul VI.

nullKlokken 11.22 kom det hvit røyk ut fra skorsteinen på Det sixtinske kapell, noe som viste at det var valgt en ny pave. Alfredo Ottaviani, i egenskap av den rangeldste kardinaldiakonen (protokardinaldiakon), annonserte Montinis valg med det tradisjonelle formularet på latin:

Annuntio vobis gaudium magnum: Habemus Papam; Eminentissimum et reverendissimum Dominum, Dominum Ioannem Baptistam Sanctae Romanae Ecclesiae Cardinalem Montini, Qui sibi nomen imposuit Paulum sextum.

(«Jeg forkynner dere en stor glede: Vi har en pave, den meget ærverdige og berømte herre Johannes Baptist, den hellige romerske Kirkes kardinal Montini, som har tatt navnet Paul VI»).

Ennå før kardinal Ottaviani hadde fullført å si Montinis navn, brøt folkemengden nedenfor balkongen på Peterskirken ut i applaus. Kort etter kom den nyvalgte paven ut på balkongen for å gi sin første velsignelse. Ved denne anledningen valgte Paul VI å ikke tildele den tradisjonelle velsignelsen Urbi et Orbi («byen og verden»), i stedet valgte han den kortere Apostoliske velsignelsen, som vi kjenner fra avslutningen av en biskops messe:

V/. Sit nomen Domini benedictum. R/. Ex hoc nunc et usque in saeculum. V/. Adiutorium nostrum in nomine Domini. R/. Qui fecit caelum et terram. V/. Benedicat vos omnipotens Deus, Pater, et Filius, et Spiritus Sanctus. R/. Amen.

(«Herrens navn være lovet. Fra nå og til evig tid. Vår hjelp er i Herrens navn. Han som skapte himmel og jord. Den allmektige Gud: Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd velsigne dere alle. Amen»).

Pave Paul VIs pavevåpen med hans tiaraDen 24. juni talte paven til Romas sogneprester, og samme dag mottok han det diplomatiske korps. Den 27. juni la han frem sitt regjeringsprogram, hvor en sentral oppgave var å fortsette Andre Vatikankonsil. Han innkalte konsilets andre sesjon til 29. september 1963. Andre punkter i programmet var en revisjon av kirkeretten (Codex Iuris Canonici) og en fortsettelse av arbeidet for sosial orden og for fred i verden. Han ville med alle krefter arbeide for de kristnes enhet, et tema som i stadig større grad skulle stå hans hjerte nært. De ikke-katolske kristne skulle vite at de i den romerske kirke ville finne faderhuset, som fortsatt æret skattene i deres religiøse arv. Den nye paven sluttet seg dermed tydelig til sin forgjengers mål og prinsipper. I sin kringkastingstale til den katolske verden den 27. juni 1963 minnet Paul VI sine forgjengere: Pius XI, som utmerket seg gjennom sin ukuelige sjelsstyrke, Pius XII, som lyste opp Kirken med en lære av stor klokskap, og endelig Johannes XXIII, som hadde gitt hele verden bevis på en enestående godhet, og i sitt korte, men fremragende pontifikat hadde vunnet alle menneskers hjerter. Den nye pavens embetsovertakelse ble avsluttet med kroningen den 30. juni, som ble overført til mange land via fjernsyn. Dette var den siste kroningen i pavehistorien, alle hans etterfølgere har blitt høytidelig innsatt i sitt høye embete.

nullDermed ble det også den siste gang den pavelige tiara ble brukt. Paul VIs to forgjengere ble kronet med Den palatinske tiara, som den salige pave Pius IX (1846-78) fikk donert i 1877 av Den hellige stols ærespalatinergarde til hans bispejubileum. Pave Paul VI fikk en helt ny tiara til sin kroning, donert av erkebispedømmet Milano til sin gamle erkebiskop Montini. Denne tiaraen var mye enklere enn det som hadde vært vanlig, og onde tunger sa at den var laget av rustfritt stål (den er i virkeligheten av massivt sølv). Pave Paul bar denne tiaraen en rekke ganger i 1963 før han i en dramatisk handling i november 1963 la den på alteret i Peterskirken i en gest av ydmykhet for å symbolisere pavedømmets oppgivelse av ethvert krav på verdslig makt. Han bar aldri tiaraen igjen. Det ble kunngjort at tiaraen skulle selges og at inntekten ved salget skulle gå til nestekjærlig arbeid for de fattige. Imidlertid intervenerte kardinalerkebiskopen av New York, Francis Spellman, og sørget for at tiaraen i 1968 ble kjøpt av Den katolske kirke i USA. Den har siden vært permanent utstilt i The Basilica of the National Shrine of the Immaculate Conception i Washington DC.

De siste rester av det gamle hofflivet i Vatikanet ble avskaffet av Paul VI den 14. januar 1964: «Vi er, som dere vet, ikke lenger noen verdslig hersker, slik som i de forgangne århundrer, da paven levde i det sosiale miljø dere representerer. Vi ser oss ikke lenger i stand til å gi dere verv, fordeler, privilegier, alt slikt som er avhengig av en verdslig stat. Vi ser oss heller ikke lenger i stand til å motta deres tjenester. Menneskelig sett sitter Vi her foran dere og er fattige». Dermed var adelsgarden avskjediget. Med sin Motu proprio Pontificalis Domus («Det pavelige hushold») av 28. mars 1968 avsluttet Paul VI de fleste av de seremonielle funksjonene til den gamle romerske adelen ved pavehoffet, som nå skulle kalles «Det pavelige hushold». I et brev til statssekretæren den 14. september 1970 avskaffet han også Palatinergarden, og dermed var alle pavelige væpnede styrker oppløst, bortsett fra Sveitsergarden.

nullPaul VIs pontifikat vil alltid være forbundet med Andre Vatikankonsil. Kirkeretten slo fast at et konsil blir suspendert ved en paves død, men seks dager etter sitt valg annonserte Paul VI han at han ville fortsette Andre Vatikankonsil og innkalte dets andre sesjon, som han åpnet den 29. september 1963. Der rettet han en mesterlig tale til de forsamlede konsilfedre og de delegerte fra de kristne samfunn som var atskilt fra Roma. Den kan sammenlignes med Johannes XXIIIs åpningstale. Han mintes igjen sin forgjenger og berømmet hans person og verk. I fire punkter utdypet Paul konsilets oppgaver: Fordypning i Kirkens selvforståelse, indre kirkelig fornyelse, fremme av de kristnes enhet og dialog med verden. Han minnet om utviklingen av ekklesiologien frem til Pius XIIs encyklika Mystici corporis. Nå syntes tiden inne for et utsagn om Kirken, ikke gjennom høytidelige erklæringer, såkalte dogmatiske definisjoner, men heller gjennom erklæringer om hva Kirken tenker om seg selv.

Med disse ordene sluttet Paul VI seg til Johannes XXIIIs syn om at konsilet ikke skulle forkynne noen ufeilbarlige læresetninger. I sin tale krevde paven en kjærlighetens kirke som en forutsetning for verdens fornyelse. Ordene som han rettet til de atskilte kristne, fant sterk aktelse. De minner om pave Hadrian VIs berømte skyldsbekjennelse, som han i 1522 sendte med sin legat til riksdagen i Nürnberg. Pave Paul sa:

«Her vender Vi Oss til delegatene for de kristne samfunn som er atskilt fra Den katolske Kirke. (…) Vi fremfører dere Vår hjerteligste hilsen og Vi takker dere for at dere er kommet. Gjennom dere sender Vi Vårt budskap som uttrykk for Vår faderlige og broderlige kjærlighet til de ærverdige kristne samfunn som dere her representerer. (…) Vår stemme skjelver, Vårt hjerte bever, fordi deres nærvær her er en uutsigelig trøst og et stort håp for Oss, samtidig som deres lange atskillelse smerter Oss på det dypeste. Hvis Vi kan tilskrives skyld for denne atskillelse, så ber Vi ydmykt Gud om tilgivelse og ber også brødrene om forlatelse, hvis de føler seg forlatt av Oss. Hva Oss angår, er Vi beredt til å tilgi den urett som er tilføyd Kirken og glemme den store smerte over den lange splid og atskillelse. Måtte den himmelske Far motta denne Vår erklæring nådig og gjenopprette den sanne broderlige fred mellom oss alle».

