Den hellige keiserinne Pulcheria Aelia (399-453)

Minnedag: 10. september

Bysantinsk keiserinne fra 400-tallet, trolig den hellige Pulcheria

Den hellige Pulcheria Aelia (Poulcheria) ble født den 19. januar 399 i Konstantinopel (Bysants), i dag Istanbul i Tyrkia. Hun ble født som prinsesse og var nest eldste datter av keiser Arkadios (lat: Arcadius) (395-408) og keiserinne Eudoxia (ca 380-404). Hun ble døpt av den hellige erkebiskop Johannes Krysostomos av Konstantinopel (398-404). Hennes mor Eudoxia var datter av den frankiske generalen Bauto, og etter evnukken Eutropius' fall dominerte hun sin mann keiseren. Denne vakre, men stolte og begjærlige kvinnen hadde arianske sympatier og hadde voldsomme sammenstøt med Johannes Krysostomos, og hun var ansvarlig for hans første og andre eksil. Den prekenen mot henne som tilskrives Krysostomos, er ikke ekte.1 Pulcheria var også navnet til hennes unge døde tante (378-85), datter av hennes farfar, keiser Theodosios I den Store (378-95; enekeiser fra 392), og hans hustru, den hellige Aelia Flaccilla (d. ca 385).

Arkadios og Eudoxia hadde fem barn: Flaccilla (397- ca 403), Pulcheria (399-453), Arkadia (400-44), Theodosios (fremtidig keiser) (401-50) og Marina (403-49). Den eldste søsteren Flaccilla døde mellom 403 og 408, og keiserinne Eudoxia døde i 404 etter en dødfødsel, og Pulcheria mistet sin far som niåring i 408. Hennes yngre bror Theodosios (lat: Theodosius), som da var syv år gammel, ble utropt til bysantinsk keiser som Theodosios II (408-50) med Anthemius som verge. Barna sto under beskyttelse av evnukken Antiokos, som var valgt av regenten Anthemius.

Pulcheria fikk en god utdannelse og kunne uttrykke seg på både gresk og latin. Hun modnet tidlig og hadde betydelige administrative evner, og hun utøvde en sunn innflytelse over den unge og ikke så dyktige keiseren. Det fortelles at hun i 412 i en alder av tretten år avskjediget brorens lærer, evnukken Antiokos, og selv overtok rollen som brorens lærer.2

Pulcheria avla i 414 et offentlig kyskhetsløfte i kirken St. Sofia (gr: Hagia Sofia, Αγία Σοφία = «Hellige Visdom») for å unngå å bli tvunget inn i et ekteskap, og hun overtalte sine to søstre til å gjøre det samme. Bakgrunnen for kyskhetsløftet var nok religiøs, når vi tenker på hennes livslange andakt for Jomfru Maria, men også politisk. Ved kyskhetsløftet sikret hun både sin egen og brorens stilling, for ingen ambisiøs adelsmann kunne da bruke henne for å ta hennes brors plass. Det er mulig at pretorianerprefekten Anthemius' fall i 414 kan settes i forbindelse med Pulcherias avgjørelse, for det har blitt foreslått at han utøvde press på henne for å få henne til å gifte seg.

Bysantinske mynter fra 400-tallet med den hellige keiserinne Pulcherias portrett

Den 4. juli 414 utnevnte senatet den femtenårige Pulcheria til augusta (keiserinne) og regent for sin bror. Allerede før hun ble utnevnt til medregent hadde hun ærestittelen Nobilissima. Snart etter ble det slått mynter med hennes portrett. En slik utnevnelse var ikke uten presedens, men alle tidligere augustae hadde mottatt tittelen etter å ha født deres mann keiseren et barn. Den 30. desember 414 fikk den nye pretorianerprefekten Aurelian satt opp tre byster i senatet til ære for Pulcheria og keiserne Honorius og Theodosios II. Honorius var keiser Arkadios' bror og vestromersk keiser (395-423). Samme år som Pulcheria ble keiserinne, lot hun i broren Theodosios' navn fjerne alle hedninger fra statsadministrasjonen.

Pulcheria viet seg oppdragelsen og utdannelsen av broren, og dette førte til at han på områder som teologi, språk og naturvitenskap hadde den ypperste utdannelsen tiden kunne tilby. Hun forandret atmosfæren ved hoffet til et nesten monastisk miljø, hvor det dag og natt ble sunget hymner og lest fra den hellige skrift.3 I 416 var Theodosios i stand til å styre selv, men fortsatt var det søsteren som i praksis styrte imperiet, og det gjorde hun med energi og dyktighet i rundt ti år. Hun syntes å basere seg på støtten fra de ulike germanske militæroffiserene hun utnevnte, som alaneren Flavius Ardabur Aspar (ca 400-71), som skulle bli magister militum («soldatmester»), den øverste militære stillingen i Østromerriket. Hun hadde som rådgiver erkebiskop Atticus (406-25). Til tross for sin faste ortodoksi ser hun ut til å ha vært likegyldig overfor arianismen, som ble praktisert blant germanske stammer og av general Aspar. I hele sitt liv brukte Pulcheria sin rikdom til Kirkens beste. I 420 sendte hun for eksempel penger til Jerusalem for dem som var i nød, og hun inspirerte Theodosios til å gjøre det samme.

