Den hellige Saturnin av Abitina og 48 ledsagere (d. 304)

Den hellige Saturnin (it: Saturnino; lat: Saturninus) og hans ledsagere er en gruppe på 49 martyrer som led martyrdøden i februar 304 i den lille byen Abitina (Abitene, Abitine, Abitinene) i provinsen Africa Proconsularis i Nordvest-Afrika, i dag ved Chouhoud al-Bâtin nær Medjez El-Bab i Tunisia. Ifølge den hellige Augustin av Hippo (354-430) besto gruppen av førti martyrer, mens andre kilder sier 46, men det er overlevert en liste på 49 navn, som gjengis i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004). Gruppen besto av tretti menn (inkludert en gutt) og nitten kvinner [jeg tror at mannen Thelica da blir regnet som kvinnen Tekla, slik at det riktige må være 31 menn og atten kvinner].

Den beryktede keiser Diokletian (284-305; d. 311) utstedte den 23. februar 303 det første ediktet mot de kristne som betydde starten på de voldsomme forfølgelsene som skulle kreve så mange ofre, bare ti år før kristendommen ble tolerert og begynte sin triumf i Romerriket. Ediktet ga ordre om at kirker skulle ødelegges og de hellige bøker skulle overleveres til myndighetene og brennes, og straffen for ikke å adlyde ediktet var døden. Betegnelsen traditor (lat: tradere = å overlevere) ble et teknisk uttrykk for dem som hadde overlevert de hellige bøker, men også for dem som hadde begått den større forbrytelsen å utlevere de hellige messekar eller til og med sine egne brødre. Noen forrådte sin tro for å berge livet, men mange flere forsvarte troen med sitt blod.

Forfølgelsene hadde rast i nesten ett år da presten Saturnin (lat: Saturninus; it: Saturnino) søndag den 6. februar 304 feiret eukaristien i huset til en Octavius Felix i byen Abitina i Nord-Afrika. Myndighetene fikk vite om dette og sendte en tropp soldater for å arrestere hele menigheten på 49 personer. Blant de arresterte var presten Saturnin og hans fire barn: Saturnin junior og Felix (it: Felice) (begge lektorer), Maria (konsekrert jomfru) og Hilarion (Hilarianus), som var bare barnet. Dativus var senator og en annen Felix (som muligens var huseieren Octavius Felix), mens Emeritus (it: Emerito), Ampelius (Amperius, Ampellius; it: Ampelio) og en tredje Felix var lektorer. Et annet medlem av denne gruppen var Victoria (it: Vittoria), en jomfru med et uforferdet mot. Inkluderingen av barnet Hilarion er et sjeldent eksempel på at et barn fikk lov til å være tilstede under messen på den tiden.

Fangene ble ført til byens Forum, ledet av senatoren Donatus og av presten Saturnin, som ble fulgt av sine fire barn. Da fangene ble avhørt av magistraten, svarte de så modig at selv utspørrerne priste dem. Men de ble lagt i lenker og ført til provinshovedstaden Kartago, hvor guvernøren eller prokonsulen (proconsularis, praeses) Anulinus hadde sitt sete. Fangene så på seg selv som utvalgt og velsignet fordi de var blitt lenket for Kristi skyld, og de sang lovsanger under hele den åtte mil lange reisen.

De ble ført for prokonsul Anulinus for avhør. Forhøret fant ifølge Augustin av Hippo sted Pridie idus Februarias («dagen før den 13. februar»), altså lørdag den 12. februar 304, noe han forteller i Retractationes, libri II. Under utspørringen ble fangene torturert, og derfor sto det i rettssalen klar en strekkbenk, som ble kalt Equuleus («liten hest»), og der ble fangene bundet, den ene etter den andre.

