Korsets opphøyelse

Minnedag: 14. september

Piero della Francesca (1416-92): Korsets opphøyelse (ca 1466), freske i kirken San Francesco i Arezzo
Piero della Francesca (1416-92): Korsets opphøyelse (ca 1466), freske i kirken San Francesco i Arezzo

Exaltatio Sanctae Crucis

Korset var en romersk henrettelsesmetode som opprinnelig stammer fra østen. Romerne fikk metoden fra Kartago, og den ble brukt for å henrette slaver, opprørere, pirater og kriminelle. Korsfestelse skulle ikke brukes mot frie romerske borgere. Metoden hadde forøvrig ingen symbolsk betydning, den var kun ment å gi en langsom, pinefull og offentlig død. Denne formen for henrettelse ble avskaffet ved lov i året 315 av keiser Konstantin I den Store (306-37) og erstattet med henging.

Men fra å være et symbol på vanære ble korset gjennom Jesu død til verktøyet for vår frelse. Først ble det bare tenkt på som det materielle instrumentet for Jesu henrettelse, men allerede i apostolisk tid var det blitt et symbol på hans offerdød og til og med på Kristus som sådan og på den kristne tro i sin helhet. Dermed kan den hellige apostelen Paulus snakke om kraften i Kristi kors (1.Kor 1,17) og at «ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft» (1.Kor 1,18) og at mange «lever som fiender av Kristi kors» (Fil 3,18).

Ærbødigheten for og hyllesten til det korset på Golgata som Jesus døde på, blir nevnt allerede på 300-tallet. De første sporene av en fest for venerasjon av korset finnes i første halvdel av 300-tallet. Ifølge Den aleksandrinske krønike (Chronicon Paschale) oppdaget den hellige keiserinne Helena Herrens kors i Jerusalem den 14. september 330.

I 328 foretok den 78 år gamle keiserinne Helena en lengre reise til Det hellige Land for å besøke Kristi grav. Hun ønsket også å ære korset som Verdens Frelser hang på, men ingen syntes å vite hvor det var. Hun spurte lokalbefolkningen, som sa at hvis hun kunne finne graven, kunne hun også finne verktøyene for henrettelsen, for jødene hadde den skikk å begrave slike avskyelige gjenstander i et hull nær gravstedet for henrettede forbrytere. Keiser Hadrian hadde bygd et tempel for Venus over stedet der Jesus var blitt korsfestet og gravlagt, men Konstantin skrev til den hellige biskop Makarios av Jerusalem og ga ordre til at det skulle fjernes og at det i stedet skulle settes i gang byggingen av en Gravkirke der. Helena tok på seg oppdraget å få dette arbeidet gjennomført.

Da tempelet var revet og restene brakt bort, oppdaget man Den hellige Grav, og nær den fant man tre kors sammen med naglene som hadde gjennomboret Frelserens hender og føtter og skiltet som hang på korset. Men skiltet hadde løsnet, så man visste ikke hvilket av de tre som var Kristi kors. Biskop Makarios forslo da at de tre korsene skulle bringes hjem til en prominent kvinne som var svært syk. Der ba han om at Gud måtte verdsette deres tro og la hvert kors etter tur varsomt på den syke kvinnen. Da hun ble berørt av et av dem, ble hun øyeblikkelig og fullstendig frisk, og det korset ble erklært å være Det sanne kors.

Legenda Aurea forteller i en litt annen variant at Helena fant tre kors og fire nagler i en steincisterne like øst for Golgata. Det var usikkert hvilket som var Kristi kors og hvilke som var de korsene som de to røverne var korsfestet på, derfor ble en død mann lagt på korsene etter tur. Da skjedde miraklet, mannen ble vekket opp fra de døde og slik ble Kristi kors funnet. I en annen variant var det den kristne enken Libania som ble brakt tilbake til livet.

Legenden forteller videre at korset ikke var noen vanlig trekonstruksjon, men laget av det tre som var spiret frem fra livsens tre i paradiset. Fra det treet var Arons stav laget, det hadde båret dronningen av Saba over bekken Kiron og vært med i mange andre bibelhistoriske hendelser.

