Den salige Simon Fidati av Cascia (~1295-1348)

Den salige Simon Fidati (it: Simone) ble født rundt 1295 i Cascia i provinsen Perugia i regionen Umbria i Midt-Italia. Det finnes lite materiale om hans virkelige liv – det som finnes, er for det meste generelle skildringer av hans karakter. Han ser ut til å ha vært begavet med en intelligens over det normale og viet seg til studier av scientiae saeculares. Men han forteller (De gestis Domini Salvatoris VIII, 40) at han etter møter og samtaler med en forbilledlig kristen, trolig fransiskaneren Angelus Clarenus, ble overbevist om at dette ikke var hans egentlige kall.

Han bestemte seg for i fremtiden å bare konsentrere seg om de teologiske sannheter. Derfor sluttet han seg som tyveåring til augustinereremittene (Ordo Fratrum Eremitarum Sancti Augustini – OESA, siden 1969: Ordo Sancti Augustini – OSA) i deres kloster i hjembyen. Han begynte å forkynne rundt 1318 etter noe som må ha vært et usedvanlig kort novisiat. Også etter sin prestevielse fordypet han utrettelig sin teologiske kunnskap og kjennskap til Bibelen og kirkefedrene.

Det er sagt at han prekte så å si uten forberedelser og stolte på at Ånden skulle inspirere ham med de nødvendige ord. Han knyttet til seg en stor krets av skriftebarn, og han kunne sitte oppe hele natten og skrive så mange som 30-40 brev til dem. Som ung mann tuktet han seg med omfattende botsøvelser, men han ble tvunget til å oppgi disse da han ble eldre. Han hadde ry for å være ekstremt streng i sine irettesettelser av syndere, noe som hadde den effekt at de ble enda mer hengiven til ham.

Simon var en ledende skikkelse i det offentlige liv i Perugia, Firenze og Siena, men unngikk alle ledende stillinger i sin orden og i Kirken i det hele tatt, og han viet seg så langt som mulig til et liv i bønn, lesning, skriving og avsondrethet. Han grunnla i 1333 et tilfluktssted for «falne kvinner» og i 1339 et hus for unge jenter.

Simon er best kjent i historien som forfatter av visse utgitte verker, inkludert De gestis Domini Salvatoris, som har ført til både litterær og teologisk debatt. Den litterære delen dreier seg om noen asketiske verker som er skrevet på rent 1300-talls toskansk og som vanligvis er blitt tillagt dominikaneren Dominikus Calvaca, men som trolig i virkeligheten var skrevet av Simon. Dette er bare basert på innholdet, men det argumenteres også med at selv om ideene er hans, ville han ha uttrykt seg på latin, og at det trolig var hans ledsager i 17 år, disippel og biograf Johannes av Salerno som skrev dem ned på morsmålet.

Den teologiske debatten dreier seg om De gestis og om hvorvidt alt i verket er ortodokst. I den senere tid har vitenskapsmenn hevdet at Martin Luther, som også opprinnelig var augustinereremitt, utledet noen av sine kjetterske standpunkter fra uforsiktig formulerte synspunkter i Simons verk. Boken ble først trykket i Strasbourg i 1480 og kunne derfor godt ha havnet i Luthers hender. Den førte til en del kontroverser i Simons levetid og ble kalt uforsiktig av noen og hyklersk av andre, som Johannes av Salerno forteller. Ingen de to debattene har fått noen løsning. De relativt hyppige utgivelsene av hans verker mellom 1527 og 1540 antyder at han var på den teologiske moten inntil Luthers egne verker overtok og interessen for ham sank.

Simon døde i Svartedauden den 2. februar 1348, trolig i Firenze i Toscana. Hans legeme hviler i kirken Santa Rita av Cascia. Hans saligkåringsprosess ble innledet i 1833 og han ble saligkåret den 23. august 1883 ved at hans kult ble stadfestet av pave Leo XIII (1878-1903). Hans minnedag er dødsdagen 2. februar, men 3. februar nevnes også. Augustinerne feirer ham den 16. februar.