Senator Dativus, som kalles «en sønn av hellige foreldre» som hadde oppdratt ham som kristen, var den første som ble forhørt. Anulinus spurte han om hans stand og om han hadde deltatt i de kristnes collectae eller forsamlinger. Han svarte at han var en kristen og at han hadde deltatt. Prokonsulen påbød ham da å avsløre hvem som presiderte og hvem som eide husene hvor disse religiøse samlingene ble holdt, men uten å vente på svaret ga han ordre om at senatoren skulle legges på strekkbenken og rives opp med jernkroker for å tvinge ham til å fortelle det han visste.

Ifølge martyraktene trengte da en sterk fange ved navn Telica (Thelica, Tazelita) gjennom mengden til torturistene og påpekte for dem at han selv og alle de andre fangene også var kristne. Da ble han selv behandlet på samme vis og ba til Kristus om frelse. Prokonsulen spurte ham hvem som var ansvarlig for forsamlingen. Thelica kalte ham Saturnin, men trakk også seg selv og alle andre fanger med i ansvaret. Da han ble torturert videre, ba han igjen om Guds hjelp og beklaget den urettferdigheten at det var uskyldige mennesker og ikke forbrytere som ble mishandlet. Prokonsul antydet da at torturen var en konsekvens av hans tro. Thelica ba videre og uttrykte sitt håp om Guds rike, som han led for. Prokonsulen sa igjen at keiserens edikt måtte adlydes. Thelica svarte at for ham var det bare Guds lov som gjaldt, og for den ville han dø. Han ble da brakt til fengselet. I noen lister kalles denne martyren for «Tekla», men han var helt klart en mann.

Deretter konsentrerte forhøret seg igjen om Dativus. Under det trengte advokaten Fortunatian (Fortunatianus) seg frem som vitne. Han var bror til fangen Victoria, en innflytelsesrik mann som holdt fast ved dyrkingen av de gamle romerske gudene. Han hevdet at Dativus hadde lokket hans søster og Secunda og Restituta fra Kartago til Abitina med falske løfter. Men Victoria sa da at hun var dratt frivillig til Abitina og hadde også av kristen overbevisning deltatt i den forbudte forsamlingen.

Prokonsulen ignorerte hennes utsagn og lot Dativus gjennomgå enda sterkere tortur, slik at innholdet i hans brysthule ble synlig. Dativus ba og tryglet Kristus om utholdenhet. Han bedyret at han ikke hadde gjort noe urett, og da prokonsulen avbrøt torturen for å stille ham et nytt spørsmål, innrømmet han på nytt sin deltakelse i forsamlingen og i eukaristien. Deretter trykte bødlene igjen jernet inn i hans side. Dativus gjentok sin bønn og føyde til: «O Kristus, jeg ber deg om at jeg ikke ledes ut i fristelse», og han spurte: «Hva har jeg gjort?» Da han igjen ble spurt om lederen for forsamlingen, svarte han: «Presten Saturnin og vi alle». Han ble også brakt til fengselet og døde kort tid senere av sine skader.

Så ble presten Saturnin forhørt og spurt om hvorfor han hadde avholdt gudstjenesten. Han svarte at han ikke hadde lov til å la være. Da ble også han lagt på strekkbenken og spurt om han hadde foranlediget denne forsamlingen. Han innrømmet at han hadde vært til stede. Da tok en annen fange, lektoren Emeritus, til orde og bekjente at han hadde gitt tillatelse til at forsamlingen kunne avholdes i hans hus. Også dette utsagnet ignorerte prokonsulen først og fortsatte å spørre ut Saturnin. Han ville vite hvorfor han hadde handlet mot loven. Saturnin svarte at Kristi lov foreskriver søndagsmesse. «Søndagsplikten er absolutt. Vi har ikke lov til å unnlate å gjøre de pliktene denne dagen medfører. Vi feiret den så godt vi kunne. Aldri var det en søndag uten at vi feiret den i fellesskap i menigheten. Vi vil holde Guds bud, selv om det skulle koste oss livet». Alle de andre ga samme eller lignende svar, og ingen farer eller prøvelser kunne få dem til å endre sin holdning, og de svarte det samme hver gang, til og med på pinebenken.

