De hellige Perpetua og Felicitas av Kartago og deres ledsagere (d. 203)

Minnedag: 7. mars

De hellige Perpetua og Felicitas av Kartago og deres ledsagere (d. 203)
De hellige Revocatus, Secundulus, Saturnin og Saturus

Den hellige Perpetua eller Vibia Perpetua [Vivia] ble født rundt 180 i Kartago i Nord-Afrika (Africa Proconsularis), i dag ruiner i en forstad til Tunis, hovedstaden i Tunisia. Hun kom fra en adelig familie hvor moren var kristen, mens faren var hedning. Perpetua var hans favorittbarn. En av Perpetuas brødre var allerede kristen, en annen var katekumen som hennes selv, mens en tredje, Dinocrates, var død som syvåring. Perpetua giftet seg med en mann av høy rang, og når denne historien begynner, var hun 22 år og hadde et par måneder tidligere blitt mor til en sønn. Hun kan ha vært enke, for hennes mann nevnes aldri. Den hellige Felicitas (it: Felicita), hennes jevnaldrende slave, var datter av hennes tjenere og gravid i åttende måned. Både Perpetua og Felicitas var katekumener, det vil si at de forberedte seg til dåpen og ble undervist i den kristne tro.

Keiser Septimus Severus (193-211), som opprinnelig kom fra Afrika, var i begynnelsen av sin regjeringstid tolerant overfor de kristne. Men han var i kontinuerlig krig med Romas mange fiender, og hans ønske om indre disiplin ble utvidet til også å gjelde det religiøse området. I 202 utstedte han et edikt som forbød nye konversjoner til kristendommen, og de påfølgende forfølgelsene nådde Afrika året etter. Da ble de to kvinnene begge arrestert sammen med tre andre afrikanske katekumener, Felicitas' mann og medslave Revocatus (it: Revocato), Secundulus (it: Secondulo) og Saturnin (lat: Saturninus; it: Saturnino). De ble først satt i husarrest i et privathus. Deres lærer Saturus (Satur, Satyrus; it: Saturo), som trolig var Saturnins bror, som hadde undervist dem i troen, ville ikke etterlate dem alene og sluttet seg frivillig til dem. Han døpte dem mens de satt i husarrest, og dermed beseglet de sin skjebne. Kort tid etter ble de satt i det vanlige fengslet.

Der var det Perpetua fikk den første av sine drømmer eller visjoner om sin egen martyrskjebne, hvor hun på en stige gikk like inn i himmelen. Hun fikk også besøk av sin forvirrede gamle far, som var hedning og manet henne til å avsverge sin tro av hensyn til slektningene og sitt barn, men hun nektet dette og ville dø som en kristen sammen med sin slavinne. Hun bekymret seg for sitt barn, som til slutt ble tatt fra henne og ført til hennes mor.

De ble forhørt av Hilarion (Hilarianus, Helarianus, Elarianus), provinsens prokurator. Secundulus døde i fengselet før forhøret på grunn av den harde behandlingen de fikk. I rettssaken mot dem ble de alle dømt til døden, og de skulle kastes for de ville dyrene på stadion (ad bestias). Da Perpetua var ført tilbake til fengslet, hadde hun en bemerkelsesverdig visjon om seg selv: Hun ble ført til arenaen, avkledd og forvandlet til en mann, og i en fysisk kamp fikk hun bukt med Satan i skikkelse av en skummelt utseende egypter og trampet på hodet hans.

Saturus hadde også en visjon om sin ankomst til himmelen og de eldste foran Guds trone, og han så seg selv og Perpetua ble ført østover av fire angler til en vakker hage, hvor de møtte fire andre nordafrikanske kristne som hadde lidd martyrdøden i den samme forfølgelsen, nemlig de hellige Jocundus, Saturnin, Artaius og Quintus. Han så også i sin visjon den hellige biskop Optatus av Kartago og presten Aspasius, som mante martyrene til å arrangere en forsoning seg imellom. Saturus fortalte Perpetua om sin visjon, og hun sa: «Jeg var lykkelig da jeg var i live, men nå er jeg enda mer lykkelig».

Hedningene henrettet ikke gravide kvinner, og det plaget Felicitas at hun ikke skulle få følge sin frue til paradis. Men så skjedde underet, hun fødte sitt barn en måned for tidlig. Da hun stønnet under store fødselsveer, ropte fangevokterne: «Du som skriker for de plager du nå kjenner, hvordan skal du tåle den smerte som venter deg når du blir kastet for ville dyr?» Felicitas svarte: «Nå er det jeg som lider, men da skal en annen være i meg og lide for meg». Hun fødte en jente, som straks ble adoptert av en medkristen.

Giovanni Gottardi (173-1812): De hellige Perpetua og Felicitas' martyrium (1780-90), Pinacoteca Faenza

Den 7. mars 203 (eller 202) arrangerte keiseren en rovdyrforestilling på den enorme arenaen i Kartago i anledning fødselsdagen til sin sønn Geta (Publius Septimius Geta) (7. mars 189-26. desember 211), og der skulle de kristne drepes. Secundulus var død i fengselet, så de var fem martyrer som gikk inn på arenaen «med muntre, tapre miner som om de var på vei til himmelen». «Du dømmer oss – Gud vil dømme deg», ropte de til den presiderende prokurator Hilarion. Perpetua kom til slutt, «Kristi sanne brud og Guds yndling; hennes gjennomborende blikk gjorde alles øyne forlegne».

