Den salige Peter Georg Frassati (1901-1925)

Minnedag: 4. juli

Den salige Peter Georg Frassati (1901-1925)
Den salige Peter Georg Michelangelo Frassati (it: Pier Giorgio) ble født på påskeaften den 6. april 1901 i Torino i Piemonte i Nord-Italia. Han syntes å ha pusteproblemer, så han ble døpt samme dag. Den formelle dåpsseremonien ble fullført den 5. september i kirken San Sebastiano i Pollone, hvor familien hadde et landsted. Han kom fra en rik middelklassefamilie, og faren Alfredo Frassati var en liberaler som fra 1913 var den yngste senator i kongeriket Italia, grunnlegger (1895) og redaktør for den berømte avisa La Stampa og fra 1920 italiensk ambassadør i Berlin, en stilling han trakk seg fra da Mussolini kom til makten.

Peters mor var malerinnen Adelaide Ametis. Noen av hennes bilder var utstilt på Biennalen i Venezia i 1912. Hun hadde et nervøst temperament. Etter at deres førstefødte barn, datteren Elda, døde allerede etter åtte måneder, ble sønnen Peter født. Av sorg over datteren behandlet moren ham lenge som en jente, inntil hun den 18. august 1802 fikk en ny datter: Luciana Frassati, som hele sitt liv var nært knyttet til broren og skildret hans liv utførlig etter hans tidlige død. De vokste opp i et hjem hvor faren var agnostiker, mens moren var ytre from uten noensinne å gå til kommunion. Likevel hadde barna en sorgløs barndom i det liberale foreldrehjemmet.

Peter og Luciana fikk sin første utdannelse i hjemmet av en salesiansk lærer fra november 1907 til juli 1910. Den 11. juni avla han sitt første skriftemål, og den 20. juli avla han grunnskoleeksamen på salesianernes institutt i Alassio. I oktober 1910 begynte han, stadig sammen med søsteren, på den statlige skolen Massimo d'Azeglio i Torino, som var middelskole og gymnas. Peter mottok sin første kommunion som 10-åring den 19. juni 1911.

Etter å ha strøket til eksamen forlot han den statlige skolen i november 1913 for å ta det tredje middelskoleåret på Instituto Sociale hos jesuittene. Her ble den katolske tro levende i den unge gutten under hans åndelige veileder, p. Pietro Lombardi SJ. Han ble i 1914 medlem av «Bønneapostolatet» og «Den eukaristiske liga». Etter året hos jesuittene vendte han tilbake til Massimo d'Azeglio, hvor han sammen med søsteren tok det fjerde og femte middelskoleåret. Den 15. mai 1915 sørget Peter, som var nøytralist som faren, over at Italia gikk til krig mot Østerrike.

Peter ble fermet (konfirmert) den 10. juni 1915. Presten anbefalte da at han mottok hyppig kommunionen, som den hellige pave Pius X (1903-14) hadde oppmuntret få år tidligere. Selv om moren først protesterte og fryktet at hyppig mottakelse av kommunionen kunne svekke hans respekt for eukaristien, gikk Peter snart til messe og mottok kommunionen nesten daglig.

For å hjelpe hustruen til gartneren, som var innkalt i krigen, tok Peter den 15. juli 1917 diplom i jordbruk på instituttet Bonafous. I oktober 1917 strøk de to søsknene i latin, og Peter begynte igjen på Instituto Sociale, hvor han på ett år tok andre og tredje år på gymnaset. I oktober 1918 tok han en klassisk eksamen artium.

Etter gymnasstudiene begynte han i november 1918 på den polytekniske høyskolen i Torino, hvor han studerte industrielle og mekaniske ingeniørfag og spesialiserte seg i gruvedrift. Han var en middelmådig student i dette faget, men han hadde valgt det for å «tjene Kristus bedre blant gruvearbeiderne», som han sa til en venn. På denne tiden ble han medlem av «Den marianske kongregasjon». I september 1919 besøkte han Foligno, Loreto og Assisi.

