Den hellige Peregrinus Laziosi (~1265-1345)

Den hellige Peregrinus (it: Pellegrino) ble født rundt 1265 i Forlì ved Ravenna i Romagna i Italia. Hans far var en leder for ghibellinerne, den fraksjonen som støttet den tyske keiseren mot guelferne, som støttet paven, mens moren var trofast mot sin religion og pavedømmet. Peregrinus var selv aktiv i politikken som en sterk tilhenger Ghibellinerpartiet, og i ungdommen hatet han Kirken bittert og førte et verdslig liv.

Den hellige Filip Benizi, Servittenes generalsuperior, dro på oppdrag fra pave Martin IV (1281-85) for å forkynne fred for innbyggerne i Forlì. På et møte ble stemningen så opphetet at Peregrinus gikk til fysisk angrep på Filip og slo ham i ansiktet. Filip vendte bokstavelig det andre kinnet til, og dette gjorde så sterkt inntrykk på Peregrinus og hans sjenerøse natur, så han angret og ba Filip om tilgivelse, og rundt 1292 gikk han selv inn i Servitterordenen (Ordo Servorum Mariae – OSM) i Siena. Der viet han seg til bønn, lesning, botsøvelser og almisser. Hans ydmykhet var så stor at han først etter lang tids overtalelser gikk med på å bli viet til prest.

I 1322 grunnla han et nytt kloster i hjembyen Forlì, og der var han virksom som sjelesørger til sin død. Hans ry som predikant og veileder vokste, og det samme gjorde hans spesielle ærbødighet i å lese messen. Han brukte all sin energi på å gjenskape freden, og hans ydmykhet og tålmodighet var så stor at folket kalte ham en annen Job. En av hans erklærte prinsipper i det åndelige liv var aldri å hvile på sine laurbær men alltid fortsette mot høyere mål.

På høyden av sin virkekraft ble han rammet av kreft i det høyre beinet. Etter mange års lidelser bestemte legene seg for å amputere det neste dag, siden alle andre behandlinger hadde vært mislykket. Han ba ekstra lenge den kvelden, og da han våknet om morgenen, var han blitt helbredet på en mirakuløs måte. Derfor anropes han mot kreft og beinsykdommer.

Han døde den 1. mai 1345 i Forlì, 80 år gammel. En kult begynte straks og det ble meldt om mirakler ved hans grav. Hans biografi ble skrevet på 1400-tallet av Niccolò Borghese.

I 1639 ble det bygd et mer praktfullt gravmæle i kapellet i klosteret i Forlì. Da Peregrinus' legeme ble overført dit, ble det funnet å være fullstendig intakt. Hans legeme har aldri gått i forråtnelse, og det kan fortsatt ses, svøpt i silke, i sitt glasskrin. Legemet ble sist undersøkt den 16. april 1958. Selv om noen av knoklene er synlige, er leggene og føttene, armene, hodeskallen, nakken og brystet fortsatt dekket av vev, som har en svært mørk farge.

Hans saligkåringsprosess ble betrodd til den hellige jesuittkardinalen Robert Bellarmin. Han ble saligkåret ved at hans kult ble stadfestet den 11. september 1702 av pave Klemens XI (1700-21) og helligkåret den 27. desember 1726 av pave Benedikt XIII (1724-30). Over tre hundre mirakler skal ha skjedd i de 32 årene før hans helligkåring.

Hans minnedag er oftest dødsdagen 1. mai, men 3. mai blir også nevnt. I Servitterordenen feires han den 2. mai. Hans navn står i Martyrologium Romanum. Han fremstilles i servittenes ordensdrakt, ofte ber han foran et kors og ofte har han også et krusifiks i hånden. Han viser også ofte frem et sår på høyre fot. Han avbildes også sammen med Filip Benizi.