Nye titler på St. Olav Forlag

To nye utgivelser i serien "St. Olav klassikere"

G.K. Chestertons "Orto­doksi" og Thérèse av Lisieux' "En sjels historie".

Les mer
 

Den hellige Scholastica av Nursia (~480-~543)

Minnedag: 10. februar

Den hellige Scholastica av Nursia (~480-~543)
Skytshelgen for benediktinerinner; for Montecassino og alle kassinske kommuniteter; for Le Mans (1876); for regn, mot tordenvær; ved kramper hos barn

Den hellige Scholastica ble født rundt år 480 i Nursia (i dag Nórcia) i provinsen Perugia i regionen Umbria i Midt-Italia. Hun var søster av den hellige Benedikt, yngre kilder fra 800-tallet sier at hun var hans tvillingsøster. Praktisk talt alt det vi vet om henne og Benedikt stammer fra den hellige pave Gregor I den Stores (590-604) «Dialoger». Den skrev han i Roma i 593/94, rundt førti år etter at Benedikt døde. Han hevdet å ha fått sin informasjon fra abbeder som etterfulgte Benedikt i Montecassino og fra andre abbeder som hadde kjent ham. Noen forskere trekker i tvil verkets historiske verdi.

Benedikt og Scholastica

Scholasticas mor døde i barselseng. Den unge jenta var vennlig og intelligent og ble i tidlig alder viet til Gud, men hun fortsatte sannsynligvis å bo i foreldrenes hjem. Det sies at hun var like hengiven til Jesus som hun var til sin bror, så hun flyttet snart i nærheten til der hvor han bodde i Subiaco i Sabinerfjellene ved Roma. Der førte hun et monastisk og asketisk liv, men det er ikke kjent hvilken regel hun var underlagt eller hvilket kloster hun tilhørte. Senere ble det sagt at hun levde i klosteret Roccabotte ved Subiaco. Hennes navn blir av skeptikerne som tviler på hennes eksistens, tolket som åndelig lærerinne.

Da Benedikt rundt 530 flyttet fra Subiaco til Montecassino, flyttet Scholastica etter. Deretter bodde hun ikke langt fra Benedikts kloster, om det var alene eller i en kommunitet, vet vi ikke. Tradisjonelt heter det at hun grunnla et kvinnekloster i Plombariola, rundt åtte kilometer sør for Montecassino.

Klosteret skal ha stått under Benedikts ledelse, så derfor regnes Scholastica som den første benediktinerinne. Men det er ikke noe grunnlag for å regne henne som grunnlegger av benediktinernes kvinnelige gren. Hun er «mor» for benediktinske nonner, men strukturen i klosteret hennes var ikke nok til å gi henne tittelen «abbedisse» i Martyrologium Romanum. Tradisjonen som sier at Scholastica var nonne, stammer fra 1000-tallet. Før det ble hun betraktet som en from og hengiven kvinne som levde i umiddelbar nærhet av Montecassino.

Søsknene sto hverandre svært ner. Etter Benedikts egen regel kunne de ikke møtes i hverandres klostre, så bror og søster pleide å møtes en gang i året i et hus nær Montecassino. De tilbrakte tiden i samtaler om åndelige spørsmål og lovprisning av Gud, men også privat samtale. Der står i dag kirken Chiesa del Colloquio.

Pave Gregor den Store forteller i Dialoger (bok 2, kapittel 33 og 34) om det siste av disse møtene mellom det hellige søskenparet. Etter å ha tilbrakt dagen i samtale om åndelige spørsmål, falt natten på og Benedikt gjorde seg klar til å dra. Men Scholastica hadde en forutanelse av at dette ville bli deres siste anledning til å se hverandre i live, så hun ba sin bror inntrengende om å bli natten over, «så vi kan fortsette å tale sammen inntil morgenen om himmelens gleder». Men han avslo, siden hans egen regel påla ham å vende tilbake til sitt kloster. Da bøyde Scholastica hodet og ba, og det brøt plutselig ut en så voldsom storm at det var umulig for ham og hans ledsagere å dra av sted, og hun fikk sin vilje. Han beskyldte henne for å ha forårsaket dette, og hun sa: «Jeg ba deg om en tjeneste, men du nektet. Jeg ba da Gud om det samme, og han innvilget den». De fortsatte sin samtale om himmelens gleder, og morgenen etter dro Benedikt tilbake til Montecassino.

Tre dager senere døde Scholastica, og Benedikt, som var i sin celle og ba, så hennes sjel stige opp til himmelen i form av en due. Han sendte noen munker for å hente hennes kropp og gravla henne i den graven som han hadde forberedt for seg selv i kapellet Johannes Døperen. Dette skjedde tradisjonelt rundt år 543, men det nye Martyrologium Romanum (2001) sier 547.

