Den hellige Paulus av Teben (~229-342)

Minnedag: 10. januar

Jusepe de Ribera (1591-1652): Den hellige Paulus eremitten (ca 1650), Musée du Louvre i ParisSkytshelgen for paulinerne, kurv- og mattemakere og vevere

Den hellige Paulus (gr: Paulos, Παύλος) ble født rundt år 229 i en rik, kristen familie i den egyptiske byen Teben (nå Luxor; arab: Al Uqsur) i Nedre Thebais (Øvre Egypt). Etter en uskyldsren og from barndom mistet han og hans gifte søster rundt 244 begge sine foreldre og arvet deres store formue. Paulus var da femten år gammel. Han elsket sitt hjemlands kultur og hadde også kjennskap til gresk. På den tiden raste keiser Decius’ (249-51) grusomme kristenforfølgelser. En hedensk venn gjemte Paulus i sitt hus, men en svoger som både ville ha den statlige belønningen for å angi kristne samt Paulus’ rikdommer, anga ham til myndighetene som kristen.

Paulus var da rundt 22 år gammel. Han ble advart og flyktet ut i ørkenen, og planla å vende tilbake når forfølgelsen var over. Men slik ble det ikke; Guds kall var sterkere enn hans egne planer. Han ble i sin fjellhule i Den tebanske ørken i nitti år og tjente Gud med faste og bønn uten noensinne å bli oppdaget. Han kledde seg i en drakt av palmeblader, og til han var 43 år gammel levde han bare av palmenes frukter. Men fra da av begynte en tam ravn å bringe ham et halvt brød hver morgen.

Paulus’ liv blir beskrevet av ingen ringere enn den hellige Hieronymus (331-420), trolig i 375/76, bare noen tiår etter Paulus’ død. Han skal ha hørt historien fra to disipler av den hellige Antonius den store (ca 251-356), Amathas og Makarius.

Biografien Vita Pauli (Vita Pauli primi eremitae) er basert på en gresk original og er vår eneste kilde. Etter våre begreper er det ingen vanlig biografi, men en hyllest av eneboerlivet i en forvirrende blanding av fakta og fantasi. Det er brukt bilder fra eldre og samtidig reise- og legendelitteratur, også profan og hedensk. Det er mulig at hele biografien bare er en oversettelse av en gresk folkelig legende. Det er mulig at den er skrevet som et supplement til den hellige Athanasius av Alexandrias (ca 296-373) biografi om Antonius, med det mål å gi Paulus noe av æren som ble gitt Antonius gjennom populariteten til Athanasius’ biografi, som fikk stor utbredelse. Alle senere greske, syriske, koptiske og etiopiske biografier bygger på Hieronymus’ verk. Paulus nevnes også av de hellige Johannes Kassian (ca 360-433) (Collationes XVIII.6), Fulgentius av Ruspe (ca 468-533), Sulpicius Severus (Dialogi I.17), Sidonius Apollinaris (ca 432-ca 482), Paulinus av Nola (353-431) og i biografien om den hellige Ambrosius av Milano (ca 339-97), men alle bygger på Hieronymus.

nullDet finnes tre viktige versjoner av Paulus’  biografi: 1) den latinske versjonen (H) av Hieronymus; 2) en gresk versjon (b), mye kortere enn den latinske; 3) en gresk versjon (a), som er enten en oversettelse av H eller en utvidelse av b ved hjelp av H. Spørsmålet er om H eller b er originalen.

De egyptiske ørkenfedrenes patriark var uten tvil Antonius, men han hadde en forgjenger i Paulus, som derfor kalles «den første eremitt» – i alle fall sier Paulus’ biograf Hieronymus at han var eldre enn Antonius. En natt rundt år 340 hadde Antonius en drøm. Åpenbaringen gjorde det klart at det allerede før ham var en annen hellig mann som hadde valgt ørkenen som sted for å tjene Gud. Det sies at Gud avslørte dette for Antonius fordi han var fristet til forfengelighet ved tanken på at han hadde tjent Gud lengst i ørkenen.

Antonius ble svært overrasket, og tross sine nitti år ga han seg straks i vei for å vise den ukjente eremitten sin aktelse. I tre dager lette han etter Paulus, og ifølge Hieronymus’ biografi møtte han på veien en demon i form av en kentaur (gresk sagnskikkelse, et demonisk vesen med halvt menneskekropp og halvt hestekropp). Senere fikk han øye på en knøttliten gammel mann med horn på hodet. «Hvem er du?» spurte Antonius. «Jeg er et lik, et av dem som hedningene kaller satyrer, og av dem ble lokket inn i avgudsdyrkelse».

Sassetta (Stefano di Giovanni): Paulus møter Antonius, ca 1440, National Gallery of Art i Washington Til slutt fulgte Antonius en tørst ulvinne inn i en fjellhule med en inngang skjult av en palme i håp om selv å finne vann der. Men der inne fant han Paulus. Ved palmens fot sprang det frem en kilde med klart vann. Møtet mellom de to gamle ble rørende, de kjente straks hverandre igjen og omfavnet hverandre i tårer, og Paulus fortalte Antonius om sitt lange liv. Ravnen, som i seksti år hadde brakt Paulus et halvt brød, kom nå mirakuløst med et helt brød. De to fromme mennene kom ikke i gang med å spise, for Paulus insisterte på at Antonius, som var gjest, skulle bryte brødet, mens Antonius insisterte på at Paulus, som var den eldste, skulle gjøre det. Til slutt holdt de i hver sin ende av brødet og brøt det. De tilbrakte hele natten i lovprisning og takksigelser.