Som regent for sin bror hadde Pulcheria fått i oppdrag å finne en brud til ham blant imperiets skjønneste jomfruer, og valget falt på Athenaïs, den vakre datteren av en hedensk akademiker fra Aten. Den 7. juni 421 giftet den tyveårige Theodosios seg med den jevngamle Athenaïs, som i den forbindelse mottok den kristne dåpen og navnet Eudokia. Hun æres som helgen i noen ortodokse kalendere. Under innflytelse fra Pulcheria ble begge ektefellene til fromme kristne. I 420 erklærte Theodosios takket være Pulcherias innflytelse krig mot Persia (420-22), åpenbart fordi perserne under kong Varanes V (420-39) forfulgte kristne. Pulcheria overtalte også sin bror til å utvise jødene og ødelegge deres synagoger i Konstantinopel.

Da Eudokia året etter bryllupet fødte datteren Licinia Eudoxia, utnevnte Theodosios henne til augusta. Eudokia var ikke bare vakker, men også sterk, og uvilkårlig kom det til motsetninger mellom de to sterke augustae. Eudokia forsøkte å svekke Pulcherias innflytelse over keiseren, og med hjelp fra noen hoffmenn lyktes hun i dette for en tid. Hun trakk seg tilbake fra det keiserlige palasset og tok opp residens i andre palasser i og rundt hovedstaden, som Hebdomon og Rufinianae. Hun var en velstående kvinne, og i et område av byen hadde hun så mange eiendommer at bydelen kom til å bli kalt Pulcherianae.

Hun hadde nær kontakt med kristne av alle slag, både med dem i ytterkanten av det kirkelige hierarki, som den hellige Hypatius, en hellig mann som levde i nærheten av Konstantinopel, samt akoimetae (akoimetoi), de «søvnløse» munkene i Gomon ved Bosporos, som var grunnlagt av den hellige Alexander Akimetes og ble møtt med betydelig fiendskap da de først kom til Konstantinopel på 420-tallet. De ble kalt søvnløse fordi de sang det hellige officiet på skift uten opphold. Hun hadde også god kontakt med den hellige erkebiskop Proclus (434-46).

Til tross for sin minskede innflytelse hadde Pulcheria alltid en mektig posisjon ved hoffet, og den brukte hun på vegne av kirkelig ortodoksi, noe som vises i hennes opposisjon mot læren til Nestorius (ca 381-ca 451) og Eutykios. Keiserinne Eudokia støttet Nestorius, mens Pulcheria var standhaftig ortodoks. Nestorius av var en prest fra Antiokia som representerte den antiokiske skolen med sin tendens til å holde Kristi guddommelige og menneskelige naturer fra hverandre. Keiser Theodosios II plasserte i 428 Nestorius på erkebispesetet i Konstantinopel (428-31). Den hellige Kyrillos av Alexandria (ca 376-444), Nestorius' hovedmotstander, sendte Pulcheria sitt verk De fide ad Pulcheriam («Om troen til Pulcheria») om Kirkens sanne lære.4 Kyrillos skrev også til Eudokia.5 Theodosios tillot seg å bli influert av Nestorius fordi han vendte seg mot Kyrillos, som han bebreidet for å ha appellert til de to keiserinnene.6

Pulcheria var imidlertid ikke avskrekket fra sin beslutning om å arbeide mot Nestorius og å overtale keiseren til å stille seg på Kyrillos' og de ortodokses parti. Patriark Kyrillos av Alexandria søkte å fremme Pulcherias nidkjærhet og innflytelse og sendte henne gaver, og det samme gjorde han til andre innflytelsesrike personer ved hoffet.7 Det er ingen tvil om at da keiser Theodosios til slutt lot seg overtale til å fordømme Nestorius, skyldtes det hovedsakelig Pulcheria. Av den grunn spredte nestorianerne grove bakvaskelser om henne. I Suidas' Leksikon fortelles det for eksempel i artikkelen om Pulcheria at hun hadde en elsker, magistraten Paulinus, og at hun hadde et incestuøst forhold til sin bror. Erkebiskop Nestorius nektet henne adgang til bispepalasset, fikk fjernet hennes bilde fra et allerede oppsatt votivalter og nektet henne å kommunisere i høykoret i påsken, slik som hans forgjenger Sisinnius I (426-27) hadde gitt henne lov til.

På det tredje økumeniske konsil i Efesos fra 22. juni til 17. juli 431 ble både pelagianerne og tilhengerne av Nestorius («den nye Judas») fordømt. Nestorius ble avsatt og ekskommunisert og mistet også støtten fra hoffet, og han ble landsforvist i 435. Som en konsekvens av konsilets fordømmelse av den nestorianske lære ble Maria erklært som Theotókos, Guds Mor (egentlig «Gud-føderske»), ikke bare Khristotókos, Kristi mor, som Nestorius foreslo. Patriark Kyrillos av Alexandria, som sto frem som konsilets seierherre, mente at Pulcheria bidro avgjørende til sin rivals fall.

