Den hellige Sebastian ( -~300(288?))

Minnedag: 20. januar

Sebastian ( -~300(288?)) Skytshelgen for idrettsmenn, bueskyttere, korsriddere, soldater og politi, leger, krigsinvalider, jernhandlere, pottemakere, tinnstøpere, steinhoggere, tøymakere, gartnere, garvere; for svake og sykelige barn og de døende; for brønner; mot pest og dyresykdommer; mot fiender av religionen. Feires sammen med den hellige pave Fabian

Den hellige Sebastian (lat: Sebastianus) var en martyr i Roma under Diokletians forfølgelser ca år 300 (i 288?). Hans livshistorie er rent legendarisk. I følge legenden var Sebastian det vi i dag vil kalle en «dobbeltagent», han var kristen, men holdt sine synspunkter skjult under keiser Diokletians forfølgelser, ikke av frykt, men for å kunne trøste og oppmuntre dem som daglig ble martyrdrept for sin tro.

Legenden forteller at Sebastian ble født i Narbonne i Gallia av kristne foreldre. Men han hadde også tilknytning til Milano, enten ved fødsel eller utdannelse, og der ble han æret allerede på den hellige Ambrosius' tid i siste del av 300-tallet. En versjon sier at hans far var flyttet til Milano fra Narbonne og der giftet seg med Sebastians mor.

Sebastian vervet seg som romersk soldat i keiser Carinus' hær i år 283, selv om noen av hans plikter syntes å gå på tvers av hans kristne tro. I hemmelighet oppmuntret han kristne til heller å bli drept enn å vakle i sin tro. Han styrket de hellige Markus og Marcellian i fengselet der de ventet på å bli drept for sin tro. Han omvendte også slike ansette hedninger som en mann ved navn Nicostratus, som hadde ansvaret for fangene, og hans kone Zoë. Han var døvstum, men ble helbredet av Sebastian.

Sebastian omvendte også fengselsvokteren Claudius, og han helbredet Romas prefekt Chromatius for hans smertefulle gikt, og prefekten selv ble kristen og satte fri mange kristne fanger og sine egne slaver før han leverte inn sin avskjedssøknad. Hans sønn Tiburtius ble også omvendt til den forbudte troen og døpt sammen med sin far. Likevel ble Sebastian ikke oppdaget. Keiser Diokletian fikk positive rapporter om denne soldaten, og han ga ordre til at han skulle gjøres til kaptein i pretorianergarden, hans livvakt. Utnevnelsen ble godkjent av medkeiser Maximian, da Diokletian var i østriket. Begge keiserne var uvitende om hans tro.

Men dette kunne ikke vare. Først ble Nicostratus' kone Zoë avslørt som kristen. Hun ble hengt opp etter hælene over et bål og døde av røyken. Nicostratus og Chromatius ble tatt til fange, torturert og drept. Til slutt ble også Sebastian avslørt. Det ble sagt at Diokletian ble bittert skuffet over at en som sto han så nær, hadde vært kristen. Han ble rasende, anklaget Sebastian for illojalitet og utakknemlighet og dømte ham til døden. Ettersom han var soldat, skulle han henrettes av bueskyttere. I det flaviske circus ble han bundet til et tre, og soldatene i livvakten skjøt piler på ham til han så ut som en nålepute. De unngikk å skyte mot vitale organer, slik at han skulle dø langsomt, og de forlot ham som død. En kristen ved navn Irene, enke etter martyren Castulus, kom for å begrave ham. Men til tross for sine mange sår overlevde han, og Irene pleide ham tilbake til livet.

Men Sebastian var nå fast bestemt på å konfrontere den store kristenforfølgeren. Da han kom seg, nektet han å rømme fra byen for å komme seg i sikkerhet. I stedet kom han i full offentlighet til keiserpalasset og trådte frem for den bestyrtede keiseren for å angripe hans grusomheter mot de kristne. Diokletian, som jo var sikker på at Sebastian var død, mistet først munn og mæle. Men han kom seg fort, og dømte Sebastian nok en gang til døden, denne gangen skulle han slås i hjel med stokker. Dette skjedde umiddelbart i arenaen på Palatin-høyden.

