Støtt Caritas’ arbeid i Irak!

Situasjonene i Nord-Irak er desperat for tusenvis av kristne og andre internt fordrevne. Gi ditt bidrag til hjelpearbeidet her.

Les mer
 

De 20 000 martyrer av Nikomedia (d. 303)

Minnedag: 28. desember

De 20 000 martyrer av Nikomedia, russisk-ortodoks ikonPå slutten av 200-tallet hadde den romerske keiseren Diokletian (284-305) en av sine favorittresidenser i Nikomedia i Bithynia i Lilleasia (i dag Izmit i Tyrkia). Den siste store forfølgelsen som Diokletian satte i gang i februar 303, var spesielt sterk i denne delen av imperiet.

Den berømte kirkehistorikeren Eusebius av Caesarea (ca 260-340) forteller i sin Kirkehistorie (Historia ecclesiastica) hvordan forfølgelsene begynte. Keiser Diokletian utstedte den 24. februar 303 et edikt som ga ordre om at alle kirker og hellige bøker skulle ødeleggelses. Like etter promulgeringen av ediktet brøt det ut en brann i keiserpalasset i Nikomedia, som de lokale kristne fikk skylden for. Årsaken til brannen var uten tvil et dårlig slukket lys eller en gnist fra kjøkkenet. Men det var et etterlengtet påskudd til å anklage de kristne, og keiseren bestemte seg for en voldsom forfølgelse.{Eusebius, Historia Ecclesiastica, VIII 6, 13}

Eusebius skriver at en nidkjær kristen rev ned det keiserlige ediktet, og fra da av ble de kristne prestene bedt om å ofre røkelse til de hedenske gudene hver gang de viste seg offentlig. Byens biskop, den hellige Anthimos, nektet å ofre, og da ble han halshogd i 303. Svært mange kristne henrettet på keiserens ordre da forfølgelsene ble utvidet til også å gjelde legfolk. Alle som ikke hadde tid til å flykte, ble brent levende, mens noen ble kastet i sjøen, noen ble halshogd og noen ble begravd levende. 20 000 kristne skal ha blitt brent inne i en kirke på juledag 303.

Blant de første som led martyrdøden, var tre av keiserens mest betrodde menn i palasset, de hellige Gorgonios, Peter og Dorotheos. Blant dem som ble kastet i fengsel, var Mardonios, diakonen Migdonios og andre. Biskop Anthimos oppmuntret dem ved å sende brev til dem. En av budbringerne, diakonen Theofilos, ble tatt og torturert for å få ham til å røpe hvor biskopen gjemte seg. Men han avslørte ingenting og ble til slutt henrettet. Det samme ble dem som biskopen hadde skrevet til i fengselet. Selv om de ble henrettet på ulikt vis, viste de alle det samme mot og mottok sine kroner fra Gud.

En stund etter gikk keiseren inn i en kirke og forlangte at alle der inne skulle avsverge Kristus; hvis de nektet, lovte han å brenne kirken og drepe alle de kristne som var der. Den kristne presten Glykerios svarte ham at de kristne aldri avsverger sin tro, selv under trussel om tortur. Keiseren skjulte sitt sinne og forlot kirken, men etter en stund ga han ordre om at presten Glykerios skulle arresteres og stilles for retten. Han ble torturert, men han fortsatte hele tiden å be og påkalle Herrens navn. Da keiseren ikke klarte å tvinge en avsvergelse ut av Glykerios, ga han ordre om at han skulle brennes levende. Glykerios ble bundet til en påle og deretter brent.

På festen for Herrens fødsel i 303, da rundt 20 000 kristne hadde samlet seg i katedralen i Nikomedia, sendte keiseren en herold inn i kirken som proklamerte keiserens ordre om å forlate kirken og ofre til avgudene. Hvis de nektet, truet han med å brenne kirken sammen med alle dem som ba i den. Men alle de tilstedeværende nektet å tilbe avgudsbilder. Mens keiserens menn gjorde seg klar til å iverksette trusselen, gjorde biskop Anthimos seg ferdig med gudstjenesten og døpte alle katekumener og ga kommunion til alle. Alle de 20 000 troende døde i brannen som fulgte. Blant dem var abbedisse Agape (Agathia) og nonnen Theofila. Biskop Anthimos klarte imidlertid å komme seg unna brannen. Brev som skal ha blitt skrevet av biskop Anthimos for å oppmuntre de hellige jomfruene Indes, Domna, Agape og Theofila, som ble henrettet sammen med dem som fikk skylden for brannen, er ikke autentiske.

Keiseren trodde at han nå hadde utryddet alle kristne i Nikomedia, men han fant snart ut at det var mange igjen og at de alle fortsatt ville bekjenne sin tro og var villige til å dø for Kristus. Keiseren grublet over hva han skulle gjøre. Kommandanten for et regiment Zeno (Zenon, Zinon) fordømte modig keiser Diokletians framferd i full offentlighet, og han ble da på keiserens ordre arrestert, steinet og deretter halshogd. Keiserens menn fengslet kammerpiken Indes (i andre versjoner evnukken Indysos) fordi han nektet å delta i feiringen av en hedensk festdag. Jomfruen Domna, en tidligere hedensk prestinne, og Euthymios led også martyrdøden i hedningenes hender på grunn av sin omsorg for at legemene til de hellige martyrene skulle få en verdig begravelse. De 20 000 martyrene feires den 28. desember i den ortodokse kirke.

Hos bollandistene står den 28. desember Indes, Domna, Gorgonius, Peter, Dorotheus, Theofilus og Agape. I aktene hos Surius den 26. desember forekommer også alle disse, men i stedet for martyren Theofilus står Theofila. Men i tillegg har Surius også noen andre navn, som også alle opptrer hos bollandistene, men på andre dager. Det gjelder Glykerios (21. desember), Mardonius med Migdonius (23. desember), Zeno (22. desember) og Euthymios (24. desember). Alle disse inngår i den store mengden som på slutten av aktene angis til 20 000 martyrer.

Kilder: Bautz, Heiligenlexikon, en.wikipedia.org, ocafs.oca.org, goarch.org, orthodox.cn - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 5. juli 1998