I 438 hadde splittelsen mellom keiseren og hans hustru blitt åpenbar, og det året fikk keiserinne Eudokia hans tillatelse til å dra på en lang pilegrimsreise til Jerusalem, og Pulcheria benyttet anledningen til å gjenvinne sin ledende stilling ved hoffet. For å gjøre god igjen sine foreldres dårlige behandling av Johannes Krysostomos, som hadde dødd i eksil, fikk Pulcheria hans jordiske rester brakt fra Comana og skrinlagt i Apostelkirken i Konstantinopel den 27. januar 438. Dette førte til at de skismatiske «Johannittene» forsonet seg med Kirken.8 Pulcheria fikk også relikviene av De 40 martyrene fra Sebasteia i Armenia (i dag Sivas i tyrkisk Anatolia), som ble funnet nær Konstantinopel, skrinlagt i en ny kirke hun fikk bygd.9

Men Pulcheria opplevde ikke bare maktens topp, men også dype daler. Fra slutten på 430-tallet lyktes det en evnukk, keiserens kammerherre og samtidig kommandant for hans livgarde, Krysafios (Chrysaphios, Chrysaphius), å komme seg inn i keiserens nærmeste vennekrets og tidvis utøve avgjørende innflytelse over den svake keiseren. Theodosios II så på ham som sin beste venn, mens Krysafios benyttet vennskapet til å øke sin egen makt. Han gjorde alt for å holde keiseren borte fra statsaffærer, som han forbeholdt for seg selv. I noen år, fremfor alt fra 443 til 450, hadde han kontrollen med regjeringen av det østromerske riket. Likevel lyktes det ham ikke å få ledende militære over på sin side, som Flavius Zeno, konsul i 448 og østrikets høyest rangerte offiser fra 447 til 451. Men hærførerne var travelt opptatt med forsvaret mot hunernes angrep og hadde ingen spesiell politisk innflytelse ved keiserhoffet.

Men i veien for Krysafios' totale makt sto de to keiserinnene. Først lyktes det ham å spille ut keiserinne Eudokia mot svigerinnen Pulcheria ved hjelp av hoffintriger. Han fikk Eudokia til å forlange av keiseren at hun skulle få sin egen kammerherre, ettersom Pulcheria som keisersøster hadde en. Da keiseren avslo dette, skulle hun kreve at Pulcheria ble vigslet til diakonisse, ettersom hun hadde avlagt kyskhetsløfte. Dette fikk Pulcheria til å overlate sin kammerherre til Eudokia og i 441 trekke seg tilbake fra keiserpalasset til palasset Hebdomon for å unngå å bli vigslet til diakonisse.10 Dette gjorde at hun for flere år fremover mistet sin beherskende innflytelse over broren.

I 441 var byprefekten i Konstantinopel en hedensk poet fra Panopolis i Egypt ved navn Cyrus, som var svært populær i byen. Dermed pådro han seg hoffevnukken Krysafios' misunnelse, og den mektige intrigemakeren iscenesatte hans fall. Cyrus reddet seg ved å konvertere til kristendommen, men Krysafios var ikke så lett å vippe av pinnen. Han sørget for at Cyrus ble utnevnt til biskop av en by i Frygia hvor befolkningen hadde lynsjet de fire foregående biskopene! Det skulle imidlertid vise seg at Cyrus overlevde, og han vendte tilbake til Konstantinopel i 451 etter Krysafios' død.

Mosaikk fra Ravenna

Etter at Pulcheria var forvist fra hoffet, overtok Krysafios hennes ledende rolle, og Theodosios hadde like liten reell makt som før. I 443 ble Krysafios keiserlig kansler eller spatharius, som i praksis gjorde ham til førsteminister. Konkurrenter som kunne bli farlige for ham, fikk han forvist eller myrdet. Etter at Krysafios hadde blitt kvitt én augusta, var det den andres tur. Han sørget for at Eudokia ble anklaget for utroskap mot keiseren med Paulinus (Paulinos), en venn av Theodosios fra guttedagene, som var magister officiorum, en høy stilling med enorm makt i det keiserlige byråkrati og som noe blekt kan oversettes med «kontorsjef». Paulinus hadde tidligere også vært beskyldt for å ha hatt et seksuelt forhold til jomfruen Pulcheria. Han ble dømt til forvisning til Kappadokia, hvor han ble henrettet i 444. I 443 fikk Krysafios keiserinne Eudokia forvist til Jerusalem, hvor hun ble værende resten av livet. Hennes gode arbeid i Jerusalem ble legendarisk, og i senere år ble hun æret som helgen av folket.

Etter at Eudokia var borte, kalte Theodosios søsteren Pulcheria tilbake til hoffet igjen, og i denne perioden var det mange som når de hadde behov for avgjørende støtte, henvendte seg til Pulcheria. En av dem var den berømte Theodoret av Kyrros (Cyrrhus) i Syria (ca 393-ca 457), innflytelsesrik forfatter og teolog og biskop av Kyrros (423-57), som i 446-47 henvendte seg til henne, bekymret over alle skattene som tynget hans by. Men på grunn av nye hoffintriger og vanskeligheter med kansleren forlot Pulcheria rundt 447 keiserhoffet igjen og trakk seg tilbake til ensomheten i palasset Hebdomon i en forstad til Konstantinopel, hvor hun levde som i et kloster. Krysafios var den reelle herskeren i imperiet, og det sies at keiseren signerte papirer uten å lese dem først.

