Den hellige Platon av Sakkoudion (~734-814)

Den hellige Platon (Plato) ble født rundt år 734 i Konstantinopel (nå Istanbul i Tyrkia). Han stammet fra en rik og ansett familie i Konstantinopel og vokste opp der. Da han var tretten år gammel, døde hans foreldre Sergius og Eufemia i en pest som rammet Konstantinopel. Hans oppdragelse ble da overtatt av en onkel som var i keiserens tjeneste som skattmester, og han lærte opp Platon som sin lærling. Han ble dyktig til å stenografere forretningskorrespondanse, men tidlig i tyveårene ga han opp det som syntes som en lovende karriere.

På grunn av sin høye byrd, sine dyder og sine ferdigheter ble Platon regnet som et svært godt parti for dem som lett etter en ektemann for sin datter. Men Platon selv var mer tiltrukket av bønn og avsondrethet enn av ekteskap. Han overbeviste sine tre brødre om å vie seg til Gud og leve et liv i sølibat. Deretter søkte han å befri seg fra all verdslig tilknytning ved å sette fri alle sine slaver og selge sine store eiendommer. Noe av pengene brukte han til å sikre ektemenn til sine to søstre – som ble mødre til helgener – og resten delte han ut til de fattige.

Deretter tok han rundt 763 farvel med familie og venner og fedreland og reiste sammen med en tjener til Bitynia sør for Konstantinopel. Der sendte han tjeneren tilbake til Konstantinopel med alle sine klær bortsett fra de grove klærne han hadde på seg, og selv trådte Platon inn som munk i klosteret Symboleon på den mysiske Olympen ved Prusa (i dag Ula Dag ved Bursa i Nordvest-Tyrkia). Der gjorde han store fremskritt i sin åndelige vekst gjennom å praktisere ydmykhet, hengivenhet og lydighet under den hellige abbed Theoktistos (Theoctistus). Bønn og åndelig lesning var hans største glede, og i de timene som var satt av til arbeid, tok han med glede på seg de simpleste arbeidsoppgavene som ble tildelt ham, fra å bake brød til å spre gjødsel på åkrene, selv om hans ferdigheter stort sett ble utnyttet til å kopiere manuskripter.

I 770 døde abbed Theoktistos, og da ble den 36-årige Platon valgt til ny abbed, mot sin vilje og til tross for sin unge alder. For å være sikker på at en slik makt ikke ville korrumpere ham, gjorde han sine botsøvelser enda hardere: Han drakk aldri annet enn vann (noen ganger bare en gang annenhver dag), og han spiste bare brød og bønner eller urter uten olje. Han spiste eller bar aldri noe han ikke hadde skaffet seg ved hjelp av sine egne henders arbeid, som han også brukte til å fø flere fattige.

Dette var en tid med forfølgelse av dem som motsatte seg den keiserlige politikken av ikonoklasme, det vil si avvisningen av kulten av hellige bilder og statuer, men Symboleons avsidesliggende beliggenhet synes å ha reddet klosteret fra ikonoklasmens verste utslag.

Etter at den tyranniske keiser Konstantin V Kopronymos (741-75) døde i 775, besøkte Platon samme år Konstantinopel i forretninger og ble mottatt med store æresbevisninger på grunn av hans ry for hellighet. Han benyttet anledningen til å oppmuntre andre til å vokse i hellighet og elske dydene. Patriark Niketas I (766-80) tilbød ham å bli biskop av Nikomedia, men han avslo, og han ville ikke engang bli presteviet. I stedet unnslapp han tilbake til sitt tilfluktssted i Symboleon.

I 782 overtalte familien ham til å trekke seg som abbed i Symboleon for å overta ledelsen av klosteret Sakkoudion (Saccudium) ved Olympen og Konstantinopel som abbed. Dette klosteret var grunnlagt av hans søster Theoktista, og hele hennes familie, det vil si mannen Fotinus og deres barn (Platons nevøer og nieser), gikk i kloster, og det var på sin plass at Platon sluttet seg til dem. I dette klosteret var hans to nevøer munker, de hellige brødrene Theodor Studitten (av Studion) (Theodoros Studitos) (759-826) og Josef av Thessaloniki (Josippos) (762-832).

Platon ble så imponert over nevøen Theodor at han sendte ham til Konstantinopel for å studere til prest, og han ble presteviet i der i 787 før han vendte tilbake til Sakkoudion. Han fortsatte å gjøre slike fremskritt spirituelt og intellektuelt at onkelen i 794 trakk seg etter tolv år som abbed, med samtykke fra kommuniteten, til fordel for nevøen. Theodor ble en av de mest berømte munkene i den bysantinske kirken, og ble også en reformator i videre sammenheng.

