Vår Frue av La Salette (1846)

Minnedag: 19. september

Vår Frue av La Salette
Notre-Dame de La Salette

Det lille stedet La Salette ligger noen kilometer nordøst for landsbyen Corps sørøst for Grenoble, i kommunen og sognet La Salette Fallavaux i kantonen Corps og bispedømmet Grenoble i departementet Isère i regionen Rhône-Alpes i Sør-Frankrike. Der viste Jomfru Maria seg for to små gjetere i 1846, og stedet besøkes hvert år av mange pilegrimer.

Pierre-Maximin Giraud (kjent som Maximin) var elleve år gammel og Françoise-Mélanie Calvat-Mathieu (kjent som Mélanie Calvat) var nesten femten år gammel. Begge var fra landsbyen Corps og begge var fattige og uvitende. Men de var forskjellige av karakter. Mens Maximin var løssluppen, lunefull og utadvent var Mélanie gretten, melankolsk og fåmælt. De to barna kjente knapt hverandre. Mélanie var fire år eldre og hadde vært i tjeneste siden hun var syv eller åtte år gammel. Etter å ha bodd i Quet-en-Beaumont, Sainte-Luce, og Saint-Michel hadde hun siden mars 1846 vært i tjeneste hos bonden Baptiste Pra i La Salette.

Maximin hadde vært i tjeneste hos Baptiste Pras nabo Pierre Selme siden mandag den 14. september 1846. Dagen før hadde Pierre Selme dratt til Corps for å leie en erstatter for sin faste gjeter, som var syk. Han spurte hjulmakeren Giraud om han midlertidig kunne leie hans sønn Maximin til å passe på hans fire kyr, og dette ble avtalt. Han møtte Mélanie første gang om kvelden torsdag den 17. september.

Mariaåpenbaringen i La Salette

Om morgenen den 19. september 1846 møttes de ved Mont-sous-les-Baisses med sine små flokker på fire kyr hver. Dette var rundt 1800 meter over havet og fem kilometer fra landsbyen La Salette. Rundt middagstid gjorde de som de hadde fått beskjed om av Pierre Selme, og etter ringingen av Angelusklokkene drev de kyrne ut av skogen og opp i en skråning til en kilde hvor dyrene kunne drikke, Fontaines des Bêtes. Deretter drev de dyrene opp dalen helt til elva Sézia, hvor det var mye gress. Der spiste de sitt spartanske måltid, og deretter falt de helt i strid med sine vaner i søvn på gresset et stykke fra hverandre.

Rundt 14.30 våknet Mélanie og vekket Maximin, og de klatret opp på platået. Da de så kyrne gresse fredelig i skråningen på fjellet Gargas, ble de beroliget og gikk ned igjen. Rundt klokken tre om ettermiddagen, i fullt sollys, fikk de to barna plutselig se en «vakker dame» i et strålende lys sittende på en steinblokk like ved. Barna beskrev henne senere som svært høy og vakker. Hun var kledd i et for barna merkelig kostyme, en lang, hvit kjole med ermer, full av perler, over skuldrene hadde hun et hvitt sjal med roser og på hodet hadde hun en slags tiara eller krone. Om halsen bar hun et kjede med et krusifiks med en hammer og en tang på hver side av en skinnende Kristusfigur. Det generelle inntrykket de fikk var at hun var laget av lys. Hun satt med hodet i hendene og gråt, og barna trodde først at det måtte være en ukjent nabokvinne som befant seg oppi fjellet.

Hun reiste seg fra steinen og tok et par skritt mot barna og sa: «Kom, mine barn, ikke vær redde. Jeg er her for å forkynne store nyheter for dere». Hun talte til dem vekselvis på fransk og patois og sa at dersom folk ikke vendte om fra sin syndige atferd og gjorde bot, måtte hun la sin sønn legge sin arm på dem – den var blitt så tung at hun ikke lenger kunne tøyle den. Hun fortsatte med å klage over at hun måtte be ustanselig til sin sønn for dem, men folk arbeidet fortsatt på søndager, skulket messen og misbrukte hennes sønns navn blasfemisk. Som straff for denne oppførselen ville det gå dem ille, blant annet ville det bli problemer med potetene allerede før jul. Men hvis de omvendte seg, lovet hun dem den guddommelige barmhjertighet. Hun oppfordret barna til å be regelmessig. «Dere må si bønnene godt, om kvelden og om morgenen, selv om dere bare sier et Fadervår og et Ave Maria hvis dere ikke kan bedre. Når dere kan bedre, si mer». Deretter ga hun hvert av barna en spesiell hemmelighet som den andre ikke hørte. Til slutt ga hun dem i oppdrag «å levere dette budskapet til hele hennes folk», og så forsvant hun.

Den gråtende Madonnaen i La Salette

Mens barna gikk hjemover nedover dalen, fortalte barna overalt hva de hadde opplevd. Da de kom hjem, ble det straks klart for bestemoren at det var Vår Frue de hadde sett. Dagen etter ble det som de hadde opplevd, skrevet ned. Deres historie skapte stor sensasjon, men meningene om den var delt. Mens sognepresten trodde på barna og fortalte om hendelsen i messen, mente derimot borgermesteren at de fór med løgn. Men de holdt trofast fast ved sin historie, og de gjentok den uendret utallige ganger både for pilegrimer, sivile og religiøse myndigheter.

Ulike klerikere spurte ut seerne og sendte rapporter til biskop Philibert de Bruillard av Grenoble (1825-52). Han forbød i oktober 1846 prestene å nevne hendelsen fra prekestolene. Men han kunne ikke forhindre at mennesker i store mengder dro innover i fjellet til stedet der den merkelige hendelsen hadde inntruffet – 60.000 innen et år var gått. Det ble fortalt om mange omvendelser og helbredelser der. Potetmangel var et faktum før jul, og en kilde begynte permanent å avgi vann.

Biskopen utnevnte snart sin generalvikar p. Rousselot, en av de beste teologene i området, som offisiell gransker av fenomenene. I løpet av granskningen gikk generalvikaren fra usikkerhet til tro, og han skulle komme til å bli en av de ivrigste og mest klarsynte forsvarerne av La Salette. Han så at alle utsagnene var sannferdige og overensstemmende med hverandre. Den antiklerikale pressens raseri stanset ikke biskopen, og i november 1847 nedsatte han en kommisjon for rettslig å undersøke troverdigheten i barnas påstander og den folkelige tolkning av dem. Han passet på å ta med noen motstandere blant presteskapet i bispedømmet.

Generalvikar p. Rousselot skrev rapporten, som fikk nærmest enstemmig oppslutning blant de andre prestene. Hans rapport med tittelen «Sannheten om hendelsene i La Salette» var adressert til pave Pius IX i august 1848. Kommisjonen konkluderte med at åpenbaringens ekthet burde innrømmes. Paven fant tid til å svare den 20. september, før revolusjonen brøt ut og sendte ham i eksil.