I desember 447 sto hunerkongen Attila (434-53), som kalte seg selv «Guds svøpe», foran Konstantinopels porter. Krysafios valgte ikke å bruke militær makt, men lot den keiserlige regjeringen betale Attila en enorm sum penger for å dra sin vei. Men hunerproblemet var ikke borte med dette, og i 449 bestakk Krysafios med Theodosios' godkjennelse Edecon, sjefen for Attilas vaktstyrke, til å drepe ham. Men Edecon avslørte komplottet for Attila, som forlangte Krysafios' hode. Krysafios sendte en utsending med penger, og Attila gikk med forakt med på å tilgi ham, og keiseren sørget for at han mottok en årlig kompensasjon på 700 pund gull. Denne skattebyrden på et imperium som allerede var lagt øde av hunernes herjinger gjorde den allerede upopulære keiserlige favoritten dypt hatet. Edward Gibbon (1737-94) bemerker at pengene som var involvert var mer enn nok til å ha finansiert en krig mot Attila.11 Dette samtidig som Krysafios hadde samlet seg en enorm formue gjennom å motta bestikkelser, ikke minst fra de ulike partene i tidens kirkelige disputter.

I seiersrusen etter fordømmelsen av nestorianismen på kirkemøtet i Efesos gikk talsmenn for patriarkatet i Alexandria over til å fremme en ny tese: Kristi to naturer er ved inkarnasjonen smeltet sammen til én, guddommelig natur. Det ble læren om Kristi ene sanne natur, kalt monofysittismen (av monos = ene og fysis = natur). Den viktigste representanten for denne læren var den ansette og innflytelsesrike arkimandritten for et kloster Konstantinopel med 300 munker, Eutykios (378-454). På hans side sto også Kyrillos' etterfølger som patriark av Alexandria, Dioskur I (Dioskoros, Dioscorus) (444-51; d. 454).

Eutykios hadde mektige venner, for spatharius Krysafios var nemlig hans gudsønn, og for å øke sin egen makt, gikk han inn for å få gudfaren valgt til erkebiskop av Konstantinopel da den hellige Proklus (434-46) døde i 446. Men i stedet ble den hellige Flavian valgt til erkebiskop (446-49). Krysafios overtalte da keiseren til å kreve en gave fra den nye biskopen. Flavian sendte da keiseren tre konsekrerte brød, noe Krysafios avviste med den begrunnelse at keiseren krevde gull. Men Flavian nektet å imøtekomme dette, ettersom Kirkens menn ikke skal gi bort kirkelig eiendom som bestikkelser.12 Dette skaffet ham en fiende i Krysafios, men Pulcheria hadde fortsatt innflytelse og beskyttet Flavian. Gjennom intriger klarte imidlertid Krysafios å få forvist Pulcheria fra hoffet igjen i 447.

Erkebiskop Flavian var først motvillig til å bli trukket inn den monofysittiske striden, men til slutt fikk han Eutykios fordømt på en synode i Konstantinopel i 448 og krevde av ham en bekjennelse av én Kristus med to permanente naturer. Dette nektet Eutykios, noe som førte til at Flavian avsatte ham og utelukket ham fra kirkefellesskapet. Eutykios appellerte sin sak til de andre ledende bispesetene, blant dem den hellige pave Leo I den Store (440-61), støttet av keiser Theodosios II, som i 448 ga ordre om at «alle bøker som volder Gud vrede og sjelen skade» skulle brennes. Da Pave Leo forsto den sanne betydning av Eutykios' lære, sendte han den 13. juni 449 sitt berømte dogmatiske skrift til Flavian, hans såkalte Tomus Leonis eller Tome. Her fordømte han Eutykios og la frem læren om den klare distinksjonen mellom Kristi to naturer i hans ene person.

Enda en gang gikk Pulcheria i striden for Kirkens ortodokse tro, og i 449 vendte hun igjen tilbake til hoffet. Den 13. juni 449 skrev pave Leo også til både Pulcheria og til Theodosios og ba dem om å få slutt på dette nye kjetteriet,13 og ni andre brev fulgte. Kansler Krysafios overtalte keiser Theodosios til å innkalle et konsil i Efesos i august 449, som var fullt av monofysitter. Pave Leo var representert av tre legater som var utstyrt med hans Tome eller Tomus Leonis, som han ventet ville bli opplest og vedtatt. Men da det kom til stykket, avviste konsilet det hånlig, og under ledelse av patriark Dioskur av Alexandria rehabiliterte de Eutykios, og motstanderne, spesielt Flavian av Konstantinopel, ble avsatt. Flavian ble mishandlet av Eutykios' tilhengere slik at han døde. Pavens legat og senere etterfølger Hilarius slapp så vidt unna i live.