I sin tale glemte Paul VI ikke å nevne den forfulgte kirke i øst, hvor situasjonen ikke hadde endret seg avgjørende, til tross for løslatelsen av metropolitt Slipyj av Lvov (ukr: Lviv) i februar 1963 og erkebiskop Beran av Praha og fire andre tsjekkiske biskoper i oktober 1963. En forverring av de kirkepolitiske forhold ble faktisk synlig da noen biskoper fra østblokklandene som hadde deltatt i konsilets første sesjon, ikke fikk utreisetillatelse til den andre sesjonen. Paven sa: «Hvor er Våre brødre fra de land hvor det er erklært krig mot Kirken, og i hvilken situasjon befinner religionen seg der?»

nullPaul innførte også viktige prosedyrereformer, for eksempel tillot han at legfolk var tilhørere, utnevnelsen av fire moderatorer og avslappingen av hemmeligholdelsen. Den 30. september 1963 tok konsilet igjen opp arbeidet og fastsatte i den 37. generalkongregasjon diskusjonen om skjemaet «Om Kirken» (De ecclesia). I enkeltspørsmål, særlig om forhold som angikk pave og biskoper, kom det til fruktbare og lærerike debatter blant konsilfedrene. Konsilets andre sesjon ble avsluttet med debatten om økumenikk. I den høytidelige offentlige sesjonen av 4. desember 1963 ble konstitusjonen om den hellige liturgi vedtatt, det samme ble dekretet om massemediene.

I sin avslutningstale verdsatte Paul VI det arbeidet som var utrettet i denne konsilperioden, uten å ytre seg i de enkelte kontroversielle spørsmål. Han nevnte likevel de viktige og mangesidige problemer ved bispeembetet og ytret håp om at konsilet måtte løse de mariologiske anliggender «på beste og mest egnete vis», slik at vi Maria kunne smykke seg med tittelen «Kirkens mor».

Paven nevnte uttrykkelig skjemaet om åpenbaringen, hvor de åpenbarte sannheter måtte beskyttes «mot feiltakelse, misforhold og tvil», men tillot samtidig teologene å forske «i tro til Kirkens læreembete og med bruk av alle moderne hjelpemidler». Paul VI antydet allerede de etterkonsiliære kommisjonene og ytret ønske om at den kommende sesjonen måtte bringe en lykkelig avslutning på de spørsmål som ennå gjensto. Den 6. desember annonserte paven at kvinner, både legkvinner og ordenssøstre, skulle få tilgang som tilhørere på konsilet.

nullVed avslutningen av konsilets andre sesjon forkynte paven at han ville dra på en tredagers pilegrimsreise med fly til Palestina. Han ville se landet den hellige Peter kom fra, og hvor ingen pave tidligere hadde vært. Paul VI begynte sin reise den 4. januar 1964 og fikk en hjertelig mottakelse av araberne i Palestina. Ved sitt besøk ved de hellige steder ble han begeistret hyllet av mengden, mens hans mottakelse i Israel var mer tilbakeholdende. Den store økumeniske begivenheten på reisen var Paul VIs møte i Jerusalem med Athenagoras I, æresprimas for de ortodokse kirker med tittel Økumenisk patriark av Konstantinopel; altså til en viss grad samme rang som paven. Et slikt direkte møte hadde sist funnet sted i 1438.

Den 14. september 1964 begynte konsilets tredje sesjon, som skulle bli dets høydepunkt. Allerede i sin åpningstale gjorde paven det tydelig at han anså skjemaet om Kirken som det viktigste. Han betonte at bispeembetets natur og oppgave som supplement til læren om primatet, måtte klargjøres. Ved avstemmingen om kirkeskjemaet bidro særlig utsagn om biskopenes kollegialitet til at nei-stemmene steg til over 300, fordi mange konsilfedre så dette som en trussel mot pavens primat. Skarp kritikk fikk også skjemaet «Om biskopenes hyrdeembete». Enda sterkere sto konsilfedrenes syn mot hverandre ved diskusjonene om religionsfriheten og om jødeerklæringen.

I november kom det til en krise. Paven hadde overbrakt en «forklarende anmerkning» (Nota explicativa praevia) til læren om bispekollegiet, som skulle utelukke ethvert inngrep i pavens primat. Doktrinen om biskopenes kollegialitet innebar at biskopene danner et kollegium, som når det opptrådte i fellesskap og ikke uavhengig av sitt hode, paven, har den øverste autoritet i Kirken. Men en rekke av konsilfedrene anså det som et inngrep i konsilets autoritet. Da avstemmingen om erklæringen om religionsfrihet den 19. november ble avlyst, ble det en opprørt stemning. Amerikanske biskoper skrev til og med en søknad til paven med bønn om at erklæringen om religionsfrihet skulle tas opp til avstemning før slutten på denne sesjonen. På kort tid fikk søknaden over 400 underskrifter fra konsilfedre. Etter at generalkongregasjonen var slutt, bega kardinalene Meyer, Ritter og Léger seg til paven, men fikk bare tilsagn om at erklæringen om religionsfriheten ville komme som første punkt på dagsordenen i fjerde sesjon.

Pave Paul gjorde også sin pavelige autoritet gjeldende ved sluttbehandlingen av økumenikk-dekretet, da han oversendte kardinal Bea førti endringsforslag til teksten. Den 20. november ble dekretene om økumenikk og om de katolske Østkirkene vedtatt. Skjemaet om det kristne ekteskap ble oversendt til paven. Den 21. november fant den høytidelige sluttsesjonen i konsilets tredje sesjon sted. I sin sluttale erklærte Paul VI Maria som «Kirkens Mor», til tross for konsilfedrenes ulyst.

Mellom konsilets tredje og fjerde sesjon erklærte paven i sin tale til kardinalene den 24. juni 1965 at han tenkte å gjennomføre en reform av kurien, en revisjon av kirkeretten, en ny vurdering av lovene om blandete ekteskap (mellom ektefeller av ulike konfesjoner) og en studie av spørsmålet om fødselskontroll. Den 2.-4. desember 1964 fløy han til Bombay til den Internasjonale eukaristiske Kongress. Under konsilets fjerde sesjon fløy han den 4. oktober til FN i New York for å bønnfalle om fred.

Konsilets fjerde sesjon begynte den 14. september 1965. Da koncelebrerte paven med 26 biskoper fra land hvor Kirken ble forfulgt eller hvor det hersket politisk uro. Om kvelden på åpningsdagen ledet han en botsprosesjon fra kirken Santa Cruce til Lateranbasilikaen. Paven bar en korsrelikvie og uttrykte dermed hvor enhver ekte kirkereform måtte hente sin kraft fra.

Diskusjonene om religionsfriheten ble tatt opp igjen den 15. september. Deretter diskuterte man inngående skjema XIII, Gaudium et Spes, om Kirken i verden av i dag. Det siste kapitlet i skjema tretten ble kjent som «Pillen og Bomben», fordi det behandlet så brennaktuelle spørsmål som prevensjon og atomkrig. Deretter ble det utvidete misjonsskjema og konsilforslaget om prestenes tjeneste og liv diskutert. Til konsilteksten om åpenbaringen kom paven igjen med noen endringer. Elleve utkast ble i denne sluttperioden sluttbehandlet og forkynt av paven. Paul forpliktet seg til å etablere en permanent bispesynode med rådgivende myndighet.

Den 7. desember 1965 kom konsilfedrene for siste gang sammen i Peterskirken. I sin sluttale sammenfattet Paul VI målene for Andre Vatikankonsil i ordene: Å tilbakeføre menneskeheten av i dag i broderlig kjærlighet til Gud. Før messen ble det lest opp en felles erklæring fra ham selv og patriark Athenagoras, der de opphevet de gjensidige fordømmelsene uttalt av representanter for vestlige og østlige kirker i Konstantinopel i 1054 og beklaget det resulterende skismaet.

Den høytidelige avslutningsfeiringen av konsilet fant sted på Petersplassen neste dag, festen for Marias uplettede unnfangelse. Under åpen himmel feiret paven den hellige messe og rettet spesielle budskap til makthaverne, vitenskapsmennene, kunstnerne, kvinnene, de fattige, syke og lidende, arbeiderne og ungdommen. Lesningen av pavens sluttdekret avsluttet Andre Vatikankonsil, som hadde vedtatt seksten dokumenter. Samtidig bekreftet paven høytidelig et ekstraordinært jubileum fra 1. januar til 29. mai 1966 for refleksjon og fornyelse i lys av konsilets lære.

