Den salige Raimund Lull av Palma (~1233-1316)

Den salige Raimund Lull [Llull, Lullus] (Raymond; sp: Ramón; lat: Raimundus) ble født rundt 1233 i Palma på Mallorca i Spania. Han var sønn av en av de militære lederne som gjenerobret Mallorca fra muslimene, og han vokste opp i et samfunn som var blandet kristen og muslimsk. Han gikk i tjeneste hos kong Jakob I av Aragón (1213-76), som utnevnte ham til overhoffmester (sénéchal) ved hoffet i Aragón. I 1257 giftet han seg med Blanca Picany, og de fikk to barn, en dønn og en datter. Til tross for hustru og barn levde han et utsvevende liv.

Men i 1263 fikk han en visjon av den korsfestede Kristus mens han holdt på å skrive til en kvinne han hadde et forhold til, og den ble fulgt av fem nye visjoner. Da omvendte han seg og endret sin livsstil. Etter pilegrimsreiser til Compostela og Rocamadour, hvor 1100-tallsstatuen av Den svarte madonna allerede var et valfartsmål, ble han fransiskanertertiar (Tertius Ordo Franciscanus – TOF). Han sørget sjenerøst for familiens underhold og ga resten av formuen til de fattige, og bestemte seg for å vie hele sitt liv til omvendelsen av jøder og muslimer. Han forberedte seg i ni år og gjennomførte omfattende studier i medisin og muslimenes filosofi, teologi og kultur, og lærte seg også arabisk.

Raimund hadde forstått at det ville være håpløst å omvende muslimene uten å ha noe kunnskap om deres religion og kultur, så han reiste rundt til de store europeiske sentrene for lærdom for å oppmuntre til slike studier. Han var teolog (Doctor Illuminatus – «opplyst lærer»), filosof, poet, alkymist og kjemiker, men hadde ingen formell utdannelse i den vanlige skolastiske teologi i sin tid og utviklet sine egne måter å uttrykke seg på, noe som gjorde at han fikk en liten, men entusiastisk tilhengerskare mens han levde. Han etterlot seg mer enn tre hundre skrifter på latin, katalansk og arabisk om filosofi, teologi, musikk, navigasjon, jus, astronomi og matematikk. Det viktigste av hans skrifter var ved siden av Irbre de philosophia de armor, Ars Magna, «Den store kunst», som inneholdt avhandlingene Liber de Ascensu et Descensu Intellectus, «Boken om intelligensens vekst og fall», og Arber Scientiae, «Kunnskapens tre». Han skrev også mystisk poesi og betraktes som en forløper for de hellige Teresa av Ávila og Johannes av Korset. Hans Blanquera er den første roman skrevet på katalansk.

I 1276 grunnla han et kortlivet misjonsseminar på Mallorca, verdens første «misjonskollegium», med støtte av kong Jakob og drevet av fransiskanere. Han besøkte Roma i 1277 for å få pavens støtte, dro til Paris i 1286, og i 1290 dro han til Genova. Etter en alvorlig sykdom gjennomførte han deretter lange og til dels ytterst besværlige misjonsreiser. Først seilte han til Tunis i Nord-Afrika i 1292. Der begynte han å forkynne, men ble dårlig behandlet, nesten umiddelbart fengslet og til slutt utvist av maurerne.

Flere appeller til pavene Bonifatius VIII (1294-1303) og Klemens V (1305-14) om hjelp til sin misjon blant muslimene var resultatløse, og det samme var et besøk på Kypros. Etter å ha undervist i Paris om arabisk metafysikk en tid, lyktes det ham å komme til Bougie i Berberiet (det nåværende Algerie) i 1306, men ble igjen fengslet og utvist. Denne gang led han skipbrudd på vei til Italia. Han fortsatte å appellere om hjelp til paven og konsilet i Vienne i 1311, men uten suksess. Han tok opp igjen undervisningen i Paris.

Til tross for at han ikke fikk noen oppmuntring fra Pavestolen eller noen hoff i Vest-Europa, gjorde han et tredje forsøk på en misjonsreise til Nord-Afrika, og vendte tilbake til Bougie i 1315. Da ble han steinet og etterlatt i den tro at han var død, men han ble berget av genovesiske sjømenn, men han døde av sine skader om bord på skipet tilbake til Mallorca. Dette skjedde den 29. juni 1316. Den store misjonæren og lærde fant sitt siste hvilested i en grav av alabast i fransiskanerklosteret San Francisco i Palma på Mallorca. Det finnes imidlertid ingen samtidige bevis for at han ble steinet, likevel regnes han allment som martyr.

Raimunds rasjonalistiske mystisisme ble fordømt i 1376 av pave Gregor IX (1227-41), og fordømmelsen ble gjentatt av pave Paul IV (1555-59). Men hans kult ble utvidet av pave Leo X (1513-21), og han ble saligkåret den 25. februar ved at ga pave Benedikt XIV (1740-58) ga tillatelse til en egen messe og et eget officium for ham uten at kulten samtidig ble stadfestet (Concessio Missae et Officii citra tamen approbationem cultus). Noen skriver at hans kult som salig ble godkjent i 1858 av pave Pius IX (1846-78). Hans minnedag er 5. september, men 30. september og dødsdagen 29. juni nevnes også.

Raimund fremstilles som fransiskanertertiar eller vandremisjonær, ofte bærer han også en hvit munkedrakt. Flere scener fra hans liv fant nedslag i kunsten, som skrivingen av en bok, diskusjon med muslimer og sarasenernes steining av ham. (Sarasenere var middelalderens betegnelse på muslimer; det kommer antakelig av et arabisk ord som betyr «de fra øst».) Juan de Ribalta har malt et bilde som finnes i et museum i Barcelona.