Fortsett til innholdet. | Gå til navigasjonen

Personer

Seksjoner
Forside Personer Historisk Den hellige Rebekka Ar-Rayès av Himlaya (1832-1914)
LESETIPS

AdventslysAdvent – Kirkens: "Kom, Herre!"

Pater Arnfinn Haram om advent og viljen til å gjenoppdage Kirken som en motkultur i samfunnet.

Les mer
Advent

4. uke i advent

 

Den hellige Rebekka Ar-Rayès av Himlaya (1832-1914)

Minnedag: 23. mars

Rebekka Ar-Rayès av Himlaya (1832-1914) Den hellige Boutrossieh [Boutrosiya] Choboq Ar-Rayès (Petra, Petronilla, fr: Pierrette, it: Pierina) ble født den 29. juni 1832 i den lille fjellandsbyen Himlaya nær Bickfaya (Metn) i Libanon, 3 mil fra Beirut (datoen er usikker, sidene arkivene gikk tapt da byen ble plyndret av druserne i 1860). Hun ble døpt den 7. juli og ble oppkalt etter den hellige Peter, som har festdag på hennes fødselsdag. Hun var eneste barn av Mourad Saber Al-Choboq Al-Rayes og Rafqa El-Gemayel, som begge var praktiserende maronittiske kristne. Da Petra var seks år gammel, mistet hun sin mor, og faren giftet seg på nytt innen to år. Stemoren hadde en sønn som var to år eldre enn Petra, og snart kom det to nye døtre i familien.

Familien var fattig, så Petra måtte ut i arbeid straks hun var gammel nok. I 1843 hadde faren økonomiske vanskeligheter, så fra hun var 11 til 15 år arbeidet Petra som hushjelp i hjemmet til Assaad Badawi, en kristen libanesisk familie i Damaskus i Syria som var venner av hennes far. I 1847 ble hun kalt hjem fordi faren og stemoren ville gifte henne bort til stemorens sønn, men hun var ikke enig i valg av brudgom. Dermed oppsto det en stor familiekonflikt som ble løst først da Petra flyktet hjemmefra. Hun synes å ha bodd i Himlaya til hun var 21 år, og hun var kjent for å ha avvist interesserte unge menn.

En dag i 1853 da hun kom hjem etter å ha hentet vann, overhørte hun en opphetet meningsutveksling mellom stemoren og en tante om hvem Petra skulle gifte seg med. Da bestemte hun seg for å reise hjemmefra og bli ordenssøster, noe som lenge hadde vært hennes hemmelige ønske. Hun dro til klosteret St. Maria av Befrielsen (Mariamât) i nærheten av landsbyen Bikfaya og ba om å bli opptatt hos Miriam-søstrene av Den uplettede unnfangelse (Mariamette-søstrene). Instituttet var nylig grunnlagt av jesuittene ved p. Joseph Gemayel med det formål å undervise unge kvinner, og det var den første maronittiske kongregasjonen med et aktivt apostolat.

På veien møtte Petra tre andre unge kvinner og foreslo at de skulle dra sammen med henne. To av dem gikk med på det, og de fortsatte sammen. De tre presenterte seg for superioren, som aksepterte Petra uten videre, men ba de andre om å komme tilbake en annen gang. Dagen etter kom faren og stemoren og forsøkte å hente datteren ut fra klosteret med makt, men uten å lykkes. Petra tryglet superioren om å få slippe å gå til taleværelset, og hun så aldri foreldrene igjen.

Petra begynte som postulant i 1853, og hun ble sendt til det jesuittdrevne seminaret i Ghazir, hvor hun ble i syv år som kjøkkensøster i seminaret. Ved ikledningen som novise den 9. februar 1855 tok hun navnet søster Anissa (= Agnes). Hun avla sine endelige løfter i 1856. Hun var en ydmyk og observant novise, og hun var allment godt likt og aktet. I fritiden studerte hun arabisk, skriving og aritmetikk, og hun kvalifiserte seg til arbeidet som lærer. Blant seminaristene i Ghazir var Elias Houwayek og Boutros el-Zoghbi, som senere skulle bli henholdsvis patriark og erkebiskop.

I 1860 ble hun sendt til Deir El-Qamar (el-Kamar) for å undervise, et par måneder før druserne der reiste seg mot de maronittiske kristne og skapte et fryktelig blodbad. Druserne var en islamsk sekt fra Sør-Libanon. De hadde angrepet kristne fra tid til annen siden 1840, men i 1860 skal nesten 8.000 kristne ha blitt drept i Libanon i løpet av bare 22 dager. Gatene i Deir El-Qamar fløt av blodet til maronittiske menn. Under massakren klarte sr. Agnes å redde sitt eget og mange barns liv. Druserne drepte vanligvis ikke kvinner, men for å berge dem, gjemte en araber søstrene i en stall da angrepet begynte. Hun kunne siden aldri tenke på blodbadet uten å begynne å gråte.

