Den salige Maria Restituta Kafka (1894-1943)

Den salige Maria Restituta ble født som Helena Kafka (ty: Helene) den 1. mai 1894 i landsbyen Husovice (ty: Hussowitz) like utenfor Brno (ty: Brünn), hovedstaden i Morava i det nåværende Tsjekkia, som da var en del av Østerrike-Ungarn. Hun ble døpt den 13. mai i kirken Marias Opptakelse i Brno. Hun var den sjette av syv barn av skomakeren Anton Kafka og hans hustru Maria, som var blomsterbinderske. Begge kom fra katolske familier. Anton hadde møtt sin hustru, som også var tsjekker, mens han var gjestearbeider i Wien. De giftet seg i 1887 i kirken St. Leopold i Wien, men vendte i 1892 tilbake til Brno.

I 1896 flyttet familien for godt til Wien og slo seg ned i arbeiderklasseområdet Brigittenau, hvor tusener av tsjekkiske innvandrere bodde. Helena var en gjennomsnittselev på den lokale folkeskolen, mottok sin første kommunion i kirken St. Brigitta som 11-åring i mai 1905, og deretter begynte hun på den treårige middelskolen for jenter, kjent som Verneengelskolen fordi den hadde en stor statue av en verneengel over inngangen. Hun ble kurert for en alvorlig stamming ved hjelp av den drastiske behandlingen at overlærerinnen forbød henne å si et eneste ord på tre måneder.

Hun forlot skolen som femtenåring i 1909, og hun arbeidet som tjenestejente og i to år i en tobakksbutikk. Hun ble fermet (konfirmert) i mai 1911 i St. Brigitta. Senere fortalte hun at hun rundt denne tiden bestemte seg for å slutte seg til en sykepleieorden «for å hjelpe dem som lider og som har et desperat behov for hjelp». I 1913 ble det åpnet et nytt sykehus i distriktet Lainz i Wien. En kongregasjon av fransiskanske søstre ble bedt om å bemanne det med sykepleiere. Kongregasjonen var Franziskanerinnen von der Christlichen Nächstenliebe, «Fransiskanersøstre av den kristne nestekjærlighet» (Congregatio Sororum Tertio Ordinis Sancti Francisci a Caritate Christiana – SFCC), som ble grunnlagt i 1857 i Wien. Ettersom moderhuset lå i Hartmann-gaten i Wien, er de på folkemunne kjent som «Hartmann-søstrene» (Hartmannschwestern).

Helena startet i 1913 å arbeide på sykehuset i Lainz som ufaglært pleiemedhjelper og kunne dermed observere sykepleierne på nært hold. Da hun kom hjem en kveld, ba hun om foreldrenes tillatelse til å slutte seg til kongregasjonen, men av en eller annen grunn nektet de. Hennes mor var den som var sterkest imot dette, og hun prøvde å overtale Helena til å endre mening. Men i 1914, da hun var 19 år og fortsatt ikke myndig, rømte hun hjemmefra og dro til Hartmann-søstrenes moderhus. Ikke lenge etterpå aksepterte foreldrene situasjonen og ga sin tillatelse til at datteren sluttet seg til kongregasjonen.

De var imidlertid ikke i stand til å skaffe den påkrevde medgiften, så superioren søkte erkebispedømmet om en testamentarisk gave. Helena var fortsatt postulant da Første verdenskrig brøt ut i 1914. Med sårede som strømmet inn fra frontlinjene startet hun snart å arbeide på operasjonssalen. Hun påbegynte novisiatet den 23. oktober 1915 og tok ordensnavnet Maria Restituta etter den gamle martyren Restituta av Sora, som ble halshogd for sin tros skyld rundt 272 under keiser Aurelian (270-75) og opprinnelig gravlagt i katakombene.

Maria Restituta avla sine første løfter den 23. oktober 1916. Hun arbeidet deretter i tyve år som operasjonssykepleier, først i sykehuset i Naunkirchen og deretter tilbake i Lainz. Etter krigen, i mai 1919, kom det en anmoding om en operasjonssøster fra distriktssykehuset i Mödling, en markedsby sør for Wien. Kirurgen der var dyktig, men han var kjent for å være nervøs, humørsyk og vanskelig å arbeide sammen med. Maria Restituta meldte seg frivillig til stillingen, og hun hadde snart ansvaret for operasjonsstuen der. Hun ble en førsteklasses operasjons- og anestesisykepleier.

Hun ble snart kjent som «Sr. Resoluta», fordi liten og rundt som hun var (i fredstid veide hun 90 kg), var det ikke klokt å motsi henne når hun først hadde bestemt seg. Men hun var også omgjengelig og omsorgsfull og hadde en stor sans for humor. Etter en slitsom arbeidsdag pleide hun å gå rundt til sin lokale kro og bestille «en gulasj og en halvliter av det vanlige», det vil si hennes favorittøl. Hun fikk snart ry ikke bare som en hengiven og dyktig sykepleier, men også som en som sto de fattige, de forfulgte og de undertrykte spesielt nær. Hun beskyttet til og med en nazistisk lege fra en arrestasjon hun mente var uberettiget.