Da Benedikt selv døde rundt fire år senere, ble han gravlagt i den samme graven som sin søster, skriver Gregor den Store, «så at døden ikke atskilte deres legemer, hvis sjeler alltid hadde vært forent i Herren». Bertharius (800-t) og Alberik av Montecassino (1000-t) utvidet biografien med mirakelberetninger.

Langobardenes ødeleggelse av Montecassino i 577 ble anledning for virkelige eller angivelige ekspedisjoner dit, og flere beretninger om translasjoner oppsto. Ifølge munken Adrevald av Fleury (rundt 870) og etter ham Helinand av Froidmont ble Benedikts relikvier på oppdrag av den hellige abbed Mummolus i 650 (andre kilder sier 11. juli 673 eller 703) overført av den hellige munken Aigulf fra ruinene av Montecassino til Gallia og benediktinerklosteret Fleury ved Orléans, senere kalt Saint-Benoît-sur-Loire (Saint-Benoît = St. Benedikt).

Benedikt og Scholastica

Samtidig skal Scholasticas relikvier ha blitt overført til Le Mans etter påtrykk fra biskop Berarius (Berecharius) (d. ca 680), som fikk Fleury til å gi fra seg Scholasticas relikvier. Der ble de ifølge Berarius' forfalskede vita skrinlagt i et praktfullt sølvskrin i klosterkirken Saint-Pierre-la-Cour utenfor bymurene i Le Mans. Ifølge Ordericus Vitalis ble relikviene brent til aske da katedralen brant i 1134. Asken ble samlet sammen og lagt i et sølvskrin, og i 1562 ble dette skrinet reddet fra hugenottenes plyndring. Men i 1792 forsvant det i revolusjonens forvirring.

Ifølge Paulus Diaconus, som selv var munk i Montecassino, og Sicard av Cremona foretok frankerne rundt 680 under den hellige pave Agatho (678-81) et suksessfullt røvertokt til Montecassino og tok med seg relikviene av de to hellige nordover. Ifølge den hellige Beda den Ærverdige fant den dobbelte translasjonen sted en 11. juli. Røveriet ble indirekte bekreftet gjennom en bulle i 750 fra den hellige pave Zacharias (741-52), som oppfordret de frankiske biskopene om å levere tyvegodset tilbake.

En del av Scholasticas angivelige relikvier skal den 6. juni 874 ha kommet fra Le Mans til Juvigny-sur-Loison ved Verdun i Lorraine da Richilde, hustru til kong Karl den Skallete (843-77), grunnla et kloster for benediktinerinner. Men i 1066 fortelles det om en gjenfinning av relikviene under abbed Desiderius.

Påstandene om disse translasjonene ble og blir imidlertid møtt med sterk og indignert motstand fra Montecassino, som hevder at grunnleggeren aldri har forlatt dem, og nyere arkeologiske funn synes å støtte moderklosteret. Under Andre verdenskrig brukte tyskerne klosteret Montecassino som festning, og de allierte bombet det sønder og sammen i 1944. Klosteret ble senere gjenoppbygd, som etter hver eneste ødeleggelse i dets nesten 1500-årige historie. Benedikts og Scholasticas grav i Montecassino ble undersøkt av arkeologer i 1950, og da ble det funnet en alabasterurne under høyalteret med de formodentlige relikviene til de to søsknene. Men identifiseringen forblir omstridt mellom italienske og franske forskere, ettersom også de siste undersøkelsene i Fleury forløp «positivt».

Scholasticas relikvier har siden 1955 igjen befunnet seg sammen med brorens under alteret i klosterkirken i Montecassino, Scholasticas minnedag er 10. februar. Den sto i den benediktinske kalenderen fra slutten på 700-tallet. På 800-tallet ble den feiret over hele den monastiske verden, og nådde sin videste utbredelse mellom 1000- og 1200-tallet. På slutten av 1700-tallet finner man hennes fest i romerske liturgiske bøker. I Le Mans er hennes hovedfest translasjonsfesten den 11. juli (samme dato som Benedikts hovedfest). Hennes navn står i Martyrologium Romanum. Hun er skytshelgen for Montecassino og alle kassinske kommuniteter, for benediktinerinner og siden 1876 som offisiell skytshelgen for Le Mans. Hun anropes som hjelp mot tordenvær, for regn og ved kramper hos barn. I Subiaco bærer det tidligere klosteret San Silvestro hennes navn.

Hun avbildes vanligvis som en nonne (abbedisse) i svart ordensdrakt med stav og krusifiks og regelbok, eller med en due som flyr ut av munnen hennes. Hun avbildes også sammen med sin bror Benedikt, gjerne idet hun mottar sløret fra ham. Hun kan også bli avbildet sammen med den hellige Justina av Padova, som hun blir blandet sammen med, selv om Justina aldri var nonne.