Den hellige Paulina Wisenteiner (1865-1942)

Den hellige Paulina ble født som Amabile Lucia Wisenteiner (Visintainer) den 16. desember 1865 i landsbyen Vigolo Vattaro i bispedømmet Trient i Tyrol i Østerrike (i dag Trento i Sør-Tirol i Nord-Italia). Foreldrene var Antonio Napoleone Wisenteiner og Anna Pianezzer, og Amabile var den andre i deres store barneflokk på 14 - ni gutter og fem jenter. Hun ble døpt samme dag og mottok fermingens sakrament i 1874.

Som alle andre i området var foreldrene praktiserende katolikker og svært fattige mennesker, og da Amabile var nesten ti år gammel, emigrerte de i 1875 til Brasil sammen med 400 andre mennesker fra Vigolo, rundt 20 % av hele befolkningen, i løpet av 2 ½ måned. Flere familier fulgte etter senere. Familien Wisenteiner kom til Brasil sent i 1875 sammen med en gruppe på 109 andre. De brasilianske myndighetene henviste dem til forbundsstaten Santa Catarina sør i landet, og der grunnla de byene Nova Trento («Nye Trento») og Vigolo (i dag en del av Nova Trento), Bezenello og Valsugana til minne om sine forlatte hjemtrakter. Fra 1879 ble disse nybyggerne betjent av italienske jesuittprester.

Amabile mottok sin første kommunion som 12-åring. Hun var tidlig moden, for i den fattige og barnerike familien måtte hun hjelpe til i huset og på markene fra hun var seks år gammel. I Nova Trento arbeidet hun i farens mølle, men ved siden av var hun allerede som 15-åring aktiv i menigheten som en slags sogneassistent. Hun hadde ansvaret for barnas katekisme, for å besøke de syke sammen med en venninne fra Nova Trento og for å vaske kapellet i Vigolo, hvor familien bodde. Da hun var 22 år gammel, døde moren i august 1886 i barselseng, og Amabile måtte ta seg av huset og oppdra de tolv yngre søsknene. Faren flyttet til Nova Trento for å arbeide der og kom bare hjem til Vigolo i helgene. Men samtidig fortsatte hun å ta seg tid til sykebesøk og katekismeundervisning i menigheten. Senere giftet Napoleone seg med en ung enke, Maria Zamboni, og Amabile var fri til å følge sitt ordenskall.

Jesuittmisjonærene oppmuntret henne til å tenke på ordenslivet. Regionen hadde ingen religiøse hus og ingen institusjoner for å ta seg av syke. Derfor forlot Amabile som 25-åring familien, med tillatelse fra faren og p. Marcello Rocchi SJ, og sammen med venninnen Virginia Rosa Nicolodi grunnla hun et lite sykehus i en liten hytte ved kapellet St. Georg i Nova Vigolo. Der tok de til seg en forlatt kreftsyk kvinne for å pleie henne. Det var den 12. juli 1890, som regnes som grunnleggelsesdatoen av en ny kongregasjon - Små søstre av Den uplettede unnfangelse (Irmãzinhas da Imaculada Conceição - CIIC), et navn de fikk i 1909. Etter fire år flyttet de to kvinnene til Novo Trento etter råd fra misjonssuperioren for Brasil.

Den 25. august 1895 ble kongregasjonen anerkjent av den lokale biskopen av Curitiba, Dom José de Camargo Barros, og andre jenter og unge kvinner trådte inn. Den 7. desember 1895 avla Amabile løftene sammen med de første søstrene, hennes to ledsagere Virginia Rosa Nicolodi og Teresa Anna Maoli. Hun tok ordensnavnet Paulina av «Jesu hjerte i dødsangst» (Paulina do Coração Agonizante de Jesus). Åndelig veileder for den unge kongregasjonen ble på biskopens oppdrag den unge jesuitten p. Luigi Maria Rossi, den gang sogneprest i Nova Trento.