Åpenbaringene i La Salette

Biskop de Bruillard kunne ha kommet med sin konklusjon da, noe han hadde myndighet til og ønsket å gjøre. Men miraklene ble ikke bare latterliggjort av fritenkere, men det ble også stilt spørsmålstegn ved dem av de troende, og spesielt av klerikere. Det reiste seg en voldsom opposisjon mot fenomenet i bispedømmene Grenoble og Lyon. Biskop de Bruillard ble hindret i å offentliggjøre sin dom av sin metropolitt, kardinal de Bonald av Lyon, som gikk så langt som å støtte de prestene i Grenoble som hadde erklært seg som motstandere av åpenbaringenes ekthet.

Denne motstanden ble styrket etter den såkalte episoden i Ars. Sognepresten der, den hellige Johannes Maria Vianney (1786-1859), trodde opprinnelig på åpenbaringens ekthet. Den 24. og 25. september 1850 besøkte Maximin Ars, hvor han møtte p. Vianney. Dagen før hadde han prekt om La Salette, delt ut medaljer og oppfordret de troende til å dra dit på valfart, men etter møtet med Maximin trakk han tilbake sin tro på åpenbaringen. Først åtte år senere fikk han troen tilbake etter å ha mottatt to gunstbevisninger gjennom Vår Frue av Salettes forbønn. En annen helgen, den hellige Peter Julian Eymard (1811-1868), fant at det ble lagt alt for mye vekt på p. Vianneys vurdering, selv om han fortsatte å føle den største ærbødighet og hengivenhet for ham.

Offentlighetens nysgjerrighet og prestenes interesse fokuserte snart på de berømte hemmelighetene som barna hadde mottatt. Verken Mélanie eller Maximin fortalte noensinne den andre om hemmelighetene, og til tross for at alle midler ble brukt for å få dem til å røpe dem, holdt de helt tett om hemmelighetene i fem år. Barna svarte hele tiden: «Damen har forbudt oss å fortelle dem». På direkte spørsmål svarte Maximin at han heller ville dø enn å røpe hemmeligheten.

Vår Frue viser seg i La Salette

Da kardinalerkebiskop de Bonald av Lyon i mars 1851 ønsket å få vite hemmelighetene, argumenterte han med at han var «pavens rådgiver» og at han måtte få hemmelighetene slik at han kunne gi dem til den salige pave Pius IX (1846-78). Etter råd fra biskop de Bruillard gikk barna med på å skrive ned hemmelighetene. De skrev dem ned hver for seg, Maximin den 2. juli og Mélanie den 6. juli. Men Mélanie nektet kategorisk å gå med på at hemmeligheten ble sendt til paven via noen annen mellommann enn hennes egen biskop, Philibert de Bruillard. Derfor forseglet biskopen selv de to konvoluttene etter først å ha lest innholdet, og hans to utsendinger Rousselot og Gérin fikk audiens den 18. juli og ga egenhendig pave Pius IX de to konvoluttene.

P. Rousselot skrev et brev til sin biskop hvor han fortalte om audiensen. Paven brøt seglet på de tre brevene og leste dem. Han viste sterke følelser da han leste Mélanies brev. Han sa at han ville skrive et svar til biskop de Bruillard og be ham glemme de ubehagelighetene som var skapt av kardinalerkebiskopen av Lyon. Dagen etter erklærte rituskongregasjonens prefekt, kardinal Lambruschini, at Den hellige Far hadde fortalt ham om innholdet. Da verken paven eller kardinalen kunne finne noen feil i budskapet som var sendt til dem, oppmuntret pave Pius IX biskop de Bruillard til å anerkjenne de overnaturlige fakta i La Salette i kraft av sin kompetanse som stedets ordinarius. Deretter ble hemmelighetene lagt i arkivet, og paven offentliggjorde dem aldri.

Åpenbaringen ba ikke om at et hemmelig budskap skulle leveres til paven, slik senere spekulasjoner hevder. I likhet med den tredje hemmeligheten fra Fátima har hemmelighetene fra La Salette skapt mange kontroverser og ville spekulasjoner, og det er fortsatt mange som tror at den sanne hemmeligheten er alt for skremmende til å offentliggjøres.

Barna i 1846

Biskop de Bruillard trengte ikke å bli bedt om det han anså som en hellig plikt. Den 19. september 1851 offentliggjorde han et hyrdebrev i anledning femårsdagen for åpenbaringene. Biskopen erklærte at åpenbaringen hadde de kjennetegn som følger en ekte Maria-åpenbaring, og at de troende var berettiget til å tro på den. Han ga også eksplisitt tillatelse til en kult for Vår Frue av La Salette. Han ga de troende og presteskapet uttrykkelig forbud mot å tale eller skrive mot hendelsen, som etter biskopens godkjennelse krevde alles respekt.

Biskopens avgjørelse dempet motstanden, men den forsvant ikke helt. Til tross for denne fiendskapen publiserte biskopen den 1. mai 1852 et nytt hyrdebrev som annonserte byggingen av en kirke i La Salette og opprettelsen av et prestebrorskap for å ta seg av gudstjenesten og drive sjelesorg blant pilegrimene. Den 25. mai 1852 insisterte biskopen på å ri opp til fjellet, til tross for sin anstendige alder av 86 år, og til tross for det øsende regnværet klatret hele sogn opp dit i prosesjoner. Der ble grunnsteinen til en stor kirke høytidelig lagt ned på fjellet i La Salette og velsignet av biskop de Bruillard. Kirken ble fullført i 1865 og opphøyd til en basilika i 1879.

Av prestefellesskapet i tilknytning til helligdommen oppsto i 1852 en klosterorden, Misjonærene av Vår Frue av La Salette (Missionarii Dominae Nostrae a La Salette – MS), vanligvis kalt salettinerne. I 1891 erstattet sekularprester disse misjonærene, som ble drevet i eksil av forfølgende lover. Den 31. oktober 1941 erklærte det tyskinnsatte Vichy-regimet i Frankrike at alle de utviste ordensfolkene kunne vende tilbake til hjemlandet. Den 1. januar 1943 vendte Misjonærene av Vår Frue av La Salette tilbake til Det hellige fjellet, og moderhuset ble gitt tilbake til kongregasjonen.

Salettinerne har hatt betydning for Norge. Prefekt Bernard Bernard (1821-95), som var Nordpolmisjonens andre prefekt fra 1862 og som ledet Den katolske kirke i Norge fra 1869 til 1887, sluttet seg i 1880 til denne ordenen og bodde senere en tid i La Salette. Ni av ordenens franske prester virket i Norge på slutten av 1800-tallet. Og pater Jean Berthier (1840-1908), som stammet fra Grenoble-traktene og grunnla kongregasjonen Misjonærene av Den hellige familie (Congregatio Missionariorum a Sancta Familia – MSF), var selv salettiner og ble i La Salette inspirert til å stifte MSF. Denne kongregasjonen har siden 1932 hatt hovedansvaret for Den katolske kirke i Nord-Norge.