Til de unge mennene som ble angrepet av en leopard, en bjørn og et villsvin, ropte hun «Stå fast i troen! Vær ikke forbauset over våre lidelser». Perpetua og Felicitas ble angrepet av en vill ku, et dyr som vanligvis ikke ble brukt under slike leker, men som var valgt fordi den var av samme kjønn som ofrene. Perpetua ble kastet i været, men var fortsatt i live da hun falt ned. Hun trodde at hun våknet av en dyp søvn, men sårene på kroppen overbeviste henne om hvor hun var. Da hun satte seg opp, hadde kjolen revnet i siden, og hun trakk den over for å dekke låret – hun var mer opptatt av anstendigheten enn av smerten. Deretter satte hun opp sitt tilsjuskete hår med en nål, for det passet seg ikke å møte martyriet med sjusket hår. Ved sitt martyrium over 1300 år senere var den hellige Thomas More (1478-1535) spøkefull og vittig til det siste og ordnet omhyggelig sitt lange skjegg, slik som Perpetua hadde ordnet sitt pjuskete hår på Kartagos arena.

Ingen av dem fem ble drept av de ville dyrene, så det ble bestemt at de skulle få halsen skåret over. Da kysset de hverandre «for at deres martyrium kunne fullendes med fredshilsenen». Til slutt ble hver enkelt drept med sverd gjennom strupen. Et første klossete støt med sverdet var forfeilet og drepte ikke Perpetua. Hun skrek av smerte, men styrte selv sverdet til det andre støtet. «Kanskje kunne en så storsinnet kvinne, som måtte fryktes av den urene ånd, ikke slås i hjel uten at hun selv ville det».

Fortellingen om Perpetuas og Felicitas' lidelse og død sammen med sine fire mannlige lidelsesfeller er kanskje den mest levende og uttrykksfulle autentiske beretning om tidlige martyrer. Passio Sancti Perpetuae et Felicitatis cum sociis earum konsentrerer seg mest om kvinnenes martyrium. Dokumentet ble delvis skrevet av Perpetua selv, delvis av en annen av martyrene, Saturus, og skrevet ferdig etter martyriet av et øyenvitne, en ikke navngitt person, muligens den kjente kirkelederen og forfatteren Tertullian (Quintus Septimius Florente Tertullianus) (ca 160-235), som var fra Kartago. Den ble æret så høyt at den på 300-tallet ble lest høyt i kirkene i Nord-Afrika. Fortellingen fikk stor innflytelse på beretninger om andre martyrier. Fortellingens mulige montanistiske opphav og feministiske synsvinkel hindret ikke at den ble brukt med entusiasme av Augustin og andre kristne forfattere. Over Perpetua og Felicitas' grav ble det senere reist en basilika, Basilica Maiorum. Der ble det i 1907 funnet en inskripsjon til deres ære.

Den hellige Perpetua, mosaikk av ukjent veneziansk kunstner (ca 1280), basilikaen St. Eufrasius i Porec i Kroatia
Den hellige Felicitas, mosaikk av ukjent veneziansk kunstner (ca 1280), basilikaen St. Eufrasius i Porec i Kroatia

De led og døde altså i Kartago, ikke i Tuburbium Minus (35 kilometer vest for Kartago), som det feilaktig ble hevdet også i Martyrologium Romanum, eller i Tuburbium Maius (seks mil sørvest for Kartago). Dette har gjort at de ofte, men feilaktig har blitt kalt «de tuburbitanske hellige». Dette er i stedet de hellige Maxima, Donatilla og Secunda, som led martyrdøden i Tuburbium Maius under keiserne Valerian (253-60) og Gallienus (253-68), på et tidspunkt da Perpetua og hennes ledsagere allerede ble æret som hellige. Flere kilder hevder imidlertid at Perpetua og Felicitas ble arrestert i Tuburbium Minus før de ble ført til Kartago for henrettelse.

Antakelsen om at de døde i Tuburbium bygger på en setning i en preken av Augustin, men det dreier seg trolig om andre hellige.1

Stedet for Perpetuas og Felicitas' martyrium i Tunis

Perpetua og Felicitas nevnes i Canon Romanus eller Den romerske kanon (Eukaristisk bønn I) etter forvandlingen blant de syv kvinner som blir anropt som forbedere i strofen Nobis quoque (Felicitas og Perpetua, Agathe, Lucia, Agnes, Cecilia og Anastasia). Noen mener at det er den hellige Felicitas av Roma som nevnes i Canon og ikke Felicitas av Kartago. De to kvinnene avbildes gjerne sammen mens de tar farvel, med en vill ku mellom seg. Perpetua har mange ganger et barn på skulderen, og hun avbildes også ofte med en himmelstige. Perpetua er avbildet i mosaikker i Ravenna fra 500-tallet, mens åtte episoder fra hennes liv finnes på et alterfrontstykke fra 1300-tallet i Barcelona.

Festen for disse martyrene ble snart svært berømt i hele den kristne verden, og ble nevnt i de eldste romerske og syriske kalendere og i den hellige Hieronymus' martyrologium. Deres fest ble holdt den 7. mars i mange århundrer, men ble en tid flyttet til 6. mars for å gi plass til festen for den hellige Thomas Aquinas. Men i 1970 ble den flyttet tilbake til sin gamle dag, 7. mars. I Østkirken minnes Perpetua og Felicitas den 1. eller 2. februar og 4. mars.

Les den originale beretningen om deres martyrium (engelsk)


1
«Sed dura est, inquis, via: quis per istam ilium sequatur? Erubesce barbare, erubesce; a virtute vir diceris. Feminae secentae sunt, quarnm hodie natalitia celebramus. Feminarum martyrum Tuburbitanaram solemnitatem celebramus.» (Augustin, Opp., ed. Bened. V. 933, Berm. 345, § 6)
av Webmaster publisert 09.04.2008, sist endret 22.02.2016 - 10:09