Keiser Theodosios støttet Eutykios og hans monofysittisme og godkjente dekretene fra synoden i 449. Pave Leo nektet derimot å anerkjenne vedtakene fra synoden, kalte den en «røversynode» (latrocinium) og stilte seg i spissen for den raskt voksende opposisjonen mot den. De orientalske ortodokse kirkene betrakter denne synoden som «Det andre konsil i Efesos». De anerkjenner ikke vedtakene fra konsilet i Khalkedon i 451 og kalles derfor også «pre-khalkedonske» kirker.

Paven prøvde også å bringe keiseren tilbake til den ortodokse leir, så den 1. oktober 449 skrev han igjen til keiseren og også til Pulcheria og ba sistnevnte om hjelp.14 Den romerske erkediakonen Hilarius skrev også med samme formål,15 og på pave Leos anmodning skrev også vestkeiseren Valentinian III (425-55) sammen med Eudoxia og Galla Placidia til Theodosios og Pulcheria.16 Keiser Arkadios' bror Honorius hadde vært vestromersk keiser (395-423), og ved hans død utnevnte Theodosios II i 424 hans nevø (og dermed sin fetter) Valentinian III til caesar i vest (vestromersk keiser 425-55) og forlovet ham med sin eneste datter (Licinia) Eudoxia (422-62) – de var da henholdsvis fire og to år gamle og ble gift i 437. Galla Placidia var Valentinian IIIs mor og en yngre halvsøster på farssiden av Arkadios og Honorius.

Pulcheria svarte paven i et brev av 17. mars 450, hvor hun forsikret ham om sin ortodoksi og helhjertet støttet pavens appell. Pave Leo sendte et nytt brev til Pulcheria den 16. juli 450.17

Alle betingelsene endret seg plutselig den 28. juli 450, da Theodosios falt av hesten under en jakt og ble dødelig såret. Han skal ha kalt til seg søsteren Pulcheria på dødsleiet og bedt om unnskyldning for hvordan han hadde behandlet henne, og samtidig skal de ha blitt de enige om tronfølgen. Theodosios hadde ingen gjenlevende sønner, bare datteren Eudoxia, som var gift med hans fetter, vestkeiseren Valentinian III. Ettersom han heller ikke hadde utnevnt noen medkeiser (caesar), burde østdelen av imperiet automatisk ha gått over til fetteren og svigersønnen Valentinian. Men denne løsningen var uakseptabel både for hoffet og folket i øst.

Gullmynt til bryllupet mellom Pulcheria og Marcian, avbildet med Kristus mellom seg

Theodosios døde samme dag som ulykken skjedde, 49 år gammel. Pulcheria var kronet augusta og kunne ta over tronen, men da måtte hun være gift. Hun allierte seg med øverstkommanderende Aspar og gikk med på å inngå et nominelt ekteskap slik at det theodosiske dynasti formelt kunne videreføres. I juli eller august giftet hun seg med en av Aspars dyktigste generaler og tidligere tribun og domesticus (gr: domestikos), den 58-årige enkemannen Marcian (Markianos). Hennes betingelse for ekteskapet var at han respekterte hennes kyskhetsløfte, så ekteskapet var bare nominelt.

Omstendighetene rundt Marcians opphøyelse var en kilde til mye debatt og polemikk, både da det skjedde og etterpå. De som motsatte seg resultatet av konsilet i Khalkedon, insisterte på at Marcians tronbestigelse var illegitim, og den ble da heller ikke anerkjent i vest før i 452. Tilhengere av Khalkedon søkte på den andre side å gi den nye keiseren så mye legitimitet som mulig. Ifølge en kilde fra 600-tallet hadde keiseren på dødsleiet utpekt Marcian til sin etterfølger, men denne historien var nesten med sikkerhet et produkt av den senere propagandaen. I hvilken grad Pulcheria virkelig valgte Marcian, er åpent for tvil, og flere forskere mener at hans valg skyldtes den mektige general Aspar, som Marcian beviselig hadde forbindelser til. Uansett, med støtte fra den siste representanten for det theodosiske dynasti og fra kommanderende general fikk Marcian støtte fra senatet og armeene. Han ble utropt til augustus (keiser) (450-57) og ble kronet den 25. august. Det ble sagt at keiserinnen selv satte det keiserlige diadem på hans hode, en unik hendelse som impliserte at en augusta delte den keiserlige makt. Selv om dette er lite trolig, styrte de imperiet sammen.

Kort etter giftet Marcian bort sin eneste datter Eufemia (Aelia Marcia Euphemia) til Anthemius, kommende vestromersk keiser (467-472), en av de siste keiserne i vest før Det vestromerske rikets undergang i 476 med keiser Romulus Augustus («Augustulus») (475-76). Eufemia og Anthemius hadde fem kjente barn, en datter og fire sønner. Datteren Alypia er kjent som hustru til Ricimer, magister militum i Vestromerriket, som fikk sin svigerfar henrettet i 472. Deres sønner var Anthemiolus, Marcian, Procopius Anthemius og Romulus. Marcian giftet seg med Leontia, en datter av den østromerske keiseren Leo I og Verina, og paret ledet et mislykket opprør mot keiser Zeno (474-75; 76-91) i 478-79. De ble forvist til Isauria etter sitt nederlag.