Paul VI begynte nå å gjennomføre konsilets beslutninger med stort mot så vel som en følsom sans for vanskelighetene. Det tjener ham stor ære at han var i stand til å lose Kirken gjennom en periode preget av revolusjonerende endringer, uten at det oppsto noe skisma. Han satte opp flere viktige post-konsiliære kommisjoner, for eksempel for revisjon av breviariet, leksjonariet, messens ordo, sakral musikk og kirkerett, og han gjennomførte innføringen av morsmålet i liturgien med ubøyelig besluttsomhet.

Paul VI reorganiserte Vatikanets finanser, både i administrasjon og investeringer, og bekreftet den permanente kommisjonen for kristen enhet. I 1964 opprettet han sekretariatet for de ikke-kristne religionene og 1965 sekretariatet for ikke-troende. I 1971 grunnla han et «Pavelig råd for katastrofe- og utviklingshjelp» til koordinering det kirkelige caritas og utviklingshjelp.

Pave Paul fulgte opp Andre Vatikankonsils ønske om desentralisering i den daglige ledelse, med større myndighet til biskopene i de enkelte bispedømmer. Den 14. september 1965 opprettet han bispesynoden, et pavelig rådgivningsorgan. Etter at de tre første var avholdt i 1967, 1969 og 1971 fant den fjerde bispesynoden sted den 30. september 1977. Der ble ungdommens religiøse opplæring diskutert. Men bispesynodene fikk ikke den tyngde man hadde ventet.

I 1950-årene hadde Paul VI hatt visjoner om at paven, i det minste i perioder, burde flytte til Lateranet og bo blant sine seminarister, blant folket. Dette lot seg ikke gjennomføre, men han forsøkte å gjennomføre en kuriereform i flere trinn fra 1965. Den 1. mars 1968 ble en ny forretningsorden offentliggjort. Den betydde en foreløpig avslutning av en prosess som hadde startet allerede under pave Pius XII.

Pave Paul VI gir kardinalbirettaen til Karol WojtyłaI denne sammenheng sto også en enda større internasjonalisering av kardinalkollegiet, hvor paven fortsatte og forsterket sine forgjengeres linje. Han holdt seks konsistorier mellom 1965 og 1977 og kreerte i alt 143 kardinaler. De ble holdt den 22. februar 1965 (27 kardinaler), den 26. juni 1967 (27 kardinaler), den 28. april 1969 (35 kardinaler, hvorav to in pectore, avslørt i 1973 – en av dem var imidlertid i mellomtiden død i fangenskap), den 5. mars 1973 (30 kardinaler), den 24. mai 1976 (20 kardinaler, hvorav en in pectore, avslørt i 1977) og den 27. juni 1977 (4 kardinaler).

Pave Paul VI gir kardinalbirettaen til Albino LucianiBlant de nye kardinalene i 1967 var erkebiskop Karol Wojtyla av Kraków, blant de nye i 1973 var patriark Albino Luciani av Venezia og blant de nye i 1977 var kardinal Joseph Ratzinger av München. Altså kreerte Paul VI sine tre umiddelbare etterfølgere til kardinaler. I hans konsistorium i 1976 var fem av tyve kardinaler fra Afrika, en av dem en sønn av en stammehøvding med femti hustruer. Flere prominente latinamerikanere som Eduardo Francisco Pironio fra Argentina, Luis Aponte Martinez av Puerto Rico og Eugênio de Araújo Sales og Aloisio Lorscheider fra Brasil ble også kreert av ham. De eneste to gjenlevende av Paul VIs kardinaler er brasilianeren Paulo Evaristo Arns OFM (f. 1921, kardinal i 1973) og amerikaneren William Wakefield Baum (f. 1926, kardinal i 1976).

Pave Paul VI gir kardinalringen til Joseph RatzingerDet var røster innen Kirken på den tiden som sa at Kirkens europeiske periode nærmet seg slutten, et syn som ble delt av den engelske kardinalen Basil Hume (1923-99) (kreert i 1976). Samtidig mistet medlemmene av kardinalkollegiet noe av deres tidligere innflytelse etter at Paul VI bestemte at ikke bare kardinaler, men også biskoper kunne delta i komiteer i Den romerske kurien. Aldersgrensen på åtti år som paven satte igjennom, en økning av antall kardinaler med nesten 100 % og en reform av majestetiske draktene til «kirkefyrstene» bidro ytterligere til en tjenesteorientert oppfatning av kardinaler under hans pontifikat. Det økte antallet kardinaler fra Den tredje verden og en pavelig vektlegging på lignende spørsmål ble ønsket velkommen av mange i Vest-Europa.

I 1968 endret pave Paul VI noen av kardinalenes plikter og rettigheter. Kardinalene kan nå assistere prestene i de romerske kirkene hvor de har sin titulus, men de har ikke lenger noen myndighet over disse kirkene. Med sin Motu proprio (pavelig bekjentgjørelse) Ad Purpuratorum Patrum av 11. februar 1965 inkluderte han også orientalske patriarker i kardinalkollegiet. Kirkerettens canon 350 § 3 sier at orientalske patriarker som blir medlemmer av kardinalkollegiet, har som tituli sine egne patriarkseter.

Gjennomgripende var også den nye ordningen for pavevalg og fastsettelse av en aldersgrense for biskoper. I dekretet om biskopenes hyrdeoppgave, Christus Dominus av oktober 1965, satte konsilfedrene selv 75 år som en mulig aldersgrense. Den 6. august 1966 tok Paul VI opp disse tankene og i det apostoliske skrivet Ecclesiae sanctae oppfordret han alle biskoper om å søke avskjed ved denne alder. Denne bestemmelsen ble utvidet den 21. november 1970 gjennom en Motu proprio (pavelig bekjentgjørelse), Ingravescentem Aetatem, om kardinalene. De mistet sin pavevalgrett ved fylte åtti år og kunne da heller ikke lenger delta i konklavene.

Forståelig nok møtte dette motstand, særlig hos de eldste kardinalene. Mange i Vatikanet så på pavens avgjørelse som en slags svært menneskelig hevn over noen av kardinalene i kurien som var eldre enn ham, inkludert Ottaviani, Pizzardo, Canali andre som alltid hadde problemer med ham og som kanskje sto bak, eller i det minste var rådgivere, for pave Pius XIIs avgjørelse i 1954 om å frata Montini hans ansvarsområder i kurien som pro-statssekretær og «forfremme» ham til erkebispesetet i Milano uten å gjøre ham til kardinal. Mange mente at pavens avgjørelse var en subtil vendetta, med de eldste kardinalene ekskludert fra konklavet og fra toppstillinger i kurien, de som ryktene på den tiden sa at sto bak den såkalte forfremmelsen. De misfornøyde gamle kardinalene tilhørte stort sett den gruppen av kardinaler som verken var henrykt over pave Johannes XXIII eller hans konsil og resultatene derfra.

Pave Paul VI med patriark Albino Luciani (senere pave Johannes Paul I) i Venezia i 1972Mens den 72-årige Paul dro av gårde på sin siste reise (til Filippinene og Australia), sto de tilsidesatte og rasende kardinalene Alfredo Ottaviani (80) og Eugène Tisserant (86) frem på italiensk TV. Ottaviani, bakersønnen fra Trastevere, som nå var nesten helt blind, hadde i mange år vært vokteren av ortodoksien ved Officium Sanctum (senere Troslærekongregasjonen). Nå freste han: «Pavens beslutning er absolutt uhørt, vilkårlig, revolusjonær og er en hån mot en århundregammel tradisjon». Tisserant, en fransk kavalerioffiser i Den første Verdenskrig, klaget over at paven praktiserte «moralsk eutanasi». Begge spurte hva som ville skje når Den hellige Far selv ble åtti år. Hvis de over åtti ble betraktet som uegnet til å velge pave, måtte en pave over åtti følgelig betraktes som ute av stand til å utøve embetet selv. De hadde utvilsomt et poeng; det logiske ville være at pavene automatisk abdiserte når de fylte åtti år, og Ottaviani hadde rett i at de nye reglene var en revolusjonær handling. Med dette var ikke konklavets sammensetning lenger uforanderlig, men ble endret etter hvert som tiden gikk.

Det kan antas at pave Paul på dette tidspunkt ikke ventet å leve til han ble åtti år gammel. Tisserant, solid som en klippe, sa at han ville overleve Paul VI og så frem til å bli hundre år gammel i 1985. (Han døde imidlertid femten måneder senere, den 21. februar 1972). Da Paul virkelig fylte åtti år den 26. september 1977, ble det sagt at han overveide å trekke seg tilbake og avslutte livet som munk i et benediktinerkloster, men han ble overtalt til ikke å abdisere for ikke å skape presedens for sine etterfølgere.

