Den salige Johannes Baptist Piamarta (1841-1913)

Den salige Johannes Baptist Piamarta (it: Giovanni Battista) ble født den 26. november 1841 i Brescia i Nord-Italia. Han var sønn av Giovanni Piamarta og Regina Ferrari i en fattig familie, men han fikk en sunn kristen oppdragelse. Hans ungdom var noe vanskelig, men takket være sognepresten i Vallio i Brescia kunne han i 1860 begynne på bispedømmets seminar. Han hadde også vanskeligheter med studiene, men den 24. desember 1865 ble han presteviet, 24 år gammel.

Han begynte sin prestetjeneste med tre år i Carzago Riviera og deretter i Bedizzole. I denne perioden ble sognepresten som hadde hjulpet ham, p. Pezzana, overført til prostikirken Sant'Alessandro i Brescia, og han ba om å få p. Piamarta som leder for gutteoratoriet. Deretter fulgte for Johannes et tretten år langt apostolat blant de unge i Brescia. I 1883 ba biskopen ham om å overta sognet i landsbyen Pavone Mella, hvor de troende lenge hadde vært forsømt. Men etter fire års motstand fra deler av befolkningen som hadde vent seg til all slags misforhold, vendte Johannes tilbake til Brescia.

Mens han hadde vært kapellan i Sant'Alessandro, hadde han møtt en ung, intelligent og aktiv prest ved navn Pietro Capretti, og med ham diskuterte han den åndelige sløvhet og tap av troen hos mange unge mennesker som kom til byen for å få arbeid. Deres sosiale situasjon fikk de to prestene til den 3. desember 1886 å grunnlegge institusjonen Instituto Artigianelli for arbeiderbarn. De satte instituttet under de hellige Filip Neri og Aloisius Gonzagas beskyttelse. Dets mål var å gi gutter, spesielt de fattigste, en kristen og yrkesrettet utdannelse som de kunne møte det nye industrisamfunnet med. Biskop Corna Maria Pellegrini utnevnte Johannes til instituttets direktør. Til tross for mange store vanskeligheter organiserte han verksteder for de ulike håndverkene og bygde hus for hundre barn. Han var som en far for guttene og ga dem en dypt religiøs oppdragelse.

Johannes møtte også en annen dynamisk prest, p. Giovanni Bonsignori, og for å avhjelpe den ekstreme fattigdommen til bøndene som emigrerte til det fjerntliggende USA, grunnla de sammen en jordbrukskoloni i Remedello Sopra for å undervise i og eksperimentere med nye jordbruksteknikker. Dette økte jordens produktivitet betraktelig og trakk til seg bønder både fra Italia og utlandet. I 1895 kjøpte de rundt 1400 mål i Remedello, og i november samme år begynte p. Bonsignori sitt arbeid der.

For å sikre kontinuitet i dette arbeidet grunnla han i år 1900 kongregasjonen «Den hellige Familie av Nasaret» (Congregatio Sacrae Familiae a Nazareth – FN). Han skrev kongregasjonens konstitusjoner, som ble approbert av bispedømmet den 25. mai 1902. Samme dag mottok de første medlemmene prestevielsen av bispedømmets biskop Corna Maria Pellegrini. Sammen med Elisa Baldo, en ung enke, la Johannes også grunnlaget for grunnleggelsen av en kongregasjon for kvinner: «Herrens ydmyke tjenerinner» (Umili Serve del Signore).

P. Piamarta stolte på kontinuerlig bønn og full tillit til det guddommelige forsyn, og han prioriterte alltid andres åndelige og materielle velferd. Den 11. januar 1910 fikk han et anfall som lammet ham i flere dager. Han kom seg igjen, men da begynte han å ordne alle sine saker og gradvis ta avskjed med verdens ting. Han døde den 25. april 1913 i p. Bonsignoris armer og omgitt av sine brødre i Remedello, 71 år gammel. Hans legeme ble brakt til Brescia, hvor han ble gravlagt på kirkegården Vantiniano.

Den 22, mars 1986 ble hans «heroiske dyder» anerkjent og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 8. mars 1997 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn. Han ble saligkåret av paven den 12. oktober 1997 på Petersplassen i Roma. Hans minnedag er dødsdagen 25. april.