Den hellige Samson av Dol (~490-~565)

Minnedag: 28. juli

Den hellige Samson av Dol (~490-~565)
Skytshelgen for Dol

Den hellige Samson (bret: Samzun; eng: Sampson; lat: Sampsonius) ble født rundt 490 (486?) i Glamorgan i Sør-Wales. I følge hans biografi var Samsons mor Anna fra Gwent, som trolig er identisk med den hellige Anna av Oxenhall, selv om denne kvinnen for det meste opptrer i manuskripter av en svært sen dato. Hun var en yngre datter av Vortimer Fendigaid, konge av Gwerthefyriwg (et tidlig navn på kongeriket Gwent), hvor hun vokste opp. Hun giftet seg første gang med Cynyr Ceinfarfog («den lysskjeggete»), lord av Caer-Goch i Dyfed. De to hadde minst seks barn sammen, den eldste var den berømte arthurianske krigeren Cai Hir («den høye»), mens en annen ble mor til den hellige David av Wales. Etter Myrddins (alias Merlin) avtale med High-king Uther om at hans sønn skulle oppdras i hemmelighet, ble familien utvidet med denne gutten som fostersønn, den fremtidige High-king Arthur.

En tid etter at Arthur besteg den engelske tronen, synes Cynyr å ha dødd, og Anna ble en ettertraktet enke. Hennes hånd ble søkt av prins Amon Ddu (Amwn, Ammonius) («den svarte») av Bretagne. Etter at de giftet seg, flyttet Amon til Annas hjem i Dyfed. Amons bror, den hellige Umbrafel, giftet seg med Annas søster, den hellige Afrella, og deres sønn, den hellige Maglorius (Maelor, Magloire) var altså Samsons fetter.

Anna var noe eldre enn Amon og hadde allerede mange barn, og hun hadde vanskeligheter med å bli gravid med sin nye mann. Etter at ekteskapet lenge hadde vært barnløst, oppsøkte de en lokal vismann. Hans råd gjorde at Samson ble født, og han vokste nesten sikkert opp Caer-Goch, hvor hans far ble en høyt rangert tjenestemann ved det kongelige hoff i Dyfed under kong Aircol Lawhir. Steinsirkelen Carreg Samson i Mathry kan ha vært hans lekeplass som barn. Hvis man skal feste lit til den litterære tradisjonen, var High-king Arthur Samsons fosterbror, selv om han trolig forlot hjemmet før Samson ble født. Etter Samson fikk Amon og Anna minst to barn til, Tydecho og Tegfedd, som begge også trådte inn i det religiøse liv.

Samsons foreldre var allerede kristne, og gutten ble døpt. Av takknemlighet og som en del av den spådommen som angikk Samsons fødsel, ga de ham som femåring til den hellige Illtud av Llantwit, og han fikk sin utdannelse ved Illtuds skole i Llanilltud Fawr [Llanilltyd] (nå Llantwit Major) i South Glamorgan helt sør i Wales. Blant hans medelever der var de fremtidige hellige Paulus Aurelian og Gildas den Vise, og noen sier også den hellige Brioc. Om dette siste stemmer, ville det være en kjærkommen opplysning, når man tenker på den usikkerheten som omgir livet til grunnleggeren av Saint-Brieuc.

Samson var dyktig i sine studier, og biografien forteller om hans usedvanlige lærenemhet – han lærte alfabetet på en dag, og en måned var nok for å lære latin. Allerede som ung foretok han en mirakuløs helbredelse, da han ved hjelp av vievann og olje reddet en medelev fra døden etter at han var bitt av en giftig slange. Samson var også streng i sin monastiske observans, derfor ble han tidlig ordinert til diakon av den hellige Dyfrig av Wales, angivelig «erkebiskop av Caerleon», som to år senere også viet ham til prest. Ved begge anledninger skal en due ha vist seg idet Dyfrig la sine hender på Samson.

Men Illtuds to nevøer ble misunnelige på Samson på grunn av ordinasjonen, og de prøvde å drepe ham med gift, men den hadde ingen virkning på ham. Da dro han til Llantwits datterkloster på en øy, muligens Caldey Island (Ynys Byr) utenfor kysten av Pembrokeshire, hvor han levde under det eremittiske styret til abbed Piro (Pyr, Piron). Han overtalte med tiden sine foreldre til også å slutte seg til Kirken.