Biskop de Bruillard gikk av som biskop av Grenoble i oktober 1852 og ble etterfulgt av biskop Jacques-Marie-Achille Ginoulhiac (1806-75; biskop av Grenoble 1852-70). Han ble utnevnt den 9. desember 1852 og bispeviet den 1. mai 1853. Det falt på ham å konsolidere sin forgjengers arbeid. Det ble ikke lett, for motstanden mot åpenbaringene fikk ny energi da biskop de Bruillard gikk av. De benyttet seg av den nye biskopens liberale holdninger og publiserte en mengde nedrige artikler og pamfletter mot La Salette. En prest påsto til og med at den «vakre damen» var en ung kvinne ved navn Lamerlière som gikk omkring i fjellene og lot som hun var Jomfru Maria, noe som førte til en voldsomt omtalt rettssak for bakvaskelser.

Enda alvorligere var at et memorandum adressert til paven mot godkjennelsen i 1851 ble offentliggjort i Grenoble. Pave Pius IX ba da inntrengende biskop Ginoulhiac om å gripe inn. Biskop Ginoulhiac undersøkte da dokumentene nøye, og i et hyrdebrev av 4. november 1854 ikke bare fordømte han memorandumet, men han fornyet sin forgjengers doktrinære bedømmelse, denne gangen på en mer eksplisitt og definitiv måte. Den 8. desember samme år dro han til Roma for å høre paven proklamere dogmet om Jomfru Marias uplettede unnfangelse.

Ingen av de to barneseerne levde spesielt hellige eller religiøse liv etter åpenbaringen. Maximin ble født den 27. august 1835 i en fattig familie i Corps i Matheysine. Hans far var hjulmaker, men han tjente ikke mye, for han drakk for mye, og hans mor døde da Maximin bare var ett år gammel. Han fikk ingen utdannelse, verken skole eller katekisme.

Hendelsen den 19. september 1846 forandret hans liv fullstendig. Fra midten av oktober ble han sendt på skole hos Forsynets søstre for å lære å lese og skrive. Når han gikk forbi på gåten, pleide folk å si: «Der er den salige Jomfruens lille gutt». Det varte ikke lenge før både han og Mélanie ble tatt inn som kostelever på skolen, og de bodde der i fire år. Det var ikke før i mai 1848 de kunne motta sin første hellige kommunion sammen. Superioren, sr. Sainte-Thècle, var klok nok til å holde dem ute av veien så mye som mulig, men hun kunne ikke forhindre at pilegrimer og andre hele tiden kom av nysgjerrighet for å forstyrre dem.

Maximin gjentok alltid sin beretning med det samme alvor, og hans svar på spørsmålene som ble avfyrt mot ham var alltid overraskende, klare og presise. En prest erklærte kategorisk: «Du er en liten løgner, jeg tror ikke på deg». Maximin svarte: «Hva har det med meg å gjøre? Min oppgave er å fortelle deg, ikke få deg til å tro». «Jeg tror ikke at du har noen hemmelighet». «Men, Monsieur, hvorfor har du da kommet den lange veien for å spørre meg?» «Er du ikke lei av å gjenta det samme hver eneste dag?» «Og du, Monsieur l’Abbé, blir du lei av å lese messe hver eneste dag?»

I februar 1849 døde Maximins far og den unge gutten var foreldreløs. Livet i klostret begynte å tære på ham, og etter at han hadde rømt tre ganger, plasserte søstrene ham våren 1850 hos hans verge. I begynnelsen av september ble han ønsket velkommen av en rik greve, som gikk så langt som å tilby ham et slott hvis han ville avsløre hemmeligheten. Senere innrømmet Maximin: «Jeg var på nippet til å gi etter og avsløre hemmeligheten, da hukommelsen plutselig sviktet meg og jeg fikk ikke frem et ord. Jeg forsto min synd gjennom denne advarselen fra Den salige jomfru. Han vendte tilbake til La Salette til den 19. september, og han kom ut for noen merkelige mennesker på fjellet den dagen.

Baron de Richemont (d. 1853) var en eventyrer som ga seg ut for å være kong Ludvig XVII, som hadde klart å flykte fra fengselet. Ludvig XVII (1793-95) var sønn av kong Ludvig XVI (1774-1793) og Marie Antoinette og døde i fangenskap ti år gammel. Tilhengerne av baronen var overbevist om at han var nevnt ved navn i seerens hemmelighet, og de hadde snakket med Maximin i 1848 og vist ham pretendentens portrett. Men Maximin svarte ganske enkelt at han aldri hadde hørt om verken Ludvig XVII eller Ludvig XVIII (konge 1814-24, selv om han daterte sin regjeringstid fra 1795), bare om kong Ludvig Filip (Louis-Philippe) (1773-1850; konge 1830-48). Dette var før februarrevolusjonen i 1848 som styrtet kong Ludvig Filip, Frankrikes siste konge.

På denne 19. september 1850 møtte baronens tilhengere den femtenårige Maximin på fjellet og foreslo å ta ham med til Ars for å konsultere «helgenen som er i stand til å lese en persons samvittighet». Da biskop de Bruillard fikk høre om dette, forbød han Maximin klokelig nok å reise utenfor hans bispedømme, men dette forbudet ble ignorert. Dette møtet førte som vi har hørt til at Curé d'Ars mistet troen på åpenbaringen. Da det var snakk om Maximins kall, rådet han seeren to ganger til å vende tilbake til sitt bispedømme Grenoble.

På veien tilbake stanset Maximin og hans medreisende i maristenes novisiat i Lyon, hvor p. Eymard var mer enn villig til å motta Maximin, men på den betingelse at biskopen av Grenoble ga sin tillatelse. P. Eymard kjente Maximin svært godt, «enten direkte eller gjennom deres felles venn, M. Dausse, fulgte, observerte og holdt han konstant kontakten med ham uten noensinne å oppdage noe som fikk ham til å tvile på realiteten i faktaene om La Salette».1

Fulgt av sine «survivantist»-venner møtte Maximin deretter den berømte (og falske) baron de Richemont, som han kjente igjen fordi han allerede hadde sett hans portrett. Han fortalte bare sin vanlige beretning, og mer ble det ikke ut av det, men senere ser vi Maximin på en mystisk måte bli trukket mot rojalistiske kretser, uten noensinne å avsløre noe av hemmeligheten, men gjennom sin holdning lot han det bli forstått at Himmelen var interessert i restaurasjonen av det aller kristeligste monarki.

