Den hellige Paschasius Radbertus (~790-865)

Den hellige Paschasius Radbertus het opprinnelige Radbert (Ratbert, Radbertus, Ratbertus) og ble født rundt 790 ved Soissons i Frankrike uten noen kjent far eller mor, for han ble funnet en dag foran kvinneklosteret Notre-Dame i Soissons. De gode søstrene adopterte ham og tok seg av ham, og de ga ham en god oppdragelse og utdannelse i samarbeid med munkene i klosteret St. Peter i nærheten. Han utviklet en spesiell interesse for klassikerne, og han kunne både gresk og hebraisk. På et tidspunkt la han til Paschasius før navnet, ettersom det i Frakrike var vanlig for forfattere å ta et navn fra klassikerne eller Skriften. Han ble i ung alder benediktinermunk (Ordo Sancti Benedicti – OSB).

Men han forlot klosteret for å leve sitt eget liv. Deretter levde han et løsaktig liv, men han mistrivdes snart med det. Da han var rundt 22 år, trådte han inn i klosteret i Corbie noen få km øst for Amiens i Picardie, som hadde et av de beste bibliotekene på den tiden, og der begynte han å be, lese og skrive. Han begynte å studere teologi og la grunnlaget for sitt senere ry som en av de mest fremstående teologene i sin tid. Han ble også viet til diakon. Abbeden i Corbie var den hellige Adelard (Adalhard), som var bror til Theodorade, abbedissen som hadde tatt seg av Radbertus som hittebarn. De var fetter og kusine av den salige keiser Karl den Store (768-814).

Et av hans første oppdrag var til sakserne, som Karl den Store hadde prøvd å kue til lydighet i 30 år. Karl hadde latt gjennomføre 18 tokt mot sakserne, og han halshogde 4.500 gisler for å tvinge resten til å motta dåpen. Han forsøkte også å innføre kirkelig disiplin ved dekreter, som fasteskikker som skulle tvinges gjennom under trussel om dødsstraff.

I 822 fulgte Radbertus sin abbed Adelard og hans bror, den salige Wala, på en reise til Sachsen for å grunnlegge et nytt kloster i Westfalen. Klosteret ble kjent som Nye Corbie (Nova Corbeia) eller Corvey og lå ved Höxter ved elva Weser. De to brødrene grunnla også kvinneklosteret Herford (Herivordien) ved Osnabrück for sin søster Theodorade etter mønster av Maria-klosteret i Soissons. Corvey skulle spille en viktig rolle i den skandinaviske misjonen, ettersom den hellige Ansgar dro ut derfra for å kristne Skandinavia.

Radbertus prekte til munkene på søndager og helligdager, og ga hver dag offentlig undervisning i teologi. Under hans ledelse ble Corbie-skolene berømte. Blant hans studenter var den salige Adelard den yngre og de hellige Ansgar, Hildemar og Odo, som skulle bli biskop av Beauvais. Men hans travle program forhindret ham aldri fra å delta i officiet i koret og den øvrige klosterdisiplinen. I mange år var han både novisemester og leder for klosterskolen i både Corbie og Corvey, og han ble også berømt på grunn av sin ledelse av novisiatet. Årene 830-33 tilbrakte Radbertus i forvisning ved sin abbed Walas side.

Radbertus opplevde fire abbeder: Adelard, Wala, Heddo og Isaak, og da Isaak døde i 843/44, ble Radbertus motvillig valgt til abbed, til tross for at han bare var diakon, siden hans ydmykhet gjorde at han nektet å bli presteviet. Han deltok på konsilet i Paris i 847. Han ønsket å slippe unna de distraksjonene som embetet innebar, men han måtte vente til 849 før han kunne fratre. Selv anså han seg som munkelivets «oppvaskvann» – ordet han brukte er beslektet med peripsema, det ordet den hellige apostelen Paulus brukte i sin tirade mot korinternes stolthet.

Etter at Radbertus var fritatt for forpliktelsene som abbed, viet han seg fullstendig til studier og skriving. Han tilbrakte noen år i klosteret Saint-Riquier ved Abbeville i Nord-Frankrike for å fullføre noe arbeid, men han vendte tilbake til Corbie igjen. Der døde han den 26. april 865 (noen kilder sier rundt 860). Hans testamente er av stor religiøs og litterær betydning. Han hadde ingen eiendeler, men det eneste han krevde, var at ingen skulle skrive hans biografi. Han ba om å bli glemt etter at man hadde bedt for ham. Han ble først gravlagt i Johannes-kapellet i Corbie, og hans relikvier ble skrinlagt i 1059. I 1073 ble skrinet overført til selve klosterkirken på ordre av den hellige pave Gregor VII (1073-85). Hans minnedag er dødsdagen 26. april. I kunsten bringer engler ham en monstrans mens det ligger bøker på bordet.

Blant hans arbeider var biografier om to av sine forgjengere som abbeder av Corbie, brødrene Adelard og Wala – sistnevnte kalte han Arsenius (Epitaphium Arsenii), en traktat om Jomfru Marias vedvarende jomfruelighet (De Partu Virginis), en lang kommentar til Salme 44, og en annen til Jeremias klagesanger. Den sistnevnte var lang og kjedelig, men godt dokumentert. Et av hans hovedverk er en kommentar om Matteusevangeliet i tolv bind (Commentarii in Matt. libri XII). Det er generelt akseptert at han også skrev brevet Cogitis me, som er et viktig dokument i historien til doktrinen om Marias opptakelse i himmelen. Han skrev det åpent i den hellige Hieronymus' navn, men senere forfattere antok at det var skrevet av Hieronymus selv. Det kalles «Pseudo-Hieronymus' brev IX».

Radbertus' viktigste verk var en avhandling om Kristi sanne nærvær i Eukaristien (De Corpore et Sanguine Domini), som han skrev i 831 etter anmodning av abbed Warin av Corvey og reviderte i 844 for undervisning av munkene i Sachsen. Dette var den første doktrinære avhandlingen om realpresensen. Radbertus var klar på at Kristi legeme i eukaristien var det legemet som var født av Maria, korsfestet på korset og oppstått fra de døde, og mangfoldiggjort ved Guds makt i hver messe. Han beskrev nærværet som et åndelig et, men han hadde ikke det teologiske språket eller teknikken til å definere hva han mente med dette, han synes å ha vært nær den senere doktrinen om transubstansiasjon.

Realismen i hans lære ble fordømt av noen samtidige forfattere som mente at han gikk for langt, blant dem Felix av Urgel, Claudius av Torino, Gottschalk av Orbais og særlig Johannes Scotus Erigena. I denne kontroversen forsvarte Radbertus seg mot anklagen om at han tenkte på Kristus som nærværende i hostien på en romlig måte, noe redusert i størrelse. Han argumenterte med at han ikke tenkte på et nærvær som kunne måles, men det var et reelt nærvær av Kristi reelle legeme. Han lærte også at ved å motta hostien, ble de troende en del av Kristi mystiske legeme, Kirken. Hans ortodokse tro blir forøvrig bekreftet av andre verker han har skrevet som berører samme emne.