Et slikt funn i en klippecisterne like øst for Golgata ble riktignok hevdet på den tid, men de tidligste skribentene nevner ikke at Helena hadde noe som helst med det å gjøre; tvert i mot synes hun å ha vært død før det skjedde (hun døde etter tradisjonen den 18. august 330, trolig i Nikomedia). Men den hellige Ambrosius av Milano hevdet i en preken fra 385 på det sterkeste at det var Helena som fant korset, og alltid siden har Helena vært forbundet med dette funnet og den senere dyrkelsen av korset.

Men de historiske røttene til denne historien er dunkle, og om det treet som ble funnet virkelig var det ekte korset, er et annet spørsmål. Denne versjonen ble spredt også av Sulpicius Severus og Rufinus, mens den hellige Hieronymus (ca 342-420), som levde i Betlehem på denne tiden, ikke nevner noe om at Helena spilte noen rolle i gjenfinnelsen av det sanne kors. Greske kirkehistorikere på 400-tallet, blant andre Sokrates, Theodoret und Sozomenos, gjenforteller historien.

I det nye Martyrologium Romanum (2001) sies det, i motsetning til i forrige utgave, eksplisitt at ikke bare reiste Helena for å undersøke stedene der Jesus ble født, led og oppsto igjen, men at hun «oppdaget Vår Herres krybbe og kors» (praesaepe et crucem Domini invenit). Kirkehistorikeren Eusebius skriver ikke noe om at Helena besøkte Det hellige Land for å se etter korset, selv om den hellige Paulinus av Nola forteller at hun dro for å oppsøke de hellige steder. Historien ble udødeliggjort på 800-tallet i Cynewulfs berømte dikt Elene.

Da Helena fant korset, tok hun med seg noen biter av det til Konstantinopel, mens hoveddelen ble igjen i Jerusalem. For dette korset, som ble satt inn med sølv, bygde keiser Konstantin kirken Martyrion, Martyriumskirken, også kalt Ad Crucem, Korskirken. Den lå ved siden av Anastasis, Oppstandelseskirken eller Gravkirken på Golgata. Den 13. september 335 ble begge kirkene vigslet. Dagen etter ble det korset Helena hadde oppdaget, høytidelig fremvist for de troendes venerasjon. Disse hendelsene ble så grunnlaget for en årlig minnedag den 14. september. Det finnes bevis for en slik fest i Konstantinopel på 400-tallet og i Roma på slutten av 600-tallet. Den nevnes i pontifikatet til pave Sergius I (687-701), men teksten viser at festen allerede eksisterte1, som det er ikke riktig å tilskrive pave Sergius introduksjonen av festen. Kirken Santa Croce in Gerusalemme i Roma skal ha blitt bygd av Konstantin på Helenas bønn for å huse korsrelikviene. Den er fortsatt en av Romas syv valfartsbasilikaer.

Skiltet (Titulus) ble plassert i et blyskrin over en bue i Santa Croce, hvor det ble gjenoppdaget i 1492. På den tiden var inskripsjonen på hebraisk, gresk og latin i røde bokstaver, mens treet var hvittet, disse fargene har siden forsvunnet og ordene Jesus og Judaeorum er spist bort. Skiltet er 22 ½ centimeter langt, men må ha vært 30 centimeter.

Mange mirakler skjedde ved den hellige korsrelikvien i Jerusalem. Den galliske pilegrimen Egeria forteller fra rundt 390 hvilken stor folketilstrømning det var til denne kirken på langfredag, hvor tilbedelsen av korset ble feiret. Mange diakoner førte oppsikt med relikvien, slik at ikke noen stjal en bit av det under skalkeskjul av andakt, for eksempel ved å bite av en bit når man kysset det. Paulinus av Nola forteller i et brev til Severus at det daglig ble skåret av fliser av dette korset og gitt til de troende, men at det hellige treet aldri ble mindre. Den hellige Kyrillos av Jerusalem skrev i 346 at «korsets frelsende tre ble funnet i Jerusalem i Konstantins tid og det ble delt ut fragment for fragment fra dette stedet». Han sammenligner dette miraklet med da Jesus mettet fem tusen. Han sa at «hele den bebodde jorden er full av relikvier av korsets tre.»

