Den hellige Pulchronius av Verdun (d. 470)

Den hellige Pulchronius (Polychronius; fr: Pulchrone) ble født en gang tidlig på 400-tallet i Troyes (Civitas Tricassium) i Gallia Belgica, nå i departementet Aube i regionen Champagne-Ardenne nord i Frankrike, men foreldrene hadde ofte sin residens i Verdun. Hans familie var en av de mest berømte i Gallia Belgica, ikke bare av rang, men også av fromhet. Hans foreldres gode gjerninger behaget Gud så høyt at han åpenbarte for dem gjennom en engel at de ville få en sønn som skulle være et lys i Herrens hus og dempe himmelens vrede mot menneskene.

Han mistet sine foreldre bare et par år etter sin fødsel, og han ble hentet av slektninger fra Toul, som tok ham inn i familien og oppdro ham. Han ble elev av den hellige Lupus av Troyes (ca 393-479), som også skal ha vært en slektning av ham og ga ham hans første utdannelse. Da Lupus forlot verden for å trekke seg tilbake til det berømte klosteret Lérins, forlot han Pulchrone i Toul for at han skulle fortsette sine studier der. Lupus kalte ham til Troyes da han ble valgt til biskop i den byen, og han tok med ham på en reise han foretak til England sammen med den hellige Germanus av Auxerre (ca 378-448) for å bekjempe det pelagianske kjetteri.

Under en mester som Lupus oppnådde Pulchronius en svært høy grad av lærdom og dyder. Han ble ordinert til prest og oppfylte alle sine funksjoner med iver og diskresjon. Kirken i Troyes hadde et så godt rykte at alle byene i Gallia ønsket å ha en disippel av Lupus som biskop. Det var dette som gjorde at presteskapet og de troende i Verdun etter at deres hellige biskop Arator (420-54) var død, ønsket å ha Pulchronius som hyrde. Dette var etter at hunerne hadde passert forbi i 451 og lagt byen i ruiner. Lupus mente at dette var et godt valg, så han påla sin disippel å svare på bønnene fra dette lidende bispedømmet, og han ble valgt til den femte biskop av Verdun (454-70).

De troende var spredt og levde som best de kunne, men den nye hyrden samlet de spredte fårene med storm. Hans første leksjon var svært rørende. Han formante dem til tålmodighet og resignasjon og forpliktet dem til å berolige Guds vrede mot menneskenes synder gjennom å praktisere gode gjerninger. Hans eksempel enda mer enn hans taler bøyde deres hjerter til anger. Hedningene som så de kristne ydmyke seg og gjøre bot, følte seg tilbøyelige til å etterligne dem.

Etter å ha gjenopptatt feiringen av de hellige mysterier og andre utøvelser av religionen som var avbrutt av hunernes herjinger, dro Pulchronius, en hengiven Kirkens sønn, til Roma for å besøke apostlenes graver og be Den hellige stol om bekreftelse av hans valg. Da han kom tilbake, publiserte han i sitt bispedømme vedtakene fra Det tredje økumeniske konsil i Efesos i 431, som erklærte at Maria var Guds Mor (Theotókos), og innenfor murene i Verdun bygde han i 457 en basilika som han vigslet til Marias fødsel (La Nativité de Notre-Dame), oftest kalt Cathédrale Notre-Dame. I denne kirken ble Jomfruen avbildet med en slange under sine føtter for å markere sin seier over kjettere med denne innskriften: «Theotókos, Guds mor; Khristotókos, Kristi mor».

Rundt 330 hadde den hellige Sanctinus evangelisert byen Verdun, og han ble byens første biskop i 332. Han grunnla også kirken Saint-Pierre-et-Saint-Paul utenfor bymurene, som ble byens katedral (bispekirke) inntil den ble avløst av den nye katedralen Notre-Dame. Pulchronius bygde den på en tomt som var en del av hans arv. For å gjøre tomten større, ga noen troende ham sine hager, som lå i skråningen av høyden hvor katedralen fortsatt ligger, selv om dagens bygning er fra 990.

Kristendommen hadde gjort ytterligere fremskritt i Gallia etter barbarenes invasjoner, og hedenskapen var nesten helt forsvunnet under ruinene av de gamle galliske byene, og det var uten tvil for å konsekrere denne triumfen for Evangeliet at biskop Pulchronius bygde den nye katedralen på byens høyeste punkt. Det ble en ganske stor basilika for å inneholde de nylig omvendte troende som nå utgjorde flertallet av befolkningen i Verdun.