Prokonsulen henviste da til at Saturnin ikke hadde lov til å handle mot den keiserlige befalingen og ga ordre om mer tortur. Saturnin ble så hardt mishandlet at bukhulen åpnet seg så de indre organene lå åpne. Hans lemmer ble strukket og hardt skadet. Han ba til Kristus og ble på nytt spurt om hvorfor han hadde handlet mot loven. Saturnin svarte igjen med Kristi lov og ble brakt til fengselet.

Som nestemann henvendte prokonsulen seg til Emeritus og spurte igjen om gudstjenestene ble avholdt hos ham. Emeritus bekreftet dette. Prokonsulen spurte hvorfor han hadde tillatt dette. Emeritus betegnet de kristne som sine brødre, som han ikke kunne si nei til. Anulinus mente at han var forpliktet til å si nei. Emeritus benektet dette og viste med et senere ofte sitert svar til nødvendigheten av eukaristifeiring, som de til tross for keiserlig forbud hadde feiret, noe de hadde bestemt seg for til tross trusler om tortur og dødsdom.

I sin tale til den eukaristiske kongressen i Bari i Italia den 29. mai 2005 anbefalte pave Benedikt XVI (2005-13) de kristne i det 21. århundre å lære av disse martyrene fra Abitina når det gjaldt holdningen til søndagen, Herrens dag. Han siterte martyren og lektoren Emeritus som svarte prokonsulen: Sine dominico non possumus («vi kan ikke [leve] uten søndagen»), det vil si at de ikke kunne leve uten å komme sammen på søndagen for å feire eukaristien.

Etter dette ble også Emeritus torturert, og også han ba. Til prokonsulens bemerkning om at han skulle ha respektert den keiserlige ordren, svarte han at Gud er større enn keiseren. På spørsmål om han hadde hellige skrifter i sitt hus, svarte han at han bar dem i sitt hjerte. Deretter ble også han brakt til fengselet.

Så ble en av fangene ved navn Felix lagt på strekkbenken og slått med køller. Han bekjente sin kristne tro og døde allerede på benken. En annen fange av samme navn døde først i fengselet etter torturen. Ampelius, som faktisk hadde de hellige skriftene i sin forvaring, bekjente sin deltakelse i gudstjenestene og bekjente også at han hadde de hellige skriftene hos seg, nemlig i sitt hjerte. Deretter ba også han. Han kom til fengselet med store hodeskader. Den neste som ble forhørt, var Rogatian. Han kom uskadet i fengselet. Den neste som ble utspurt av prokonsulen, var Quintus. Han ble spent på strekkbenken, bekjente seg til kristendommen, ble slått med køller og brakt til fengselet. De neste var Maximian og enda en Felix, som eksplisitt bekjente seg til kristendommen.

På samme måte forholdt presten Saturnins sønn Saturnin junior seg, en lektor. Også han sa at han hadde de hellige skrifter, nemlig i sitt hjerte. Dette gjentok han hele tiden under torturen. I mellomtiden var det blitt kveld. Prokonsulen truet de øvrige fangene med at det ville gå dem på samme måte hvis de ikke avsverget sin kristne tro. Men de bekjente seg enstemmig til kristendommen.

Også kvinnene ble underkastet den samme torturen med å bli strukket, revet opp med jernkroker og slått med køller. En av de fremste av de kvinnelige fangene var Victoria, som var blitt omvendt til kristendommen i unge år og uttrykte ønske om å leve som konsekrert jomfru. Men hennes hedenske foreldre nektet å gå med på dette, for de hadde lovet henne bort til en rik ung adelsmann. På sin bryllupsdag hoppet imidlertid Victoria ut fra vinduet, full av tillit til Ham hun hadde utvalgt til sin sjels eneste brudgom, for å slippe å bli gift. På mirakuløst vis overlevde hun fallet og flyktet for å ta tilflukt i en kirke. Der konsekrerte hun sin jomfruelighet til Gud med den seremonien som ble brukt ved slike anledninger i Kartago, Italia, Gallia og over hele vesten. I tillegg til jomfruelighetens krone lengtet hun nå også oppriktig etter martyriets krone.