En av de første tingene det nye keiserparet ga ordre om, var henrettelsen av Krysafios, som var en personlig fiende av dem begge. Det virker som om han hadde mistet keiserens gunst de siste månedene av Theodosios' styre, og han hadde en fiende i Magister militum Zeno, som synes å ha truet med revolt i 449. Krysafios' skjebne beskrives forskjellig av historikerne. Ifølge de fleste tok Pulcheria hevn ved å overlevere ham til hans dødsfiende Jordanes, som fikk ham drept ved å bli kastrert og deretter pisket til døde. En historiker sier derimot at Marcian ga ham ordre om å møte for et tribunal som skulle granske hans misgjerninger, men at den falne ministeren på vei dit ble steinet til døde av en mobb som var rasende over de høye skattene de var pålagt for å betale hunerkongen Attila. Hans enorme formue ble konfiskert. En annen ting Pulcheria straks sørget for, var å bringe levningene av erkebiskop Flavian til Apostelkirken og gravlegge dem der med store æresbevisninger.

Det nye keiserparet skrev straks til pave Leo og forsikret ham om sin rettroenhet, og de informerte ham om at erkebiskop Anatolius (449-58; patriark fra 451) hadde uttrykt sin godkjennelse og signert pavens brev til Flavian vedrørende Kristi to naturer. I november 450 inviterte keiserparet paven til det konsilet som de hadde innkalt, og Pulcheria ba paven la det bli kjent om han personlig ønsket å delta på konsilet. Først var pave Leo motstander av å innkalle et konsil, men presset av Pulcheria og Marcian ga han etter og utnevnte til og med fem legater og en personlig representant som president. Han hadde håpet at konsilet ville bli holdt i Italia og at hans legater skulle presidere, men hans representanter ble i det minste gitt en æresplass. I sitt brev av 13. april 451 skrev Leo til Pulcheria at både de nestorianske og eutykianske kjetteriene var blitt overvunnet hovedsakelig på grunn av hennes innsats. Han takket henne for de tjenestene hun hadde gjort Kirken, for hennes støtte til de pavelige legatene, for tilbakekallingen av de katolske biskopene som var forvist under Theodosios og for den ærefulle begravelsen hun hadde gitt patriark Flavians legeme.18

Det fjerde økumeniske (allmenne) konsil ble opprinnelig innkalt til 1. september 451 i Nikea, hvor det første konsilet var blitt holdt i 325. I stedet ble det flyttet til Khalkedon (gr: Χαλκηδών, i dag Kadiköy i Tyrkia), rett overfor Konstantinopel på den andre siden av Bosporos, hvor det ble høytidelig åpnet den 8. oktober 451 i kirken St. Eufemia. Rundt 600 biskoper kom sammen til sytten sesjoner mellom 8. oktober og 1. november 451 for å ta stilling til monofysittismen. Keiserparet Pulcheria og Marcian var til stede på den sjette sesjonen den 25. oktober. Pulcheria blir ansett som den store initiativtakeren til det største kristologiske konsilet i kirkehistorien. Derfor ropte da også konsilfedrene i Khalkedon: «Markianos er den nye Konstantin – Pulcheria den nye Helena! Deres liv er alles sikkerhet! Deres tro er Kirkens heder!»

Konsilet avgrenset Kristus-dogmet til begge sider. I begynnelsen av konsilet krevde de tre romerske legatene i pave Leos navn at Dioskur av Alexandria ikke skulle ha stemmerett, men heller settes på anklagebenken, ellers ville de forlate konsilet. De fikk sin vilje, og konsilet avsatte og ekskommuniserte monofysittene Eutykios og Dioskur av Alexandria og deres tilhengere. Konsilet omgjorde også avgjørelsene fra «Røversynoden» i Efesos i 449 og erklærte Flavian av Konstantinopel som martyr, etter sin avsettelse på Røversynoden og hans død for Eutykios' tilhengeres hånd. Deretter leste man opp Kyrillos' brev til Nestorius, som allerede var stadfestet på konsilet i Efesos i 431, og det ble anerkjent som uttrykk for den sanne tro fra Nikea.

Da pave Leos utsendinger leste opp hans lærebrev Tome (Tomos), ropte forsamlingen begeistret: «Peter har talt gjennom Leo!» «Dette er vår tro!» «Kyrillos og Leo lærer det samme!» Tomus Leonis ble deretter vedtatt som grunnlag for konsilerklæringen om hva som var rett lære vedrørende Kristi to naturer. Pave Leo I hadde her formulert den syntesen som skulle bli stående for all fremtid: «Kristus – to naturer, den guddommelige og den menneskelige, men uoppløselig forbundet i én person». Et av de andre vedtakene fra konsilet (kanon 28) var formelt å opphøye Konstantinopel fra erkebispesete til patriarkat.

