Den hellige Rosa av Viterbo (1235-1252)

Minnedag: 4. september

Den hellige Rosa av Viterbo etter opptakelsen i fransiskanerordenen Skytshelgen for katolske jenter i Italia

Den hellige Rosa ble født i 1235 (1233?) i Viterbo i Lazio nord for Roma i Italia. Vi vet at hun kom fra en fattig familie, men det finnes få pålitelige opplysninger om hennes liv. I en liten sidegate ikke langt fra kirken Santa Rosa kan man i dag se et middelalderhus som skal ha vært hennes fødested. Legenden forteller at hun som 3-åring skal ha vakt sin elskede moster opp fra de døde gjennom bønn. Hun var bare åtte år gammel da hun første gang falt i mystisk henrykkelse. Hun begynte et strengt asketisk liv, og hennes botsøvelser var på grensen til selvplageri.

I tiårsalderen fikk hun under en sykdom et syn hvor Guds Mor befalte henne å ikle seg drakten til den hellige Frans' tredjeorden (Tertius Ordo Franciscanus – TOF), men hun skulle fortsette å bo hjemme og være et eksempel for sine naboer både i ord og gjerning. Rosa fikk snart helsen tilbake og mottok senere drakten til en leg botgjørerske og fransiskanertertiar.

Den lille «nonnen» begynte nå å ta parti for pave Innocent IV (1243-54) i hans strid med keiser Fredrik II (1220-50). Da keiseren var blitt ekskommunisert for andre gang av pave Gregor IX (1227-41), hadde han satt i gang med å okkupere Kirkestaten, og i 1240 hadde han tatt Viterbo. Som 12-åring begynte Rosa å gå opp og ned i Viterbos gater og mante offentlig byens innbyggere til troskap mot paven mot keiseren. Store menneskemengder pleide å samle seg utenfor hennes hus for å få et glimt av henne, inntil faren ble skremt og forbød henne å vise seg offentlig. Hvis hun ikke lystret ham, truet han med å slå henne. Hun svarte ham: «Hvis Jesus kunne bli slått for meg, kan jeg bli slått for ham».

Men etter sogneprestens inngripen opphevet faren sitt forbud, og i rundt to år fortsatte den unge jenta å tale pavens sak i full offentlighet. Da ble keiserens tilhengere, ghibellinerne, urolige og krevde at Rosa måtte drepes som en fare for staten. Byens borgermester eller podestà ville ikke høre på dette, for han var en rettferdig mann, og dessuten fryktet han folket, men i stedet avsa han en dom om at Rosa og hennes foreldre skulle forvises fra byen for å redde dem fra ghibellinernes mordplaner.

De tok i januar 1250 tilflukt i Soriano og Vitorchiano, hvor Rosa etter legenden skal ha brutt den makten en «trollmann» skal ha hatt over byen ved å la tenne et bål midt på torget og sto hele tre timer midt i flammene uten å ta skade, slik at «trollmannen» ble overveldet og vendte tilbake til Kirken. I sitt eksil i Soriano skal Rosa den 5. desember 1250 ha forutsagt keiserens uventede og nær forestående død, og han døde faktisk i Apulia den 13. desember. Deretter overtok det pavelige partiet, guelferne, makten i Viterbo, og Rosa og foreldrene vendte tilbake.

Den nå 15-årige Rosa søkte etter sin hjemkomst om å få tre inn som postulant hos klarissene (Ordo Sanctae Clarae – OSC) i deres kloster Santa Maria de Rosis («av Rosene») i Viterbo, men nonnene var skrekkslagne overfor en slik uvanlig kandidat og sa nei. Som påskudd brukte de at den fattige jenta ikke kunne skaffe den foreskrevne «medgiften». Dette knuste nesten Rosas hjerte, og to ganger til søkte hun om opptak, men begge gangene forgjeves.

Da påtok sognepresten seg å åpne et kapell like ved klosteret, med et hus tilknyttet hvor Rosa og noen få ledsagere kunne leve et ordensliv. Men klarissene fikk da pave Innocent IV til å utstede en ordre om å få kapellet stengt, med den begrunnelse at de hadde det privilegium at ingen andre kvinnelige kommuniteter kunne være nærmere dem enn en viss avstand.

Rosas mumifiserte legeme i kirken Santa Rosa i Viterbo Ulykkelig og fortvilet vendte Rosa tilbake til foreldrenes hjem, hvor hun ble alvorlig syk og døde den 6. mars 1252, bare 17 år gammel. Hun ble gravlagt i kirken Santa Maria in Podio, men seks år senere, den 4. september 1258, ble hennes legeme, som ikke var gått i forråtnelse, overført til klarissenes klosterkirke etter ordre fra pave Alexander IV (1254-61), som en takk for hennes innsats for pavens sak. Da husket nonnene hennes ord: «Kanskje dere vil ha meg etter min død». Kirken heter nå Santa Rosa, og der hviler hennes mumifiserte legeme stadig i et glasskrin og er et valfartsmål for mange pilegrimer.

Macchina di Santa Rosa Straks etter hennes død ga pave Innocent IV ordre om at det skulle settes i gang en granskning av hennes dyder, men Rosa ble ikke helligkåret før i 1457 av pave Callistus III (1455-58). Kilden Schauber/Schindler skriver at selv om hennes helligkåringsprosess ble ført av to paver, ble den aldri avsluttet, men hun ble likevel tatt inn i Martyrologium Romanum. Hennes minnedag er translasjonsdagen 4. september, men dødsdagen 6. mars nevnes også. Etter en kirkebrann i 1348, hvor hennes legeme ikke ble skadet, lagde man et nytt skrin, hvor det er malt scener fra Rosas tallrike undere. Det står i dag i hennes barndomshjem.

I 1921 ble hennes hjerte, som fortsatt ikke var gått i forråtnelse, fjernet fra legemet og plassert i et relikvar. Innbyggerne i Viterbo feirer Rosas minnedag den 4. september med en stor fest. I en lystig og folkloristisk prosesjon bærer 90 bærere den tårnaktige Macchina di Santa Rosa med en statue av Rosa gjennom gatene sammen med relikvaret med hennes hjerte. Rosa fremstilles oftest i drakten til en fransiskanertertiar med en krans av roser på hodet. Det finnes mange fremstillinger i og rundt Viterbo.

av Webmaster publisert 13.04.2004, sist endret 28.11.2015 - 02:52