Som en konsekvens av konsilets lære om biskopenes kollegialitet ble det stilt spørsmålstegn ved kardinalenes enerett til å velge pave. Kardinal Léon-Joseph Suenens trakk konklusjonen: Det ville være mer passende om konklavet besto av presidentene for bispekonferansene, siden de utgjorde den virkelige kollegiale gruppen som representerte hele Kirken.

nullPaul VI var åpen for denne argumentasjonen, samtidig som han var alarmert over utsikten til å forlate en nesten tusenårig presedens. Men den 5. mars 1973, da han talte til den siste gruppen av nyutnevnte kardinaler, la han frem en utvannet versjon av planen. Kardinalkollegiet skulle fortsatt velge pave. Men i tillegg skulle komme de femten medlemmene av Synoderådet (valgt på bispesynoden i 1971), tolv av dem var valgt av deltakerne (tre fra hvert kontinent). På denne måten ville noen få ikke-kardinaler få være med på et konklave, for ikke alle av disse biskopene var kardinaler. Men dette skapte om mulig enda større furore blant italienske kardinaler enn åttiårsregelen. Til slutt ble Paul overtalt til å gå tilbake på dette forslaget.

I den apostoliske konstitusjonen Romano Pontifici Eligendo, som offisielt var datert den 1. oktober 1975, bekreftet paven at utelukkende kardinaler under åtti år skulle foreta pavevalget. Det eneste nyskapende var en rigorøs hemmeligholdelse, pavens mani for sikkerhetskontroller og de skremmende lange edene som ble foreskrevet. Nå fikk heller ikke kardinalene lenger ta med seg assistenter i konklavet. De skulle være alene overfor Gud, for de var på retrett. Etter de tidligere og mer avslappede reglene, som var godkjent av Johannes XXIII, kunne alle medbringe to assistenter, eller tre hvis de var syke. Nå kunne de ha med en, dersom de beviselig var syke.

I tillegg fikk noen få personer tilgang til konklavet: noen få tjenestemenn (seremonimester og sakristan), noen ordensprester for å muliggjøre skriftemål på de viktigste språkene, to leger, en kirurg og en allmennpraktiserende med en eller to assistenter pluss en konklavearkitekt med to teknikere. Tydeligvis skulle det neste konklavet være så vanntett som mulig.

Forholdet mellom de ortodokse kirkene og Roma bedret seg avgjørende fra begynnelsen av konsilet, og det ble fordypet under Paul VIs pontifikat. Etter besøket i Jerusalem i januar 1964 møttes paven og patriarken på nytt i Istanbul i juli 1967. Ved sitt besøk betegnet Paul VI den ortodokse kirke som søster av den katolske, etter at et stort hinder for de gjensidige forbindelser mellom kirkene var fjernet ved opphevelsen av bannet fra 1054. Paul VI og Athenagoras I møttes for tredje gang i Roma den 26. oktober 1967.

De nærmere forbindelsene mellom de ortodokse og Roma viste seg også i besøket fra den koptiske patriark (pave) av Alexandria, Shenouda III, som i mai 1973 kom til Roma fulgt av ni biskoper. Den felles trosbekjennelsen i erklæringen ved avslutningen av besøket viste at de teologiske forskjellene mellom den koptiske og den romerske kirke langt på vei var opphevet. Samtalene gjorde det samtidig tydelig at Paul VI anså at tyngdepunktet i de økumeniske bestrebelsene måtte legges i samtale med Østkirkene.

Paul VIs interesse for økumenikk kom også til uttrykk da den anglikanske erkebiskop Michael Ramsey av Canterbury besøkte Vatikanet den 24. mars 1966. Året etter ga paven sin tilslutning til opprettelsen av en offisiell luthersk-katolsk studiekommisjon, og i 1969 holdt han en tale i Kirkenes Verdensråd i Genève. Det var første gang i historien at en pave satte sine ben i Calvins egen by etter reformasjonen. I april 1977 kom Paul VI og erkebiskop Donald Coggan av Canterbury med en felles erklæring som lovet felles arbeid for en gjenforening av kirkene, men erklæringen nevnte ikke noe om interkommunion, som erkebiskopen hadde krevd.

nullPaul VIs læreforkynnelser fikk også innflytelse. Han skrev i alt syv encyklikaer:

Tiltredelsesencyklikaen Ecclesiam suam av 6. august 1964 vender seg til alle mennesker av god vilje og behandler Kirkens mysterium. I denne sammenheng drøfter den Kirkens dialog med seg selv, med de øvrige kristne og med den ikke-kristne så vel som den ateistiske verden. Den betraktes som et viktig dokument og identifiserer Den katolske kirke med Kristi legeme.

Encyklikaen Mense Maio av 29. april 1965 fokuserte på Jomfru Maria, som måneden mai tradisjonelt har vært viet til. Paul VI skrev at Maria med rette skal betraktes som den veien som leder mennesker til Kristus. Derfor kan den personen som møter Maria, ikke unngå å møte Kristus.

Den 3. september 1965 kom encyklikaen Mysterium fidei («Troens mysterium»), som omhandler alterets sakrament. Her understreket paven den tradisjonelle lære om messeofferet og teologien om Kristi virkelige nærvær i brød og vin. Forsøk på å innføre nye begreper ble avvist, for Kirken hadde ikke anledning til å oppgi gode og bevarte læretradisjoner. Encyklikaen beredte også veien for liturgiske reformer.

Encyklikaen Christi Matri («Kristi mor») av 15. september 1966 ble utgitt under Vietnamkrigen og paven anbefalte å be rosenkransen i den kommende oktober i lys av krigen og farene ved en atomkonflikt. Han anbefalte bønner til Fredsdronningen og Kirkens mor. Encyklikaen ba inntrengende om en diplomatisk slutt på Vietnamkrigen, men de amerikanske biskopene erklærte at: «Vårt nærvær i Vietnam er berettiget». Etter at encyklikaen var utgitt, fortsatte noen kardinaler å støtte krigen, blant dem kardinalerkebiskop Francis Spellman av New York.

Utviklingsencyklikaen Populorum progressio av 26. mars 1967 handlet om folkenes fremskritt. Der hevder Paul VI nødvendigheten av en sosial utjevning mellom samfunnsklassene og mellom industri- og utviklingsland. Paven mente at det var umulig å sikre freden i verden så lenge oppdelingen i rike og fattige folk fortsatte. Derfor gjentok han i sin encyklika den oppfordringen han hadde kommet med allerede i 1964 i Bombay, om å grunnlegge et verdens utviklingsfond. Paul forsøkte med all sin autoritet å bevisstgjøre menneskeheten i utviklingsproblematikken, og henviste til at budet om nestekjærlighet var blitt verdensomspennende. Pavens understreking av nødvendigheten av utviklingshjelp gjorde at det ble rettet beskyldninger mot ham om at han forfektet en revolusjonens og voldens teologi. Men dette tilbakeviste han som en misforståelse av hans syn.

Den 24. juni 1967 ble encyklikaen Sacerdotalis Caelibatus («Det sølibatære presteskap») om prestenes sølibat promulgert. Paven skrev at sølibatet viser en enestående side av Guds rike, som er levende midt i det moderne samfunn. Bestemmelsen om prestenes sølibat måtte også i fremtiden opprettholdes. Encyklopedien ble skrevet i kjølvannet av Vatikan II, da Kirken stilte spørsmålstegn ved og reviderte mange tradisjonelle praksiser. Prestelig sølibat regnes som et disiplinært og ikke et dogmatisk spørsmål, og noen hadde forventet at dette spørsmålet kunne bli lempet på. Men som svar på disse spørsmålene slo paven fast at sølibatet er en lang tradisjon med spesiell betydning i Den katolske kirke. Dermed bekreftet encyklikaen den tradisjonelle kirkelige lære om at sølibatet, og paven slo fast at sølibatet fortsatt skulle være påbudt for romersk-katolske prester, fordi sølibatet er nært knyttet til det sakramentale prestedømmet. Men i sitt pontifikat ble Paul VI betraktet som sjenerøs i å tillate biskoper å innrømme laisering av prester som ønsket å forlate prestestanden. Denne holdningen ble drastisk reversert av pave Johannes Paul II i 1980 og sementert i den nye kirkeretten i 1983, som sier at bare paven kan i eksepsjonelle omstendigheter tillate laisering.