Keiserparet var ikke redde for å følge opp konsilets beslutninger med militærmakt. Selv om dekretene fra konsilet i Khalkedon i 451 ble akseptert av de fleste munkene i Palestina, var det et stort antall monofysittiske (eutykianske) arkimandritter og munker som nektet å gi seg. I 452 skrev de et brev til Marcian og Pulcheria og klagde på sin biskop, patriark Juvenalis av Jerusalem (421-58; patriark fra 451). Selv om de misfornøyde munkene ble kraftig irettesatt av keiserparet, fortsatte de sitt opprør. De var ledet av den fanatisk eutykianske munken Theodosios, som hadde et eksplosivt temperament. Ved hjelp av enkekeiserinne Eudokia, som hadde slått seg ned i Jerusalem, klarte munken Theodosios å få avsatt patriarken og få seg selv konsekrert til biskop. Juvenalis' liv var i fare, men han klarte å komme seg i sikkerhet i ørkenen, og derfra dro han til Konstantinopel og klaget til keiseren på Theodosios og hans tilhengere. Keiser Marcian iverksatte resolutte tiltak for å gjenopprette ro og orden og sendte tropper på et ordinært felttog for å slå ned opprøret. Etter å ha holdt bispesetet i to år, ble Theodosios utvist fra Jerusalem i 453, og Juvenalis ble gjeninnsatt på patriarksetet.

Den hellige Euthymios den Store (ca 378-473) hadde ledet opposisjon mot Theodosios. Enkekeiserinne Eudokia ble henvist til ham av den hellige Simon Stylitten, og han rådet henne til å vende seg bort fra den monofysittiske læren til arkimandritt Eutykios og vende tilbake til ortodoksien hvis hun ville unngå ulykkene som rammet hennes familie. Hun fulgte dette rådet og ble i 455-56 omvendt sammen med mange av sine ledsagere og ble gjenopptatt i Kirken. Hennes eksempel bidro til å føre det store flertall av både munker og legfolk tilbake til ortodoksien. Senere forsøkte hun å gi penger til Euthymios' lavra, men han forsøkte å få henne fra det og ba henne om å forberede seg på døden. Hun vendte tilbake til Jerusalem og døde rett etter, den 20. oktober 460.

Pulcheria og Marcian sikret også innsettelsen av den nye patriarken i Alexandria i 451 etter lignende vold i den byen. Patriark Dioskur av Alexandria (444-51/54) var monofysitt og ble avsatt av konsilet i Khalkedon, men monofysittene (eller miafysittene som de kalte seg selv) fortsatte å anerkjenne ham til hans død i eksil i 454. Konsilet valgte den ortodokse og hellige Proterius (451-57) til ny patriark, men han ble ikke anerkjent av miafysittene, så dette markerer begynnelsen på splittelsen mellom de gresk-ortodokse og de koptisk-ortodokse i Egypt, som aldri er blitt leget.

Pulcheria var dypt from, og hun var også svært raus overfor Kirken og veldedige formål. Med støtte fra Marcian fikk hun bygd tre kirker i Konstantinopel til ære for Maria, Guds Mor. Den viktigste av dem var den umåtelig vakre St. Maria av Blachernae (gr: Theotókos tón Blakhernón, Θεοτòκος τών Βλαχερνών) i forstaden Blachernae (Blakhernón) utenfor bymurene. Byggingen ble startet i 450 og fullført etter hennes død av Marcian. Andre steder bygde hun også kirker, hospitaler og hospitser for pilegrimer, og hun ga rike gaver til forskjellige kirker.19 Hun huskes også for kirken i Dafne-palasset (en del av Det store palasset), som var viet til den hellige Stefan med protomartyrens høyre hånd, en kirke viet til profeten Jesaja, kirken St. Menas i Akropolis og det praktfulle atriet i kirken St. Laurentius for oppbevaring av relikviene av de hellige Laurentius og Agnes, og midlertidig relikviene av Stefan og Jesaja.

Den forrige utgaven av Butler's Lives of the Saints nevner at det var av stor betydning for Konstantinopel og det vitenskapelige arbeidet som ble drevet der, at Pulcheria ga sterk støtte til ny-grunnleggelsen av det universitetet i Konstantinopel som keiser Konstantin den Store hadde bygd opp.20 Men etableringen av universitetet der på 420-tallet er en utvikling som oftest assosieres med Eudokia. I sine siste år prøvde Pulcheria å få i stand en forsoning med Nestorius (d. ca 451), som levde i eksil i Egypt, men det er ikke kjent om dette forsøket lyktes.

Den omfattende korrespondansen mellom keiserinne Pulcheria og pave Leo den Store fortsatte, og den dreide seg nå om å konsolidere vedtakene fra Khalkedon og imøtegå den etterfølgende monofysittiske agiteringen, spesielt i Palestina. Pulcheria sendte i den forbindelse i 453 to brev, et rettet til de palestinske munkene og et til den hellige abbedissen Bassa og hennes nonner i Aelia (Jerusalem).