Etter at gruppen vendte tilbake fra Ars, begynte Maximin på gutteseminaret Rondeau i Grenoble. Hans lærere forsto raskt at hans ustabile karakter gjorde ham uegnet for prestedømmet. Det var fra seminaret han ble hentet til bispepalasset for å skrive ned hemmeligheten der. Etter å ha tilbrakt enda et år i et annet gutteseminar i bispedømmet ble han betrodd til den hellige presten abbé Champon, sogneprest i Seyssins. Der ble han i tre år mens han fortsatte sine studier mot alle odds.

I 1856 betrodde abbé Champon sin elev til en av sine brødre, en jesuitt og filosofilærer i seminaret i Dax i les Landes, midlertidig flyttet til Aire-sur-l'Adour. Han var fortsatt et stort barn, savnet Dauphiné og hadde en voksende følelse av at han ikke passet til å bli prest. Han vendte til slutt hjem i 1858, og der fikk han først arbeid i hjemmet til skatteinnkreveren i La Tronche, deretter arbeidet han som mekaniker før han flyttet til Paris, hvor han vandret fra sted til sted i flere måneder med tom lommebok og et sørgende hjerte. Han ble forsøkt lokket til et utsvevende liv av dårlige venner, men han gjennomskuet alltid deres intriger og hans hjerte forble rent gjennom den spesielle beskyttelsen fra hans «dame», og han tok ofte tilflukt ved hennes føtter i kirken Saint-Sulpice.

En familie av pensjonerte handelsmenn, familien Jourdain, forbarmet seg over den stakkars rotløse unge mannen og adopterte ham i 1861. Han bodde hos dem i tre år og fulgte kurs ved det medisinske fakultetet for bedre å kunne ta seg av de fattige syke. Andre velgjørere hadde også omsorg for ham, nemlig den spanske Comte de Penlaver og Marquise de Pignerolles. Markisen tilbød ham en stor sum penger hvis han ville dra til Frohsdorf i Østerrike for å møte Comte de Chambord, legitim pretendent til den franske tronen.

Fra Wien reiste Maximin videre til Roma, hvor han vervet seg som leiesoldat i pavens tjeneste for å beskytte hans stat. I den anledning fikk han hjelp av kardinal de Villecourt, tidligere biskop av La Rochelle og en nær venn av pave Pius IX, som ga ham de nødvendige pengene for å verve seg, men på den betingelse at han ikke avslørte sin identitet. Blant leiesoldatene var en fremtidig jesuitt, Henri le Chauff fra Kerguenec, som hadde merket seg denne mannen ved kveldsbønnen som ba så inderlig og så med slik hengivenhet på statuen av Jomfru Maria. Han gjennomskuet lett hans anonymitet og ble hans venn. Men seks måneder senere forlot Maximin leietroppene og vendte tilbake til Frankrike, hvor han sluttet seg til sine adoptivforeldre igjen, med tommere lommer enn noensinne.

I 1868 vendte han tilbake til sin hjemlandsby Corps for godt, og der sluttet familien Jourdain seg til ham to år senere. Han nektet å gifte seg: «Når man har sett Den salige Jomfru, er det ikke mulig å bli knyttet til noen på denne jord». Han ønsket å praktisere et yrke for å kunne tjene til sitt opphold «i sitt ansikts sved». Det var disse årene med generell fattigdom og sult som fikk ham til den sørgelige spritproduksjonen som skaffet ham like mye bråk som vanære. Igjen var han offer dor sin egen naivitet, dyktig utnyttet av en skurk. Hans eneste trøst var å gå opp på fjellet, spesielt på årsdagen for åpenbaringen.

I desember 1871 dukket det opp en bok i bokhandlene med tittelen «La Salettes hemmeligheter og deres betydning. De seneste åpenbaringene av fremtidige hendelser». Forfatteren, en M. Girard, hvis intensjoner på andre måter var prisverdige, hevdet å avsløre teksten i Maximins hemmelighet, det vil si det første utkastet, dekket av blekkflekker, som seeren var tvunget til å skrive på nytt. Maximin var ikke sen med å svare, og påpekte at han hadde brent det første utkastet i nærvær av biskopen, kannik de Taxis og M. Dausse.

Maximins helse ble stadig svakere. Den 4. november 1874 foretok han sin siste pilegrimsferd til La Salette. Han fortalte for siste gang sin beretning om åpenbaringen og holdt publikum trollbundet i over en time. Deretter vendte han tilbake til det fattigslige huset i Corps hvor han var blitt født for å forberede seg på døden med fromheten til det barnet han alltid hadde vært. To fromme kvinner, sr. Sainte-Thècle og Madame Jourdain, var ved hans side.

Mandag den 1. mars 1875 følte han at slutten nærmet seg og ba om sakramentene. Han svarte fromt på bønnene for de døende og mottok kommunionen. Han hadde vanskeligheter med å svelge hostien og ba om litt vann fra La Salette. Han fikk noen dråper, og deretter døde han svært stillferdig, bare 39 år gammel. Han offentliggjorde aldri sin hemmelighet, men kardinal Antonelli ga en kopi av hans hemmelighet i brevet til pave Pius IX til grevinnen av Clermont-Tonnerre. Den ble publisert av A. Peladin i «Annales du Surnaturel» i 1888.

Mélanie ble født den 7. november 1831 i Corps i Frankrike. Hun var den fjerde av ti søsken. Fra hun var syv eller åtte år gammel måtte hun ut og arbeide. Etter å ha bodd i Quet-en-Beaumont, Sainte-Luce, og Saint-Michel hadde hun fra mars 1846 vært i tjeneste hos bonden Baptiste Pra i Ablandins i La Salette. Hun arbeidet med å passe hans kyr. Etter at Baptiste Pras nabo Pierre Selme leide inn unge Maximin for å midlertidig erstatte sin syke gjeter, møttes de to for første gang den 17. september 1846, og den 19. september fikk de sammen se Maria i La Salette.

Få uker etter åpenbaringen sørget biskop de Bruillard av Grenoble for at Mélanie og Maximin ble tatt opp ved skolen som ble drevet av Forsynets søstre i Corps. Der ble det værende i fire år. Den 10. oktober 1850 trådte Mélanie inn som postulant i den samme ordenen i deres kloster i Corenc. Hun mottok drakten i 1851 med navnet søster Maria av Korset. Hun var til oppbyggelse for kommuniteten, men hun hadde en lidenskap for å lese mystiske bøker og åpenbaringer av varierende autentisitet. Hun levde også i en atmosfære av alt for salvelsesfull beundring: besøkende flokket seg til klosteret, prester og legfolk lyttet til hvert ord fra hennes munn og samlet sem for å spre dem utenlands. Hennes novisemester var fengslet av henne, opphøyet henne og oppmuntret til fortrolighet når det var hennes oppgave å holde henne i skyggen.