En salig og en hellige pavePave Paul VIs siste encyklika ble Humanae vitae om ekteskapet og fødselsregulering av 25. juli 1968. Der bekreftet Paul VI Kirkens tradisjonelle lære og satte opp et helhetssyn på mennesket. Han understreket at ekteskapets sakrament stilte krav til ektepartnerne om uoppløselighet, troskap og fruktbarhet. Men det er ikke til å komme forbi at encyklikaen er mest kjent for pavens definitive nei til kunstig prevensjon. Bruken av p-pillen og den stadig voksende overbevisningen om at den ville bli akseptert av Kirken, hadde fått Johannes XXIII til i 1963 å sette ned en kommisjon på seks medlemmer for å studere alle sider ved prevensjonsspørsmålet. Kommisjonen hadde et begrenset mandat: De skulle trekke opp retningslinjene for pavestolen i lys av den truende overbefolkningen.

Men snart ble det klart at mange mente at tiden var inne for en radikal nytenkning angående hele Kirkens lære om ekteskap og barnebegrensning. I slutten av juni 1964 utvidet Paul VI kommisjonens medlemstall til femti. Eksperter i moralteologi, medisin, demografi, kirkerett, bibelstudier, sosiologi, økonomi og psykologi ble innkalt for å gi uttalelser. Kommisjonen møttes til sin femte sesjon i april 1966. Møtet avga en flertallsinnstilling som brøt med Kirkens tradisjonelle forbud og støttet prevensjon under visse omstendigheter, og en mindretallsinnstilling som gikk ut på at det ikke skulle skje noen endring. Da de seksten biskopene og kardinalene i kommisjonen møttes i juni for å votere over utkastet til uttalelse, var stemmetallet ni for flertallsinnstillingen, tre mot og tre avholdende. Kommisjonens medlem Karol Wojtyla var av en eller grunn fraværende under avstemmingen, men han hadde helt sikkert stemt med mindretallet.

Mange regnet med at pave Paul ville akseptere kommisjonens flertallsinnstilling, men til slutt fikk han seg ikke til å gjøre det. Da Humanae vitae kom den 25. juli 1968, valgte Paul VI å gå imot ekspertenes råd. På bispesynoden i 1967 hadde biskoper uttrykt håp om at det ikke ville komme noen pavelig uttalelse om dette vanskelige spørsmålet, siden at det var helt opplagt at den eneste uttalelsen som kunne tenkes, ville gå i konservativ retning. Reaksjonen på encyklikaen var svært blandet. Den utløste sjokk og vantro, spesielt i USA og Vest-Europa, og den satte mange troendes lojalitet på harde prøver der.

Men i Italia, Spania, Portugal og Polen ble encyklikaen ønsket velkommen, og også i Latin-Amerika var det mye støtte til paven og hans encyklika. Da Verdensbankens president Robert McNamara i 1968 kunngjorde at land som tillot praksisen med fødselskontroll, ville bli prioritert ved tildelingen av midler, kalte leger i La Paz i Bolivia det fornærmende at penger skulle byttes mot samvittigheten til en katolsk nasjon. I Colombia erklærte kardinalerkebiskop Aníbal Muñoz Duque at hvis amerikanske betingelser undergraver pavelig lære, foretrekker de å ikke motta en cent.

Resten av budskapet i rundskrivet druknet i prevensjonsdebatten. Den 6. august 1968 avviste den såkalte Lambeth-konferansen av anglikanske biskoper encyklikaen. Selv om Paul VI aldri tvilte på at hans avgjørelse var riktig, ble han dypt rystet av den voldsomt kritiske internasjonale reaksjonen på den, selv om han forventet reaksjoner fra den sekulariserte Vesten. Han hadde ønsket å sette en sluttstrek for debatten med sin encyklika, men til hans sjokk ble det motsatte tilfellet. Selv om de fleste regioner og biskoper støttet paven, var det en liten, men viktig gruppe av dem som åpent var uenig med ham, spesielt i Nederland, Canada og Tyskland, noe som såret ham dypt for resten av livet. Da kardinalerkebiskop Patrick O’Boyle av Washington DC disiplinerte flere prester for offentlig å ha sagt seg uenige i denne læren, oppmuntret paven ham. Etter Humanae Vitae ble det innkalt en ekstraordinær bispesynode i 1969. Pave Johannes Paul II stadfestet og gikk nærmere inn på Humanae Vitae med encyklikaen Evangelium Vitae.

nullI sine læreutsagn skuffet Paul VI uten tvil de «liberale» forventningene som Johannes XXIII hadde vakt om en tidsmessig kirke, og fremfor alt fremkalte han en betydelig indre kirkelig protest med sin stillingtaken til prestenes sølibat i Sacerdotalis caelibatus og fødselskontroll i Humanae vitae. Det utløste en tillitskrise blant annet i den nederlandske kirke i 1970, men også i andre land forlot mange prester sitt kall for å gifte seg og det var også en exodus fra mange kongregasjoner, både mannlige og kvinnelige. Heller ikke i den offentlige liberale opinionen i verden ble pavens anseelse særlig fremmet av hans heller tradisjonelle lære, det ble imidlertid til en viss grad oppveid av hans tydelige engasjement for en fornyelse av de sosiale forhold i Populorum progressio.

I 1967 fulgte den apostoliske konstitusjon Indulgentiarum Doctrina om Kirkens lære om avlat. Den 31. mars 1970 kom Matrimonia mixta, som tillot en beskjeden oppmyking i reguleringen av blandete ekteskap, som knapt tilfredsstilte ikke-romerske katolikker. I 1964 utnevnte han den hellige Benedikt av Nursia til Europas skytshelgen. Men etter sjokket med Humanae Vitae skrev han ikke flere encyklikaer.

I anledning 1900-års-feiringen av apostelfyrstene Peter og Paulus’ martyrium i 1967, hadde Paul VI proklamert et «trosår». Ved avslutningen av dette den 30. juni 1968 rettet paven «Gudsfolkets Credo» til alle troende og alle mennesker som var på søking etter sannheten. Der sammenfattet han trosbekjennelsen fra konsilet i Nikea og supplerte den med utsagn om Marias jomfruelighet, arvesynden, nødvendigheten av barnedåp, messens offerkarakter, eksistensen av engler og eukaristiens hemmelighet. Med dette Credo kom det oppklarende ord som vide kretser av troende lenge hadde ventet på, men det var overraskende tradisjonelt.

Til Paul VIs viktigste anliggender hørte arbeidet for freden i verden. Selv om paven også var klar over at hans fredsarbeid bare hadde begrensede sjanser til å lykkes i den politiske situasjonen som hersket, så ville han likevel gjennom sine taler og opprop skape en holdningsendring og en fredsbevissthet i verden, som ville forvise krigen fra den politiske virkelighet. Han innstiftet en årlig dag for fred, som første gang ble markert 1. nyttårsdag 1968. Siden har pavene hvert år på 1. nyttårsdag rettet et fredsbudskap til verden.

Dette arbeidet for fred omfatter også Vatikanets østpolitikk (på engelsk brukes det tyske ostpolitik). Her fortsatte Paul VI på samme vei som Johannes XXIII. Selv om Paul VI hadde hatt sin lærlingperiode under antikommunisten Pius XII, mente han at Kirkens konfronterende holdning til kommunismen var steril og virket mot sin hensikt. En endring i den sovjetiske regjerings holdning overfor den katolske kirke var blitt synlig allerede ved gratulasjonstelegrammet fra Krustsjov til pave Johannes’ åttiårsdag i november 1961 og ved Krustsjovs svigersønn Adsjubejs besøk hos Johannes i mars 1962, utenriksminister Gromykos besøk hos Paul VI i april 1966, den sovjetiske president Podgornys audiens den 30. januar 1967 og mottakelsen av utenriksminister Gromyko hos pave Paul den 12. november 1970. Ved denne anledning kom paven også inn på situasjonen for Kirken i Sovjetunionen og østblokklandene. På dette området lå Pauls pontifikats store konkrete suksess, som kanskje skapte forutsetningene for det senere valget av en pave fra et østblokkland.

I Polen bedret nå situasjonen for den katolske kirke seg. Et synlig tegn på det var opphevelsen av utreiseforbudet for Polens primas, kardinal Wyszynski, som i 1968 igjen fikk tillatelse til å reise til Roma. Da Vest-Tyskland til slutt undertegnet en grenseavtale med Polen, utnevnte Vatikanet øyeblikkelig nye biskoper for de vestlige polske Oder-Neiße-provinsene.

