Den hellige Faraïldis av Gent (~650-~740)

Den hellige Faraïldis (Farahilde, Farailde, Pharaïldis, Pharaïlde, Pharahildis, Pharailde, Pharaild, Vareide, Varelde, Verylde, Veerhilde, Veerle) er en populær belgisk helgen, men historiene om henne er forvirrende og ofte usannsynlige. Det eneste vi vet med sikkerhet om henne, er at hun levde et hellig liv og hadde viet seg fullstendig til Gud. Hennes navn er populært i Flandern, men det varierer i henhold til de ulike lokale dialektene.

Hun ble født i 650 i Gallia Belgica, og den mest utbredte tradisjonen forteller at hun ble født i Gent i provinsen Øst-Flandern i den flamskspråklige regionen Flandern i Belgia. Hun kom fra en adelig merovingisk familie som eide mye land i det som nå er provinsene Hainaut og Brabant, og noen historikere viser mer spesifikt til områdene Geetbroek og Gherbroek i nærheten av slottet Ham mellom Brussel/Bruxelles og Mechelen/Malines. Hennes far het Thierry (Theoderik, Theoderic, Theuderic, Theuderich, Theoderich, Theodoric; nl: Duiderik) og var en adelsmann og ledsaget kongen på hans hærtog, og i fredstid levde han på sine eiendommer og villaer. Som alle jenter fra gode familier på den tiden, fikk Faraïldis en solid religiøs utdannelse ved klosteret Nivelles ledet av den hellige Gjertrud av Nivelles (626-59). Hun skal ha bodd i Steenokkerzeel (tidligere Steenockerzeel) i provinsen Flamsk Brabant i regionen Flandern i Belgia og i Bruay-sur-l’Escaut i departementet Nord i regionen Nord-Pas-de-Calais i Nord-Frankrike.

Hun kom fra en fornem familie, og selv om hun hadde viet sin jomfruelighet til Gud, ble hun tvunget til å gifte seg med en velstående frier, Guido (Guy) sønn av Otto, lederen for en saksisk stamme som var etablert i Bruay sur l'Escaut («Bruay ved elven Scheldt»). Han behandlet henne med stor grusomhet, enten fordi hun insisterte på å leve som jomfru eller fordi han motsatte seg at hun tilbrakte nettene i de lokale kirkene. Han døde før henne etter å ha blitt alvorlig skadet under en jakt til hest, slik at hun endelig var fri til å leve i henhold til sitt løfte. Legenden vil ha det til at hun avviste seksuelle forbindelser med mannen gjennom hele ekteskapet, men muligens motsies dette av endringen av hennes status i den nye utgaven av Martyrologium Romanum (2004) fra det tradisjonelle «jomfru» til «enke».

I Martyrologium Romanum står det: Bruáci ad Scaldim prope Valentiánam in Artésia Néustriae, sanctae Pharaíldis, viduae, quae, invíta viro violénte nupta, oratiónem et vitae austeritátem usque ad senectútem ampléxa esse dícitur («I Bruay-sur-l’Escaut nær Valenciennes i Artois i Neustria, i dagens Frankrike, den hellige Faraïldis, enke, som ble tvunget til å gifte seg med en voldelig mann. Det sies at hun tok opp et liv i bønn og nøysomhet helt til sin alderdom»).

Mange vil ha det til at Faraïldis var datter av den hellige Amalburga av Maubeuge (d. ca 690), som allerede som barn ville gå i kloster. Men i stedet ble hun bestemt for ekteskap og giftet seg med grev Witgar av Brabant, en from og dydig mann. De fikk flere barn og Amalburga var en forbilledlig mor. Sønnen, den hellige Emebert, er sannsynligvis identisk med biskop Hildebert av Cambrai-Arras, som døde rundt 700 og er gravlagt i Maubeuge. Witgar og Amalburga fikk også de hellige døtrene Gudula og Reineldis. De normanniske krønikene skriver at hun var gift to ganger, først med Teoderik (fr: Thierry), sønn av kong Kildebert, og etter hans død med grev Witgar, men dette synes ikke å være riktig. Bollandistene anerkjenner heller ikke Faraïldis og Ermelende som hennes barn. Ifølge Vita Gudilae var Pharaïldis søster av Gudula, Reineldis og Emebert, men dette bekreftes ikke i hennes egen biografi, Vita Pharaildis.

Faraïldis døde rundt 740 (en gang mellom 740 og 750) og skal da ha vært rundt nitti år gammel, noe som var eksepsjonelt den gangen. Hun ble gravlagt i kapellet viet til den hellige Johannes Døperen som hun hadde bygd. Dette kapellet ble til kirken Sainte-Pharaïlde, sannsynligvis i Bruay sur l’Escaut. Folk begynte å be til henne like etter hennes død, fordi de anså henne for å være en helgen, og det er takket være dem at hennes hellighet ble synlig for alle. Hennes jordiske rester ble i 754 overført til katedralen St Bavo (nl: Sint Baafskathedraal; fr: Saint-Bavon) i Gent, hvor de ble skrinlagt. Der finnes fortsatt størstedelen av hennes relikvier. En skrinleggelse tilsvarte på den tiden en helligkåring, og hun ble skytshelgen for byen Gent sammen med den hellige Bavo av Gent (ca 590-ca 655).

