Den hellige Stefan av Hälsingland (d.~1075?)

Den hellige Stefan (Stenfinn, Stenfi, Stenphi, Simon; sv: Staffan) ble født på 1000-tallet, muligens i Norrland i Sverige. Han skal ha vært benediktinermunk (Ordo Sancti Benedicti – OSB) (eller fått sin utdannelse) i klosteret Corvey (Nye Corbie) ved Höxter og elven Weser i Sachsen i Tyskland, men vi vet svært lite om ham. I Sverige er det oppstått en rik sagntradisjon om ham, men han er likevel en historisk person, en av de mange som arbeidet med kristningen av Sverige på 1000-tallet. Vi finner ham nevnt i tidens mest pålitelige kirkehistorie, Gesta Hammaburgensis Ecclesiae Pontificum («Biskopene av Hamburgs gjerninger»), som ble skrevet rundt 1070-80 av den kjente tyske krønikeren Adam av Bremen.

En forgrunnsskikkelse i denne krøniken er den kraftfulle Adalbert, som fra 1043 til 1072 var erkebiskop av Hamburg-Bremen og i denne egenskap var hovedansvarlig for kristendommens utbredelse i Norden. Erkebiskop Adalbert ser virkelig ut til å ha gjort alt han kunne for den nordiske misjonen. Adam forteller at han for Sveriges vedkommende viet seks misjonsbiskoper. Adam oppgir navnene på de seks biskopene. En av dem var den hellige Adalvard den Eldre av Skara og en annen var Stenfinn, som erkebiskopen ga det kristne navnet Simon. Ettersom navnet Stenfinn kunne forveksles med det mer kjente Stefanus og dets svenske form Staffan, er det lett å forstå at Stenfinn i Norden er husket som Stefan. Med navnet Stenfinn tyder på at han hadde svensk opphav.

Adam forteller også for hvilket område Stefan er bestemt: «På grensen mellom svearnes og nordmennenes land bor skridfinnene, som sies å løpe raskere enn ville dyr. Deres største samfunn er Hälsingland. Til dette vigslet erkebiskopen som den første biskop Stenfinn, som han med et annet navn kalte Simon. Gjennom sin forkynnelse vant han mange av disse menneskene for kristendommen».

Skridfinnene (scritefingos) er samene, som hadde dette navnet fordi de brukte ski når de gikk på jakt. Hälsingland er et landskap i det sørlige Norrland i Midt-Sverige. Det grenser i sør til Gästrikland, i vest til Dalarna og Härjedalen og i nord til Medelpad. Det tilhører Gävleborgs län med Gävle som hovedstad (omfatter Gästrikland, Hälsingland og Härjedalen). Men det «Hälsingland» det her er snakk om, er hele Norrland fra Gästrikland og så langt nord man kunne komme. Et annet sted i Adams historie forteller han at Hälsingland ligger i de høye fjelltraktene hvis topper har evig snø. Menneskene der er herdet av kulden, de spiser kjøtt av ville dyr og kler seg i dyreskinn.

Mer har ikke Adam å fortelle om Stefan. Men «Den prosaiske krøniken» fra 1450-tallet, en kortfattet fremstilling av Sveriges historie, er mer utførlig. Dette skriftet påstår, åpenbart med bakgrunn i den levende tradisjonen i Hälsingland, at Stefan (her kalles han ikke lenger Stenfinn) drev et nitid misjonsarbeid. Han pådro seg hedningenes vrede gjennom å omvende «usigelig mye folk». Den lokale tradisjonen angir at han ble tvunget til å flykte sørover, men hedningene nådde ham igjen og slo ham i hjel i en skog i Hälsingland ved navn Ödmården (Ödmorden) og gravlagt i en nærliggende kirke ved navn Norrala.

Ennå mer utførlig er Johannes Vastovius, hoffkapellan for kong Sigismund (1592-99). Han har viet et helt kapittel til Stefan i sin helgenkrønike Vitis aquilonia («Det nordiske vintreet»), som ble trykt i 1623. Han sier at biskop Simon, som før hette Stenfinn, men av andre kalles Stefan, fikk sin utdannelse i klosteret Corvey i Sachsen. Senere ble han sendt til Sverige og virket først i området rundt Sigtuna og Uppsala, men senere hos helsingene og skridfinnene, og blant dem led han martyrdøden. Han ligger gravlagt i Norrala i Hälsingland, og ved hans grav har det skjedd mange underverk, slutter Vastovius.

Stefan kom til Sverige rundt 1055 sammen med den hellige Adalvard (den Eldre) av Skara. Opplysningene i Adams historie antyder at erkebiskopen av Hamburg ville grunnlegge et nytt bispedømme (stift) nord for Uppsala, og at han formodentlig også gjorde det. To dokumenter fra 1100-tallet støtter denne antakelsen. I et brev fra pave Innocent II (1130-43) i 1133 regner han blant bispedømmene i nord ikke bare Sverige, Norge og Danmark, men også Hälsingland, som han tydeligvis anså å være et selvstendig rike nord for Sverige. Likeså nevnte keiser Fredrik I Barbarossa (1152-90) i et brev i 1158 Hälsingland som et selvstendig bispedømme. Dette nordlige stiftet skal i så fall ha eksistert fra midten av 1000-tallet til midten av 1100-tallet. Det ble oppløst senest i forbindelse med opprettelsen av erkebispesetet i Uppsala i 1164, da dette stiftet æ om det fantes et slikt – ble forent med Uppsala stift, som da strakte seg fra Mälardalen opp til de nordligste fjelltraktene.

