Den hellige Praetextatus av Rouen (d. 586)

Minnedag: 24. februar

Den hellige Praetextatus (Pretextatus; fr: Prix, Prétextat) ble født på begynnelsen av 500-tallet i Frankrike. Han ble biskop av Rouen i 549 etter den hellige Evodius (Evodus; fr: Évode) (ca 542-50) og hadde dette embetet i 35 år. I 557 deltok han på det tredje konsilet i Paris, som ble holdt for å avskaffe «incestuøse» ekteskap, det vil si ekteskap innenfor visse grader av blodsbeslektethet, og fjerne andre misforhold. Han deltok også på det andre konsilet i Tours i 566.

Imidlertid huskes han mindre for sitt kirkelige engasjement enn for sine politiske forbindelser. I sitt lange episkopat måtte han lide alvorlige vanskeligheter, eksil og til slutt martyrdøden på grunn av rivaliseringen mellom to brødre, sønner av frankerkongen Klotar I (511-61), kongene Sigebert av Austrasia (561-75) og Kilperik av Neustria (561-84), og den dødelige feiden mellom deres kvinner, Fredegunda og Brynhilda.

Frankerkongen Klotar I (Chlothar; fr: Clotaire) (511-58) delte sitt kongerike mellom sine fire sønner. Sigebert I (Sigibert) (561-75) fikk Austrasia, Karibert I (Charibert, Haribert, Herbert; fr: Caribert) (561-67) fikk Paris, Kilperik I (Chilperik, Chilperich, Hilperik; fr: Chilpéric) (567-84) fikk Neustria og den hellige Guntram (Guntramn; fr: Gontran) (561-92) fikk Burgund. I 567 døde kong Karibert av Paris. Det brøt da ut en borgerkrig om hans arv, og den ble skjerpet av den bitre familietvisten mellom de to brødrene Sigebert og Kilperik. Deres delriker kom på den måten på ruinens rand.

Sigebert giftet seg i 567 med den vakre Brynhilda (ca 543-613), datter av den spanske visigoterkongen Athanagild (554-67). Brorens standsmessige ekteskap gjorde Kilperik misunnelig (ifølge den hellige historikeren Gregor av Tours), og han ville ikke være dårligere. Han hadde allerede forstøtt sin første hustru Audovera (fr: Andovère) (ca 535-80), som han hadde fire barn med, og tatt hennes tjenestekvinne Fredegunda (d. 597) som konkubine (elskerinne). Nå forstøtte han elskerinnen og hentet Brynhildas eldre søster Galsvinta (Galsvinda, Galswintha) (540-68) fra Spania og giftet seg med henne. Men Galsvinta beordret ham å rense sitt hoff for prostituerte og elskerinner, og han ble snart lei av henne. Fredegunda klarte å fange Kilperik inn i sitt garn på nytt, og mindre enn et år etter bryllupet ble Galsvinta myrdet i sin seng. Den nyslåtte enkemannen Kilperik giftet seg få dager senere med Fredegunda, som var sterkt mistenkt for å stå bak mordet.

Brynhilda la Fredegunda for hat på grunn av mordet på søsteren og var full av hevnlyst, og dette hatet ble så intenst gjengjeldt at de to dronningene og svigerinnene overtalte sine menn til å gå til krig mot hverandre, forteller Gregor av Tours. Sigebert overtalte deres eldre bror Guntram av Burgund til å megle i striden, og Guntram bestemte at Galsvintas medgift bestående av byene Bordeaux, Limoges, Cahors, Béarn og Bigorre skulle gis til Brynhilda som en kompensasjon for mordet på søsteren. Men Kilperik var uvillig til å oppgi byene og Brynhilda glemte ikke mordet, men den hellige biskop Germanus av Paris (496-576) klarte å forhandle frem en kortvarig fred mellom dem.

