Halloween – en kristen fest?

Hva er egentlig opprinnelsen til Halloween?

Les mer
 

Den hellige Sigebert III av Austrasia (~631-656)

Minnedag: 1. februar

Skytshelgen for Lorraine; for Nancy; mot regn og ulykke

Den hellige Sigebert (Sigibert; lat: Sigisbertus) ble født rundt 631 (630?) i Frankrike. Han var eldste sønn av frankerkongen Dagobert I (628-39), som levde et utsvevende liv inntil sønnens fødsel fikk ham til å ta et oppgjør med sin tidligere livsførsel. Han ønsket at Sigebert skulle døpes av den helligste mannen i det frankiske kongeriket og sendte bud på den hellige Amandus av Belgia, som han tidligere hadde forvist fordi han hadde irettesatt kongen for ulike forhold. Amandus døpte gutten med stor pomp og prakt i Orléans.

Dagobert hersket over hele frankerriket. For å tilfredsstille aristokratiet Austrasia som hadde et visst selvstyre, skal Sigebert allerede som fireåring i 634 ha blitt utnevnt av sin far til konge av Austrasia og satt på tronen i hovedstaden Metz, og resten av livet regjerte han som kong Sigebert III, selv om Austrasia forble en del av det større frankerriket. Austrasia var den nordøstre delen av Frankerriket og besto av deler av det nåværende Øst-Frankrike, Vest-Tyskland og Nederland, med hovedstad tidvis i Metz, Reims og Soissons. Like før Dagoberts død i 639 ble riket delt og Austrasia ble et selvstendig kongerike igjen. Sigeberts bror Klodvig II (639-57) regjerte resten av Frankrike (Neustria og Burgund).

Like før sin død betrodde Dagobert Sigeberts utdannelse til den salige hushovmesteren (major domus) Pipin av Landen, som imidlertid døde allerede året etter. Sigebert ble oppdratt i den kristne tro av den hellige biskop Kunibert av Köln, som regjerte for den umyndige Sigebert sammen med hertug Adalgisel. Sigebert prøvde forgjeves å legge Thüringen til sitt kongerike, men ble beseiret av hertug Radulf i 640. Kongen var bare ti år gammel, men han ledet sin hær. Fredagar-krøniken skriver at nederlaget etterlot ham gråtende i salen. Av dette kan vi formode at merovingerdynastiets fall var et resultat av barnestyre, for både Sigebert og hans yngre bror Klodvig II av Neustria var prepubertale og kunne ikke kjempe på slagmarken, og deres regenter hadde bare sine egne interesser av syne.

Det var under Sigeberts regjeringstid at hushovmesteren (major domus) begynte å spille den viktigste rollen i det politiske livet i Austrasia. Hushovmestrene var opprinnelig forvaltere av kongsgodset, men etter hvert ble de delrikenes ledende størrelser som en slags pseudo-arvelige førsteministre og de facto herskere; i oversettelser gjerne omtalt som fyrster eller hertuger. Sigeberts hushovmester var Grimoald, sønn av de salige Pipin av Landen og Itta av Nivelles. Pipin var den første av de karolingiske hushovmestrene. Det ble han i 622 under merovingerkongen Dagobert I (628-39), etter at han hadde vært leder for den frankisk-austrasiske adelen mot den berømte og beryktede dronning Brynhilda. Grimoalds søstre var de hellige Gjertrud av Nivelles og Begga av Andenne, mens hans datter var den hellige Wilfetrudis (Wulfetrude).

Sigebert giftet seg med Kimnekild (Chimnechild, Imnikilde), og de fikk minst to barn, først en sønn, den hellige kongen Dagobert II (673-79), og deretter datteren Bilihild (Bilichild, Bilichildis, Bilichilde, Blithilde). Ekteskapet var først barnløst, og Grimoald hadde da sørget for at kong Sigebert adopterte hans egen uekte sønn (f. 640/45), som fikk merovingernavnet Kildebert (Childebert) (hans opprinnelige navn er ukjent). Han var åpenbart oppkalt etter kong Kildebert II (575-95), som ble adoptert av sin onkel, den hellige kong Guntram av Burgund. Men Grimoalds forhåpninger ble i første omgang skuffet da Kimnekild etter mange års barnløshet plutselig fødte Dagobert.

Sigeberts styre var bemerkelsesverdig fredelig, bortsett fra striden i Thüringen, og den unge kongen viet seg til nestekjærlig arbeid. I 649 ba den hellige pave Martin I (649-53) ham om støtte i sin kamp mot monoteletismen. Han var ingen strålende politisk skikkelse og har vært beskrevet som den første roi fainéant («gjøre-ingenting-konge») i det merovingiske Frankrike. «De dådløse konger» eller «de late kongene» er også historiens navn på de siste merovingerne. Et dynasti som setter barn til verden i 14-15-årsalderen og er utlevd i begynnelsen av tyveårene, har ikke store utsikter til å få leve lenge på jorden.

Men Sigebert var kjent som en bønnens mann og for sin gavmildhet i å utruste hospitaler, klostre og kirker. Han grunnla tolv klostre – i følge Sigebert d'Usuard var det tyve. I sitt dødsår 656 grunnla han klostrene Stablo (i dag Stavelot i Øst-Belgia), Malmédy (sør for Hohen Venn i Belgia) og Saint-Martin i Metz i Lorraine.

Sigebert ble myrdet i et komplott allerede den 1. februar 656 i Metz, bare rundt 25 år gammel, og det ble hevdet at hans bror Klodvig II sto bak (noen kilder sier at han kanskje døde så sent som i 660). Han ble gravlagt i klosterkirken Saint-Martin i Metz. Hushovmesteren Grimoald, fikk brakt Sigeberts sønn Dagobert til Irland for å utelukke ham fra tronfølgen. Etterfølger ble Kildebert, som altså regnes som Grimoalds sønn som Sigebert hadde latt adoptere, men som noen forskere nå mener var Sigeberts sønn som Grimoald hadde adoptert for å utelukke Sigeberts enke Kimnekild som en konkurrent i regjeringen. Men rundt 660 avsatte den lokale adelen usurpatoren Kildebert og hans far Grimoald.

I 1603 kom Sigeberts relikvier til Nancy, og han er byens skytshelgen. Relikviene ble skjendet under Den franske revolusjon. Hans minnedag er 1. februar. Han fremstilles som oftest som konge, ofte deler han ut almisser.