Fordi Victoria ble regnet til overklassen og fordi hennes bror var hedning, prøvde Anulinus å redde henne. Han spurte hva som var hennes religion, og hun svarte: «Jeg er kristen». Hennes hedenske bror Fortunatian prøvde igjen å redde henne ved å hevde at hun var gal. Victoria fryktet at hans taktikk ville frata henne sjansen til å vinne martyrkronen, og med sine kloke tilbakevisninger av brorens påstander viste hun at de var usanne. Hun benektet at hun var brakt over til kristendommen mot sin egen vilje og bare var blitt ført vill av andre. Anulinus spurte da Victoria om hun ville bli med sin bror hjem. Hun svarte benektende, og sa at hun bare anerkjente som sine sanne brødre dem som holdt seg til Guds lov. Prokonsulen gikk da ut av sin rolle som dommer og prøvde på alle måter å overtale henne til ikke å kaste bort sitt liv. Men hun avviste alle bønnfallelser og sa: «Jeg har allerede fortalt deg hva jeg mener. Jeg er kristen, og jeg deltok i kollektene». Anulinus ble provosert over hennes stahet og gjenvant sitt raseri, og han ga ordre om at hun skulle fengsles sammen med de andre.

Anulinus vendte til slutt sin oppmerksomhet mot presten Saturnins yngste sønn Hilarion, i den tro at han nok ville klare å overtale en så ung gutt. Men barnet viste mer forakt enn frykt overfor tyrannens trusler og fortsatte å svare at han var kristen og hadde deltatt i messen av egen fri vilje. Da prokonsulen truet ham med straffer som var vanlige for ulydige barn, lo gutten bare av ham. Da truet prokonsulen med å skjære av ham ørene og nesen hvis han ikke ga etter, men gutten svarte: «Det kan du godt gjøre, men uansett er jeg en kristen». Prokonsulen skjulte sin forvirring og ga ordre om å kaste gutten i fengsel i påvente av den dødsdommen han ikke lenge etter avsa over dem alle. Hilarion svarte: Deo gratias, «Gud være lovet!»

Ingen av fangene hadde avsverget kristendommen, og dermed ble ingen av dem heller satt fri. Det ser ikke ut til at noen av de 49 ble henrettet, men at alle de arresterte døde under torturen eller i fengselet. De fleste lot man sulte i hjel, mens andre døde som følge av torturen. I de fleste tilfellene er den nøyaktige dødsdagen ukjent. Dette er et mer obskurt martyrium enn en offentlig henrettelse, men ikke mindre fortjenstfullt og ærerikt.

Deres modige bekjennelse av Kristus sto i grell kontrast det store svik og den helligbrøde deres biskop Fundanus av Abitina hadde begått like før. Han hadde nemlig blitt tvunget til å overlevere de hellige bøkene til magistraten for at de skulle brennes. Men da magistraten kastet bøkene på bålet, kom et mektig regnskyll fra klar himmel og slukket flammene slik at bøkene ble reddet, og en voldsom haglskur herjet hele landet (Acta Sancti Saturnini, Dativi, et al., i Jacques-Paul Migne (ed.), Patrologia Latina).

Ifølge Acta Sincera (Acta primorum martyrum sincera et selecta) av kirkehistorikeren og teologen Thierry Ruinart (1657-1709) døde martyrene den 12. februar, noe aktene uttrykkelig stadfester (Pridie Idus Februarias). Som vi så, stadfester Augustin av Hippo denne datoen. Martyrologiet i Kartago og bollandistene, og også det førkonsiliære Martyrologium Romanum, nevner dem den 11. februar. En annen minnedag som nevnes, er 20. februar. I virkeligheten døde de på ulike datoer som følge av sine lidelser, vanligvis i fengselet. Bare to – begge ved navn Felix – døde av sine sår den 12. februar. I den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er gruppens minnedag flyttet fra 11. til 12. februar.