Etter to år i Deir El-Qamar var hun ett år i byen Gebail (Jbeïl). Da ble Mariamette-søstrene bedt av en velstående kristen velgjører, Antoun Issa, om å sende en lærerinne til hans landsby Ma'ad i det samme distriktet. Sr. Agnes ble sendt og ble der i syv år. Hun underviste en klasse med seksti elever og bodde i huset til Antoun Issa og hans hustru.

Miriam-søstrene var avhengig av jesuittene, og da de ble fordrevet fra Libanon, løste søsterfellesskapet seg opp i 1871. Kongregasjonen sluttet seg sammen med kongregasjonen av Jesu hellige Hjerte, som hadde en nesten identisk målsetting. Begge kongregasjonene hadde mistet eiendom i massakrene i 1860. Søstrene fikk valget mellom å slutte seg til den nye sammenslåtte Ordenen av Jesu og Marias hellige Hjerter, slutte seg til en annen orden eller bli fritatt fra sine løfter.

Sr. Agnes ønsket ikke å vende tilbake til verden, som noen av de andre søstrene gjorde. Antoun Issa så hennes fortvilelse og tilbød henne å gjøre henne til sin arving om hun ville bli værende og fortsette sin undervisning. Men hun ville ubetinget være trofast mot ordensidealet, spesielt etter at den hellige Antonius den Store viste seg for henne i en drøm. Antoun Issa tilbød seg å betale alle utgifter og anbefalte hennes sak til erkebiskopen.

39 år gammel begynte hun den 12. juli 1871 som novise i den libanesiske maronittordenen av St. Antonius (Ordo Libanensis Maronitarum - OLM), som også kalles Baladiya-ordenen eller Baladitter. Deres søstre førte et strengt kontemplativt liv inspirert av det gamle egyptiske klosterlivet. Hun trådte inn i klosteret Mar Semaân (St. Simon) i El-Qarn, og der avla hun sine løfter den 25. august 1872 og mottok sløret fra pater superior Efrem Geagea al-Bsherrawi. Hun tok det nye ordensnavnet søster Rebekka (Rafqa), som var hennes mors navn.

Søster Rebekka brakte med seg til sin monastiske tilværelse de samme kvalitetene av flittighet og hengivenhet som hadde preget hennes liv som aktiv ordenssøster, nå kombinert med en følelse av å ha kommet hjem. Hun hadde en vakker stemme og sang officiet med hele sitt hjerte, oppmerksomt og med glede. Hun var alltid den første i koret om morgenen og besøkte ofte kirken. Hvis hun ikke var i arbeid eller i sin celle, kunne man alltid finne henne i kirken. Hennes superior vurderte det slik at hennes nestekjærlighet overfor de andre søstrene hadde nådd en høy grad av perfeksjon.

Hvis hun så at en av medsøstrene var trist, prøvde hun å oppmuntre henne. Hun besøkte ofte de syke og var villig til å tilbringe nettene sammen med alle som trengte spesiell omsorg. Hvis noen ble straffet, pleide hun å trygle om å få tillatelse til å ta på seg en del av vedkommendes straff som et tegn på oppmuntring for den som hadde forbrutt seg og for å fordrive enhver tanke på personlig avvisning. Hun søkte ingenting for seg selv. Hun tryglet om aldri å få en ny drakt, men foretrakk å bære en som var brukt. Hennes eneste eiendeler var en nålepute, en spole og en metallboks til strikkegarnet sitt.

Men søster Rebekka følte at det fortsatt var noe i sitt liv som ikke var fullstendig viet til Gud, og hun dyrket en slags halvmystisk akseptering av lidelsene ved dårlig helse. På Rosenkranssøndagen i oktober 1885 gikk hun til kirken og ba Herren, tilskyndet i hemmelighet av Den Hellige Ånd: «Hvorfor, min Gud, slår du meg ikke med sykdom?» Denne bønnen ble oppfylt på påfallende vis, for fra samme kveld var hun hjemsøkt av alle slags sykdommer. Fra da av hadde hun hver dag hode- og øyesmerter, og de skulle vare i 29 år, det vil si så lenge hun levde.

I hele denne tiden hadde hun uutholdelige smerter i ansiktet, og gradvis mistet hun synet på det høyre øyet. Hun gikk til en lege, men han var en sjarlatan og stakk hull på øynet så hun mistet det. Dermed konsentrerte smerten seg i det venstre øyet. Hennes eneste trøst var at hun kunne synge tidebønnene etter hukommelsen.