I Marcians tredje regjeringsår døde Pulcheria i juli 453 i Konstantinopel – merkelig nok kjenner vi ikke den nøyaktige datoen. Hun som hadde utmerket seg gjennom sin storslåtte karitative virksomhet, testamenterte med sin manns samtykke alt hun eide til de fattige. Hun ble gravlagt i Apostelkirken hvor de store hellige Gregor av Nazianz, Johannes Krysostomos og Flavian allerede hvilte. Der hviler hun ved siden av ektemannen Marcian, som døde i januar 457. Magister militum Aspar hadde hatt den dominerende innflytelsen over keiseren etter hustruens død. Han innsatte også en ny offiser som keiser etter Marcians død, Leo I (457-74) Hans keiserkroning den 1. februar 457 var den første kjente som involverte patriarken av Konstantinopel. Keiser Leo var en stor beundrer av Pulcheria, og han fikk laget et bilde (gr: indalma, ίνδαλμα) av henne og satt på graven. Han fikk også brakt inn til byen statuene av Pulcheria og Marcian som hadde stått i forhallen i palasset Hebdomon. Levningene av de to monarkene ble lagt i en kiste av egyptisk porfyr. To byer, en i Frygia og en i provinsen Nye Epirus (Epirus nova eller Illyria Graeca), hvor hovedstaden var Dyrrachium (Durazzo, nå Durrës i Albania), fikk Pulcherias navn.

Pulcheria æres som helgen i den latinske Kirken, hvor hennes kult kan påvises fra middelalderen.21 Hennes navn står under 10. september i Martyrologium Romanum, den offisielle, men ufullstendige listen over hellige som er anerkjent av Den katolske kirke. Den ble satt inn ble satt inn da Martyrologium Romanum ble revidert på slutten av 1500-tallet av den ærverdige kardinal Cesare Baronius (1538-1607), lærd oratorianer og kirkehistoriker, noe den forrige utgaven av Butler's Lives of the Saints beskriver som «en heldigere og mer verdig tilføyelse enn mange andre vi skylder denne ærverdige og lærde forskeren».22

Hennes minnedag er 10. september både i vest og i de greske Menaia (sg: Menaion = den ortodokse liturgiske kalenderen) og synaxaria (synaksarium = martyrologium), kanskje på grunn av minnedagen til hennes svigerinne Eudokia. I den ortodokse kirke deler Pulcheria også en fest den 17. februar med sin ektemann, erkebiskop Flavian og pave Leo I, og den 7. august feires hun sammen med keiserinne Irene (klosternavn Xenia; født Piroska av Ungarn) (1088-1134). Irene har ellers minnedag den 13. august, samme dag som keiserinne Eudokia. Marcian æres også som hellig både av katolikker og ortodokse.

Pulcherias kult i vest fikk et nytt oppsving med pave Benedikt XIV (1740-58), som ville understreke betydningen og verdien av hennes kyske ekteskap. Med et dekret av 2. februar 1752 utvidet han feiringen av hennes minnedag til store deler av Europa.

I kunsten fremstilles Pulcheria i keiserlige gevanter med lilje og septer, symbol på henholdsvis renhet og makt. Mens alle de tidligste bildene av henne er forsvunnet, finnes det en skuptur fra midten av 400-tallet av hennes hode i Castello Sforzesco i Milano. I den pavelige basilikaen Santa Maria Maggiore i Roma finnes Borghese-kapellet eller Det paulinske kapell (Capella Paolina), som har sitt navn etter pave Paul V Borghese (1605-21). Der har maleren Guido Reni (1575-1642) malt freskene, og i høyre buegang er de hellige Kyrillos av Alexandria (ca 376-444), Ildefons av Toledo (ca 607-667) og Johannes Krysostomos (ca 347-407) avbildet sammen med de hellige Pulcheria, Gjertrud av Nivelles (626-59) og keiserinne Kunigunde (ca 978-1033). Pulcheria er avbildet med septer, krone og lilje.


1
Jacques-Paul Migne (ed.), Patrologia Graeca (PG), LIX, 485
2
Den hellige Theofanes Krønikeren (d. 818), Kronografi, A.M. (Anno Mundi) 5901, 5905
3
Sokrates Scholasticus, Ekklesiastike historia, VII, xxii
4
Gian Domenico Mansi (1692-1769), Sanctorum Conciliorum et decretorum Collectio Nova: Supplementum ad concilia, 6 bind (Lucca 1748-52), IV, s 618 ff
5
ibid., s 679 ff
6
ibid., s 1110
7
Mansi, Sanctorum Conciliorum, V, s 987 ff
8
Sokrates Scholasticus, Historia ecclesiastica, VII, xlv
9
Sozomen, Historia ecclesiastica, IX, ii
10
Theofanes, A.M. 5940, s 99
11
Edward Gibbon, The Decline and Fall of the Roman Empire (1776-88), kap 32
12
Evagrius, II, 2
13
Leonis epistolae, XXX, i Jacques-Paul Migne (ed.), Patrologia Latina (PL), LVI, s 785 ff
14
Leonis epistolae, XLV
15
\Leonis epistolae, XLVI
16
Leonis epistolae, LVIII
17
Leonis epistolae, LXX
18
Leonis epistolae, LXXIX
19
Sozomen, Historia ecclesiastica, IX, i
20
Thurston and Attwater, Butler's Lives of the Saints (1956), s 530-31
21
Acta Sanctorum, september, III (1750), s 503-40
22
Thurston and Attwater, Butler's Lives of the Saints (1956), s 530-31
av Webmaster publisert 06.08.2008, sist endret 28.11.2015 - 02:52