Den 11. februar er det både i det førkonsiliære og det nye Martyrologium Romanum en minnedag for De hellige martyrer av Numidia under keiser Diokletian. Mens martyrene i Numidia ble drept fordi de trosset bestemmelsen i det keiserlige ediktet om at de hellige bøker skulle overgis til myndighetene og brennes, ble Saturnin og hans ledsagere i tillegg drept fordi de trosset keiserens forbud mot å helligholde søndagen. Derfor kalles denne gruppen også for Martyrer for søndagen i tillegg til Martyrer for de hellige bøker, og de regnes blant Martyrene for den hellige Eukaristi. Disse to martyrgruppene ble altså tidligere minnet på samme dag, men etter revisjonen av martyrologiet minnes de på hver sin dag, henholdsvis 11. og 12. februar.

Aktene til martyrene i Abitina antas å være både samtidige og autentiske (Acta Sanctorum, februar, II; Jacques-Paul Migne (ed.), Patrologia Latina). Men i den formen de er bevart, kan de ha blitt redigert for å støtte det strengt donatistiske synspunktet som det kom frem i kontroversen et århundre etter deres død. Donatus lærte at om Kirken var de Helliges samfunn, så kunne en synder ikke gyldig administrere sakramentene, og det gjaldt for alltid. Donatistene mente at ingen kristne som hadde begått en dødssynd etter dåpen, noensinne kunne motta kommunionen igjen.

Det er den siste delen av martyrenes akter som betraktes som redigerte og ikke autentiske. De forteller at martyrene i fengselet i Kartago avbrøt kommunionen med biskop Mensurius av Kartago, som i henhold til disse aktene var en traditor ifølge sin egen bekjennelse. Det heter at Mensurius’ diakon Caecilian var mer rasende på martyrene enn forfølgerne selv: Han satte bevæpnede menn pisker foran dørene til fengselet slik at de ikke skulle motta noen hjelp. Den maten som ble brakt dit av fromme kristne, ble kastet til hundene av disse bøllene, og den drikke de kom med, ble tømt ut i gatene, slik at martyrene døde i fengselet av sult og tørst etter at den milde prokonsulen hadde utsatt dødsdommene over dem. Den katolske kirkehistorikeren Louis Marie Olivier Duchesne (1843-1922) og andre avviser denne historien som overdrevet. Men den egentlige martyrhistorien er utvilsomt bevart uforfalsket.

Martyrene fra Abitinas modige bekjennelse av Kristus sto i grell kontrast det store svik og den helligbrøde biskop Fundanus av Abitina hadde begått like før. Han hadde nemlig blitt tvunget til å overlevere de hellige bøkene til magistraten for at de skulle brennes. Men da magistraten kastet bøkene på bålet, kom et mektig regnskyll fra klar himmel og slukket flammene slik at bøkene ble reddet, og en voldsom haglskur herjet hele landet (Acta Sancti Saturnini, Dativi, et al., i Jacques-Paul Migne (ed.), Patrologia Latina).

Den førkonsiliære utgaven av Martyrologium Romanum hadde disse to notisene den 11. februar:

In Africa natalis sanctorum Martyrum Saturnini Presbyteri, Dativi, Felicis, Ampelii et Sociorum, qui, in persecutione Diocletiani, cum ad Dominicum ex more celebrandum convenissent, idcirco, a militibus comprehensi, sub Anolino Proconsule passi sunt.

In Numidia commemoratio plurimorum sanctorum Martyrum, qui in eadem persecutione comprehensi sunt, et, cum juxta Imperatoris edictum divinas Scripturas tradere noluissent, gravissimis excruciati sunt suppliciis, ac tandem occisi.