Det er kjent at frankernes hellige dronning Radegunde etter at hun hadde trukket seg tilbake til Poitiers i 569, mottok fra keiser Justinos II (565-78) en relikvie av det sanne kors. En høytidelig fest ble feiret i den anledning, og det klosteret som dronningen hadde grunnlagt i Poitiers, fikk fra da av navnet «Klosteret for Det hellige Kors», Abbaye de la Sainte Croix. Det var i denne anledning at den hellige Venantius Fortunatus, biskop av Poitiers og berømt poet, skrev hymnen Vexilla Regis prodeunt, som fortsatt synges ved korsfester i den latinske ritus. Den hellige pave Gregor I den Store (590-604) sendte en del av korset til langobardenes dronning Theodelinda (Ep. xiv, 12) og en annen til Rekkared, den første katolske kongen av Spania (Ep. ix, 122).

Ikon av Korsets opphøyelse

Kirkevigselen for Korskirken ble første gang feiret i Jerusalem i 415, og fra rundt 530 lå hovedvekten ved denne feiringen på gjenfinnelsen og opphøyelsen av korset. På den 14. september ble det vanlig i de kirkene som hadde større korsrelikvier, nemlig Jerusalem, Konstantinopel og Roma, å vise frem denne til de troende i en høytidelig seremoni som ble kalt Exaltatio (= å løfte opp, opphøyelse) av korset, og denne seremonien ga festen sitt navn. Festen for gjenfinnelsen av korset og kirkevigselen for korshelligdommen ble fortsatt feiret den 14. september. I alle de orientalske liturgiene feires dagen høytidelig.

Etter ikonoklaststriden trakk Det åttende økumeniske konsil i Konstantinopel i 869 (kanon 3) opp læren når det gjaldt å ære korset. Konsilet skjelnet klart mellom den «hylling» (aspasmos) og «venerasjon» (proskynesis) som skulle bli korset til del, og den «sanne tilbedelse» (alethine latreia), som ikke skulle rettes til det. Den hellige Teodor Studitten (av Studion), ikonoklastenes store motstander, foretar også en svært eksakt distinksjon mellom adoratio relativa (proskynesis schetike) og den egentlige tilbedelse.

Det hellige korset gikk tapt da kong Khusrou II av Persia (591-628) (gr: Khosroës; lat: Chosroës; Chosrau) angrep Jerusalem i 614, ødela Gravkirken og stjal med seg korsrelikvien. Men keiser Heraklios I (610-41) av Konstantinopel dro i 627 på et felttog mot Persia og beseiret kong Chosroës II, og den 3. mai 628 ble korset brakt tilbake til Jerusalem av keiser Heraklios. Først lukket byportene seg av seg selv, og først da Heraklios tok av seg rustning og keiserlige insignier, og barføtt og i enkle klær banket på porten med korset, åpnet en engel porten. Den 21. mars 629 ble korset satt opp på nytt på sin gamle plass i Jerusalem etter at en ny kirke var blitt bygd. Det ble først ikke opprettet noen festdag for denne tilbakeføringen. For øvrig gikk det hellige kors definitivt tapt i ikke-kristne hender i slaget ved Hattin i Galilea i 1187, da det ble båret av biskopen av Betlehem.

I den galliske liturgien på 700-tallet var det en fest for korset den 3. mai, den datoen da keiser Heraklios brakte det tilbake til Jerusalem. Denne festen spredte seg fra Gallia til Roma, men ved en sammenblanding av datoer ble denne festen den 3. mai kalt «Korsets gjenfinning» (Inventio Sanctae Crucis) med vekt på Helenas gjenfinning av korset, mens festen den 14. oktober ble kalt «Korsets opphøyelse» (Exaltatio Sanctae Crucis) med vekt på keiser Heraklios' gjenerobring.

Allerede pave Benedikt XIV (1740-58) prøvde å eliminere denne uheldige dupliseringen, men først i 1960 ble festen den 3. mai avskaffet i den offisielle romerske kalenderen da den salige pave Johannes XXIII godkjente nye rubrikker for det romerske breviaret og missalet med noen endringer i kalenderen. Dermed ble 14. september ble den eneste festen for Det hellige Kors, og den hadde fått tilbake sin opprinnelige mening2. Fortsatt er festen mange steder forbundet med venerasjon av korsrelikvier. Helenas gjenfinning av korset betraktes i dag hovedsakelig som en legende.