Peter hadde alltid hatt en sterk sosial samvittighet. Da han var gutt, kom en fattig mor med sin sønn til familiens Frassatis hjem for å tigge. Peter åpnet døren, og da han så guttens nakne føtter, ga han ham sine egne sko. Da han tok sin gymnaseksamen, spurte faren om han ville ha penger eller en bil. Han valgte da pengene og ga til de fattige. I 1919 ble han medlem av St. Vincent de Paul-selskapet (Société de Vincent de Paul – SVP), som var grunnlagt av den salige Fredrik Ozanam (1813-1853). I dette selskapet brukte han mye av fritiden til å hjelpe de syke og trengende, og han tok seg av foreldreløse og de demobiliserte soldatene etter Første verdenskrig. Hans rike far ga ikke sønnen mye penger, men han sparte det lille han fikk og ga det til de fattige. Dermed måtte han i stedet for å ta bussen løpe hjem for å rekke måltidene. Da han en gang ble spurt hvorfor han reiste på tredje klasse på toget, svarte han smilende: «Fordi det ikke finnes noen fjerde klasse».

Peters dype spiritualitet og sterke politiske overbevisning var ikke åpenbart synlig bak et vakkert utseende og en sorgløs, utadvendt og varm personlighet. Han var en ivrig fjellklatrer og idrettsmann og deltok fullt ut i studentlivet. Han var svært populær og ble kjent under kjælenavnet «terror» eller «Robespierre» på grunn av sine practical jokes. Han gikk ofte i teateret, operaen og museer, og han elsket kunst og musikk og kunne sitere lange stykker av dikteren Dante.

I november 1919 begynte han på det andre året på den polytekniske høyskolen, og på denne tiden ble han med i en krets i den italienske katolske universitetsforeningen FUCI (Federazione Universitaria Cattolici Italiani), en studentorganisasjon som var grunnlagt på slutten av 1800-tallet som en viktig gren av Katolsk Aksjon (Azione Cattolica). Et av deres formål var dannelsen av en sterk katolsk elite av legfolk, og foreningen ble sentrum for antifascistiske synspunkter og publisitet.

Peter ble den 4. desember 1920 medlem av Don Sturzis antifascistiske folkeparti Partito Popolare Italiano, som fremmet Den katolske kirkes sosiallære basert på pave Leo XIIIs (1878-1903) encyklika Rerum Novarum. Han tilhørte venstrefløyen i bevegelsen, støttet en allianse med sosialistene og bidro til grunnleggelsen av det venstreorienterte magasinet Il pensiero popolare i 1923. Peter deltok i september 1921 under kongressen til Katolsk ungdom (GCI) (Gioventù Cattolica Italiana) i Roma. Den 4. september feiret messe de inne i Colosseum, og deretter gikk de i en ulovlig demonstrasjon i retning Vatikanet, hvor de skulle i audiens med paven. De ble angrepet av politiet, og da de slo en fane ut av hendene på en ung mann, grep Peter den og holdt den enda høyere mens han brukte stangen til å beskytte seg mot politiets slag. Han ble da arrestert sammen med seksti andre ungdommer. Straks myndighetens skjønte at han var sønn av senator Frassati, ble han tilbudt friheten, men han nektet å bli løslatt før sine kamerater.

Peter reiste i 1920 til Tyskland etter at hans far ble ambassadør der samme år. På et nytt besøk i landet i 1921 traff han den berømte teologen Karl Rahner SJ i Freiburg og gjorde dypt inntrykk på ham, og fra Tyskland fortsatte han til Østerrike og Tsjekkoslovakia. I 1922 besøkte han Polen. Han sluttet kontakter med den internasjonale bevegelsen kjent som Pax Romana og deltok på deres første årlige kongress i Ravenna i 1921. Han ble i 1922 medlem av unge katolske arbeideres Milites Mariae i sitt sogn i bydelen Crocetta.

Han ble involvert i de politiske kampene om kontrollen over studentbevegelsen på universitetet i Torino, og han samarbeidet igjen med sosialistene i antifascismens sak. Da sosialisten Matteotti ble myrdet i parlamentet av fascister i 1924, sluttet Peter seg til Den antifascistiske universitetsalliansen. Han var rasende da noen medlemmer av Partito Popolare bestemte seg for å inngå kompromiss med Mussolinis totalitære regime. Han utbrøt: «Fascister oppfører seg som svin, og så prøver de å dekke over det ved å sette opp krusifikser i klasserommene». I juni 1924 ble familiens hus en kveld angrepet av fascister. Peter kastet seg over dem og ropte «Banditter, feiginger, mordere!», med det resultat at alle fem av dem flyktet forskremt.