I et år eller to led Mélanie fra spektakulære angrep fra djevelen, som kastet henne i bakken, gjorde henne døv og stum, styrtet henne ut i desperasjon og noen ganger tok form av skremmende dyr. Da tiden for hennes løfteavleggelse nærmet seg, mente biskop de Bruillards etterfølger, biskop Ginoulhiac, at det var best å utsette løftene, noe han forklarte i et hyrdebrev til sine prester den 4. november 1854. Men Mélanie nektet å akseptere ett års prøvetid.

Resultatet var at biskop Newsham av Hexham i Nord-England spurte biskopen av Grenoble om han kunne ta henne med seg, til beste for engelsk katolisisme. Biskopen av Grenoble aksepterte med lettelse, og det samme gjorde Mélanie.

Men hun skuffet snart forventningene til den engelske biskopen, som snart mistet interessen for henne. Deretter finner vi henne i karmelittklosteret i Darlington. Det finnes flere versjoner om hennes inntreden, men karmelittene sier at hun ble ønsket velkommen og tatt inn i klosteret for å bli sett etter. Hun viste et ønske om å bli værende, og med stor pomp og prakt mottok hun drakten den 23. februar 1855. Men med den begrunnelsen at hun hadde et oppdrag å utføre på vegne av Jomfru Maria, nektet hun å avlegge løftene. Men da ble hun ifølge sin versjon tvunget av sine overordnede til å avlegge sine midlertidige løfter i 1856, men innvendig avla hun ikke løfte om klausur.

Da hun ønsket å reise i 1860, ble det gjort forsøk på å hindre henne, og hun kastet da brev over muren til klausuren for å la det bli kjent at hun var innesperret. I håp om å unngå skandale fikk biskop Hogarth henne brakt tilbake til Marseille, hvor hun ankom den 28. september 1860. Hun ble ønsket velkommen av noen venner som betrodde henne til veiledning av jesuittpateren Calage, som syntes synd på henne og fikk henne løst fra sine midlertidige løfter. Hun ble tatt inn som losjerende i moderhuset til Medlidenhetsordenen under navnet søster Zénaïde. Der ønsket hun å bli ikledd den drakten som hun hevdet var vist henne av Jomfru Maria, men hun måtte adlyde ordenens grunnleggerske som fikk henne til å bære samme drakt som hennes døtre.

Etter misjoner for ordenen i Kefalonia og Korfu vendte hun tilbake til Marseille i 1862. Etter et mislykket forsøk på å tre inn i karmelittklosteret i Marseille, ble hun gitt tillatelse til å avlegge løfter i Medfølelsesordenen, på den betingelse at hun ikke avslørte sin identitet til utenverdenen. Men hun brøt med denne ordren, og superioren, som behandlet henne som en heks og en forræder, tvang henne til å forlate kongregasjonen, drakten og Marseille i 1867. Hun tilbrakte deretter noen dager i Corps og La Salette.

En italiensk prelat, biskop Petagna av Castellammare ved Napoli, som hun hadde kjent da hun var i Marseille, fattet interesse for henne og installerte henne i juli 1867 i Palazzo Ruffo i Castellammare sammen med en søster fra Medlidenhetsordenen. Hun forsøkte å grunnlegge Ordenen av Sønner av Guds Mor i utkanten av den regulære grunnleggelsen i 1852 av Misjonærene av La Salette, men i henhold til den regelen hun hevdet å ha mottatt fra Jomfru Maria i 1846. Mélanie begynte å komme med sine egne profetier og mystiske dogmer og prøvde uten hell å skaffe seg en personlig tilhengerskare.

Mélanie Calvat hadde raskt blitt en kontroversiell skikkelse. Biskop Philibert de Bruillard av Grenoble ble gjentatte ganger satt i forlegenhet mens han prøvde å forsvare Mélanie. Han fant henne «egenrådig» og trassig mot autoritet. Senere ble hennes rykte skadet av sladderaktige frimurere som angrep hennes troverdighet ved å lytte til bourbonske rojalister. Hun kom med forutsigelser om kommende kriger mellom stormaktene som ville bryte ut på 1860-tallet.

Biskop Ginoulhiac av Grenoble ble tvunget til å erklære offentlig den 19. september 1855: «Gjeterbarnas oppgave er avsluttet, mens Kirkens oppgave begynner nå. De kan flytte og bli spredt i verden, ja selv troløse mot den store nåde de mottok, men åpenbaringen av Maria vil ikke av den grunn bli rystet, for den er sikker og ingenting som kommer etterpå kan handle mot den». Han gjorde dette for å få slutt på Mélanies pretensjoner om videre og fortsatte åpenbaringer. Biskopen gjorde det klart at kirkens godkjennelse bare gjaldt den originale åpenbaringen fra 1846 og ikke for noen senere påstander.

Etter Første Vatikankonsil (1869-70) sa Mélanie i 1873 at Vår Frue hadde betrodd henne at «Roma vil miste troen og bli sete for Antikrist». Etter dette advarte Kirken henne privat og bannlyste dette nye budskapet og forbød katolikker å reflektere over det eller diskutere det. I de nylig offentliggjorte originalkopiene av hemmelighetene er det klart at denne linjen ikke sto i de originale hemmelighetene som ble sendt til pave Pius IX i 1851.

Hun ble innkalt til Roma i 1879, anklaget av biskop Fava av Grenoble og (hevdet hun) av pave Leo XIII (1878-1903). Hun forlot Roma uten å vinne sin sak, men ikke uten å ha skrevet en ny versjon av den berømte hemmeligheten.

I 1878 skrev Mélanie dette forbudte nye budskapet fra 1873 som hennes originale «hemmelighet fra 1846. Mélanies fikk selv trykt en brosjyre i Lecce i Italia med hemmeligheten i 33 kapitler i anledning 33-årsdagen for den opprinnelige åpenbaringen, den 15. november 1879, under tittelen «Åpenbaringen av Den salige Jomfru på fjellet La Salette». Hun fikk imprimatur av biskop Zola av Lecce. Vatikanet satte straks brosjyren på indeks over forbudte bøker.

I 1880 anmeldte biskopen av Troyes denne brosjyren med imprimatur fra Lecce til Det hellige Officium i Roma (Inkvisisjonen). Kardinal Caterini, sekretær for Kongregasjonen av Det hellige Officium, skrev offentlig til ham, biskopen av Castellammare og de andre medlemmene av hierarkiet at «Det hellige Officium er mishaget av publiseringen av denne boken. Dets uttrykte vilje er at hver kopi som er satt i sirkulasjon, må i så stor grad som mulig bli trukket tilbake fra de troendes hender».

Deretter fulgte det en livlig kontrovers som handlet om den hemmeligheten som ble publisert i 1879, var identisk med den som ble sendt til pave Pius IX i 1851, eller om den i sin andre form var et rent produkt av fantasien. Kloke og forsiktige personer støttet det siste synet, og de ble overtalt til at det måtte skjelnes mellom de to Mélanier, mellom den uskyldige og enkle seeren fra 1846 og den visjonære kvinnen fra 1879, hvis sinn var ødelagt av å ha lest apokalyptiske bøker og biografier om illuminati. Ettersom Roma ikke kom med noen uttalelse, fortsatte striden. De fleste forsvarerne av teksten fra 1879 ble sensurert av sine biskoper.