I 810 nevnes Faraïldis’ hellighet i en biografi om Saint-Saulve, det vil si den hellige biskop Salvius som led martyrdøden rundt 768 sammen med ledsageren Superius i Beuvrages nær Valenciennes ved elven Schelde i departementet Nord i regionen Nord-Pas-de-Calais nordøst i Frankrike. I 1645 ble et brorskap av Pharaïldis etablert, og det ble stadfestet i 1788.

En del av relikviene har også lenge vært æret i Bruay i det gamle landskapet Artois i det nordøstre Frankrike, nær grensen til Belgia. Men det hersker en viss forvirring om hvilken Bruay det er snakk om. Benevnelsen «Bruay i Artois» har fått noen til å tro at det er snakk om Bruay-en-Artois, som var egen kommune til den i 1987 fusjonerte med nabokommunen La Buissière og ble Bruay-la-Buissière (62700) i departementet Pas-de-Calais i regionen Nord-Pas-de-Calais. Men i virkeligheten er det snakk om Bruay-sur-l'Escaut (59860) i departementet Nord, nabodepartement til Pas-de-Calais i regionen Nord-Pas-de-Calais.

Kirken Sainte-Pharaïlde i Bruay-sur-l'Escaut (1891-93) erstattet et kapell som kalles Basilicula sanctae Pharaïldis, som ble bygd av Faraïldis tidlig på 700-tallet og nevnes i et charter fra 914 av kong Robert I (922-23), som da var Comte de Paris (898-923). Men kapellet ble ødelagt av normannerne under invasjonen fra 879 til 883. Den ble gjenoppbygd på 900-tallet. Den nåværende kirken ble bygd i 1891 i stedet for den gamle. Hele fronten ble sprengt av tyskerne den 7. oktober 1918, og de fjernet også klokken Françoise-Marie på 700 kg, som ble støpt i 1665. Kirken ble gjenreist den 16. oktober 1921 og gjenåpnet for kirkelig bruk den 27. april 1924. Dens nye klokke kalles Germaine-Marie.

I 1893, under byggingen av den nåværende kirken, ble kenotafen for Faraïldis fra 1100-tallet funnet under koret i den gamle kirken mens den blir revet. En kenotaf (gr: kenos – «tom» og taphos – «grav») er en minnetavle eller et monument over en person eller en gruppe personer som ikke ligger gravlagt på stedet. Kenotafer av romersk type er svært sjeldne i nordlige regionen, og den i Bruay er absolutt den eldste. Den er klassifisert som et historisk monument ved dekret av 15. april 1896.

Kirken har også en relikvie av Faraïldis som ligger i et relikvar som ble lagd på 1400-tallet av gullsmed Gilles Steclin. Dette relikvieskrinet i gravert sølv er unikt ved finessen i dets utførelse. Det består av et firkantet tårn flankert av to strebebuer i forgylt sølv. Tårnet har på toppen et klokketårn med fire helninger og runde fliser. Dette objektet ble erklært som historisk monument ved dekret av den 17. mars 1934.

Det vi vet om Faraïldis, er nesten utelukkende legender. De forteller at hun skal ha utført tre mirakler. En gang i Bruay sur l’Escaut fikk hun en kilde til å springe frem for å slukke tørsten til noen innhøstningsarbeidere, og denne kildens vann fikk ry for å ha helbredende virkning på syke barn. På grunn av dette påkalles Faraïldis av mødre som er bekymret for sine barns helse.

Det andre miraklet forklarer hvorfor hun i kunsten ofte avbildes med en gås, et ordspill på det flamske og tyske navnet på Gent, nemlig Gand (Gans = gås). Legenden forteller at hun fant en hel flokk gjess på en av sine hveteåkre, men om det var i Bruay eller Steenokkerzeel, er avhengig av hvilken av historikernes versjoner man velger. Den sørgmodige Faraïldis lot dem få bo i hennes bod om vinteren. Men en dag hun var i kirken, kom en bonde og stjal en gås, og sammen med sine venner spiste han den til middag. Men da Faraïldis kom tilbake, oppdaget hun tapet. Hun samlet sammen restene av gåsen og bein og fjær slik at det ble til en levende gås som fløy bort.

Hun avbildes også gjerne med brød, som refererer til det tredje mirakelet, som viser at hun kunne utføre mirakler også etter sin død. Legenden forteller om en rik, men lite nestekjærlig kvinne som nektet å dele sitt brød med en tigger. Hun sverget ved den hellige Faraïldis at hvis det var noe brød i huset, håpet hun at det ville forvandles til stein. Fra da av ble alt brødet som ble brakt inn i dette huset, forvandlet til steiner. Dette mirakelet skjedde i Steenockerzeel i år 1300 og er attestert av en beskrivelse fra 1342, undertegnet av fem prester i området og bekreftet av seglet til erkebiskopen av Cambrai og dekanen for Sainte-Gudule i Brussel. Brødene som ble til steiner finnes i kirken i Steenockerzeel etter rivingen av kapellet i Geetbroek tidlig i 1990 på grunn av utvidelsen av Brussel lufthavn.

Faraïldis’ minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er 4. januar, men 23. juni nevnes også. Hennes fest, som lokalt kalles Fru Verelde, var en stor fest i Gent sent på 1800-tallet. Hun er en av skytshelgenene for Gent og for nærliggende Smetlede, i dag en del av Lede i Øst-Flandern. Hun er fortsatt en populær helgen i Flandern. Det finnes minst tre biografier om henne, alle er legendariske og stammer fra etter 1000-tallet. På grunn av sine mirakler fremstilles Faraïldis ofte med tre brød og en gås eller hun holder et brød i hendene.