Den salige Peter Favre (1506-1546)

Den salige Peter Favre [Faber] (fr: Pierre) ble født den 13. april 1506 i Villaret, en liten landsby i alpedalen Grand-Bornand i Savoia (i dag Frankrike). Han var eldste sønn av bonden Louis Favre og hans hustru Marie Périssin, gode katolikker som levde et regelbundet liv basert på solide religiøse tradisjoner. Som gutt var Peter gjeter for farens sauer på hverdagene, mens han på søndager underviste andre barn i katekismen. Som eldste sønn var han utsett til å følge i farens fotspor, men Peter var en svært intelligent gutt og lengtet etter utdannelse. Tolv år gammel avla han kyskhetsløfte.

To av hans slektninger var karteusere i klosteret i Reposoir, seksten kilometer fra Villaret, hans onkel Claude Périssin var prior, og de overtalte hans foreldre til å sende Peter på skole. Han fikk først undervisning av en prest i Thônes og deretter på et kollegium i La Roche, hvor han fikk en solid kunnskap om klassikerne, utmerket seg i gresk, lærte også litt filosofi og teologi. I 1525 bestemte han seg for å fortsette sin utdannelse i Paris.

Peter kom til Paris i urolige tider. Den lutherske reformasjonen hadde startet i Tyskland, og en som var på universitetet på samme tid, var Jean Calvin. Filip Melanchton kom i Favres tid for å holde diskusjoner med biskopen av Paris for å søke en rapprochement mellom lutheranere og katolikker. Denne uroen skulle danne bakgrunnen for Peters fremtidige liv på en måte han ikke forventet da han kom til Paris.

Peter begynte på kollegiet St. Barbara (Collège Sainte-Barbe). Han delte husly med en student fra Navarra, den hellige Frans Xavier (1506-52), og hans regent eller lærer, Juan de la Peña. Peter og Frans ble nære venner. I 1528 sluttet en student fra Salamanca seg til dem, den hellige Ignatius av Loyola (1491-1556), og han ble en nær venn av dem begge. Han var en vanfør, middelaldrende student som hadde tigget seg fra Spania til Paris for å lære latin.

Peter ønsket Ignatius velkommen og underviste ham i Aristoteles' greske filosofi, mens Ignatius ga den tidligere gjeteren undervisning i det åndelige liv. Han ga Peters liv en ny basis og oppmuntret ham til å søke prestevielsen. I 1530 mottok Peter Favre og Frans Xavier sin grad som Master of Arts på samme dag, men Peter brukte litt tid på å bestemme seg for et yrke. Både medisin, jus og undervisning virket attraktivt.

Til slutt bestemte han seg for å følge Ignatius, som i tillegg til Peter og Frans også hadde fått fire andre studenter til disipler: portugiseren Simon Rodríguez og de dyktige vitenskapsmennene Jakob Laynez og Alfons Salmeron, samt Nikolas Bobadilla, alle tre fra Spania. Disse seks ga han åndelige øvelser. Ignatius sa at siden han selv hadde gjennomgått de åndelige øvelsene for første gang, var det ingen som hadde gått gjennom dem med slik målbevissthet og glød som Peter Favre.

Peter ble viet til prest den 15. mai 1534, og den 22. juli 1534 feiret han sin første messe. Om morgenen den 15. august samme år feiret han messe i Mariakapellet i kirken Saint-Denis på Montmartre, som den gang ennå var ubebygd. Etter å ha mottatt den hellige kommunion avla de syv mennene fattigdoms- og kyskhetsløfte og et løfte om en pilegrimsreise til Jerusalem om mulig, og et liv i apostolisk tjeneste som misjonærer blant muslimene i Palestina.

Etter råd fra sin lege vendte Ignatius våren 1535 tilbake til Spania for å gjenvinne sin helse. Han ble enig med sine ledsagere om at de alle skulle møtes i Venezia for å finne et skip for å reise til Palestina. Peter fikk ansvaret for å føre dem dit. De forlot Paris den 15. november 1536, og i januar 1537 møtte de igjen Ignatius i Venezia. I mellomtiden var de fleste presteviet og økt til ti menn. Da de fant ut at krigen mellom Venezia og tyrkerne gjorde reisen til Palestina umulig, bestemte de at Ignatius skulle dra til Roma sammen med Peter og Jakob Laynez og tilby paven alles tjenester til hva som helst. De avtalte at hvis noen spurte hvilken kongregasjon de tilhørte, skulle de svare «Jesu Selskap», for sammen skulle de slåss mot løgner og laster under Kristi fane. På veien til Roma fikk Ignatius en visjon av Kristus mens han ba i et lite kapell i La Storta. Frelseren bar et tungt kors og sa: «Jeg skal være deg nådig i Roma».

I Roma ble de godt mottatt av pave Paul III (1534-49). Ignatius og de andre som fortsatt var legmenn, ble presteviet der i 1538. De trakk seg tilbake til en hytte ved Vicenza for å forberede seg på prestetjenesten. Paven ga gruppens medlemmer forskjellige oppgaver. Peter ble utpekt til å undervise ved universitetet Sapienza og Jakob til å utlegge Den hellige Skrift. Ignatius arbeidet med sine åndelige øvelser og undervisning for å reformere folkets levemåte, og de andre arbeidet også i byen. At ingen av dem ennå snakket italiensk skikkelig, hindret dem ikke. Paven sendte Peter til Parma og Piacenza, hvor han og Jakob Laynez skapte en religiøs fornyelse som fikk varige konsekvenser.