Da Samsons far syntes å være døende, sendte han bud på sønnen for de siste sakramenter. Først var Samson uvillig til å reise ut i verden, men Piro refset ham og utnevnte en diakon til å følge ham. Men da Samson hadde gitt faren sakramentene, frisknet den døende Amon til. Etter Samsons overtalelser ønsket han og hustruen nå å trekke seg tilbake fra verden, og da bestemte også Afrella og Umbrafel seg for å gjøre det samme. Anna og Afrella flyttet tilbake til sitt hjemlige Gwent, og da det var sørget for dem, ble Amon og Umbrafel med Samson og diakonen tilbake til øya.

Samson ble kjellermester i klosteret, og da abbed Piro senere døde ved å falle ned i en brønn etter å ha fått for mye å drikke, ble Samson valgt til ny abbed, og han bedret disiplinen i klosteret. Rundt 516 kom noen irske munker tilfeldigvis innom Samsons kloster på vei hjem etter en reise til Roma, og abbeden ble så slått over deres lærdom og hellighet at han fulgte dem til Irland i håp om å lære av dem. Der ble han værende en stund, og han kan ha reformert et irsk kloster (kanskje på Howth nær Dublin), og da han vendte tilbake til Wales, sendte han en av sine onkler for å lede det som superior.

Samsons ry som undergjører gjorde at han nå tiltrakk seg mye uønsket oppmerksomhet, så han bestemte seg for å grunnlegge et nytt kloster eller celle «langt fra menneskenes forfølgelser». Derfor gikk han av som abbed og trakk seg tilbake til et uidentifisert ensomt sted ved breddene av elva Severn vest i England sammen med sin far og to ledsagere. Der bodde de en periode som eremitter. Men freden varte ikke lenge, for de ble snart oppdaget. Samson ble tvunget av sine landsmenn til å bli abbed for et kloster i nærheten som tidligere var blitt ledet av den hellige Germanus.

Deretter ble han konsekrert til biskop uten noe fast sete av biskop Dyfrig. Ordinasjonen skjedde på festen for Peters stol den 22. februar. Det var i begynnelsen av fasten, og dermed kan man beregne seg frem til at det må ha vært i 521, den eneste sikre datoen i Samsons liv. Hvis den vanlige praksisen ble fulgt og han var 35 år gammel da han ble ordinert, betyr det at han var født i 486. Også ved denne ordinasjonen skal det ha vist seg en due under håndspåleggelsen.

Men i likhet med så mange andre walisiske munker gjorde Samson Bretagne til sitt endelige hjem. Etter å ha overlatt ansvaret for klosteret i Southill til sin far, seilte Samson og hans følge ned elva Fowey til munningen og dro deretter over kanalen til Bretagne. Blant Samsons ledsagere var hans fetter og disippel Maglorius. De gikk i land ved munningen av elva Guioul, hvor Samson etablerte et kloster i Dol (Dol-de-Bretagne), som senere ble et viktig bispesete. Hans ankomst skal ha blitt varslet av et mirakel, nemlig helbredelsen av to kvinner (mor og datter?), en spedalsk og den andre besatt av en demon. Ifølge legenden ga den tidligere spedalske kvinnens ektemann, den gallo-romanske Privatus, Samson det landområdet i Dol hvor han grunnla sitt kloster. Han grunnla også et kloster i Pental i Normandie (Saint-Samson-de-la-Roque), i dag i kommunen Saint-Samson-sur-Risle. Han synes å ha interessert seg i kanaløyene Guernsey og Jersey, og på Guernsey er en by oppkalt etter ham. Han misjonerte blant befolkningen så langt som til bredden av elva Seinen. Samson ledet den åndelige formasjonen av den hellige Ethbin (Egbin), viet ham til diakon og ga hans mor sløret som nonne.På en påskeaften kort etter fikk han i en visjon beskjed fra Gud gjennom en engel om å dra over Den engelske kanal for å evangelisere Bretagne. Men først krysset han havet til det sentrale Cornwall i Sørvest-England sammen med andre, inkludert medlemmer av hans egen familie. Der ble han en god stund. Han gikk i land ved Padstow og fortsatte til det klosteret som het Docco, nå St. Kew. Da munkene fikk høre at han kom, sendte de en Winiau for å møte ham, han var den klokeste og hadde profetiske gaver. Men dette var ikke tegn på en ivrig velkomst, for da Samson foreslo at han skulle bo i klosteret en stund, lot Winiau ham taktfullt forstå at det ikke var passende. Dette tok han som et tegn fra Gud, og fortsatte på en vogn han hadde hatt med fra Irland. Da han dro gjennom landskapet Trigg, omvendte han noen avgudsdyrkere ved på mirakuløst vis å lege en gutt som var kastet av en hest. Han grunnla kirker i Southill og Golant. Blant Samsons disipler var de hellige Austell, Mewan og Winnoc. En av Scilly-øyene er oppkalt etter ham, noe som muligens indikerer en misjonsreise på denne tiden.