Kommuniteten lå så høyt at de ikke kunne holde varmen uten å brenne ved, men røyken forverret smerten i søster Rebekkas gjenværende øye slik at den ikke var til å holde ut. Derfor var hun i 1897 med i den gruppen av seks søstre som under ledelse av Moder Ursula Doumit ble sendt til et nytt kloster som lå lavere, nemlig klosteret Mar Youssef (St. Josef) i Al Dahr (Grabta) i Batroun. Kort etter ankomsten dit ble hun fullstendig blind, og smerter som skyldtes en nedbryting av beinstrukturen, satte inn. Smerten var konstant og uutholdelig. Men hele tiden fortsatte hun å delta i kommunitetens bønner og dens arbeid med å spinne ull og strikke strømper.

Hun bar alle lidelsene med gripende tålmodighet og i fullstendig forening med Den korsfestede Kristus og Den smertefulle Mor. Hennes daglige bønn lød: «Jesus, med dine lidelser vil jeg forenes». En medisinsk rapport basert på opplysningene som ble samlet inn i saligkåringsprosessen ble offentliggjort i 1981. Spesialister i øyesykdommer, nevrologi og ortopedi mente at den sannsynlige diagnosen var tuberkulose med lokalisering i øynene og spredning til skjelettet.

I 1907 ble hun rammet av en smertefull lammelse og hennes legeme var dekket av sår. Hun var nå helt sengeliggende og var bare i stand til å ligge på en side, ute av stand til å bevege noen deler av kroppen bortsatt fra hendene. Dem brukte hun fortsatt til å strikke sokker til kommuniteten og fingre med rosenkransen.

To ganger skjedde det at hennes tilstand kortvarig bedret seg. På festen for Kristi Legeme og Blod fikk hun et voldsomt sterkt ønske om å være til stede ved eukaristien og ba innstendig om å kunne få anledning til det. Plutselig følte hun at kroppen gled ut av sengen og at føttene dinglet mot gulvet. Snart var hun på gulvet og dro seg av gårde til kirken. Kommuniteten var målløs, og noen gråt av bevegelse. Hun ble sittende under eukaristien og ba om å få sitte der en tid etterpå også. Da det var tid for å komme seg tilbake til cellen, kunne hun imidlertid ikke bevege seg.

Ved en annen anledning spurte hennes nære venn og støttespiller, klosterets moder superior Ursula Doumit, Rebekka om hun hadde noen spesielle personlige ønsker. Hun svarte at hun gjerne skulle ha fått tilbake synet for bare en time, slik at hun igjen kunne se ansiktet til moder Ursula og de andre søstrene. Denne bønnen ble straks oppfylt, og i nøyaktig en time kunne hun se igjen og var i stand til å identifisere flere gjenstander i rommet.

Noen måneder før Rebekka døde, beordret moder Ursula henne til å diktere sin selvbiografi, og Rebekka lystret. Hun døde den 23. mars 1914 i klosteret St. Josef i Grabta, 82 år gammel. Hun ble gravlagt to dager senere og graven ble straks et valfartsmål. Den første mirakuløse helbredelsen ved graven skjedde bare fire dager etter Rebekkas død. Moder Ursula Doumit hadde fått en svulst i halsen, og den vokste langsomt slik at det var fare for at hun ville sulte i hjel. Men hun ble helbredet ved hjelp av sand fra Rebekkas grav.

Rebekkas saligkåringsprosess ble innledet den 23. desember 1925, og den kanoniske undersøkelsen av hennes liv begynte den 16. mai 1926. Den 10. juli 1927 ble hennes legeme flyttet til et skrin i hjørnet av klosterkapellet. Den 11. februar 1982 ble hennes heroiske dyder anerkjent, noe som ga henne tittelen Venerabilis, «Ærverdig». Elisabeth En-Nakhel fra Tourza i Nord-Libanon ble kurert for livmorkreft gjennom Rebekkas forbønn i 1938, og hun levde i ennå 28 år før hun døde av en helt annen sykdom. Det var dette miraklet som sørget for Rebekkas saligkåring, og det ble godkjent av Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet den 9. juni 1984. Rebekka ble saligkåret den 17. november 1985 av pave Johannes Paul II.

Den 1. juli 2000 undertegnet pave Johannes Paul II dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et nytt mirakel på hennes forbønn, og dette åpnet veien for hennes helligkåring. Hun ble helligkåret den 10. juni 2001 av pave Johannes Paul II på Petersplassen i Roma. Hun er Libanons første kvinnelige helgen. Hennes minnedag er dødsdagen 23. mars. Hun er kjent som «Libanons lille blomst», «Purpurrosen» og «Den stille, ydmyke nonnen».