Samtidig satte han byen og hele bispedømmet under Jomfru Marias beskyttelse. Dekretene fra konsilene i Efesos (431) og Kalkedon (451), som forkynte Marias rolle i frelsesverket gjennom å føde Guds Sønn, betydde svært mye for å popularisere hennes kult. Det var på denne tiden at en lang rekke kirker ble vigslet til henne, samtidig som fester ble innstiftet til minne om hennes mysterier og at biskopene valgte henne som en spesiell beskytter av deres bispedømmer.

Det er nærliggende å tro at skoler, biblioteker og alle vitenskapelige dokumenter forsvant under den store katastrofen som barbarinvasjonene var. Men selv om det er sikkert at mange ting forsvant, ble kjærligheten til studier bevart, spesielt blant presteskapet. Den dekadanse i litteraturen som begynte på 400-tallet, hindret imidlertid ikke Gallia i å produsere et stort antall lærde, berømte teologer, filosofer, historikere, diktere og talere. Deres arbeider har ikke alle blitt bevart, men de vi kjenner, viser at man fortsatt i offentlige skoler mottok en uvanlig intellektuell kultur.

De fleste galliske biskoper på 400- og 500-tallet ble valgt fra litteratenes rekker, og de grunnla selv katedralskoler som fortsatte de litterære tradisjonene ved siden av etableringen av klosterskoler. Pulchronius etablerte en skole i sin bispeby Verdun, og glansen den spredte, ble reflektert i alle prestene i bispedømmet. Mange arbeidere i evangeliets vingård fikk sin opplæring der og utryddet de siste restene av avgudsdyrkelse, og tidebønnene vokste også i prakt og regularitet. Biskopen ga det meste av sin rike arv til kirken. Inntektene ble brukt til vedlikehold av katedralen og til bygging av boliger for prester, som han bodde i fellesskap med. Dette var den første opprinnelsen til kapittelet i Verdun.

Den hellige biskopen ble respektert og elsket av både unge og gamle, og han vant mange for Kristus gjennom sitt eksemplariske liv og de mange mirakler som støttet de sannhetene som kom ut av hans munn. Hans ansikt var muntert, men hans ord var alvorlige. Han betraktet seg selv som et offer for soning av syndene til sitt folk, som var så utsatt for faren for å falle under herredømme av erobrere fra den andre siden av Rhinen. Borgerkriger delte byene og provinsene i Gallia Belgica, noen var fortsatt underlagt romerne, som belastet dem med overdrevne skatter, og andre var tatt av frankerne, som daglig gjorde nye erobringer. Deres konge Kilderik I (fr: Childéric) (458-82) hadde tvunget de romerske generalene til å forlate Köln, Trier ble tatt med storm og han erobret hele landet mellom elvene Rhinen og Meuse. Verdun ble ikke angrepet denne gangen, noe som ble tilskrevet deres hellige hyrdes beskyttelse.

Hans dyder og hans arbeid ble kronet med en hellig død på den siste dagen av april i år 470. Han hadde virket i seksten år som biskop, og fått lærdom og gudsfrykt til å blomstre i sin flokk. Den romerske skikken med å begrave de døde langs hovedveiene eksisterte fortsatt på den tiden i Verdun. Pulchronius ble derfor gravlagt nær en hovedvei, ikke langt fra den nåværende porten til festningen. Over hans grav ble det det reist et kapell som senere ble til sognekirken Saint-Amant. I 1625 lå denne kirken fortsatt på området hvor festningens murer ligger i dag. Biskop Hatto (fr: Hatton) (847-70) overførte hans hellige levninger inn i byen på 800-tallet, noen til kirken Ss Peter og Paulus og noen til klosteret Saint-Vannes. Hans fest feires i Verdun på dødsdagen 30. april. Biskop Hattos translasjon ble feiret den 14. mai, og 17. februar nevnes også som en minnedag.

Alle historikere som har fortalt om Pulchronius, anså ham som den andre grunnleggeren av kirken i Verdun, gjenoppbygger av byen som var nesten helt ødelagt av barbarene, en mektig undergjører og et mønster på biskoppelige dyder. Det fortelles om mange mirakler av ham, særlig med fanger og besatte.

I Verdun regnes alle de ti første biskopene som helgener: 1. Sanctinus (fr: Saintin) (332-56). 2. Maurus (fr: Maur) (356-83). 3. Salvinus (fr: Salvin) (383-420). 4. Arator (fr: Arateur) (420-ca 440). 5. Pulchronius (Polychronius; fr: Pulchrone) (454-70). 6. Possessor (Possesseur) (470-86). 7. Firminus (Ferminus; fr: Firmin) (486-502). 8. Vitonus (fr: Vanne) (502-39). 9. Desideratus (fr: Désiré) (529-54). 10. Agericus (fr: Airy) (554-91).

Kilder: Infocatho, zeno.org, nominis.cef.fr, orthodoxievco.net - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 9. august 2015