Det synes som Samson utøvde biskoppelig jurisdiksjon i Dol, selv om legenden som forteller at han ble innsatt som biskop der av kong Kildebert I (511-58), neppe er riktig, for Dol ble ikke et regulært bispesete før noen århundrer senere. Selv om tradisjonen forteller at pave Pelagius I (556-61) utnevnte ham til metropolitterkebiskop, er denne opplysningen noe uklar, og den ble brukt i senere tider i politikken til fyrstene av Bretagne og i striden mellom erkebiskopene av Tours og biskopene av Dol, og den var nyttig for provinsens interesser. Det er trolig nødvendig å betrakte denne detaljen som en senere oppfinnelse for å rettferdiggjøre kravet om pallium til biskopene av Dol og for å bidra til byggingen av et uavhengig Bretagne.

I 557 ble vedtakene fra det tredje konsilet i Paris undertegnet av Samson peccator episcopus («Biskop Samson, en synder»), og det er trolig ham, selv om den anglikanske presten Gilbert Hunter Doble (1880-1945), en kornisk historiker og hagiograf og forfatter av 48 hefter kjent som The Cornish Saints Series (1923-45), sier at signaturen var Samson subscripsi et consensi in nomine Christi («Jeg Samson, har signert og samtykker i Kristi navn»). Han deltok også i offentlige saker, og dro til hoffet i Paris for med støtte fra den hellige biskop Germanus av Paris å gå i forbønn hos frankerkongen Kildebert på vegne av den avsatte bretonske herskeren Judual (Judwal, Judikaël, Iudwal ap Ionas) (540-ca 550/560-85). På hjemreisen dro han ned Seinen og grunnla en institusjon for botgjørere i Vernier.

Ved et andre besøk til Paris fikk han tildelt land i regionen Rennes og ble også gitt jurisdiksjon over Kanaløyene, og det skal ha vært fra øya Guernsey, hvor en by bærer hans navn, at han og Judwal startet på sin kampanje for å avsette kong Conmor (Conomor) (ca 550-60). Rundt 560 ble usurpatoren Conmor drept i et slag mot frankerkongen Klotar I (511-61), som hadde samlet frankerriket igjen etter at broren Kildebert I av Paris døde i 558. Dermed kom den rettmessige kong Judual igjen tilbake på tronen.

Mot slutten av livet, da han følte at slutten nærmet seg, foretok Samson en omfattende reise over hele Neustria, en reise som de bretonske skaldene har gitt oss en rørende beretning om. Fulgt av syv munker, syv disipler og syv ledsagere reiste han langsomt fra sogn til sogn, mens han ofte stanset for å preke eller for å feire det hellige messeofferet, og hans misjon endte først med hans død.

Mange mirakuløse bedrifter er tillagt Samson, og disse miraklene får stor plass hos den anonyme biografen. Han døde en 28. juli rundt 565 fredfullt blant sine munker i Dol, og han ble gravlagt ved siden av sin fetter Maglorius (d. ca 575) i katedralen i Dol. Flere biskoper skal ha vært til stede i begravelsen. Hans minnedag er dødsdagen 28. juli. Han var kanskje den viktigste britiske misjonær på 500-tallet, og et lysende eksempel på en vandrende keltisk munkebiskop. Tradisjonen sier at fetteren Maglorius etterfulgte ham som abbed og biskop av Dol, men dette synes nå ikke å være tilfelle.

Hovedkilden til Samsons liv er den bevarte biografien Vita Sancti Samsonis, som ble skrevet en gang mellom 610 og 820, men opplagt basert på eldre materiale. Det er altså svært sannsynlig at den ble skrevet innen et halvt århundre etter hans død, noe som gjør den til den klart eldste biografien om en britisk keltisk helgen. Men vitenskapsmenn er delt i synet på dens autentisitet, og om den er skrevet på 600- eller 800-tallet. Den tidligste kopien stammer fra 1000-tallet.