På synoden i Konstantinopel i 786 og på Det syvende økumeniske konsil i Nikea (i dag Iznik i Tyrkia) i 787 gikk Platon energisk mot billedstormen (ikonoklasmen) og inn for bruken av ikoner. Men både onkel og nevøer ble innblandet i de indre stridighetene i keiserhuset. Etter at keiser Leo IV Kazaren (775-80) døde i 780, ble hans vakre enke Irene (780-802) regent for deres ennå mindreårige sønn Konstantin VI (780-97). Da sønnen ble myndig i 790, ble moren tvunget av et militært opprør til å overlate regjeringen til ham.

Men keiserinne Irene insisterte på å være medregent, selv om sønnen nå var gammel nok til å regjere på egen hånd. Hun tvang ham til å gifte seg med Maria av Paflagonia, men deretter begynte hun å baktale henne og kan til og med ha forsøkt å forgifte henne. I 795 forstøtte keiser Konstantin VI sin hustru og lot seg ulovlig vie til sin mors hoffdame Theodota mens Maria fortsatt var i live. Theodota var tilfeldigvis en slektning av Platon og nevøene, men de fordømte keiserens tvilsomme ekteskap.

Den hellige patriark Tarasios av Konstantinopel (784-806) nedkalte keiserens vrede over seg selv fordi han nektet å akseptere hans skilsmisse og gjengifte og truet ham med ekskommunikasjon. Men en prest ved navn Josef, som var Kirkens skattmester, utførte vielsen, vi vet ikke om det var med eller uten Tarasios' stilltiende støtte. Patriarken straffet Josef, men tok ingen kanoniske skritt mot keiseren.

Tarasios var en hellig mann, men fordi han i spørsmålet om keiserens ekteskap satte kirkeloven til side til fordel for praktiske hensyn, ble han skarpt kritisert av Platon og hans nevø Theodor, som trakk seg fra kommunion med patriarken. Platon gikk enda lenger og offentliggjorde en ekskommunikasjon av keiseren blant munkene. Josef, presten som hadde viet keiseren, og flere andre egennyttige prester og munker prøvde å overtale Platon til å akseptere keiserens skilsmisse, men han motsto deres sterke anmodninger.

Keiseren prøvde å vinne dem over på sin side ved løfter om forfremmelser, men dette lyktes ikke. Da ble klosteret stengt og keiseren avsatte og forviste Platon og Theodor, og pådro seg dermed den kirkelige reformbevegelsens vrede. Theodor måtte i 796 dra i eksil til Thessaloniki sammen med de munkene som støttet ham. Platon ble satt i ensom husarrest i Konstantinopel. Et brev er bevart hvor Theodor, full av mot og beundring for sin gamle mester, beskriver for ham prøvelsene under reisen til Thessaloniki.

I 797 skjønte keisermoren Irene at sønnen var uten støtte både i kirken og i hæren, så hun overtok makten igjen og fikk sønnen fengslet, og for sikkerhets skyld lot hun øynene stikke ut på ham. Ifølge de fleste samtidige kilder døde han av sine sår få dager senere, og Irene ble kronet som den første regjerende keiserinne av Konstantinopel. Deretter hersket Irene i noen få år som keiserinne (797-802). Patriark Tarasios ble nå tvunget til å ekskommunisere Josef, stemple Theodota som ekteskapsbryter og gjøre hennes barn arveløs. Fem år senere ble Irene avsatt av keiser Nikeforos (802-11) og forvist til øya Lesbos. Patriark Tarasios kronet keiser Nikeforos, som dermed oppnådde legitimitet som keiser.

Etter Konstantins avsettelse og død kunne Theodor komme tilbake fra eksil, og han gjenåpnet klosteret Sakkoudion. Men da sarasenerne (araberne) angrep Bysants, forlot munkene i 799 klosteret og flyttet til Konstantinopel. Der revitaliserte Theodor klosteret Studion (mer korrekt Studios), som var grunnlagt av den romerske konsulen Studius i 463. Dette klosteret var i en tilstand av sterkt forfall, for munkene var utvist av keiser Konstantin V Kopronymos (741-75), og det var bare et dusin munker igjen. Men under Theodors ledelse utviklet det seg voldsomt, og antallet munker økte fra tolv til tusen. Senere skulle det bli et åndelig og geistlig midtpunkt i Østkirken og ble modell for Østens munkevesen. Platon bosatte seg også i Studion og avla lydighetsløfte til sin nevø Theodor. Han flyttet inn i en trang liten celle slik at han kunne engasjere seg i konstant bønn og manuelt arbeid. Han lenket en fot til bakken med en tung jernlenke som han omhyggelig skjulte med sin kappe når noen kom for å treffe ham.