Freden ble brutt av Kilperik, som invaderte Sigeberts områder. Men Sigebert slo tilbake og beseiret Kilperik, som flyktet til Tournai. Folket i Paris hyllet Sigebert som erobrer da han reiste dit sammen med Brynhilda og deres tre barn, som hun hadde født mellom 567 og 570. Biskop Germanus skrev til Brynhilda og ba henne om å overtale mannen til å gjenopprette freden og spare sin bror, men Germanus' biografi sier at hun ignorerte anmodingen. Sigebert dro ut for å beleire Tournai, og på veien dit ble han møtt i Vitry ved Scarpe av Neustrias stormenn, som var kommet for å løfte ham opp på skjoldet og hylle ham som frankernes konge, konge av både Neustria og Austrasia. Han hadde mottatt Kilperiks krone før han hadde tatt den fra ham.

Men Fredegunda svarte på denne trusselen mot ektemannen med å leie to mordere, som raskt tok seg den korte avstanden fra Tournai til Vitry. De presenterte seg som to frankere fra Neustria som kom for å hylle kong Sigebert. Han tok imot dem uten mistanke, men da de bøyde seg for å hilse ham, stakk de ham ned og drepte ham med forgiftede dolker (ifølge Gregor brukte de scramasaxi, en slags germansk enegget kniv). Det var i 575. Morderne ble overmannet av Sigeberts menn og selv drept.

Brynhilda hadde gjort sitt inntog i Paris i triumf, men nå var byen forvandlet til en felle for henne, der hun satt avskåret fra sitt territorium. Hun klarte å få sin eneste sønn, den femårige Kildebert (Childebert, Khildeberkht), brakt fra Paris til Austrasias hovedstad Metz av hertug Gundobald, en av Sigeberts trofaste menn. Der ble gutten julen 575 anerkjent som kong Kildebert II av Austrasia (575-96). Brynhilda hadde all grunn til å frykte for sitt liv da Kilperik kom til Paris, men han sparte sin svigerinne. Han nøyde seg med å beslaglegge den skatten hun hadde hatt med seg fra Austrasia og sende henne i eksil til Rouen, mens han sendte hennes to døtre til Meaux.

Kilperik hadde imidlertid ikke lagt merke til at Meroveus (Merovech; fr: Mérovée), hans sønn fra første ekteskap, hadde blitt beveget da han så den unge og vakre enkens angst, og han ble hodestups forelsket i sin «stetante», altså sin stemors søster, som ikke kan ha vært så fryktelig mye eldre enn ham. Uten å mistenke noe ga Kilperik sønnen beskjed om å dra til Poitou for å få byen til å underkaste seg. Men i stedet dro han til Tours for påsken. Deretter lot han som om han ville besøke sin mor Audovera, som hadde trukket seg tilbake til et kloster i Le Mans etter at hun var forstøtt. Men i stedet for å gjøre sin plikt mot faren og slutte seg til hans hær, snek han seg til Rouen for å treffe Brynhilda igjen. Hun besvarte hans tilnærmelser, enten det nå var for å få en uventet anledning til å unnslippe sine fangevoktere eller fordi hun også ble forelsket.

Biskop Praetextatus av Rouen befant seg i en vanskelig situasjon. Meroveus hadde gjort Rouen til sitt hovedkvarter, og han forventet eller krevde bidrag fra Kirken som var vanskelig å avslå. Den unge mannen var blitt døpt av biskopen, og den gangen ble dette regnet som et svært tett bånd, og biskopen elsket ham som en sønn. Praetextatus bestemte seg for å vie dem for å forhindre deres affære fra å skandalisere dem, deres familier og hans by, selv om han dermed tok en stor risiko. Ekteskapet var mot vanlig lov, som Gregor av Tours er rask til å bemerke,1 siden hun var hans tante, men den største risikoen var å pådra seg kongens vrede.

Kilperik ble da også ganske riktig rasende da han hørte om ekteskapet, og han skyndte seg til Rouen for å forpurre det. De nygifte søkte tilflukt i kirken St. Martin ved murene, men der beleiret Kilperik dem raskt. De nektet imidlertid å forlate kirken, og ingen av Kilperiks overtalelser hjalp. Til slutt inngikk han fred med dem og sverget at siden det var Guds vilje, ville han ikke tvinge dem til å skilles. Da paret til slutt kom ut, hilste han dem med velvilje.