Biografien inneholder flere episoder som er tatt fra fortellingen om Samson i Det gamle testamentet. Den forteller også slike detaljer om Samson som at han var avholdende fra alkohol, ulik mange av sine samtidige, slik som abbed Piro som ble drept da han falt ned i en brønn mens han var full. Biografien inneholder også verdifulle detaljer om keltisk kristendom i Britannia på Samsons tid. Den beskriver i detalj den kontakten Kirkens menn i Britannia hadde med både Irland og Bretagne, beskriver deres tro og gir andre fakta som har vært brukt til å bevise både at religiøse kommuniteter ble ledet av abbeder hvor biskopene spilte en underordnet rolle, og at disse kommunitetene i virkeligheten ble ledet av biskoper i likhet med praksisen i resten av Europa. Vita Sancti Samsonis ble senere brukt som modell for andre hagiografier i Bretagne. Den på sin side viser klar innflytelse fra den biografien Sulpicius Severus skrev om den hellige Martin av Tours. En omarbeidelse på midten av 800-tallet hadde åpenbart som mål å begrunne Dols metropolittkrav overfor Tours. Et håndskrift av den hellige Hieronymus' martyrologium fra Fontenelle fra 772 kjenner Samson bare som abbed, ikke som biskop.

Biografien ble trykt av dom Jean Mabillon (1632-1707), forfatteren av Acta Sanctorum, O.S.B., etter et manuskript i Cîteaux og deretter av bollandistene i Acta Sanctorum. Dom F. Plaine har i Analecta Bollandiana redigert en annen og fyldigere biografi (fra manuskriptet Andegaviae (Anjou) 719), som han betrakter som eldre enn Mabillons. Det finnes mange senere biografier, blant annet skrev biskop Balderik av Dol (Baldric, Balderic, Balderich, Baldericus, Baudri av Bourgeuil, Baudry) (1107-30) en biografi basert på Vita Sancti Samsonis.

Ifølge Dom Lobineau1 ble Samsons relikvier på grunn av de normanniske invasjonene brakt til Paris under kong Lothar (954-86)2 av biskop Salvator av Aleth rundt 975 sammen med flere andre hellige legemer. Andre kilder sier at Samsons relikvier rundt 920/930 ble overført til Orléans sammen med relikviene av andre bretonske helgener av biskopen av Aleth.

Siden ble en del av relikviene av deres skytshelgen returnert til Dol, nemlig en femur (lårbein), noen fragmenter av andre knokler og noen vertebrae (ryggvirvler). Disse relikviene ble visitert og overført til et nytt skrin den 24. desember 1579 av biskop Charles d'Espinai. Rundt Den franske revolusjon ble de plassert ved siden av høyalteret i et svært stort og svært vakkert relikvar. Noen av Samsons relikvier i Dol ble ødelagt under revolusjonen, men de relikviene som ble reddet unna de revolusjonære, ble gjenfunnet for noen år siden.

Resten av relikviene som ble igjen i Paris, ble delt mellom kirken Saint-Barthélémi og byen Orléans. Der bygde man til ære for den hellige en kirke som ble betjent av jesuitter til den ble ødelagt. Men der fantes det ikke lenger noen relikvier, for de gikk tapt under religionskrigene på 1500-tallet, men det er ikke klart om de ble ødelagt av protestanter eller ganske enkelt gjemt alt for godt. De relikviene som ble igjen i Paris, ble senere flyttet til kirken Saint-Magloire, og på Dom Lobineaus tid (1725) var de i kirken Saint-Jacques du Haut-Pas. Disse relikviene ble gitt til klosteret Boquen i 1954. Noen av relikviene har siden 1919 vært i klosteret i Caldey.

Noen av Samsons relikvier, inkludert en arm og en bispestav, ble anskaffet av kong Athelstan av Wessex (924-39) for sitt kloster i Milton Abbey i Dorset. Dette er en grunn til at Samsons fest ble feiret i mange engelske kalendere. Kongen ga oss noen av relikviene til Canterbury og Salisbury.