Mélanie i sin ordens drakt i 1887

Etter at hun vendte tilbake til Italia fra en lang reise, døde hennes beskytter, biskop Petagna, og kommuniteten ble oppløst. Rundt 1885 vendte hun tilbake til Frankrike for å ta seg av sin syke mor der.

Hun fulgte sin drøm om å foreta en grunnleggelse i Frankrike, utstyrt med en arv etterlatt henne av abbé Ronjon og med støtte fra kannik de Brandt. Hun engasjerte seg i en hektisk med fruktløs aktivitet. Hun ble innblandet i en rettslig sak med biskopen av Chalon som bestred gyldigheten av arven fra Ronjon. Denne rettsaken med alle sine følger fortsatte til 1895, og hun tapte.

Tilbake i Italia i 1895, først i Messina og deretter i Moncalien, forlot hun Italia i 1899 etter insistering fra abbé Combe, som var forelsket i henne. Hun vendte tilbake til Frankrike og endret sin adresse tre ganger. Den 18. september 1902 dro hun til La Salette for å tilbringe 56-årsdagen for åpenbaringen der.

Stormfulle relasjoner til denne presten dikk henne til å flykte til Italia igjen i 1904. Da hun dro, hadde de et oppgjør, Han var nå overbeist om at hun er utsatt for en illusjon og at hun ikke ser «alt i Gud». Hun ser nå at hennes tidligere skriftefar og beskytter ønsket å fravriste henne alle hemmeligheter, og at han manglet intelligens og ydmykhet i ønsket om å tolke Guds vilje for henne.

Mélanie Calvats omflakkende liv endte i Altamura i Italia, hvor hun ble funnet død i ditt hus den 15. desember 1904. Hun ble gravlagt under en marmorsøyle med et basrelieff av Jomfruen som eskorterte gjeterjenta inn i himmelen. Helt til sin død holdt hun fast ved hele sin opprinnelige historie, en versjon som hun gjentok på Det hellige fjell da hun besøkte det for siste gang den 28. juli 1903.

Den hellige Hannibal Maria Di Francia (1851-1927) og Mélanie Calvat

Den hellige Hannibal Maria di Francia (1851-1927) møtte og samarbeidet med Mélanie Calvat, mystikeren av La Salette, som bidro til å inspirere ham til den 19. mars 1887 å grunnlegge kvinneordenen «Døtrene av den guddommelige iver» (Filiarum a Divino Zelo – FDZ), og ti år senere, den 16. mai 1897 de såkalte rogasjonistene (Congregatio Rogationistarum a Corde Iesu – RCI/RCJ). Disse to kongregasjonene er nå utbredt over hele verden. Han ble helligkåret den 16. mai 2004 av pave Johannes Paul II (1978-2005).

I 1901 publiserte abbé Gilbert Combe sin versjon av Mélanies forbudte «hemmelighet» fra 1873 under tittelen «Det store kuppet og dets trolige datoer», som var anti Bonaparte og pro Bourbon. Denne boken ble også straks satt på indeks. I 1906 ga abbé Combe ut en ny bok om 1873-hemmeligheten med tittelen «Mélanies hemmelighet og den aktuelle krisen», og den ble også straks satt på indeks.

Disse handlingene fra Kirken forårsaket en god del forvirring i katolske sinn, slik at Kirken var nødt til å gjøre det klart at det opprinnelige budskapet som ble betrodd Maximin og Mélanie i 1846, fortsatt var godkjent, og at det bare var de senere budskapene, og spesielt budskapet fra 1873 som sa at «Roma vil miste troen og bli sete for Antikrist», som var bannlyst. I oktober 1912 kom den pavelige husteologen Albert Lepidi O.P. med en offentlig erklæring som svar på et spørsmål fra kardinal Luçon (1842-1930), hvor han stadfestet at det opprinnelige budskapet fra 1846 forble godkjent.

Under pontifikatet til pave Benedikt XV (1914-22) ble Kirken igjen nødt til å ta opp spørsmålet. Benedikt XV utstedte et Admonitum (formell pavelig advarsel) som rettet seg mot de mange forskjellige versjonene av 1873-hemmeligheten «i alle dens ulike former» og forbød de troende og presteskapet å undersøke eller diskutere dem uten tillatelse fra sin biskop. Denne Admonitum slo videre fast at Kirkens forbud utstedt i 1879 under pave Leo XIII (1878-1903) fortsatt var bindende.

Helt fra begynnelsen ble budskapet fra 1873 utnyttet av antiklerikale og frimurere til å angripe katolikker. I 1916 publiserte en dr. Gremillion fra Montpellier i Frankrike en kommentar til teksten fra 1873 under pseudonymet Maraive, og denne ble straks satt på indeks.

I 1923 utga en gruppe som kalte seg «Selskapet av St. Augustin» ut Gremillions kommentar fra 1916 på nytt. Gremillion distribuerte tusen kopier av denne utgaven med en antiklerikal pamflett limt inn i den. Dette verket ble også satt på indeks. Den enorme forvirringen som ble spredt med overlegg av anti-katolikker skapte en reaksjon dom fikk La Salette til å miste sin prakt og falle tilbake i glemselen som et mindre katolsk valfartssted.

Den upassende oppførselen til Mélanie Calvet skulle gjentas av Mariavittene som sendte en delegasjon til den hellige pave Pius X (1903-14) og krevde at han underkastet seg dem, noe som førte til deres ekskommunikasjon og skisma.

I 1950 hevdet den franske presten Michel Colin (d. 1974) å motta åpenbaringer og at han fortsatte og oppfylte Mélanies budskap fra 1873. Deretter erklærte pave Pius XII (1939-58) ham offentlig og med navns nevnelse som en vitandus ekskommunisert (det vil si en som måtte unngås). Colin hevdet å ha blitt gjort til pave (ennå mens Pius XII levde) som «pave Klemens XV», og i 1963 grunnla han den ultraliberale og ultramodernistiske «Den fornyede Kristi kirke» eller «Magnificat-kirken», basert først i Lyon, deretter i St. Jovite i Quebec i Canada. Disse «Colinittene» har senere desintegrert i flere fraksjoner, med en etterfølger-«pave» i Frankrike.

En annen og større fraksjon ledes av Jean-Gaston Tremblay, en av Colins disipler, som erklærte seg selv opphøyd til pave ved åpenbaring i 1968, ennå før Colin var død og som kaller seg selv «pave Johannes Gregor XVII». Han er nå basert i St. Jovite som leder for «Magnificat-ordenen» og «Apostlene av De siste dager». Mélanie Calvets «hemmelighet» fra 1873, som krevde opprettelsen av disse «Apostlene av De siste dager», er sentral i hans fordringer og misjon.