Litt senere tok han med seg Meroveus og dro til Soissons, hvor en adelsmann i Champagne hadde benyttet kongens fravær til å beleire byen. Kongen gjenerobret sin hovedstad, men han gjorde Meroveus ansvarlig for denne krigen. Han tok fra sønnen hans våpen og satte ham under bevoktning mens han avventet beslutningen om hans endelige skjebne. Fra Austrasia kom det en delegasjon som ba om at deres dronning Brynhilda, mor til deres konge, måtte løslates. Til allmenn forbauselse gikk Kilperik med på det uten betingelser, og han ga sin berømte fange friheten tilbake. Hun forlot straks Rouen, hentet sine døtre i Meaux og dro til Austrasia. Der hersket hun siden som regent for sin mindreårige sønn Kildebert II, i en stadig kamp mot et konspirerende aristokrati.

Meroveus forble flere måneder i sitt halvveis fangenskap før han ble dømt til å miste håret, symbolet på hans kongelige opphav. Nyklipt med geistlig frisyre (tonsur) ble han sent til klosteret Saint-Calais nær Le Mans for å bli prest. Men han rømte på veien dit og søkte tilflukt i basilikaen Saint-Martin i Tours. Dette var Gregors kirke, og han ble dermed et øyevitne til disse hendelsene, som han beskriver i sin historie.2 Meroveus prøvde å slutte seg til Brynhilda i Austrasia, men stormennene der fikk forhindret det. Han flakket videre, fredløs som han var, først til Champagne, og senere vendte han tilbake til Tours. Der sporet hans fars menn ham opp i 578, og da han var omringet, ba han sin trofaste slave Galen om å drepe seg.3 En annen teori er at han ble fanget og deretter drept etter ordre fra Fredegunda. Hun hadde sin egen agenda, for hun ville sikre sin egen sønns arv ved å eliminere Kilperiks barn fra første ekteskap. Siden den eldste sønnen Theodebert var drept i slag i 575, var det nå bare Klodvig igjen, og hans dager var talte…

I 580 feide en dysenteriepidemi gjennom Gallia. Kilperik ble syk og hans gjenlevende barn døde, unntatt sønnen Klodvig og datteren Basina fra første ekteskap, samt hans og Fredegundas datter Rigunth, som var sendt til Spania for å forloves med den senere kong Rekkared (586-601), et bryllup det for øvrig aldri ble noe av. Fredegunda hadde følt seg trygg på sine barns tronfølge etter å ha født Kilperik to (tre?) sønner, men i løpet av få måneder hadde epidemien drept dem. Stesønnen Klodvig var imidlertid ved god helse og var uklok nok til å komme med trusler mot Fredegunda. Hun prøvde da å ta hevn ved å sende Klodvig til Berny, hvor epidemien var sterk. Da dette imidlertid ikke drepte ham, fikk hun arrestert moren til en ung kvinne han var forelsket i, og hun innrømmet under tortur at hun var en heks. Klodvig ble arrestert til tross for sine protester, og Fredegunda fikk ham myrdet senere i 580 sammen med sin mor Audovera, mens Basina ble sendt til klosteret Det hellige Kors i Poitiers. Og Fredegunda håpet at hun snart ville bli gravid igjen.

Biskop Praetextatus av Rouen ble anklaget for høyforræderi av kong Kilperik fordi han hadde viet Meroveus og Brynhilda i strid med kirkeloven og fordi han angivelig hadde hisset til opprør ved å gi hjelp til prinsen. Han ble i 577 innkalt til å møte for et konsil av biskoper i kirken St. Peter i Paris. Først ville ikke biskopen erklære seg skyldig i noen av anklagene, men han ble senere overtalt av falske venner til å innrømme at han hadde støttet og hjulpet Meroveus.