Samsons kult var populær i Bretagne, og seksten franske kommuner bærer hans navn. Historien om bispedømmet Dol er nært knyttet til kampen for tittelen metropolitt, som varte til 1200-tallet. Frem til 1000-tallet hadde da også Dol suffraganbispedømmer, som ble fratatt det litt etter litt. Fra begynnelsen hadde Dol også enkelte sogn som lå på territoriet til andre bispedømmer, men som skulle ha vært grunnlagt av Samson. Helt til Den franske revolusjon hadde biskopen en honorær verdighet, og biskopenes våpen bar distinksjonene til en erkebiskop.

Med loven av 12. juli 1790 ble de franske bispedømmegrensene revidert for å overensstemme med de nye departementene, og i 1801 ble grensene stadfestet gjennom konkordatet mellom Napoleon og Den hellige Stol. Siden da har Bretagne bestått av fem bispedømmer med samme grenser som departementene, nemlig Quimper et Léon (departementet Finistère), Saint-Brieuc et Tréguier (departementet Côtes d'Armor), Vannes (departementet Morbihan), Rennes (departementet Ille-et-Vilaine) og Nantes (departementet Loire-Atlantique). Bispedømmene Cornouaille og Léon ble slått sammen (Quimper et Léon), det samme ble bispedømmene Saint-Brieuc og Tréguier (Saint-Brieuc et Tréguier), bispedømmet Dol ble innlemmet i Rennes og Saint-Brieuc og bispedømmet Saint-Malo i bispedømmene Rennes, Saint-Brieuc og Vannes.

Katedralen i Dol ble brent ned av soldatene til den engelske kong Johan uten Land (1199-1216) (John Lackland), men den ble gjenoppbygd på 1200-tallet. Den er en imponerende granittbygning i engelsk stil, streng og med et slående fravær av ornamenter. Kirken (Cathédrale Saint-Samson) er viet til Samson og Maglorius, og glassmalerier forteller om deres liv og mirakler. To kapeller i departementet Finistère er viet til ham, et i Landunvez og det andre i Plougasnou, begge ved sjøen.

Det finnes seks gamle kirker som er viet til ham i England inkludert Cornwall i tillegg til dem i Bretagne og andre steder. En kirke ble viet til ham i Cricklade i Wiltshire, og det kan ha vært opphavet til middelalderlegenden som assosierer ham med de greske skolene som skal ha vært grunnlagt der av Brutus og senere flyttet til Oxford av den hellige kong Alfred den Store av Wessex og England (871-99). St. Samson's Hall i Oxford ble sagt å representere Samsons grunnleggelse. Nyere forskning søker å vise at Samson var en ledende kirkelig skikkelse blant kolonistene fra Britannia som koloniserte Bretagne, og en hovedskikkelse i historien om kristningen av Cornwall og Kanaløyene. Det finnes også spor av hans kult i Sveits og Italia.

Gjennom Usuard kom Samsons navn inn i Martyrologium Romanum. Han er en av de få walisiske helgenene som står i Martyrologium Romanum – de andre er de hellige Asaph, Winifred og Maglorius (Maelor), men kuriøst nok ikke David (Dewi Sant), Wales' skytshelgen. Samsons vanlige attributt i kunsten er et kors eller en hyrdestav med en due og en bok. På avbildninger får han en kilde til å strømme frem med sin hyrdestav.

Kart over Tro Breizh («Bretagne rundt»)

Fra 447 til 632 ble syv munker betraktet av befolkningen i Armorica som de viktigste helgenene og grunnleggerne av det bretonske landet (De syv hellige grunnleggerne av Bretagne). I tillegg til Samson var det de hellige Brioc av Bretagne (ca 420-520), Tudwal av Tréguier (fr: Tugdual) (ca 528-ca 564), Paulus Aurelian av Léon (fr: Pol) (ca 480-ca 573), Paternus av Vannes (fr: Patern) (ca 440-ca 500), Corentin av Quimper (ca 375-ca 460) og Malo av Aleth (ca 520-ca 640). Til forskjell fra de andre er Samson relativt godt kjent for oss, og hans kronologi er etablert med en viss presisjon. Han er en av de første helgenene fra den bretonske immigrasjonen, og han er den fremste av dem.

Les Samsons biografi i engelsk oversettelse.


1
Dom Guy-Alexis Lobineau, Vies des saints de Bretagne, Rennes 1725, komplettert av abbé Tresvaux i ny utgave av Lobineaus verk i 5 bind (1836-38)
2
Duchesne, bind 3, s 344
av Webmaster publisert 19.10.2007, sist endret 22.02.2016 - 10:09