Da nazistene i 1938 marsjerte inn i Østerrike (Anschluss), gjorde sr. Restituta det helt klart at hun avviste nazismen fullstendig. Hun kalte Hitler en «galning» og sa om seg selv: «En wienerinne kan ikke holde munnen lukket». Hun markerte sin motstand mot kirkeforfølgelsen, jødeforfølgelsen, den politiske forfølgelsen og de andre grusomhetene som nazistene gjorde seg skyldig i, og hun ble snart ansett som en fiende av naziregimet.

Et av de første skrittene nazistene tok, var å stenge over 1400 institusjoner som var under religiøs kontroll. Mer enn 200 klostre ble stengt, alle katolske foreninger og ungdomsorganisasjoner ble oppløst og utallige sosiale institusjoner ble overtatt. Sr. Maria Restituta fikk lov til å fortsette sitt arbeid, men hennes sykehus ble satt under kontroll av personale som var lojale overfor den nye regjeringen.

Snart etter Anschluss ble all religiøs aktivitet på sykestuene forbudt, men sr. Maria Restituta fortsatte å be med de døende, og når det var mulig, sikret hun seg at de mottok de siste sakramentene i hemmelighet. SS-legen Lambert Stumfohl var en fanatisk nazist, men han visste at han ikke kunne fortsette uten henne, så han turde ikke å anmelde henne.

Hennes ry spredte seg raskt da hun hengte opp et krusifiks i hvert rom i den nyåpnede kirurgiske avdelingen i sykehuset der hun arbeidet. Nazistene krevde at korsene måtte fjernes og truet med å få henne fjernet. Men krusifiksene ble ikke fjernet, og det ble heller ikke den uredde søsteren, siden hennes kommunitet sa at de ikke kunne erstatte henne. Men da hun ble tatt på fersk gjerning da hun ba en sekretær kopiere en anti-nazistisk vise og et flygeblad fra motstandsgruppen Weiße Rose på skrivemaskin, ble for mye for dr. Stumfohl, som tilkalte Gestapo.

På askeonsdag den 18. februar 1942 kom en tropp SS-soldater og arresterte henne, og hun ble anklaget ikke bare for å ha hengt opp krusifiksene, men også for å ha skrevet et dikt som gjorde narr av Hitler. Hun satt i over et år i fengsel, hvor hun ga det meste av sine sparsomme rasjoner til andre som trengte dem mer, og på den måten reddet hun livet til en gravid mor og hennes barn.

Den 28. oktober 1942 ble Maria Restituta dømt til døden for «landsforræderisk begunstigelse av fienden og forberedelse til høyforræderi» (landesverräterischer Feindbegünstigung und Vorbereitung zum Hochverrat). Hun ble senere forsøkt lokket med bedre fengslingsvilkår og til og med løslatelse hvis hun ville angi andre eller tre ut av sin orden, men hun nektet. Mange mennesker forsøkte å redde henne, helt opp til kardinal Theodor Innitzer av Wien. Men en søknad om at dødsdommen skulle omgjøres, ble avvist av Martin Bormann med ordene: «Jeg tror at fullbyrdelse av dødsdommen er nødvendig som en effektiv avskrekkelse». De neste fem ukene tok Maria Restituta seg av de øvrige fangene i fengselet, noe selv kommunistiske fanger senere bevitnet. Hun veide til slutt rundt halvparten av sin vekt i fredstid.

Etter at flere anmodninger om nåde var avvist av myndighetene, ble sr. Maria Restituta den 30. mars 1943 ført til skafottet. Hun gikk til giljotinen med hendene bundet bak på ryggen og bare iført en papirskjorte. Fengselskapellanen, p. Ivanek CSsR fikk følge henne til døren til dødskammeret, og hun fikk ham til å tegne henne med korsets tegn i pannen før hun gikk inn. Han hørte en dump lyd idet bladet falt. Hennes siste bevitnede ord var: «Jeg har levd for Kristus, jeg vil dø for Kristus».

Maria Restituta var den eneste ordenssøsteren blant de borgerne i det såkalte Stortyske Riket som ble halshogd. Av frykt for at hun skulle æres som martyr, nektet nazistene å utlevere hennes legeme, som ble kastet i en massegrav.

I dag har distriktssykehuset i Mödling en stor fødestue. I 1995 ble gaten hvor sykehuset står, døpt om til «Sr. Restituta-gaten», så alle barn som blir født på sykehuset, bærer hennes navn på sine fødselsattester. Hartmann-søstrene har tre hus i Østerrike og fem i Argentina, et i Paraguay og et i Brasil.

I mange år var det motstand mot hennes saligkåring i Østerrike, men til slutt ble det mulig å starte prosessen den 4. november 1998 i Hartmann-søstrenes moderhus i Wien, og hennes historie ble viden kjent. Den 6. april 1998 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente hennes martyrium og som ga henne tittelen Venerabilis, «Ærverdig».

Hun ble saligkåret av paven den 21. juni 1998 på «Helteplassen» (Heldenplatz) i Wien sammen med de salige Antonius Maria Schwartz og Jakob Kern under pavens besøk i Østerrike. Under saligkåringsprosessen lå en liten bit av hennes drakt i stedet for de vanlige relikviene i et glassrelikvar som ble gitt til paven. Det var alt som kunne finnes av hennes jordiske rester. Hennes minnedag er dødsdagen 30. mars, men i Østerrike feires hun den 29. oktober, som er dagen for dødsdommen.