Kulten for Vår Frue av La Salette ble svekket sent på 1800-tallet på grunn av Sr. Mélanies stadig mer ekstravagante og heterodokse påstander. Hennes senere publisering av den angivelige hemmeligheten ble satt på indeksen over forbudte bøker. Men situasjonen er klarere etter at patrene René Laurentin og Michel Corteville har publisert hemmeligheten de fant i Vatikanets arkiver.2

René Laurentin og Michel Corteville skrev denne boken for å sammenfatte og popularisere en annen bok skrevet i 2000, en avhandling på mer enn tusen sider, av p. Michel Corteville.3 Det var p. Corteville som i oktober 1999 oppdaget de opprinnelige hemmelighetene som ble gitt til pave Pius IX i 1851, begravd i Vatikanets arkiver i mer enn et århundre. Avhandlingen var skrevet for å forsvare hemmelighetenes guddommelige autentisitet.

Maximins hemmelighet

Maximin skrev ned sin hemmelighet i bispepalasset om kvelden den 3. juli 1851 foran biskop de Bruillards menn. Han ble bedt om å skrive den ned på nytt på grunn av blekkflekker på det første utkastet, som deretter ble brent. M. Dausse ga konvolutten til biskop de Bruillard, som leste budskapet og forseglet brevet. Den forseglede konvolutten ble kontrasignert av to vitner klokken syv om kvelden.

I p. Cortevilles avhandling er hemmelighetene gjengitt ord for ord, med Maximins tegnsetting og stavefeil, men i den populariserte boken er feil rettet opp og teksten gjort mer leselig.

Le 19 septembre 1846, nous avons vu une belle Dame. Nous n'avons jamais dit que cette dame fut la Sainte Vierge mais nous avons toujours dit que c'était une belle Dame.

Je ne sais pas si c'est la Sainte Vierge ou une autre personne. Moi, je crois aujourd'hui que c'est la sainte Vierge.

Voila ce que cette Dame m'a dit:

"Si mon peuple continue, ce que je vais vous dire arrivera plus tôt , s'il change un peu, ce sera un peu plus tard.

La France a corrompu l'univers, un jour elle sera punie. La foi s'éteindra dans la France: trois parties de la France ne pratiqueront plus de religion, ou presque plus, 1'autre la pratiquera sans bien la pratiquer. Puis, après [cela], les nations se convertiront, la foi se rallumera partout.

Une grande contrée dans le nord de l'Europe, aujourd 'hui protestante, se convertira: par l'appui de cette contrée toutes les autres contrées du monde se convertiront.

Avant que tout cela arrive, de grands troubles arriveront, dans l'Eglise, et partout. Puis, après [cela], notre Saint-Père le pape sera persecuté. Son successeur sera un pontife que personne [n'] attend.

Puis après [cela], une grande paix arrivera, mais elle ne durera pas longtemps. Un monstre viendra la troubler.

Tout ce que je vous dis là arrivera dans l'autre siècle, [au] plus tard aux deux millle ans."

Maximin Giraud

(Elle [m'] a dit de le dire quelque temps avant).

Mon très Saint Père, votre sainte bénédiction à une de vos brebis,

Grenoble, le 3 juillet 1851.

Maximins hemmelighet av 1851

Den 19. september 1846 så vi en vakker Dame. Vi sa aldri at denne damen var Jomfru Maria, men vi sa alltid at det var en vakker dame.

Jeg vet ikke om det er Jomfru Maria eller en annen person. Jeg tror i dag at det er Jomfru Maria.

Her er hva denne damen sa til meg:

«Hvis mitt folk fortsetter, vil det som jeg skal si til deg skje tidligere, hvis det forandrer seg litt, vil det skje litt senere.

Frankrike har korrumpert universet, en dag vil det bli straffet. Troen vil dø ut i Frankrike: ¾ av Frankrike vil ikke praktisere sin religion lenger, eller nesten ikke lenger, den andre delen vil praktisere den uten virkelig å praktisere den. Etter det vil nasjoner omvende seg, troen vil bli tent på nytt overalt. Et stort land, nå protestantisk, i Nord-Europa, vil bli omvendt, og med støtte fra dette landet vil alle de andre nasjonene i verden bli omvendt.

Før alt dette skjer, vil det bli stor uro, i Kirken og overalt. Etter det vil vår Hellige Far paven bli forfulgt. Hans etterfølger vil bli en pave som ingen venter.

Etter det vil det komme en stor fred, men den vil ikke vare lenge. Et monster vil komme for å ødelegge den.

Alt det jeg forteller deg her, vil skje i det andre århundret, senest i år 2000.»

Maximin Giraud

(Hun ba meg fortelle det en tid før.)

Min Helligste Far, din hellige velsignelse til et av dine får.

Grenoble, den 3. juli 1851.

Mélanies hemmelighet

Mélanie skrev ned sin hemmelighet første gang den 3. juli 1851 hos Forsynets søstre i Corenc. Hun forseglet konvolutten klokken ti om formiddagen, og den ble brakt til biskopens hus. Men dagen etter sa hun at hun ikke uttrykt seg godt om ulykkene som ville skje med de to byene (Paris og Marseille), det så ut som det ville skje samtidig, men det ville skje etter hverandre. Kannik Rousselot lot henne skrive ned hemmeligheten på nytt den 6. juli, og deretter førte ingeniør Dausse henne til biskopens hus, hvor biskop de Bruillard leste dokumentet før han forseglet det.4

J.M.J.

secret que m'a donné la Sainte Vierge sur la Montagne de la Salette le 19 septembre 1846

Secr[e]t

Mélanie, je vais vous dire quelque chose que vous ne direz à personne:

Le temps de la colère de Dieu est arrivé!

Si, lorsque vous aurez dit aux peuples ce que je vous ai dit tout à 1'heure, et ce que je vous dirai de dire encore, si, après cela, ils ne se convertissent pas, (si on ne fait pas pénitence, et si on ne cesse de travailler le dimanche, et si on continue de blasphémer le Saint Nom de Dieu), en un mot, si la face de la terre ne change pas, Dieu va se venger contre le peuple ingrat et esclave du démon.

Mon Fils va faire éclater sa puissance! Paris, cette ville souillée de toutes sortes de crimes, périra infailliblement. Marseille sera détruite en peu de temps. Lorsque ces choses arriveront, le désordre sera complet sur la terre. Le monde s'abandonnera à ses passions impies.

Le pape sera persecuté de toutes parts: on lui tirera dessus, on voudra le mettre à mort, mais on ne lui pourra rien, le Vicaire de Dieu triomphera encore cette fois[-là].

Les prêtres et les religieuses, et les vrais serviteurs de mon Fils seront persécutés, et plusieurs mourront pour la foi de Jésus-Christ.

Une famine règnera en même temps.