Men i Tsjekkoslovakia ble presset på Kirken forsterket. I oktober 1970 ble samtalene mellom Praha og Roma gjenopptatt, og i slutten av februar 1973 kunne fire nye biskoper bli utnevnt etter vanskelige forhandlinger. Situasjonen for Kirken vises tydelig ved at det frem til begynnelsen av 1973 bare fantes en eneste biskop og en apostolisk administrator i landets fjorten bispedømmer. De øvrige måtte forvaltes av kapitelvikarer, da regjeringen bare var villig til å utnevne såkalte «fredsprester» til biskoper. Ennå i 1972 fratok staten gjennom «kirkesekretariatet» geistlige tillatelse til å utøve sjelesørgerisk virksomhet. De utnevnte biskopene, som delvis var «fredsprester» og kompromittert gjennom sin ettergivenhet overfor det kommunistiske system, fant ikke alltid tilslutning hos de troende.

I Albania fortsatte undertrykkelsen av Kirken. Siden Andre Verdenskrig var nesten halvparten av de katolske geistlige der drept. I 1967 erklærte Albania seg offisielt som verdens første ateistiske land med et forbud mot all religionsutøvelse.

nullPaul VIs Ostpolitik hadde også sine ofre. Det fremste symbolet på den gamle konfrontasjonsholdningen som hadde dominert Pius XIIs pontifikat, var den heroiske og beinharde kalde krigeren kardinal József Mindszenty, som hadde levd i asyl i den amerikanske ambassaden i Budapest siden den sovjetiske invasjonen av Ungarn i 1956 for å knuse opprøret der. Han avviste alle tilbud om å komme seg i sikkerhet og var et permanent vitne mot og en torn i siden på det kommunistiske regimet. I 1971 fortalte amerikanerne paven at Mindszenty var en belastning for dem og hindret en avspenning i forholdet mellom USA og Ungarn. Pave Paul VI ga da kardinalen ordre om å forlate Ungarn, og i september 1971 fikk Mindszenty forlate sitt asyl i den amerikanske ambassaden i Budapest, hvor han hadde tilbrakt femten år, og reiste til Roma. Han måtte forplikte seg til ikke å offentliggjøre noe som kunne ha negativ innflytelse på Vatikanets forbindelser med det kommunistiske Ungarn. Ved åpningsmessen av bispesynoden i 1971 var Mindszenty koncelebrant, og i sin tale fremhevet paven kardinalens fasthet. Mindszenty slo seg ned i Wien.

Den ungarske regjering tillot i februar 1972 utnevnelse av fire nye biskoper, etter at Vatikanet i 1964 hadde undertegnet en avtale med landet om utnevnelse av fem nye biskoper. De ungarske biskopene fortalte paven at Mindszentys stadige fordømmelser av regimet gjorde livet vanskeligere for den ungarske Kirken. Pave Paul VI ba i 1973 Mindszenty om å gå av som erkebiskop av Esztergom og ungarsk primas. Han nektet med den begrunnelse at de nye vatikanske arrangementene med den ungarske regjeringen ville gi kommunistene det siste ordet i utnevnelsen av hans etterfølger. I februar 1974 fulgte pavens suspensjon av Mindszenty som erkebiskop av Esztergom, og setet ble erklært vakant, og i 1976 ble senere kardinal László Lékai utnevnt til ny ungarsk primas. Suspensjonen fikk delvis skarp kritikk, selv om Paul med rette forsvarte sin avgjørelse med nødvendigheten av en ordnet sjelesorg i Ungarn. Mindszenty tilga aldri pave Paul de han så som et forræderi, og i 1974 utkom hans memoarer med tittelen: «Jeg kan og vil ikke lenger tie». Der fordømte han både det kommunistiske regimet og pave Paul VI.

Etter harde forfølgelser i tidligere år kom det i mai 1973 til samtaler på høyeste nivå mellom Den hellige Stol og Romania i anledning stats- og partisjef Nicolae Ceausescus besøk hos Paul VI. Da ble situasjonen for katolisismen i Romania inngående diskutert. Det dreide seg fremfor alt om undertrykkelsen av katolikkene av bysantinsk ritus, som i 1948 var innlemmet med tvang i den ortodokse kirke eller måtte leve under jorden.

Vatikanet opprettet i august 1970 diplomatiske forbindelser med Jugoslavia, hvor det siden 1956 hadde åpnet seg en avspenning i den religionspolitiske situasjonen. For første gang ble det opprettet fulle diplomatiske kontakter mellom et kommunistisk regjert land og Den apostoliske Stol. Den 29. mars 1971 mottok Paul VI marskalk Tito i audiens, og det ble snakket om de «vennskapelige forbindelsene» mellom Vatikanet og Jugoslavia.

Til Vatikanets nye østpolitikk hører også utnevnelsen av de tidligere biskoppelige kommissærer i DDR til apostoliske administratorer den 23. juli 1973. De berørte vesttyske bispedømmene var først blitt informert om denne avgjørelsen gjennom den apostoliske nuntius. Utnevnelsen til apostoliske administratorer medførte at disse prelatene utøvde sitt embete direkte i oppdrag fra den apostoliske stol. Med dette tiltaket tok Vatikanet hensyn til forandringen i de politiske forhold mellom Vest- og Øst-Tyskland, men en endelig regulering av bispedømmene kom først etter samlingen av Tyskland i 1990. Disse resultatene av Paul VIs politikk gjorde på ingen måte at alle hindre var overvunnet, men de viste i hvilken grad samtale både med de atskilte kristne kirkene og med religionsfiendtlige regjeringer gjorde en tilnærming eller forståelse mulig.

nullEtter 1968 virket det som om det kom en skygge over Paul VIs pontifikat. Paven syntes å trekke seg inn i seg selv, urolig over slike tendenser som internasjonal terrorisme og spenninger innen Kirken. Dette gjaldt for eksempel økende krav om at prester skulle få lov til å gifte seg, men også bevegelser som representerte tilstivning av Kirken i konservative posisjoner, representert ved erkebiskop Marcel Lefèbvre, tidligere misjonær og metropolitt av Dakar i Senegal, som Paul VI suspenderte. I «Lefèbvresaken» lå det en fare for et nytt skisma i kjølvannet av Andre Vatikankonsil, og derfor var pavens tiltak preget av en ekstrem tilbakeholdenhet. Lefèbvre fikk en forbausende stor tilslutning da han protesterte mot «fornyelsene» på konsilet, spesielt mot de liturgiske reformene, men også i spørsmålet om religionsfrihet. Lefèbvre ble til slutt uttrykkelig ekskommunisert av Johannes Paul II i 1988, etter at han hadde pådratt seg en automatisk ekskommunikasjon ved å vigsle nye biskoper uten pavens tillatelse.

Pave Paul var også urolig over kampen mellom tradisjonalister og progressive, samt tegnene på oppdukkingen av en ny modernisme. Under Paul VI kom igjen Troslærekongregasjonen med irettesettelser mot teologer som syntes å være en fare for den kirkelige læres sikkerhet og entydighet, for eksempel Hans Küng (f. 1928) i Tyskland og Edward Schillebeeckx OP (1914-2009) i Nederland. Det gikk rykter om at Paul ville trekke seg tilbake i 1974, men selv om historiene om hans indre ubehag var reelle, kunne de overdrives.

Paul VI begynte på et nytt kapittel i pavehistorien med sine reiser rundt omkring i verden, og han fikk derfor tilnavnet «Pilegrimspaven». Etter reisen til Det hellige Land i 1964 fulgte reiser til de eukaristiske kongressene i Bombay i 1964 og Bogotà i 1968. I mai 1967 fløy paven til Maria-valfartsstedet Fátima i Portugal i anledning femtiårsjubileet for åpenbaringene og for å be om fred, ifølge ham selv på Marias personlige bønn. I 1969 besøkte han Genève for å tale til Den internasjonale Arbeidsorganisasjonen ILO og i Kirkenes Verdensråd. I 1969 besøkte han igjen Afrika, da han i juni og juli dro til Uganda for å ære deres martyrer.

nullPavens reise til Amerika i 1965 vakte stor oppmerksomhet, og den første pavelige tale noensinne i FNs hovedforsamling ble holdt den 4. oktober 1965. I april 1970 dro han til Sardinia for å feire Vår Frue av Bonaria, mens han i november-desember 1970 foretok en reise til det fjerne Østen og besøkte Teheran, Sri Lanka, Manila, Samoa, Sydney og Hong Kong. I Sydney boikottet den anglikanske erkebiskopen pavebesøket. I Manila ble paven den 27. november 1970 utsatt for et mordforsøk på flyplassen, og han unnslapp så vidt og uten å bli såret. Den aspirerende morderen, Benjamín Mendoza y Amor Flores, ble overmannet av pavens personlige sekretær, Pasquale Macchi. Denne omfattende reisevirksomheten brakte for første gang en pave til alle verdens kontinenter, og den fullførte Johannes XXIIIs løsrivelse fra den vatikanske «gettoen».