Instituttet startet i ekstrem fattigdom, slik at de første søstrene, ved siden av omsorgen for syke og foreldreløse og arbeidet i menigheten, måtte tjene til livets opphold ved å ta lønnet arbeid, blant annet i silkeindustrien. Men det hellige liv og den apostoliske iver som preget Moder Paulina og hennes søstre, trakk likevel til seg mange kall. I 1900 kom Romas anerkjennelse av den nye søsterkongregasjonen, som var i sterk vekst, og Paulina ble valgt til generalpriorinne.

I 1903 ble p. Rossi forflyttet til São Paulo, og han inviterte Moder Paulina til å flytte etter ham. Snart virket søstrene i ulike hus i den voksende storbyen og begynte også sosialt arbeid i flere andre brasilianske byer. Søstrene viet seg fremfor alt til omsorgen for eldre tidligere slaver - slaveriet var avskaffet i Brasil først i 1888 - og for svarte foreldreløse barn i distriktet Ipiranga i São Paulo. I februar 1903 valgte kongregasjonens generalkapittel Paulina til generalpriorinne på livstid.

Men allerede i august 1909 ble hun urettmessig avsatt som generalpriorinne av den daværende erkebiskopen av São Paulo, Duarte Leopoldo e Silva, på grunn av intriger og indre vanskeligheter i kongregasjonen. Hun ble sendt for å arbeide med de syke i «Santa Casa» og de eldre på hospitset St. Vincent av Paul i Bragança Paulista, uten lenger å kunne spille noen aktiv rolle i sin kongregasjon. I de neste 33 årene, frem til sin død, arbeidet Moder Paulina lydig under den nye generalpriorinnen som menig søster på sykehuset, på kjøkkenet og i hagen. Den ydmykende avsettelsen bar hun med «heroisk kjærlighet».

I 1918 ble hun kalt tilbake til moderhuset i Ipiranga av generalsuperioren, Moder Vicência Teodora, med tillatelse av erkebiskop Duarte, som innså den tidligere uretten. Hun ble kalt til moderhuset for å være et forbilde for alle søstrene, men først og fremst for novisene. Den 19. mai 1933 hadde hun gleden av å oppleve at kongregasjonen fikk pavelig approbasjon, og hun ble anerkjent som «ærverdige moder grunnlegger». Hun fikk også delta i feiringen av kongregasjonens 50-årsjubileum den 12. juli 1940.

I 1934 fikk hun sukkersyke, noe som førte til at hun fra 1938 begynte å få alvorlige helseproblemer. Etter hvert ble hun helt blind og måtte gjennomgå to operasjoner, hvor først langfingeren og deretter hele den høyre armen måtte amputeres. Hun døde den 9. juli 1942 i São Paulo i Brasil, og hennes siste ord var: «Guds vilje skje». Selv om hun ikke hadde noen systematisk utdannelse, etterlot hun seg dype åndelige skrifter, som er preget av den hellige Ignatius av Loyolas tankeverden. Møtet med jesuittene som arbeidet blant innvandrerne i Santa Catarina, hadde bidratt vesentlig til hennes misjonskall. Ved hennes død hadde kongregasjonen 45 hus i fem brasilianske delstater. I 1980 var det 105 hus med 600 søstre som arbeider innen helsevesenet og skoleverket i Brasil. I dag arbeider kongregasjonen i Argentina, Chile, Nicaragua, Tsjad, Zambia, Mosambik og Italia.

Hennes saligkåringsprosess ble åpnet kanonisk i 1965. Hun ble saligkåret den 18. oktober 1991 av pave Johannes Paul II i Florianópolis i delstaten Santa Catarina i Brasil. Den 7. juli 2001 undertegnet pave Johannes Paul II dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hennes forbønn. Den mirakuløse helbredelsen skjedde med den 8-årige Iza Bruna Vieira de Oliveira etter at hennes slektninger påkalte Paulina.

Paulina ble helligkåret den 19. mai 2002 av pave Johannes Paul II på Petersplassen i Roma som den første brasilianske hellige - riktignok ikke født i landet. Den brasilianske presidenten Fernando Henrique Cardoso kom til høytideligheten i spissen for en brasiliansk delegasjon på 2.500 mennesker. Til stede var også en stor gruppe fra erkebispedømmet Trient med erkebiskop Luigi Bressan i spissen. Hennes minnedag er dødsdagen 9. juli.