SEGL-dagen 2014

SEGL forside

Birgitta og Ulf Ekman om tro, Vegard Bruun Wyller om menneskelighet i helsevesenet.

Les mer
 

Den hellige Bruno av Querfurt (~974-1009)

Minnedag: 9. mars

Den hellige Bruno av Querfurt (~974-1009)
Skytshelgen for Preussen

Den hellige Bruno (Brun) ble født rundt år 974 i Querfurt ved Halle i Sachsen, vest for Leipzig. Han tilhørte muligens den saksiske kongefamilien og var en slektning av keiser Otto III (983-1002; keiser fra 996). Han var sønn av grev Bruno II av Querfurt, en av de viktigste militære rådgiverne til keiser Otto II (973-83), og hans hustru Ida. Deres andre sønner var Gebhard, Dietrich og Vilhelm. Ettersom hans bror Gebhard I skulle arve tittelen som greve av Querfurt, ble Bruno bestemt til en kirkelig karriere. Han fikk en fremragende utdannelse ved katedralskolen i Magdeburg under erkebiskop Giselher, og blant hans medstudenter var Thietmar av Walbeck, senere biskop av Merseburg (1009-18). Hans bestemor Mathilde var søster av Brunos far.

Bruno ble i ung alder prest og kannik ved domkapitlet i St. Moritz i Magdeburg. Otto III gjorde ham til sin hoffkapellan på anbefaling av Thietmar av Walbeck. I den egenskapen var han som 22-åring med til Roma da den 16-årige keiseren ble kronet i 996 av sin fetter Bruno av Kärnten, som han hadde fått valgt til pave som Gregor V (996-99).

I Roma skjedde Brunos «indre omvendelse». I 998 ble han, i likhet med den hellige Adalbert av Praha før ham, benediktinermunk (Ordo Sancti Benedicti – OSB) i klosteret Ss Bonifacio ed Alessio på Aventin-høyden, hvor også Ottos keiserpalass ble bygd. Siden Bruno var spesielt opptatt av omvendelsen av slaverne, tok han klosternavnet Bonifatius.

I 1001 oppholdt Bruno seg hos den hellige Romuald, grunnleggeren av benediktinerordenens sidegren Kamaldulenserne (Congregatio Monachorum Eremitarum Camaldulensium – OSBCam), i et kloster i Pereum, som lå på en øy i sumpene nær Ravenna. Nå var han klar til sin «ytre omvendelse», og han følte kallet til å forsette Adalberts misjonsarbeid blant prøysserne. Han skrev en biografi om Adalbert, som ble martyrdrept i 997 da han forkynte for de prøyssiske stammene.

I 1003 betrodde pave Sylvester II (999-1003) ham ansvaret for misjonen i de hedenske områder øst for Magdeburg. Dette skjedde med tillatelse fra den kristne hertug Boleslas (Boleslaw) I den Tapre (Chrobry), den første kongen av Polen (1000-25).

Den hellige kong Henrik II (1002-24; keiser fra 1014), som hadde overtatt etter at Otto III døde allerede i 1002, støttet Brunos misjonsplaner, og to italienske benediktinermunker, Benedikt og Johannes, var i 1001 sendt til Polen for å lære slavisk etter invitasjon fra kong Boleslas. Men de to ble myrdet sammen med tre andre brødre i november 1005 nær Gniezno (Gnesen) før Bruno kunne slutte seg til dem. Disse var «De fem polske brødre», som Bruno senere skrev en biografi om. De har minnedag 12. november.

Med pave Sylvester IIs godkjennelse av ekspedisjonen dro Bruno vinteren 1002/03 av gårde i en vinter så kald at støvlene hans noen ganger frøs fast i stigbøylene (krønikeskriveren sier at han red med bare hender og føtter, og at føttene flere ganger frøs fast til stigbøylene og måtte tines opp med varmt vann). I Merseburg ble han i februar 1004 vigslet av erkebiskop Tageno av Magdeburg til «biskop for hedningene» (ad gentium) eller misjonsbiskop, eller trolig misjonserkebiskop, siden paven hadde gitt ham palliet. Det synes som om han var utsett til å bli metropolitt for det østlige Polen.

På grunn av politiske vanskeligheter dro han ikke straks til Preussen, men først til Ungarn, hvor han møtte den hellige kong Stefan I (997-1038) og Adalberts disippel, den hellige erkebiskop Astrik. Deretter gjorde han i 1003 et mislykket misjonsfremstøt i «Svarte Ungarn», Szekes-land i Transilvania (Siebenbürgen), overfor Szeklerne, et tyrkisk-madjarsk blandingsfolk. På dette tidspunkt hersket det krig mellom kong Boleslas og keiser Henrik II. Veiene til Polen var med andre ord sperret for Bruno, så derfor dro han i 1005 på en ny misjonsreise til Ungarn.