Snart ble det foreslått at de skulle organiseres i en regelbundet religiøs orden. De hadde allerede avlagt de to tradisjonelle løftene om fattigdom og kyskhet, og nå ble det bestemt også å avlegge det tredje om lydighet. Det skulle utnevnes en generalsuperior som alle skulle være forpliktet å adlyde, totalt underlagt Den hellige Stol. De bestemte også å foreskrive et fjerde løfte om å stå til pavens rådighet når som helst og hvor som helst han sendte dem for å frelse sjeler. For å gi tid til det praktiske arbeidet ble det bestemt at felles feiring av tidebønnene ikke skulle være en del av deres plikter, mens den private resitasjonen av dem forble obligatorisk. Dette var et revolusjonært skritt for en orden. Dette var starten på jesuittordenen eller Jesu Selskap (Societas Iesu – SJ). Deres motto var Omnia ad maiorem Dei gloriam – «Alt for Guds større ære».

Keiser Karl V (1519-56) innkalte en rekke konferanser, eller «riksdager», med katolske og protestantiske ledere for å løse de religiøse vanskelighetene i Tyskland. Pave Paul III utnevnte Peter til å reise til riksdagen i Worms i 1540, og han ble dermed en første av jesuittene som ble satt inn i arbeidet for å møte den protestantiske reformasjonen. Dermed begynte syv år med utrettelige reiser til fots og på muldyr gjennom Frankrike, Italia, Portugal og Spania i tillegg til Tyskland og Flandern, hvor han gikk over hundre mil i luftlinje, men hans kronglete rute tatt i betraktning, var den virkelige distansen den dobbelte.

Etter det mislykkede møtet i Worms deltok Peter året etter på den like mislykkede riksdagen i Regensburg. Peter avgjorde at Tyskland ikke trengte diskusjoner med protestantene, men en reformasjon i livet og disiplinen blant presteskap og legfolk. Peters synspunkter kunne ha støttet den nå velkjente tesen at den protestantiske og den katolske reformasjonen på mange måter var to sider ved samme sak: et forsøk på å gjenkristne, grundig instruere og til og med utdanne et uvitende og i praksis halvkonvertert Europa.

Mennesker strømmet til Peters skriftestol, men det var gjennom de åndelige øvelsene han bevirket de fleste konversjonene. Ignatius sa at ingen av de første jesuittene kunne gi de åndelige øvelsene som Peter, «han kunne drive vann ut av en stein». Doktorer i teologi begynte å preke, biskoper og abbeder reformerte sine bispedømmer og klostre og store flokker av studenter ble karteusere, fransiskanere og jesuitter. Peter holdt de åndelige øvelsene på latin, for han kunne ikke tysk.

Deretter ble han kalt til Spania av Ignatius. Da han reiste gjennom Frankrike, ble han fengslet i syv dager, og han avla løfte om ikke å motta stipender for å feire messe eller preke når han kunne gjøre det uten at det ble urettferdig for andre. I Spania og andre steder ga han retretter for legfolk og presteskap. Han brukte Ignatius' «Åndelige øvelser» og oversatte dem til latin for karteuserne i Köln. Blant dem i Spania som fikk sitt liv varig endret av Peter, var den hellige Frans Borgia, som da var hertug av Gandía, men senere ble jesuitt og ordensgeneral. Peter forberedte også den tiårige hellige Alfons Rodríguez for hans første kommunion.

Etter seks måneder i Spania kalte paven Peter tilbake til Tyskland. Han var sjokkert over apatien og det slette livet blant presteskap og folk, og i nitten måneder viet han seg til preking i Speyer, Regensburg og Mainz. I Mainz gjennomgikk den hellige legmannen Peter Canisius åndelige øvelser under hans ledelse og ble jesuitt. Peter Favre hadde et svært vinnende vesen, og med sin store dyktighet og utrettelige energi hadde han spesielt stor suksess i Köln. Der hadde erkebiskopen, Herman von Wied, blitt protestant. I 1544 grunnla Peter i Köln jesuittenes første ordenshus i Tyskland sammen med Peter Canisius.

Etter noen måneder i Leuven/Louvain (Löwen) i Flandern, hvor han la grunnlaget for en rekke kall, ble han tvunget av lydighet til å dra til Portugal og deretter Spania. Han ga de åndelige øvelsene ved hoffene i Lisboa og Valladolid, og var avgjørende for etableringen av jesuittene i Portugal. Kong Johan (João) III av Portugal ville at han skulle bli patriark av Etiopia.

Men pave Paul III ønsket Peter som sin teolog ved konsilet i Trient (Trento). Han dro sammen med erkebiskopen av Mainz til Roma, hvor han kom den 17. juli 1546. Men han var syk og det var en varm sommer, og reisen og hans slitsomme arbeid hadde slitt ham ut. Snart etter sin ankomst til Roma døde han i Ignatius' armer den 1. august 1546. Han var bare 40 år gammel.

Jesuittenes suksess var så stor at etter Peters død ble han mer eller mindre glemt. I det følgende halve hundreåret var det giganter i ordenen som fanget verdens oppmerksomhet. Frans Xavier overlevde ham med seks år, Ignatius med ti; Frans Borgia omformet ordenen. Deretter kom de hellige Robert Bellarmin, Aloisius Gonzaga, Edmund Campion og andre.

I 1600, 54 år etter Peters død, ble det bygd et kapell på stedet for hans hjem i Villaret. Alteret ble konsekrert i 1607 av den hellige Frans av Sales, hvis karakter minnet om Favres, som han aldri snakket om annet enn som helgen. Han ble saligkåret den 5. september 1872 ved at hans kult ble stadfestet av den salige pave Pius IX (1846-78). Hans minnedag er 11. august, men dødsdagen 1. august nevnes også.

Det finnes ikke noe autentisk portrett av Peter, og selv hans legeme gikk tapt.