Après que toutes ces choses seront arrivées, beaucoup de personnes reconnaîtront la main de Dieu sur elles, se convertiront, et feront pénitence de leur péchés.

Un grand roi montera sur le trône, et règnera pendant quelques années. La religion refleurira et s'étendra par toute la terre et la fertilité sera grande, le monde content de ne manquer de rien recommencera ses désordres, abandonnera Dieu, et se livrera à ses passions criminelles.

[Parmi] les ministres de Dieu, et les Epouses de Jésus-Christ, il y en a qui se livreront au désordre, et c'est ce qu’il y aura de [plus] terrible.

Enfin, un enfer règnera sur la terre. Ce sera alors que l’Antéchrist naîtra d'une religieuse: mais malheur à elle! Beaucoup de personnes croiront à lui, parce qu'il se dira venu du ciel, malheur à ceux qui le croiront!

Le temps n'est pas éloigné, il ne se passera pas deux fois 50 ans.

Mon enfant, vous ne direz pas ce que je viens de vous dire. (Vous ne le direz à personne, vous ne direz pas si vous devez le dire un jour, vous ne direz pas ce que cela regarde), enfin vous ne direz plus rien jusqu’à ce que je vous dise de le dire!

Je prie Notre Saint Père le Pape de me donner sa sainte bénédiction.

Mélanie Mathieu, bergère de La Salette

Grenoble 6 juillet 1851

J.M.J.+

Mélanies hemmelighet av 1851

J.M.J.

Hemmelighet som Jomfru Maria ga meg på fjellet La Salette den 19. september 1846.

Hemmelighet.

Mélanie, jeg vil si deg noe som du ikke skal si til noen:

Tiden for Guds vrede har kommet!

Hvis, når du har sagt til folket det jeg har sagt til deg så langt, og det jeg fortsatt vil si til deg, hvis de etter det ikke omvender seg, (hvis de ikke gjør bot og de ikke slutter å arbeide på søndag, og hvis de fortsetter å bruke Guds hellige navn blasfemisk), med andre ord hvis jordens utseende ikke forandres, vil Gud hevne seg på det utakknemlige folket og demonens slave.

Min sønn vil manifestere sin makt! Paris, denne byen plettet av alle slags forbrytelser, vil med sikkerhet bli ødelagt. Marseille vil bli ødelagt om en liten stund. Når disse tingene skjer, vil kaoset bli fullstendig på jorden, verden vil bli oppgitt til sine gudløse lyster.

Paven vil bli forfulgt fra alle sider, de vil skyte mot ham, de vil drepe ham, men ingen vil være i stand til å gjøre det, Guds vikar vil triumfere igjen denne gangen.

Prestene og søstrene og Min Sønns trofaste tjenere vil bli forfulgt, og mange vil dø for troen på Jesus Kristus.

En hungersnød vil herske på samme tid.

Etter at alt dette har skjedd, vil mange gjenkjenne Guds hånd på dem, de vil omvende seg og gjøre bot for sine synder.

En stor konge vil sette seg på tronen og vil regjere noen få år. Religionen vil blomstre på nytt og spre seg over hele verden, og det vil bli stor overflod, verden, glad over ikke å mangle noen ting, vil nok en gang havne i kaos, vil gi opp Gud og vil ha en tendens til sine kriminelle lidenskaper.

[Blant] Guds tjenere og Jesu Kristi bruder vil det være noen som farer vill, og det vil bli det frykteligste.

Til slutt vil helvete herske på jorden. Det er da Antikrist vil bli født av en søster, men ve henne! Mange vil tro på ham, fordi han vil hevde å komme fra himmelen, ve dem som tror på ham!

Den tiden er ikke langt unna, det vil ikke gå to ganger femti år.

Mitt barn, du skal ikke si til noen det jeg akkurat har fortalt deg. (Du skal ikke si det til noen, du vil ikke si det hvis du må si det en dag, du vil ikke si hva det handler om), til slutt vil du ikke si noe mer før jeg ber deg om å si det!

Jeg ber til Vår Hellige Far om å gi meg hans hellige velsignelse.

Mélanie Mathieu, hyrdinne av La Salette, Grenoble, den 6. juli 1851.

J.M.J.+

Etter katolsk oppfatning har ingen troende plikt til å tro på hendelsene i La Salette. Det er snakk om en privatåpenbaring, og i likhet med andre visjoner godkjent av Den hellige Stol, kategoriseres den som «verdig til tro». I tilfellet La Salette gjelder denne godkjennelsen bare selve åpenbaringen i 1846 samt noen mirakuløse helbredelser. De autentiske hemmelighetene fra La Salette er nå publisert, og den vidt sirkulerte «hemmeligheten» fra 1873 er under mistanke. Det er klart at La Salette for svært mange er blitt til oppvåkning, håp, tro, helbredelse og forsoning i over 150 år. De to barna minner oss om at Gud ikke nødvendigvis betjener seg av store teologer når han skal si noe til menneskene.

Til tross for den ikke helt uklanderlige historien har kulten for La Salette blomstret på 1900-tallet. La Salette vokste til i dag å være Frankrikes nest viktigste valfartssted etter Lourdes. Det ble ført frem en ordentlig vei til kirken og et større bygningskompleks ble reist i tilknytning til helligdommen. Stedet besøkes i dag av flere hundre tusen mennesker hver år. Fordi det befinner seg høyt oppe i fjellene, er det mye vanskeligere tilgjengelig enn for eksempel Lourdes. Av naturlige grunner er de besøkene også mye mer ungdommelige og friske enn de som kommer til Lourdes. Bygningskomplekset rommer et herberge, hvor det er mulig å bo i noen dager i vakre omgivelser. Utenfor basilikaen kan pilegrimer gå langs en sti til stedet for åpenbaringene. Bronsestatuer reist i 1864 viser de tre stadiene i åpenbaringen: den gråtende kvinnen, hennes budskap og hennes avreise.

Noen skeptikere hevder at kunnskapen om visjonene i La Salette influerte senere barneseere i Lourdes og Fátima. Imidlertid var alle de involverte barna analfabeter og tydeligvis utvalgt nettopp derfor for å gjøre deres påstander enda mer troverdige, ettersom de ikke hadde evnen til å dikte opp og holde fast ved sannheten i så forseggjorte fantasier.


1
Louis Bassette, Notre-Dame de La Salette et Saint Pierre-Julien Eymard, s17
2
René Laurentin og Michel Corteville, Découverte du secret de La Salette (Paris: Fayard, april 2002)
3
Michel Corteville, La grande nouvelle des bergers de la Salette (De store nyhetene om gjeterne i La Salette). Den andre delen av boken, som omhandler Ordenen av Guds Mor er ennå ikke publisert.
4
Fra R. Laurentin et M. Corteville, Découverte du secret de La Salette, Fayard, 2002, s 46-49
av Webmaster publisert 29.03.2007, sist endret 28.11.2015 - 02:52