Den hellige Regulus av Piombino (d. ~545)

Skytshelgen for Montaione og Vagli Sotto

Den hellige Regulus (it: Regolo) ble født en gang på slutten av 400-tallet i Nord-Afrika. Han ble bispeviet og var en av de 200 biskopene som ble tvunget til å forlate hjemlandet under de arianske vandalenes forfølgelser av de ortodokse kristne. Overleveringen forteller at Regulus flyktet sammen med de hellige senere biskopene Cerbonius (it: Cerbonio) og Justus (it: Giusto) samt prestene Octavian (it: Ottaviano) og Klemens (it: Clemente). De dro over havet til Italia, men de ble overrasket av en storm og drev i land ved Populonia (Populonium; it: Piombino) i regionen Etruria (nå Toscana) i Midt-Italia. Der slo Cerbonius og Regulus seg ned som eneboere i Cornia-dalen (Val di Cornia), hvor de levde i rundt nitten år, mens de tre andre fortsatte innover i landet.

Justus, Klemens og Octavian dro til Volterra, en by beleiret av barbarene, uten å bli oppdaget av fienden. Der klarte de å løfte sjelene, slik at borgerne beseiret fienden og jagde dem på flukt. Med sin utstråling klarte de også å kvele den blomstrende arianismen, og Justus ble valgt til biskop av byen og gjenopplivet samfunnet. Har bestemte seg for å dra til Roma for å gi hyllest til paven, og deretter dro han tilbake til sine to venner. Men etter sin hjemkomst ønsker han å vie seg til et enklere liv, så han trakk seg tilbake til Era-dalen (Val d’Era) og ble etterfulgt som biskop av Klemens. De to bodde sammen inntil sin død og ble gravlagt der klosteret San Giusto nå står. Octavian valgte å søke tilflukt i et hult tre, hvor han ble værende så lenge han levde. Legenden forteller at Justus etterlot sitt avtrykk på en stein av gabbro, som ligger langs den gamle veien til Volterra og fortsatt kalles Masso di San Giusto.

Biskop Regulus mottok et brev fra pave Symmachus som paven skrev til biskoper som var i eksil for troen. Han ble fulgt av mange for sine dyder, men også for de mange miraklene han skal ha utført. Dette var under krigen mellom de kristne bysantinerne og de arianske ostrogoterne under deres beryktede konge Totila (541-52). Regulus’ navn nådde kong Totilas ører, og etter å ha blitt informert om hans hellighet, ville han at biskopen skulle komme til hans leir, men den hellige nektet. Den rasende kongen dømte ham da til døden etter anklager om å ha oppmuntret bysantinerne. Tradisjonen sier at han ble henrettet den 1. september 545. Han ble halshogd og hans hode ble kastet i en kilde. Han tok da opp sitt avhogde hode og bar det rundt 300 meter til stedet han ville gravlegges. Regulus er derfor en av de hellige Kefalofori, «hode-bærere».

Over hans grav i Gualdo del Re (Waldum regis) i Val di Cornia ble det bygd en liten kirke, hvor hans levninger hvilte til 780, da biskop Johannes av Lucca i hemmelighet brakte dem til katedralen San Martino i Lucca, som da fikk navnet Santi Martino e Regolo. Hans kirke i Gualdo er nå helligdommen for Madonna del Frassine («Vår Frue av asketreet»), som inneholder en Madonnastatue som ifølge legenden ble medbrakt fra Afrika til Val di Cornia av Regulus og hans ledsagere Justus, Felix, Cerbonius, Klemens og Octavian.

Regulus’ minnedag i Martyrologium Romanum er dødsdagen 1. september. Martyrologium Romanum kaller ham ikke biskop, men en martyr som var kommet fra Afrika til Populonia i Toscana og led martyrdøden under Totila.

Kilder: Benedictines, Bunson, CSO, Infocatho, Heiligenlexikon, it.wikipedia.org, zeno.org, cartantica.it, diocesilucca.it - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 22. desember 2011