Han ble dømt av konsilet, avsatt og erstattet av en Melancus (fr: Mélance) (577-85; 589-602) og forvist til en liten øy utenfor Coutances, nå den engelske kanaløya Jersey. Det hører med til historien om hans eksil at han var ansvarlig for å overføre den kirkelige administrasjonen av Kanaløyene fra bispedømmet Dol til Coutances, hvor det forble helt til reformasjonen. Hans mektige fiender skydde ingenting for å sverte hans rykte, noe som kostet ham mange venner, men Gregor av Tours, som hadde tatt ham sterkt i forsvar på konsilet, vaklet aldri i sin støtte. Praetextatus' lidelser på denne øya helliggjorde hans sjel ytterligere gjennom bot og utøvelse av alle kristne dyder.

Kilperik I og Guntram søkte begge en allianse med Kildebert, som ble adoptert av begge etter tur. Guntram var barnløs, og som senior i det merovingiske dynastiet og for å sikre dynastiets fortsettelse, adopterte han i 575 Kildebert. Men det hersket ulike oppfatninger om frankernes forhold til goterne, langobardene og Bysants, så i 582 gikk Kildebert i forbund med de austrasiske regentene mot sin adoptivfar Guntram.

Men i 584 led Kilperik av Neustria samme skjebne som sin bror Sigebert og ble myrdet, og Fredegunda ble mistenkt for å ha forårsaket sin manns død for å rydde veien til tronen for sin ennå ufødte sønn. Kilperik var vinningslysten, utsvevende og grusom, og han kalles for «sin tids Nero og Herodes» av sin samtidige, den hellige historikeren Gregor av Tours (538-94). Men han manglet ikke begavelse og beundret romersk dannelse; han forsøkte seg som latinsk skald og ville forbedre både alfabetet og kirkelæren (treenighetsdogmet).

I forvirringen som fulgte etter mordet på Kilperik, tok Guntram hans enke Fredegunda og den ennå ufødte sønnen Klotar II (584-628) under sin beskyttelse. Likevel fornyet han i 585 innsettingen av Kildebert II som sin arving da han ble erklært myndig som femtenåring. Kildebert og Guntram sluttet seg da sammen, og dronning Brynhilda fortsatte å styre i sønnens navn i strid mot de opprørske stormennene. Ved avtalen i Andelot, som ble undertegnet i Andelot-Blancheville i 587 mellom dronning Brynhilda og kong Guntram, gikk Brynhilda med på at Guntram adopterte hennes sønn Kildebert som sin etterfølger og allierte seg med ham mot den revolterende adelen. Avtalen innebar også at Tours ble gitt fra Guntram til Kildebert, noe som var viktig for Gregor av Tours, som har bevart avtaleteksten i sin historie. Guntram hadde nå lyktes i å gjenforene frankernes rike under sin og Kildeberts regjering og føre det frem til en ny tid med fred og velstand.

Med onkelens hjelp klarte Kildebert å slå ned opprøret og lyktes i å erobre slottet Woëwre. Det ble gjort flere forsøk på å drepe ham fra dronning Fredegunda, som var regent i Neustria for sin mindreårige sønn Klotar og var ivrig etter å sikre seg Guntrams arv for sønnen.

Etter Kilperiks død i 584 vendte Praetextatus tilbake til sitt bispesete etter ordre fra kong Guntram, noe som imidlertid var stikk i strid med Fredegundas ønsker. Hun protesterte, men konsilet i Mâcon i 585 overhørte hennes protester og han ble formelt gjeninnsatt, og han spilte en aktiv rolle på dette kirkemøtet og fortsatte sitt pastorale arbeid. Han protesterte ofte mot den onde dronningen, som ofte residerte i Rouen, og hennes hat til ham ble større enn noen gang. I 586 sa hun til ham: «Det kommer en tid da du skal få se igjen stedet for ditt eksil». Han svarte: «Jeg var hele tiden biskop, enten i eksil eller ute av eksil, og jeg skal forbli biskop, men du skal ikke alltid få nyte din krone». Deretter oppfordret han henne innstendig om å slutte med sine onde handlinger og vende tilbake til Gud, men denne oppfordringen til omvendelse falt for døve ører.