Pave Paul VI saligkåret i alt 38 personer i sitt pontifikat og han helligkåret 84 i 21 prosesser. Blant saligkåringene var Maximilian Kolbe (1971) og De koreanske martyrene (1968). Han helligkåret blant andre Nikola Tavelić (1970) og Ugandamartyrene (1964). Den 25. oktober 1970 helligåret Paul, til tross for tidligere anglikanske protester, førti engelske og walisiske katolske martyrer fra 1500- og 1600-tallet. Han proklamerte også den hellige Teresa av Ávila (1515-82) og den hellige Katarina av Siena (1347-80) til kirkelærere som de første kvinner.

I følge den nesten syv århundrer gamle tradisjonen feiret paven i 1975 det 25. hellige år. Milliarder av TV-seere opplevde julenatt 1974 åpningen av jubelåret, som også denne gang fikk et tema: «Fornyelse og forsoning».

En advokat i Santa Ana i California i USA, William Sheffield, går inn i Vatikan-historien som den eneste som har saksøkt en pave. Han er også den eneste som har saksøkt en pave OG VUNNET! Han saksøkte Paul VI for en sum på 428,50$ fordi et sveitsisk kloster ikke leverte den nyfødte St. Bernhardshunden han hadde kjøpt. En dommer i Alameda County superior court ga ham medhold, siden han aldri hadde fått hunden, selv om han hadde betalt 60 US$ i depositum til en romersk-katolsk munk i Sveits. I sin sak, som tok seks år med rettstvister, navnga Sheffield Den romersk-katolske Kirke og paven som i siste instans ansvarlige for Kirkens forretningsforpliktelser. Selv om Sheffield vant saken, har han aldri kunnet innkassere pengene.

Paul VI fikk også bygd den enorme (og etter noens mening lite vellykkede) audienshallen like ved Petersplassen. Den ble tegnet av den italienske arkitekten Pier Luigi Nervi og bygd i armert betong. Den ble fullført i 1971, kostet førti millioner dollar og har plass til 8 000 mennesker. I Vatikanet kastet pave Paul ut all rød plysj og fløyel som stammet fra Pius XIIs tid, og erstattet det hele med stoffer i lyst grått og grønt. Paul VI tillot prestene å bruke andre klær enn sutan (talar; «prestekjole»). Under Paul VI ble antallet diplomatiske representasjoner ved Den hellige Stol fordoblet.

Pius XII hadde tatt initiativ til omfattende utgravninger under Peterskirken mellom 1939 og 1949, hvor blant annet Peters grav ble funnet. Professor Margherita Guarducci, ekspert i latinsk og gresk epigrafikk, fortsatte undersøkelsene og fant blant annet en inskripsjon som hun tydet som: «Peter er her inne». Undersøkelsene av knokkelrestene viser at de stammer fra en mann på mellom 60 og 70 år, som må være død i det første århundret. Som en følge av professor Guarduccis undersøkelser og konklusjon meddelte pave Paul VI i juni 1968 offisielt: «St Peters jordiske rester er blitt identifisert på en måte som vi anser for overbevisende». Selv om Paul ikke var en mann som hadde kontakt med folket, hadde han sans for de dramatiske gester; likevel hadde han en tendens til å etterlate et tvetydig inntrykk. Johannes XXIII hadde beskrevet ham som «litt lik Hamlet». Han ble alltid dratt mellom sine fremsynte, langsiktige visjoner og sin mistanke til enhver fornyelse som kunne underminere integriteten og autoriteten til Kirkens lære.

Han la konsekvent vekt på mysteriet og uverdsligheten ved troen, og fryktet alt som var preget av vitenskapelig materialisme. Oppsummert kan man si at sosialt og politisk var Paul VI liberal, teologisk og pastoralt var han mer konservativ, særlig i sine siste leveår. Pave Paul VI var røyker, og i perioder røykte han opp til en pakke hver dag. Han var også en dypt from mann og bar hårskjorte med metalligger som skrapte opp huden på brystet. Han begynte å bære dette botsplagget fra tid til annen som ung prest, og etter at han ble pave, bar han hårskjorten under sine praktfulle liturgiske klær ved alle viktige anledninger, til tross for det faktum at metallpiggene presset hardt mot huden og av og til forårsaket blødninger.

En viktig reform som er knyttet til Paul VI, er den nye utgaven av den romerske messeboken (Missale Romanum) i 1969, og den «nye messen» kalles ofte «Paul VI-messen». I en tale paven holdt i 1976, refererte han til det nye ordinariet som Novus Ordo Missae («Messens nye ordo»). Senere begynte noen å bruke Novus Ordo Missae eller bare Novus Ordo som et spesifikt sammensatt navn på hele den reviderte messeritusen. Tradisjonalistiske katolikker bruker ofte begrepet i en nedsettende betydning, og noen ganger brukes det som et generelt fordømmende begrep for dagens Kirke («Novus Ordo-kirken»).

nullReform av liturgien hadde vært en del av den liturgiske bevegelsen på 1900-tallet, hovedsakelig i Frankrike med Robert Schuman Tyskland med Romano Guardini, som ble offisielt anerkjent av pave Pius XII i sin encyklika Mediator Dei. Under Pius XIIs pontifikat gjorde Vatikanet lettelser i reglene om bruk av latin i romersk-katolske liturgier og tillot noe bruk av folkespråket i dåp, begravelser og andre anledninger. I 1951 og 1955 ble påskeliturgiene revidert, spesielt ved gjeninnføringen av Påskens Triduum. Andre Vatikankonsil gjorde ingen endringer i Missale Romanum, men i dokumentet Sacrosanctum Concilium var det en bemyndigelse til at en generell revisjon av det skulle skje. Etter konsilet godkjente pave Paul VI i april 1969 «Messens nye ordo», promulgert i 1970, som det ble slått fast i Acta Apostolica Sedis «for å så slutt på eksperimenteringen med messen».

Paul VIs messe var også på latin, med det ble gitt tillatelse til å bruke morsmålet. Paven hadde utgitt andre instruksjoner i 1964, 1967, 1968, 1969 og 1970 som tok for seg reformen av alle liturgier i Den romerske kirken. Disse store reformene ble ikke ønsket velkommen av alle og i alle land. Det plutselige tilsynelatende forbudet mot den 400 år gamle messen, som sist var revidert bare noen år tidligere, i 1962, av Pauls forgjenger Johannes XXIII, ble ikke alltid forklart spesielt godt. Videre eksperimentering med den nye messen av mer eller mindre selvutnevnte liturgikere, som bruken av pop og folkemusikk i stedet for den tradisjonelle gregorianske sangen, sammen med samtidige endringer av alterrommet, ble av noen betraktet som ren vandalisme. I 2007 klargjorde pave Benedikt XVI at Johannes XXIIIs 1962-messe og Paul VIs 1970-messe er to former av den samme romerske ritus, førstnevnte, som aldri var blitt «juridisk avskaffet», var nå en «ekstraordinær form av den romerske ritus», mens den andre «selvfølgelig er og fortsetter å være den normale formen (Forma ordinaria) av den eukaristiske liturgien.

Paven i Aldo Moros begravelseI sitt siste leveår ble Paul VI dypt uroet av De røde brigaders kidnapping den 16. mars 1978 av den kristeligdemokratiske statsmannen Aldo Moro, pavens livslange venn fra studietiden i FUCI (Federazione Universitaria Cattolica Italiana). Den 20. april appellerte Moro direkte til paven om å gripe inn, slik som pave Pius XII hadde gjort i saken til professor Giuliano Vassalli i den samme situasjonen. Den åttiårige Paul VI skrev et brev til De røde brigader , men noen i den italienske regjeringen anklaget paven for å behandle brigadene alt for vennlig. Imidlertid fortsatte han å lete etter måter å betale løsepenger for Moro, men til ingen nytte. Det endte med at den 9. mai 1978 ble Moros gjennomhullede lik funnet i en parkert bil i Roma. Pavens siste offentlige opptreden var å presidere ved Moros statsbegravelse i Lateranbasilikaen den 13. mai 1978. Der hilste han på Moros søster, mens hans hustru og barn holdt seg borte i protest mot regjeringens passivitet under kidnappingen.