I Afrika, den himmelske fødselsdag til de hellige martyrene Saturninus, prest, Dativus, Felix, Ampelius og deres ledsagere, som i forfølgelsen under keiser Diokletian hadde samlet seg til messe på søndag, slik deres skikk var, da de ble tatt av soldatene og drept under prokonsulen Anolinus.

I Numidia, minnet om mange hellige martyrer i den samme forfølgelsen, som etter å ha blitt arrestert og nektet å følge det keiserlige edikt om å utlevere De hellige skrifter, ble overgitt til den mest smertefulle tortur og drept.

Den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum har denne notisen under 12. februar:

Carthagíne, commemorátio sanctórum mártyrum Abitinénssium (*), qui, in persecutióne Diocletiáni imperatóris, cum contra interdíctum príncipis ad domínicum ex more celebrándum conveníssent, a magistrátibus colóniæ et stationário mílite apprehénsi sunt et, Cartháginem delátinatque ab Anulíno procónsule interrogáti, se omnes étiam per torménta christiános conféssi sunt, sacríficium Dómini intermítti non posse declarántes; quaprópter váriis in locis temporibúsque beatíssimum sánguienem profodérunt.

I Kartago, minnet om de hellige martyrene fra Abitene [i Tunisia]: i forfølgelsen under keiser Diokletian, etter å ha samlet seg som vanlig tross det keiserlige forbudet mot å feire eukaristien på søndager, ble de arrestert av dommerne i kolonien og den militære garnisonen, brakt til Kartago og avhørt av prokonsul Anulinus, midt under torturen bekjente de alle seg som kristne, og erklærte at han ikke kunne flytte feiringen av Herrens offer; derfor spilte de sitt velsignede blod på forskjellige tider og steder.

(*) Quorum nomina: sancti Saturninus, presbyter, cum quattuor filiis, id est Saturninus iuniore et Felice, lectoribus, Maria et Hilarione, infante, Dativus, qui et Sanator, Felix; alius Felix. Emeritus et Ampelius, lectores; Rogatianus, Quintus, Maximianus seu Maximus, Telica vel Tazelita, alius Rogatianus, Rogatus, Ianuarius, Cassianus, Victorianus, Vincentius, Cæcilianus, Restituta, Prima, Eva, adhuc Rogatianus alius, Givalius, Rogatus, Pomponia, Secunda, Ianuaria, Saturnina, Martinus, Clautus, Felix iunior, Margarita, Maior, Honorata, Regiola, Victorinus, Pelusius, Faustus, Dacianus, Matrona, Cæcilia Victoria, virgo Carthaginensis, Berectina, Secunda, Matrona, Ianuaria.

Her er listen over de 49 martyrene:

1. Den hellige Saturnin (lat: Saturninus; it: Saturnino), prest, med fire barn (nr 2-5)

2. Den hellige Saturnin junior (lat: Saturninus; it: Saturnino), lektor, sønn av presten Saturnin

3. Den hellige Felix (it: Felice) (1), lektor, sønn av presten Saturnin

4. Den hellige Maria, konsekrert jomfru, datter av presten Saturnin

5. Den hellige Hilarion (Hilarianus; it Ilarione), gutt, yngste sønn av presten Saturnin

6. Den hellige Dativus (it: Dativo), senator [alt: også kjent som Sanator]

7. Den hellige Felix (it: Felice) (2) [Octavius Felix?]

8. Den hellige Emeritus (it: Emerito), lektor

9. Den hellige Felix (it: Felice) (3), lektor

10. Den hellige Ampelius (Ampellius, Amperius; it: Ampelio)

11. Den hellige Rogatian (lat: Rogatianus; it: Rogaziano) (1)

12: Den hellige Quintus (it: Quinto)