Like etter midnatt søndagen etter, som var påskedag, da biskopen feiret matutin i sin egen kirke sammen med sine prester, ble han angrepet og stukket under armhulen av en snikmorder som var sendt av Fredegunda. Han klarte å slepe seg til alteret og motta viaticum før han ble båret til sin seng, hvor han døde. Det var den 14. april 586. Andre kilder sier at mordet skjedde søndag den 25. februar. Ny biskop ble Melancus (577-85; 589-602), som hadde innehatt setet mens han var i eksil.

Praetextatus' minnedag er 24. februar. Han æres som martyr og hans navn står i Martyrologium Romanum og i gallikanske martyrologier.

Ved Guntrams død i 592 overtok Kildebert Burgund i tråd med avtalen fra 587, og anneksjonen av Burgund inn i Austrasia foregikk fredelig. Han vurderte også å erobre Klotar IIs områder og gjøre seg til frankernes enekonge, men så døde han i desember 595, bare 25 år gammel. Hans to riker gikk i arv til hans to unge sønner, Theodebert II (595-612) i Austrasia og Theoderik II (596-613) i Burgund. Regent for de to unge sønnene ble deres farmor Brynhilda, under fortsatt kamp mot stormennenes selvrådighet. Brynhilda mottok i 597 med glede budskapet om at Fredegunda, som fortsatt var regent for den trettenårige Klotar II av Neustria, var død.

Kilperiks to sønner Theodebert II av Austrasia (f. 586) og Theoderik II av Burgund (f. 587) kom senere i krig med hverandre. Theoderik hadde gitt ly til sin bestemor Brynhilda da hun i 599 ble drevet ut av sitt hjemland av sønnesønnen Theodebert og de austrasiske adelsmennene. Theodebert var den tapende parten i krigen mot broren, og han ble beseiret i Toul rundt 611 og i Tolbiac i 612. Han ble overgitt av sine egne menn og sendt av sin bror Theoderik til deres bestemor Brynhilda, som nå tok hevn for at han hadde jaget henne. Hun ga ordre om at han skulle stenges inne i et kloster, hvor han ble drept sammen sønnen Meroveus (Merovech; fr: Mérovée) slik at Theoderik skulle kunne overta begge tronene. Men Theoderik døde av dysenteri i sin austrasiske hovedstad Metz sent i 613 mens han forberedte et hærtog mot sin fetter og langvarige fiende Klotar II av Neustria.

Theoderiks uekte sønn Sigebert II (f. 601) overtok da tronen, tolv år gammel. Brynhilda fikk oldebarnet brakt for en nasjonal forsamling, hvor adelsmennene utropte ham til konge av begge farens riker, Burgund og Austrasia. Men hushovmesteren i Austrasia, Warnachar, fryktet at den unge kongen ville være fullstendig i oldemorens makt, så både han og hushovmesteren i Burgund, Rado, gikk over til kong Klotar II av Neustria. De lovte å ikke forsvare dronning-regenten, som aristokratiet avskydde som den fremmede og maktsyke kvinnen hun var, og anerkjente Klotar som Sigeberts rettmessige regent og verge.

Brynhilda og Sigebert møtte Klotars hær ved Aisne, men patrisieren Aletheus, hertug Rocco og hertug Sigvald deserterte, og den gamle kvinnen og hennes konge måtte flykte. De kom så langt som til Orbe, men Klotars menn tok dem igjen ved innsjøen Neuchâtel. Begge to samt Sigeberts yngre bror Corbo ble henrettet på Klotars ordre. Brynhilda fikk en fryktelig død. I tre dager gjennomgikk den syttiårige damen en utspekulert tortur på strekkbenken. Til slutt ble hun bundet mellom fire ville hester, som så ble jaget i hver sin retning, slik at hun ble slitt i stykker når dyrene galopperte av sted. Dette skjedde i 613 i Renève i Burgund. Det betydde at den lange og blodige striden mellom Austrasia og Neustria var over, og Klotar II ble den første kongen over alle frankere siden hans bestefar Klotar I (511-61) døde i 561.


1
Gregor av Tours, Historia Francorum, V:2
2
Gregor av Tours, Historia Francorum, V:14
3
Gregor av Tours, Historia Francorum, V:18
av Webmaster publisert 17.06.2007, sist endret 22.02.2016 - 08:22