Da morgenen kom, fortalte Paulus at han nå kjente døden nærme seg, og ba sin gjest om å hente den kappen Antonius hadde fått av den hellige patriark Athanasius, for i den ville han begraves. Antonius hentet kappen, men da han kom tilbake, fikk han se hvordan Paulus’ sjel steg opp til himmelen, omgitt av en hærskare av engler og lovsyngende apostler og profeter. Han fant Paulus’ legeme knelende med armene utstrakt. Antonius svøpte det utmagrede legemet i patriarkens kappe og gravla ham i en grop som på Antonius’ befaling hadde blitt gravd av to løver. Deretter velsignet han løvene, tok med seg Paulus’ drakt av palmeblader og dro tilbake til sitt kloster, mens løvene dro ut i ørkenen.

Dette skjedde ifølge Hieronymus rundt år 342, ifølge tradisjonen den 5. januar 342. Paulus skal ha blitt hele 113 år gammel; de siste nitti år hadde han tilbrakt i sin grotte. Resten av livet passet Antonius på Paulus’ drakt av palmeblader som en relikvie, og han bar den selv to ganger i året, påskedag og pinsedag. Den skal ha blitt oppbevart som relikvie i kirken Sant’Antonio abate all’Esquilino i Roma. Paulus selv hadde den lille kirken San Paolo Primo Eremita i Roma, som tidligere ble betjent av eremitter fra ordenen som bærer hans navn, men som nå er dekonsekrert.

nullHistoriene om møtet mellom Paulus og Antonius, ravnen som brakte dem brød, Antonius som blir sendt for å hente kappen som var gitt ham av «Athanasius biskopen» for å gravlegge Paulus’ legeme i, Paulus’ død før han kom tilbake, graven som var blitt gravd av løver, er alle blant de kjente legendene fra biografien.

Paulus’ festdag i vesten er 10. januar, og den står fortsatt i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004). Men ved kalenderrevisjonen i 1969 ble den strøket i Kirkens generalkalender og henvist til lokale eller spesielle kalendere. Paulus ble feiret den 5. eller 15. januar i øst. Hans armenske minnedag er 6. desember med en liturgisk feiring på torsdag etter andre søndag i advent, og han minnes i den armenske anafora (eukaristisk bønn). Hans koptiske minnedag er 27. januar, og den syrisk-ortodokse minnedagen er den 15. januar, og han minnes i Basilios’ anafora. 9. februar nevnes også som minnedag. Han kalles Paulus av Teben eller Paulus Eremitten, noen ganger «Paulus den første eremitten» (Sanctus Paulus Primus Eremita) for å skjelne ham fra andre eremitter ved navn Paulus.

Klosteret St Paulus (koptisk: Deir Anba Boula) sør for Galala-fjellene, fire mil vest for Rødehavet, er bygd over hans hule. Paulus fremstilles ofte i kunsten i en drakt av palmegrener, gjerne med en ravn, som brakte ham det daglige brød, eller med to løver, som gravde hans grav. Vi kan også ofte se palmetreet som sørget for mat og ly i hans lange liv som eremitt, og det er vanlig å se Paulus avbildet sammen med Antonius. Hans attributter er krykke, palme, ravn og to løver. Han må ikke blandes sammen med den hellige Paulus den enkle (d. ca 339), som var en disippel av Antonius den store.

På 1100-tallet ble Paulus’ angivelige relikvier gjenfunnet, og de ble overført til Konstantinopel og plassert i klosteret Theotókos Peribleptos etter ordre fra keiser Manuel I Komnenos (1143-80). Derfra ble de i 1240 ført til San Giuliano i Venezia. Kong Lajos I av Ungarn (1342-82) fikk dem i 1381 fra republikken Venezia, og derfra ble de brakt til Buda i Ungarn (i dag en del av Budapest) av paulinerne (Ordo Fratrum Sancti Pauli Primi Eremita – OSPPE) (ung: Szent Pál Első Remete Szerzeteseinek Rendje), den eneste ungarske eremittkongregasjonen, grunnlagt rundt 1250. Den eksisterer fortsatt og er godt kjent, og den har sitt moderhus i det sørlige Polen, ved Mariahelligdommen Czestochowa. Deler av hans hodeskalle og hans hode befinner seg i Peterskirken i Vatikanet og i kirken Santa Maria in Aracoeli på Capitol.

Kilder: Attwater/John, Attwater/Cumming, Farmer, Bentley, Butler (I), Benedictines, Delaney, Bunson, Engelhart, Schauber/Schindler, Gorys, Dammer/Adam, LThK, MR2004, KIR, CE, CSO, CatholicSaints.Info, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, oca.org, Butler 1866, zeno.org, heiligen-3s.nl, Claremont Coptic Encyclopedia (claremont.edu), paulinerorden.de, nominis.cef.fr - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 1. februar 2000

av Webmaster publisert 01.02.2000, sist endret 22.02.2016 - 10:09