13. Den hellige Maximian (lat: Maximianus; it: Massimiano) eller Maximus (it: Massimo)

14. Den hellige Telica (Tazelita, Tekla, Tecla, Thecla, Thelica)

15. Enda en Rogatian (lat: Rogatianus; it: Rogaziano) (2)

16. Den hellige Rogatus (it: Rogato) (1)

17. Den hellige Januarius (lat: Ianuarius; it: Gennaro)

18. Den hellige Kassian (lat: Cassianus; it: Cassiano)

19: Den hellige Victorian (Victorius, Victorinus; lat: Victorianus; it: Vittoriano)

20: Den hellige Vincent (lat: Vincentius; it: Vincenzo)

21. Den hellige Cecilian (Caecilian; lat: Cæcilianus, Caecilianus; it: Ceciliano)

22. Den hellige Restituta

23. Den hellige Prima

24. Den hellige Eva, noen skriver Primeva, Primaeva, Primæva som ett navn (Prima + Eva)

25. Enda en Rogatian (lat: Rogatianus; it: Rogaziano) (3)

26: Den hellige Givalius (Guinalius; it: Giriale)

27. Den hellige Rogatus (it: Rogato) (2)

28: Den hellige Pomponia (Pimponia)

29: Den hellige Secunda (Seca; it: Seconda) (1)

30: Den hellige Januaria (lat: Ianuaria; it: Gennara) (1)

31. Den hellige Saturnina

32. Den hellige Martin (lat: Martinus; it: Martino)

33. Den hellige Clautus (Datus, Dantus, Elautus; it: Danzio)

34. Den hellige Felix junior (lat: Felix iunior; it: Felice) (4)

35. Den hellige Margareta (lat: Margherita; it: Margarita), en eldre kvinne

36. Den hellige Major (lat: Maior; it: Maggiore)

37. Den hellige Honorata (it: Onorata)

38: Den hellige Regiola (Regula)

39: Den hellige Victorinus (it: Vittorino)

40. Den hellige Pelusius (it: Pelusio)

41. Den hellige Faustus (it: Fausto)

42. Den hellige Dacian (Datian; lat: Datianus, Dacianus; it: Deciano)

43. Den hellige Matrona (1)

44. Den hellige Cecilia (lat: Cæcilia, Caecilia)

45. Den hellige Victoria (it: Vittoria), konsekrert jomfru fra Kartago

46. Den hellige Berectina (Herectina, Heredina, Beredina; it: Ercolina)

47. Den hellige Secunda (Seca; it: Seconda) (2)

48. Den hellige Matrona (2)

49: Den hellige Januaria (lat: Ianuaria; it: Gennara) (2), en gift kvinne

Blant martyrene fra Abitina befant det seg flere menn ved navn Felix og en kvinne ved navn Regiola. Noen ganger blir det derfor antatt at de relikviene som oppbevares i Zürich i Sveits av de hellige Felix og Regula, dreier seg om jordiske levninger av Regiola og Felix av Abitina, ettersom en egen legende om Felix og Regula oppsto først senere.

Restituta står i sentrum for en egen legende (se den hellige Restituta av Kartago (d. 255?), men identifiseringen av denne Restituta med den Restituta som tilhøre Saturnins gruppe, vurderes svært ulikt. Andre martyrer for De hellige bøker er de hellige Timoteus og Maura av Antinoë (d. ca 286) og den hellige Felix av Thibiuca.

Relikvier av Victoria ble den 21. mai 2010 murt inn i det nye «interessante» Volksaltar (frittstående alter foran det gamle høyalteret) i sognekirken Johannes Døperen i Neuberg i Burgenland i Østerrike, sammen med relikvier av de hellige martyrene Celsus (hvilken?) og Donatus av Münstereifel og den salige Ladislas Batthyány-Strattmann (1870-1931).

Kilder: Attwater/Cumming, Butler (II), Benedictines, Bunson, KIR, CE, CSO, CatholicSaints.Info, Infocatho, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, de.wikipedia.org, fr.wikipedia.org, nominis.cef.fr, zeno.org, ccel.org, Butler 1866, glaubenszeugen.de, tertullian.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 20. januar 1999 - Oppdatert: 30. desember 2017