Den hellige Prokhoros ugresseteren av Huleklosteret (d. 1107)

Den hellige Prokhoros (lat: Prochorus; ru: Prokhor; Прохор) ble født en gang på 1000-tallet i Smolensk i Russland. Han trådte inn som munk i Huleklosteret i Kiev, i dag hovedstaden Kyjiv i Ukraina, under hegumen (abbed) Johannes (1089-1103).

Huleklosteret ble grunnlagt i 1051 av den hellige Antonios Petsjerskij (983-1073). Klosteret ligger på en bratt skråning på vestbredden av elven Dnjepr sør for dagens bysentrum, og består av et forgrenet system av huler og underjordiske kirker. Klosteret består av to områder. Den eldste delen kalles nå «Nedre lavra» eller «De fjerne hulene». Da Antonios i 1057 trakk seg tilbake til en nærliggende hule hvor han gravde seg en ny celle, ble dette starten på «Øvre lavra» eller «De nære hulene» (ru: Blizjnie pesjtsjery), som også kalles St. Antonios-hulene. De fjerne hulene kalles også St. Theodosios-hulene etter klosterets andre hegumen, den hellige Theodosios Petsjerskij (ca 1008-74). I 1926 stengte sovjetregjeringen Huleklosteret, og først i 1992 vendte de ortodokse munkene tilbake.

Prokhoros var en stor asket av strengt måtehold. I stedet for brød spiste han urten amarant, som ble regnet som ugress eller mat for griser, så derfor ble han kalt «ugresseteren». Hver sommer samlet han amarant og laget nok brød av det så det varte i et helt år. Han spiste også prosfora fra kirken nå og da, og hans eneste drikke var vann. Da Gud så Prokhoros' tålmodighet, forandret han amarants vanlige bitterhet til søthet for ham. Han var aldri sørgmodig, men tjente alltid Herren i glede. Herren belønnet ham med undergjørende evner.

En gang i Prokhoros' levetid var Russland truet av hungersnød. Prokhoros begynte å samle amarant enda mer nidkjært og å lage sine «brød». Visse mennesker fulgte hans eksempel, men de var ikke stand til å spise ugresset på grunn av dets bitterhet. Prokhoros delte ut sitt amarantbrød til de trengende, og da smakte det som om det var laget av den fineste hvete. Bare det brødet som var gitt med Prokhoros' velsignelse, var spiselig, og til og med rent og lyst av utseende. Hvis noen prøvde å lage dette brødet selv eller å ta det uten munkens velsignelse, var det ikke egnet som mat. Dette ble kjent for hegumenen og brødrene, og Prokhoros' berømmelse spredte seg vidt og bredt.

Etter en viss tid var det ikke mer salt igjen i Kiev, og folket led på grunn av dette. Da samlet Prokhoros aske fra alle cellene og begynte å dele den ut til de trengende. Gjennom hans bønner ble asken til rent salt. De kjøpmennene som håpet å tjene grovt på denne mangelen på salt, ble sinte på Prokhoros fordi han delte ut gratis salt til folket. Fyrst Svjatopolk konfiskerte saltet fra Prokhoros. Da de brakte det til fyrstens hoff, så alle at det bare var vanlig aske. Etter tre dager ga Svjatopolk ordre om å kassere den. Prokhoros velsignet folket til å ta den kasserte asken, og den ble igjen forvandlet til salt.

Dette miraklet reformerte den voldsomme fyrsten. Han begynte å be nidkjært, sluttet fred med hegumenen i Huleklosteret og aktet Prokhoros svært høyt. De munkens siste time nærmet seg, forlot fyrsten sin hær og skyndte seg til ham, selv om han var i krig. Han mottok munkens velsignelse, og med egne hender bar han hans legeme til hulen og gravla ham. Da han vendte tilbake til hæren, vant Svjatopolk en lett seier over polovetserne, drev dem på flukt og erobret deres forsyningsvogner. Så stor kraft hadde Prokhoros' bønner.

Prokhoros døde i år 1107 og ble gravlagt i De nære hulene eller Antonios-hulene i Huleklosteret. Hans minnedag er 10. februar. I tillegg feires han den 28. september, som er synaxis (= fellesfest) for de hellige fra «De nære hulene» i Huleklosteret i Kiev. I tillegg feirer Den ortodokse kirke på andre søndag i fastetiden en «Synaxis for alle de monastiske fedre i Huleklosteret».