Dette er svært usikkert, men fullt mulig. I dette nordlige stiftet kan Norrala og Hälsingtuna ha vært de to hovedstedene. En antydning om dette finnes i alterskapet i Hälsingtuna, der Stefan står iført diakondrakt og bispeskrud. En annen finnes i de folkelige tradisjonene om Stenfi/Staffan. Om den første tiden er opplysningene få, men mot slutten av Stefans liv er det legendariske materialet desto rikere.

Legenden om Stefan forteller at han kom vandrende fra Sigtuna. Han tok veien over Roslagen, hvor han forkynte. Det er et merkelig sammentreff at motivet på den berømte Sikahällen i Frötuna sogn sammenfaller med motivet på det enda mer berømte veggteppet fra Skog i Hälsingland. At sistnevnte gjengir tradisjonen om Stefans martyrdød på Ödmårdens skog, anses nesten klarlagt. Det er en fascinerende tanke at de to bildene hører sammen. Kanskje forkynte Stefan på sin vei gjennom Roslagen ved Sikahällen i Frötuna, hvor man senere som et minne hogde inn det eldste bildet av en kristen gudstjeneste i Sverige. Johannes Bureus beskrev den på 1600-tallet som «en kirke uthogd i berget». Men dette er naturligvis enda mer usikkert enn antydningene om et selvstendig stift i Hälsingland med Norrala som bispesete.

Fordi Stefan skal ha vært den første som brakte kristendommen til Hälsingland, kalles han «helsingenes apostel» (primo Helsingorum apostolo) eller «Norrlands apostel». Stefan hadde betydelig suksess som misjonær og en tid klarte han å stanse dyrkingen av de hedenske nordiske gudene. Tradisjonen forteller at han hadde fem hester utplassert på strategiske steder. Han led martyrdøden ved å bli slått i hjel av oppbrakte hedninger rundt 1075 (?) (i alle fall etter 1072), enten nær Nora i Uppsala eller i Norrala ved Söderhamn i Hälsingland. Ödmården er et gammelnordisk ord som betyr «den øde skogen». Den ligger ikke langt fra Tönnebro vertshus ved dagens E4 gjennom Gävleborgs län.

På grunnlag av muntlige og skriftlige tradisjoner redegjorde prosten Sven Norell i Norrala det tilgjengelige materialet om Stefan i st skrift i 1831. Han beskriver Stefans vei fra Roslagen gjennom Uppland og Gästrikland til Trönö i Hälsingland. Der slo han seg ned først, ettersom Trönö var en gammel hedensk kultplass for dem som dyrket Tor. Deretter bosatte han seg i Norrala under «häradskungens» beskyttelse. Derfra foretok han misjonsreiser til ulike steder. Det var under en slik reise han ble overfalt på Ödmårdens skog mellom Hälsingland og Gästrikland. Hans lik ble ført til Norrala kirkegård og ble gravlagt der.

I motsetning til de hellige Sigfrid av Växjö, Eskil av Strängnäs, David av Munktorp og Henrik av Finland har Stefan aldri vært gjenstand for en liturgisk utformet kult. Det finnes ingen hymner forfattet til hans ære eller noen fremstillinger i maleri eller skulptur. Men blant allmuen i Hälsingland har hans minne likevel vært levende. Man har æret ham som en helgen og har villet utpeke det stedet hvor han ble slått i hjel av hedningene: Kapellsten i Skogs sogn, ved Tönnebroån, som ble kalt Mårdbäcken. Dette Kapellsten er en stor steinblokk og har blitt gjort til et såkalt «offerkast», det vil si et sted man pleide å kaste småstein og kvister til påminnelse om den ugjerningen som virkelig var begått på stedet. Det finnes mange offerkast i Sverige, og det faktum at man har mintes Kapellsten som et sted hvor et mord hadde skjedd og gjort det til et offerkast, taler for at tradisjonen om at Stefan led martyrdøden der, har noe for seg.

På Norrala kirkegård står det et lite bårehus i stein som kalles Staffans stupa, det vil si Stefans gravkapell. Monumentet ble reist så sent som i 1829, men avløste da et eldre, som kanskje virkelig inneholdt Stefans relikvier. Det er mulig at hans historie har blitt blandet sammen med historien om en annen biskop Stefan, som levde tidligere. Graven til en av disse biskopene ble æret i Norrala til reformasjonen, men den er nå forsvunnet.

Stefans minnedag oppgis til 2. juni, selv om kulten aldri har fått noen kirkelig godkjennelse. I folketradisjonen forveksles han med den hellige broder Stefan fra cistercienserklosteret Husby («Helge bror Staffan»). Stefan er ved siden av Adalvard av Skara og den hellige Unne av Birka de tre misjonsbiskopene utsendt fra Bremen som fortsatt minnes i Sverige.

I 1829 feiret man i Sverige tusenårsminnet for den hellige Ansgars ankomst til landet. For å feire dette satte sognebeboere i Norrala opp et treskilt på Staffansstupan. Der skrev de med gule bokstaver:

År efter Christi börd 1829

Det tusende sedan Christna ljuset uppgick öfver Sverige,

Är till minne af Helsingarnes Apostel

Klosterbrodern i Corvey S. Stephanus

som vid år 1060 först i dess bygder

Predikade Evangelium och vann Martyrkronan,

Hans fredliga graf,

H e l g e B r o r S t a f f a n s s t u p a ,

Åter omhägnad af Norrala Sockenmän.