Samtidig var Peter et aktivt medlem av en rekke religiøse selskaper og foreninger. Han praktiserte sin tro helt åpent, til tross for den anti-religiøse stemning på universitetet. Han var eksemplarisk i sin kyskhet og spiritualitet og berømt for sitt engasjement i bibelstudier og i sosiale spørsmål. Han sluttet seg i 1919 til «Rosenkransbrorskapet» og i 1920 til «Universitetsstudentenes brorskap for nattlig sakramentstilbedelse». Den 28. mai 1922 ble han dominikanertertiar (Tertius Ordo Sancti Dominici – TOSD) og tok navnet «Fra Girolamo Savonarola» (Hieronymus) til minne om den florentinske dominikanske reformatoren som ble brent på 1500-tallet. «Jeg er en varm beundrer av denne tiggermunken, som døde som helgen på bålet», skrev han til en venn.

Peter var urokkelig når det gjaldt å forsvare sin overbevisning, enten det var spørsmål om demokratiets betydning eller sannheten i den katolske lære. Hans politiske aktivitet var motivert av hans religion, han ønsket å reformere staten etter sanne kristne verdier, hvor det viktigste for ham var hans tro på hvert individs betydning som en person elsket av Gud og løskjøpt av Kristus. Selv om hans liv var kort, var det et eksemplarisk mønster på en legmanns liv levd fullt ut og inspirert av en personlig spiritualitet som nødvendigvis inkluderte en aktiv omsorg for andres vel.

Det oppsto en krise i Peters liv da han bestemte seg for å gifte seg med en viss Laura Hidalgo. Siden hun også var aktiv i katolsk sosialt arbeid, satte Peters foreldre foten ned. Hennes tilknytning til Katolsk Aksjon, som de syntes var for religiøs, gjorde henne totalt uakseptabel for dem.

Det kan ha vært gjennom besøkene til de syke at han fikk en ondartet form for poliomyelitt. Men han neglisjerte sin egen helse fordi bestemoren var døende, og familien var for opptatt av hennes dødsleie, død og begravelse til å oppdage hvor syk sønnen mor. Bare et par dager før han døde, bebreidet moren ham for ikke å hjelpe nok til i den vanskelige tiden for henne. Da legene til slutt oppdaget hvor svak han var, var det for sent å gjøre noe.

Hans siste omtanke var for de fattige, og kvelden før sin død, med en delvis lammet hånd, skriblet han ned en beskjed til en venn om å ta seg av den fattige familien Converso som han hadde hjulpet. Ved sin død støttet han 120 fattige familier i Torino økonomisk. Han førte et nøyaktig regnskap, og før han døde, ga han regnskapsboken til sin søster og ba henne om å ta seg av familiene som var avhengig av hans støtte.

Etter fire dagers sykdom med store lidelser døde han lørdag den 4. juli 1925 i Torino, bare 24 år gammel og like før studiene var avsluttet. Han mottok de siste sakramenter klokken 16 og døde klokken 19. Han ble gravlagt på kirkegården i Pollone nær Vercelli, hvor hans familie stammet fra. Foreldrene ventet at Torinos elite og sønnens venner ville møte opp i begravelsen, og hele familien bortsett fra søsteren Luciana var forbløffet over det enorme antallet fattige og utstøtte som kom for å vise ham den siste ære. Familien ante ingenting om hans sosiale aktiviteter i St. Vincent de Paul-selskapet. Til gjengjeld visste de fattige ikke noe om «Fra Girolamos» fornemme opphav.

En av hans lærere, professor Don A. Cojazzi, skrev en livlig biografi om ham i 1928, kort etter hans død, og den bidro til å gjøre ham kjent vidt omkring. Biografien solgte over 100.000 eksemplarer og ble oversatt til 17 språk, inkludert kinesisk og japansk. Et stort antall universitetsgrupper ble inspirert av hans eksempel og brukte hans navn i sine. Hans saligkåringssak ble innledet i bispedømmet Torino i 1932. I 1981 ble hans legeme flyttet til katedralen i Torino, og det ble da funnet like friskt. Den 23. oktober 1987 ble hans «heroiske dyder» anerkjent og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 21. desember 1989 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn.

Han ble saligkåret av paven den 20. mai 1990 på Petersplassen i Roma. Paven kalte ham «en mann av de åtte saligprisninger» (Matt 5,1-20). Peters 88-årige søster Luciana var til stede. Hans minnedag er dødsdagen 4. juli. Han ble utnevnt til skytshelgen for Verdensungdomsdagen i Roma i 2000. Blant Peters vaner var også piperøyking, men da hans saligkåring ble forberedt, var det noen velmenende mennesker som fikk retusjert bort pipen fra det velkjente bildet av ham på en fjelltopp (vi tar sjansen på å vise bildet uretusjert).

av Webmaster publisert 29.06.2005, sist endret 28.11.2015 - 02:51