Ikke lenge etter fikk paven arteritt (betennelse i pulsåreveggen). Den 14. juli 1978 forlot han Vatikanet for å dra til den pavelige sommerresidensen Castel Gandolfo, og på veien besøkte han graven til kardinal Giuseppe Pizzardo, som hadde introdusert ham for Vatikanet et halvt århundre tidligere. Selv om han var syk, gikk han med på å treffe den nye italienske presidenten Sandro Pertini, og deres møte varte i to timer. Om kvelden så han på en westernfilm på TV, bare lykkelig når han så «hester, det vakreste dyret som Gud har skapt». Han hadde pusteproblemer og trengte oksygen. På søndag 6. august, festen for Herrens forklarelse (Transfigurasjon), var han trett, men ønsket å be Angelus. Men det var han ikke i stand til og fikk heller ikke lov, så i stedet ble han liggende i sengen mens hans feber steg.

nullFra sengen deltok han i søndagsmessen klokken 18, som ble lest ved hans seng. Etter kommunionen ble han rammet av et massivt hjerteattakk, og deretter levde han bare i tre timer. Den 6. august 1978 klokken 21:41 døde pave Paul VI i Castel Gandolfo, i en alder av åtti år og etter et pontifikat på femten år, én måned og seksten dager. Hans legeme ble brakt fra Castel Gandolfo til Peterskirken onsdag den 9. august, og der lå det avsjelede legemet utstilt på torsdag og fredag mens de troende defilerte langsomt forbi. Hans enkle, men gripende rekviemmesse fant sted lørdag den 12. august 1978 på Petersplassen med påfølgende bisettelse i krypten i Peterskirken sammen med andre paver. I samsvar med hans testamente ble han ikke gravlagt i en utsmykket sarkofag, men i en grav i jorden.

Paul VI ble ved sin død æret som den store fredspave, som med største omtanke hadde ledet Kirken i en tid av store omveltninger. Han hadde forent trofasthet mot tradisjonen med åpenhet for en ny utvikling. Men han gjorde det tydelig at en fornyelse av Kirken bare kan skje under forutsetning av at troen blir beholdt uavkortet. I sitt femtenårige pontifikat ga han Peters embete styrket anseelse. Hadde Johannes XXIII igjen gjort den menneskelige side av pavedømmet tydelig og troverdig, så ble det Paul VIs oppgave å gå forpliktende skritt på denne veien.

Men i hele sitt pontifikat ble Paul VI utsatt for kritikk fra både tradisjonalister og liberalere for å navigere etter en middelkurs under Vatikan II og under implementeringen av dets reformer etterpå. Han uttrykte en lengsel etter fred under Vietnamkrigen, og dette ble ikke forstått av alle. Sammen med å hjelpe mennesker i land i Den tredje verden, skapte pave Paul VI fagforeninger og bondeføderasjoner i andre land. Disse offentlige tjenestene hjalp de fattige og ble bevis for hans lengsel etter å fullføre målene til Andre Vatikankonsil. Pave Paul VI ble ofte ufordelaktig sammenlignet med sine forgjengere. Han hadde ikke en encyklopedisk hukommelse, heller ikke en begavelse for språk eller en eminent skriftlig stil som Pius XII, og han hadde heller ikke karismaen og den utstrømmende kjærligheten, humoristiske sansen og menneskelige varmen som Johannes XXIII. Han tok på seg det uferdige reformarbeidet til disse to pavene og avsluttet det flittig og med stor ydmykhet og sunn fornuft, og uten mange fanfarer. Ved å gjøre dette så Paul VI seg selv følge i fotsporene til apostelen Paulus, som sa: «Jeg kjenner meg trukket til begge sider samtidig, fordi Korset alltid sår splid».

Pave Paul VIs gravI motsetning til sine forgjengere og etterfølgere avslo Paul VI å ekskommunisere. Den nye teologiske friheten som han fremmet, resulterte i et mangfold av synspunkter og usikkerhet blant de troende. Han formante, men straffet ikke dem som hadde andre synspunkter. Nye krav ble uttalt som hadde vært tabu på konsilet, som å gjenintegrere skilte katolikker, skriftemålets sakramentale karakter og kvinners rolle i Kirken, også i ordinerte embeter. Konservative klaget over at «kvinner ønsker å bli prester, prester ønsket å gifte seg, biskoper ble regionale paver og teologer hevdet absolutt læreautoritet. Protestanter hevdet likhet, homoseksuelle og skilte ropte på full aksept».

Prosessen for pave Paul VIs saligkåring og eventuelle påfølgende helligkåring ble åpnet på bispedømmenivå den 11. mai 1993 i Roma etter at Vatikanet den 18. mars 1993 hadde utstedt dekretet Nihil obstat. Dermed fikk han tittelen «Guds tjener» (Servus Dei). P. Antonio Marrazzo ble utnevnt til sakens postulator. Bispedømmeprosessen ble avsluttet den 18. mars 1998. P. Luigi Villa spilte rollen til den avskaffede «Djevelens advokat» og ga ut en bok med tittelen «Paul VI: Salig?», hvor han viste seg som en motstander av saligkåringen. Sakens Positio, det vil si dokumenter og annen informasjon som ble samlet under bispedømmeprosessen, ble oversendt til Helligkåringskongregasjonen i 2011. Pave Benedikt XVI (2005-13) undertegnet den 20. desember 2012 dekretet som slo fast at Paul VI hadde levd et liv av heroiske dyder. Med dette fikk han tittelen «Ærverdig» (Venerabilis).

I 2003 hadde et angivelig mirakel som ble tilskrevet hans forbønn blitt oppdaget i USA. Saken involverte et ufødt barn i mors liv som led av defekter i hjernen som ville påvirke barnet etter fødselen. Legen rådet moren til å få foretatt en abort, men hun nektet å gå med på det, og hun ba om den avdøde pavens forbønn etter en innstendig anmodning fra en nonne som ga henne et kort med en bit av den avdøde pavens sutan på. Da barnet ble født, kunne man ikke finne noen defekter, og barnets helse ble siden nøye overvåket. Barnet har fortsatt ingen defekter.

Etter at både den medisinske kommisjonen og de teologiske rådgiverne stemte for å anerkjenne den medisinsk uforklarlige helbredelsen som et mirakel på den avdøde pavens forbønn, godkjente pave Frans den 9. mai 2014 dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente dette miraklet. Han bestemte også at saligkåringen skulle skje i Vatikanet den 19. oktober 2014. I motsetning til det som har vært det normale under de to siste pontifikatene, foretok paven selv denne saligkåringen ved avslutningen av bispesynoden om familien. I sitt pontifikat har pave Frans foretatt bare to saligkåringer egenhendig, de 124 koreanske martyrene og altså pave Paul VI.

Ved saligkåringen på Petersplassen var også pave emeritus Benedikt XVI (87) til stede, han ble kreert til kardinal i pave Pauls siste konsistorium i 1977. Til stede var også de to gjenlevende kardinalene blant dem pave Paul kreerte, Paulo Evaristo Arns OFM (93) fra Brasil og William Wakefield Baum (88) fra USA. Relikviene som ble båret frem til alteret under saligkåringsmessen, var to blodflekkete skjorter som Paul VI bar ved attentatforsøket i 1970 på Filippinene. I Manila ble der såret av knivstikk, påført av en åpenbart sinnsforvirret mann. Pavens mangeårige privatsekretær, erkebiskop Pasquale Macchi (d. 2006), ga deretter de to skjortene til bispedømmene Milano og Brescia. Giovanni Battista Montini var født i Brescia, og i Milano var han erkebiskop før sitt valg til pave.

Ved saligkåringen slo paven fast:

Festum die vicesima sexta Septembris in locis et modis iure statutis quotannis celebrari possit.
(«Hans fest skal bli feiret hvert år på den 26. september på de steder og i henhold til de regler som er forordnet i kirkelig lov».)

26. september var hans fødselsdag. Den nye salige kan feires i de bispedømmene med sterkest tilknytning til ham. Dette gjelder i alle fall bispedømmene Brescia og Roma, men sannsynligvis også Milano, hvor han var erkebiskop i over åtte år (1954-63) før han ble pave. Andre bispedømmer kan søke Vatikanet om tillatelse til å minnes den salige pave Paul VI liturgisk.

Kilder: Kelly, Boberski, Bello, Duffy 2, Norwich, Hebblethwaite 2, Ernesti, Brusher, CE, en.wikipedia.org, newsaints.faithweb.com, vaticaninsider.lastampa.it, Kathpress oktober 2014 - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 19. oktober 2014

av Per Einar Odden publisert 19.10.2014, sist endret 28.12.2015 - 12:05