Patriark Tarasios døde i 806, og da utnevnte keiser Nikeforos (802-11) den hellige Nikeforos I (758-829) til ny patriark av Konstantinopel. Han var en legmann av stor hellighet og mange dyder, men Theodor, Platon og flere andre munker motsatte seg at keiseren utnevnte en legmann til patriark. Da ble de arrestert av keiseren og satt i fengsel i 24 dager.

I 807 gjeninnsatte patriark Nikeforos I og en liten synode av biskoper presten Josef som Kirkens skattmester. Det var han som i sin tid hadde viet Konstantin og Theodota, og dette ekteskapet ble igjen erklært gyldig. Platon og Theodor fordømte høylydt keiserens handling som i strid med Kirkens disiplin, og de nektet å feire liturgien med denne presten. Keiseren satte da Platon i husarrest i et år, hvor han ble bevoktet av en tropp av uforskammede soldater og falske munker. Deretter ble han stilt for retten for et konsil av hoffbiskoper, som dømte ham skyldig i oppdiktede forbrytelser.

Platon og hans nevøer ble i 809 forvist til hver sine fengsler på Prinkipo (i dag Buyakada), den største av Prinseøyene i Marmarahavet ved Konstantinopel, og munkene i Studion ble spredt. Prinseøya het i bysantinsk tid Papadanisia («Presteøya»), fordi den var full av klostre og tjente som forvisningssted for lastefulle fyrster og biskoper. I fire år ble Platon flyttet fra sted til sted til tross for sin alder og dårlige helse.

I 809 døde kalif Harun al-Rashid, og på grunn av arvefølgestriden i kalifatet kunne keiser Nikeforos konsentrere seg om den bulgarske herskeren Krum (803-14), som angrep hans nordgrense og som nettopp hadde erobret Sardika (Sofia). I 811 invaderte Nikeforos Bulgaria, beseiret Krum to ganger og plyndret den bulgarske hovedstaden Pliska. Men under retretten falt den bysantinske hæren i bakhold og ble ødelagt i fjellpassene den 26. juli 811. Nikeforos ble drept i slaget, den andre romerske keiseren som led en slik skjebne etter at keiser Valens falt i slaget mot goterne ved Hadrianopel den 9. august 378. Det blir sagt at Krum fikk laget et drikkebeger av Nikeforos' hodeskalle.

Ny keiser ble Nikeforos' sønn Stauriakos (811), som så vidt hadde overlevd bakholdet. Men han var lammet av et sverdhogg i nakken og kunne ikke utøve noen autoritet. Da hans tilstand forverret seg, ble hoffet splittet i fraksjonene til hans hustru Theofano og hans søster Prokopia med ektemannen Mikael. Da det ble klart at Stauriakos aktet å gjøre hustruen til sin arving, tvang Mikaels menn Stauriakos til å abdisere den 2. oktober 811. Stauriakos trakk seg tilbake til et kloster, hvor han døde av sine sår den 11. januar 812. Mikael ble ny keiser som Mikael I Rhangabes (811-13).

Den nye keiseren sørget straks for å få satt Platon og Theodor fri. Platon vendte tilbake til Konstantinopel, hvor han ble mottatt med stor respekt av keiseren. Han trakk seg resignert tilbake til sin trange celle i Studion, hvor han de siste årene av sitt liv var lenket til sengen og levde i nesten eremittisk ensomhet.

Men det ikonoklastiske partiet hadde vokst seg sterkt igjen, og det lyktes dem å ta makten igjen under keiser Leo V Armeneren (813-20), som hadde gitt sin støtte til ikonoklasmen. Leo gjenopptok i 814 ikonoklasmen, erstattet den ortodokse patriarken Nikeforos med en legmann, og innkalte en synode som avviste det 5. økumeniske konsil og forfulgte de ortodokse.

Men før det var Platon død. Da han følte at døden nærmet seg, ba han om at hans grav skulle graves opp og at han selv skulle bæres dit og legges ned ved siden av den. Der fikk han besøk av Konstantinopels dignitærer, inkludert patriark Nikeforos, som hadde blitt forsonet med Platon og som forrettet ved hans begravelse. Platons tidligere fiende, presten Josef, kom også for å be om Platons bønner. Platon døde i klosteret den 4. april 814 mens han sang hymnen «Jeg er oppstandelsen og livet». Andre kilder sier at han døde den 19. mars 813, og andre igjen den 8. april 814.

Platons biografi ble skrevet av hans nevø Theodor. Hans minnedag er dødsdagen 4. april og hans navn står i Martyrologium Romanum. De ortodokse minnes ham den 5. april.