Den hellige Richarius av Celles (d. ~645)

Den hellige Richarius (fr: Riquier, Richer) ble født en gang på 500-tallet i Centula (Celles) ved Amiens i det nåværende departementet Sommes i regionen Picardie i det nordlige Gallia. Det meste av dette området var fortsatt hedensk. Da de to irske misjonærene og prestene Cadoc og Frichor kom til området og begynt å forkynne, reddet Richarius dem fra å bli mishandlet eller til og med drept av lokale hedninger. Til gjengjeld underviste misjonærene ham i den kristne tro og døpte ham. Fra da av begynte han å faste iherdig, gråte rikelig over sine synder og be utrettelig.

Han pleide først de spedalske i området, men han ble til slutt viet til prest og begynte på en svært suksessrik prekenkampanje, hvor han reiste rundt i landet på et esel. På et tidspunkt reiste han til England, kanskje for å utvide sitt misjonsområde, men særlig for å kjøpe fri noen fanger og ta dem med tilbake til Frankrike. Han var den første som viet seg til et slikt arbeid. Etter sin retur besøkte han den hellige Rictrudis, døpte hennes sønn, den senere hellige Maurontius og reddet ham senere fra livsfare. Richarius’ innsats ble så godt kjent at han ble oppsøkt av kongen, Dagobert I (628-39). Richarius skal ha formant kongen med ordene: «Den som adlyder, vil bare måtte avlegge regnskap til Gud for seg selv, men den som befaler, må også svare for alle sine undersåtter».

Noen overleveringer forteller at Richarius med hjelp av kong Dagobert i 638 grunnla et kloster i Celles som fulgte den hellige Kolumban av Bobbios monastiske regel, men dette er svært lite sannsynlig. Trolig grunnla han bare en kirke der, mens klosteret er av senere dato. Da Richarius ble eldre, ønsket han å leve som eneboer, så han trakk seg tilbake og tilbrakte resten av livet som eremitt i skogen i Crécy nærmere Kanalkysten. Der grunnla han en monastisk kommunitet. Han hadde en ledsager, Sigobard, som skulle skrive hans første biografi.

Richarius døde der en 26. april rundt 645. Sigobard skal først ha gravlagt ham i et hult tre. Senere ble hans relikvier en 9. oktober flyttet til Celles. Klosteret Forest-Montiers ved Crécy-en-Ponthieu ble bygd på stedet der hans celle hadde stått. Det ble senere slått sammen med det berømte klosteret som ble bygd over hans grav i Celles. Det ble omdøpt til Saint-Riquier etter ham, et navn som også byen senere fikk. Den nåværende byen Abbeville like ved hevder å ha fått sitt navn fra det klosteret Richarius opprinnelig skal ha grunnlagt i Celles.

Klosteret og kulten opplevde sin første blomstring da den salige keiser Karl den Store (768-814; keiser fra 800) utnevnte den hellige Angilbert til abbed der. Den eldste biografien om Richarius stammer fra hans egen tid. Den var skrevet på et temmelig barbarisk latin og ble gjenoppdaget på begynnelsen av 1900-tallet. Karl den Store feiret en gang påske i Saint-Riquier (Celles) og ble fulgt av den lærde hellige Alkuin av York, som ble overtalt til å omskrive Richarius’ biografi på elegant latin, for han var forbløffet over at en slik stor helgen, «bare overgått av apostlene når det gjaldt å utføre mirakler», skulle ha en så dårlig skrevet biografi.

Richarius’ minnedag er dødsdagen 26. april med en translasjonsfest den 9. oktober. I Amiens ble han feiret den 27. april. Hans navn står i Martyrologium Romanum. Hans navn opptrer ofte i gamle kalendere og litanier. En engelsk kirke ble viet til ham i Aberford i West Yorkshire. 25 kirker var viet til ham i bispedømmene Amiens, Rouen, Thérouanne og Tournai, og også i det vestlige Flandern ble han høyt æret. I kunsten fremstilles han i fornem i drakt, i abbeddrakt, i pilegrimsdrakt med bok, nøkler, løver og kirkemodell.