I 1007 fortsatte han til Russland, der han misjonerte blant petsjenegene, som levde i Sør-Russland nær Svartehavet mellom Donau og Don og var beryktet for sin villskap. Han forkynte under beskyttelse av den hellige fyrst Vladimir av Kiev, som selv var kristen i motsetning til størstedelen av sitt folk. Petsjenegene sto da på høyden av sin makt og behersket et område som strakte seg fra Kirgisia til Ungarn. De skulle bli slått avgjørende av Bysants i slaget ved Levunion-fjellene i 1091 og forsvant i betydningsløshet.

I 1008 underviste og reformerte Bruno i polske klostre. Men Polen lå fortsatt i krig med keiseren, så Bruno skrev et inntrengende brev til Henrik. Han beklaget seg i bitre vendinger over krigen, som hindret troens utbredelse: «Boleslas har erklært seg villig til å støtte meg i mine bestrebelser på å omvende prøysserne og har besluttet seg til ikke å være gjerrig med penger til formålet. Men nå kan han på grunn av krigen ikke hjelpe meg med å utbre evangeliet». Deretter fordømte han på det skarpeste keiserens forbund med de hedenske liutizerne (vestslavere): «Ligner det noe å forfølge en kristen og å pleie vennskap med et hedensk folk?»

Herfra la Bruno planer om å sende en biskop til Sverige, men han rakk bare å sende to munker dit. Ved hjelp av kong Boleslas I kunne han til slutt dra til det østlige Masovia (Mazowsze), som grenset opp til Preussen – prøyssernes land. Prøysserne var en baltisk hedensk stamme, og deres navn er en variant av russere. Han møtte voldsom motstand, og til tross for alle advarsler og uten noen beskyttelse dro han av gårde sammen med atten ledsagere. Mot slutten av 1008 kom de til det østprøyssiske landskapet Sudauen ved Narew, og øst for dagens Gdansk (Danzig) ble gruppen overfalt og drept på de mest grusomme måter.

Den 35-årige Bruno ble halshogd, etter at hedningene først hadde hogd av ham hender og føtter med økser. Det skjedde i år 1009, sannsynligvis den 9. mars, men noen bøker opererer med 14. februar eller 14. mars. Kong Boleslas betalte løsepenger for å få Brunos lik og tok det med tilbake til Polen. Byen Braniewo, hvor martyriet skal ha skjedd, er oppkalt etter ham (det tyske navnet er Braunsberg). Det skulle gå enda noen århundrer før prøysserne lot seg kristne under trykket fra Den tyske ordens ridderhærer.

På midten av 1100-tallet ble det skrevet en Liber gestorum Brunonis, men den har gått tapt, og en Vita et Passio fra rundt år 1400 er av liten verdi. Brunos kult slo aldri rot i Polen eller Russland, men den holdt seg i Querfurt helt til reformasjonen.

Brunos minnedag i Tyskland er 9. mars. Hans navn står i Martyrologium Romanum, men siden han er kjent både under sitt dåpsnavn og sitt klosternavn, har mange vitenskapsmenn regnet dem som to forskjellige personer, inkludert den ærverdige kardinal Cesare Baronius (1538-1607), lærd oratorianer og kirkehistoriker, som reviderte Martyrologium Romanum på slutten av 1500-tallet. Men hans historie er tilstrekkelig markant til å klargjøre at dette er en misforståelse. I den førkonsiliære utgaven av Martyrologium Romanum hadde han to minnedager; 19. juni som Bonifatius av Querfurt (samme dag som Romuald) og 15. oktober som Bruno av Querfurt, men i den nye utgaven (2001) er hans minnedag lagt til 9. mars.

Bruno er en av de mest fremtredende misjonspersonlighetene i historien. Tidligere ble det i Querfurt på den tredje dagen etter påske solgt leirfigurer som viste Bruno på et esel med reiseveske. I kunsten fremstilles han nettopp som rytter på et esel med en veske. Men ofte avbildes også hans martyrium, ved at to menn hogger av ham hender og føtter med økser.

Brunos martyrium var et stort tap for Kirken og Det tyske Riket, men det fungerte også som et såkorn som skulle bære rik frukt. I Bruno av Querfurt så man en fortsettelse av verket til hans slektning, den hellige hertug og erkebiskop Bruno I den Store av Köln. Bruno (Bonifatius) av Querfurt regnes som prøyssernes andre apostel etter Adalbert av Praha.