Både Inventio crucis (Su.) og Exaltatio crucis (Maj. du.) sto i Missale Nidrosiense av 1519. Begge minnedagene var også avmerket på den norske primstaven som Vårkorsmesse (korsmesse om våren) og Høstkorsmesse (korsmesse om høsten). I norsk folketradisjon var primstavmerket for Vårkorsmesse et stort kors. I enkelte deler av landet begynte man å så eller å klippe sauene denne dagen. Alle gjerder og grinder skulle være istandsatt mens man ventet på at buskapen kunne slippes ut på beite. Dikterpresten Petter Dass forteller at fiskerne i Nordland pleide å sette kursen sørover til Bergen med tørrfisk og klippfisk nettopp ved Korsmesse.

Primstavmerket for høstkorsmesse var et kors. På denne tiden av året skulle kornet være i hus, alt høstarbeid være ferdig og alle grinder tas bort. Enkelte steder var dagen siste bufardag, da man lukket setrene for vinteren og tok buskapen hjem fra sommerbeite. Dagen markerte at høsten begynte for alvor.

Giovanni Battista Tiepolo (1696-1770): Opphøyelsen av Det hellige Kors (1743-45), Galleria dell'Accademia, Firenze

Hovedtemaene for messen den 14. september er Kristi død på korset og den frelse han vant for oss gjennom den. Antifonen for introitus gir oss Leitmotiv for feiringen: «I vår Herres Jesu Kristi kors er all vår ros. / I ham er vår frelse, vårt liv og vår oppstandelse. / Ved ham er vi frelst og fridd ut» (Jf Gal 6,14). Den spesielle prefasjonen («Korsets seier») ser korset som antitesen av Kunnskapens tre i Edens hage: «Etter din vilje ble menneskeslektens frelse fullbyrdet på korsets tre, så livet kunne gjenoppstå fra dødens utspring, og han som vant over oss ved treet, selv kunne overvinnes ved treet, ved Kristus, vår Herre.»

Evangeliet (Joh 3,13-17) og lesningen fra Det gamle Testamente (4.Mos 21,4-9) ser på kobberslangen som Moses satte på en stang slik at den som blir bitt av en slange, kan se på den og berge livet, som et forvarsel om og likhet med Herren som ble løftet opp på korset. Andre lesning (Fil 2,6-11) er den klassiske teksten om Kristi ydmykelse gjennom hans lydighet «til døden på et kors» og om hans etterfølgende herliggjørelse. Til denne lesningen svarer menigheten med tilbedelse og lovprisning i Hallelujaverset: «Vi tilber deg, Kristus, og lovpriser deg, * for ved ditt kors har du forløst verden». Med dette sentrale trosmysteriet for øye taler bønnene om del i frukten av Kristi gjenløsningsverk (kollektbønnen), om tilgivelse av synder (offergavebønnen) og om oppstandelsens herlighet (slutningsbønnen). Temaene for denne festen er dermed grunnleggende de samme som for Langfredagsliturgien.

I boken Mémoire sur les instruments de la Passion (Paris, 1870) har Rohault de Fleury satt opp en katalog over alle kjente korsrelikvier, og gjennom dette arbeidet har han vist at til tross for hva en rekke protestantiske og rasjonalistiske forfattere har hevdet, ville alle korsrelikviene brakt sammen igjen ikke tilsvare «størrelsen på et slagskip», men ville ikke en gang utgjøre en tredjedel av korset, som man antar var tre eller fire meter høyt og med en tverrarm på to meter.

Ved siden av tilbedelsen av korset på Langfredag og Korsets Opphøyelse i september har grekerne enda en fest for tilbedelsen av korset den 1. august samt også på tredje søndag i fasten. Det er trolig at pave Gregor den Store ble kjent med denne festen mens han var i Konstantinopel, og at skikken med at kirken Santa Croce in Gerusalemme er stasjonskirke på Laetare søndag (fjerde søndag i fasten) har en sammenheng med denne festen i øst. 6. mars nevnes også som en ortodoks korsfest.


1
Liber Pontificalis I, 374, 378
2
Historisk dokumentasjon i for eksempel M. Righetti, Manuale di storia liturgica 2 (Milano, 2.utg, 1955), 2:261; Pascher, s 591

Kilder: Engelhart, Schnitzler, Schauber/Schindler, Adam, Messeboken, KIR, CE, Infocatho, Heiligenlexikon, snl.no, caplex.no, dagsdato.no - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden - Opprettet: 1999-08-27 23:07 - Sist oppdatert: 2007-02-25 13:36

av Webmaster publisert 25.02.2007, sist endret 14.09.2017 - 10:22