Den helliges lik ble slengt i en avløpsbrønn i Cloaca Maxima, men ble reddet og tatt hånd om av den fromme kvinnen Lucina Anicia, som var kalt dit av Sebastians sjel på vei til himmelen. Han ble gravlagt på det sted han selv hadde pekt ut for Lucina, på det stedet ved Via Appia som ble kalt «Ad Catacum bas», og har gitt navnet katakomber til alle begravelsesplassene.

På dette stedet bygde pave Damasus I en av Romas sju hovedbasilikaer i 367, Apostelkirken, den nåværende San Sebastiano fuori le Mura. Der hviler de fortsatt i en steinsarkofag under alteret i et sidekapell. En stund ble relikviene til apostelfyrstene Peter og Paulus oppbevart i denne kirken. Den hellige pave Sixtus III (432-40) bygget ved siden av kirken et kloster og sørget for utbredelsen av Sebastians kult.

Pave Gregor IV (827-44) overførte den helliges bein til Gregor I den Stores kapell i Peterskirken, mens hodet kom til kirken Ss Quattro Coronati i Roma. Hans angivelige hodeskalle har siden 931 vært oppbevart i kirken i Ebersberg ved München i Oberbayern. Pave Innocent IV ga ca 1250 en av Sebastians armer til fransiskanerklosteret Hagenau i Alsace.

Sebastians navn står i Depositio Martyrum fra 354. Hans biografi, som feilaktig ble tilskrevet Ambrosius, er en romantisk legende fra 400-tallet. De tidligste avbildningene av ham er i mosaikk i Ravenna og i kirken S. Pietro in Vincoli i Roma fra sent på 600-tallet, eller i fresker i St. Sabas kirke i Roma fra tidlig 700-tall. De viser ham som en eldre skjeggete mann som holder en krone, det finnes også senere eksempler av denne typen. I S. Pietro in Vincoli oppbevares som en helligdom den søylen han skal ha blitt henrettet ved.

Men det som har gjort Sebastian til en av de best kjente av de tidlige martyrer, var at han var et yndet motiv for renessansemalerne på 1400-tallet, da i form av en «nålepute», til tross for den tvilsomme kvaliteten på de skriftlige kildene. Det ble antatt at det var fordi det ga kunstnerne anledning til å portrettere en ung, og til tider feminin, mann mer eller mindre naken i akseptable kirkelige sammenhenger.

Hans attributt i kunsten er en bue, og han var skytshelgen for bueskyttere. En tradisjon forteller at han ble halshogd, og hans tegn i kunsten er da en øks. I likhet med de hellige Georg og Mauritius var han skytshelgen for soldatene. Helt til slutten av middelalderen var han en alminnelig skytshelgen mot pest, kanskje fordi hans mot overfor pilene gjorde ham i stand til å gjøre dem som ba til ham, immune mot pesten. Det kan også være at han i en bestemt situasjon etter påkallelse hadde stoppet en pestepidemi; pesten i Roma i 680 i Roma har vært antydet som en mulighet. Noen steder ble han regnet som en av De fjorten Nødhjelperne, selv om han ikke står på den vanligste listen. Som et eksempel på kraft og mot ble han også skytshelgen for mange politiforeninger, inkludert de Vigilii urbani som ble nevnt av pave Pius XIIs apostoliske brev av 3. mai 1957, og derfra ble patronatet utvidet til moderne fenomener av type «nabolagsvakt».

Sebastians minnedag feires i vesten (sammen med den hellige pave Fabian) den 20. januar, mens han i østen feires den 18. desember. Fabian og Sebastian står i Martyrologium Romanum, og deres festdag var avmerket på den norske primstaven, gjerne som «Brødremesse», for de ble betraktet som brødre, noe de slett ikke var. De feires sammen fordi deres navn sto sammen i kalenderen fra 354. Men deres fester ble feiret hver for seg inntil 1100-tallet, da en felles messe ble satt sammen, med bønnene til ære for Fabian og lesningene til ære for Sebastian. En annen grunn til forandringen var at Fabians relikvier ble overført til basilikaen S. Sebastiano. I den reviderte kalenderen har de igjen fått hver sin messe, men på samme dag. I Allehelgenslitaniet nevnes de fortsatt sammen.

av Webmaster publisert 09.01.2000, sist endret 22.02.2016 - 10:09