Den hellige Serenus av Saulges (~622-680)

Den hellige Serenus (Serenedus; it: Serenedo; fr: Sérène, Sérenède, Cénéré) ble født en gang mellom 620 og 625 i Spoleto i provinsen Perugia i regionen Umbria i Midt-Italia. Hans eldre bror var den hellige Serenicus (Cenerius, Genericus; it: Cerenico, Cenerico, Cinereo; fr: Céneri, Céneric, Cérénic, Cenéré, Sérenic, Sénéric, Séléring, Selering, Selerin, Senéré, Sénéry, Sénery). Om dem eksisterer det en lite overbevisende fortelling, som gjengis i bind fem i det sytten bind store verket Les Petits Bollandistes: Vies des saints av Paul Guérin, utgitt i Paris i 1865.

Serenicus og Serenus var brødre i kjød og ånd. De kom fra en adelsfamilie som var mektig i hele Umbria. Deres foreldre skaffet dem helt fra barndommen dyktige lærere som var i stand til å innpode kristne følelser i deres unge hjerter. Serenicus var den eldste, og han elsket sin bror med en svært øm hengivenhet. Han brukte fordelen av sin noe høyere alder til å oppfordre Serenus til å praktisere dyder til fullkommenhet, som han selv ga et eksempel på. Snart konkurrerte de to brødrene i sin iver for fromhet, studier og selvfornektelse, og almisser ble gjenstand for all deres oppmerksomhet. Brødrene var begavet med gode evner, og godt støttet av sine dyktige og hengivne lærere, gjorde de bemerkelsesverdige fremskritt i all den kunnskap de søkte, men de reserverte sin største innsats til studiet av de sannheter som finnes i Den hellige skrift samt i Kirkens og Den Apostoliske stols lære.

Da de to hellige brødrene ble voksne, forsto de mer og mer nødvendigheten av å gi seg reservasjonsløst til Gud. Disse ordene fra evangeliet gjorde sterkest inntrykk på dem: «Den som elsker far eller mor mer enn meg, er meg ikke verdig» (Matt 10,37). En engel viste seg for hver av de to brødrene i løpet av en natt viet til bønn for å bekrefte dem i deres prosjekter av selvfornektelse. Han fortalte dem at Guds vilje manifesterte seg spesielt i Roma, at de skulle ta et endelig farvel med sine familier og sitt land og at deres offer var å være fullstendig og absolutt. De skulle tilbringe litt tid i Peterskirken, bare opptatt med den guddommelige liturgi, faste, våkenetter og synging av salmer og andre øvelser som ble praktisert av munkene som betjente denne helligdommen.

På den tiden ble Peterskirken og flere av de store kirkene Roma betjent av benediktinermunker (Ordo Sancti Benedicti – OSB) [det er mulig at det er basilikaen St. Paulus utenfor murene det er snakk om]. Serenicus og Serenus forsto straks at himmelen kalte dem til å gå i sporene av Benedikts disipler. Når de nå med sikkerhet visste Guds hensikt med dem, handlet de straks. De forlot alt og dro til Roma, hvor de ble mottatt av paven og kommuniteten av munker i Vatikanet. Brødrene mottok med glede benediktinernes drakt og begynte ivrig å overholde alle observasjoner. I stedet for å reduseres med tiden, økte deres iver bare ytterligere. I flere år konkurrerte de kontinuerlig med de helligste munkene i kommuniteten i praktiseringen av faste, våkenetter og bønner; med andre ord var de perfekte disipler av Benedikt.

Beveget av innsatsen til Serenicus og Serenus, som fortsatt var så unge, for deres tålmodighet, deres ydmykhet, deres nøkternhet og deres andre dyder, anså alle munkene i Vatikanet dem som sine forbilder. Men de var ikke tilfreds med en overflatisk beundring, så de prøvde å etterligne dem og proklamerte høylytt deres meritter. Da den daværende paven hørte om de to brødrenes kvaliteter, ønsket han å gjøre bruk av deres talenter ved at de assisterte ham i hans besværlige tjeneste, så han kreerte dem til kardinaldiakoner. Selv om den ytre ære knyttet til kardinalatet har gjennomgått en betydelig utvikling siden 600-tallet, er det klart at en som ble opphøyet til denne verdighet, var av første rang i presteskapet i den romerske kirken, og derfor i hele den kristne verden. Men Serenicus og Serenus nøt ikke lenge den høye verdighet som deres dyder hadde gjort dem fortjent til, uten å forstå de nye farene som den eksponerte dem for. Selv gjorde de alle anstrengelser for å unngå tegnene på respekt som de fikk på alle kanter, for de fryktet at forfengeligheten skulle krype inn i deres hjerter. Tilstedeværelsen av fare vekket i dem en større årvåkenhet, og de fordoblet sine bønner.

Til slutt viste en engel seg for Serenicus om natten og sa at han skulle fortsette å gjennomføre planen som gjorde at han forlot far, mor og eiendom. Herren ønsket ikke å bo lenger på dette stedet, men beordret ham til å tjene et mer fjerntliggende land. Etter å ha mottatt engelens varsel, forlot Serenicus og Serenus straks Roma. Det var i år 649. De dro gjennom det meste av Italia, krysset Alpene under store farer og ankom provinsene i det sørlige Gallia. Da de var usikre på hvor de skulle slå seg ned, gikk de gjennom flere regioner av dette enorme territoriet. Regionene i det vestlige Gallia var kjent blant alle for gravene til de hellige Martin av Tours og Julian av Le Mans. Blant de privilegerte helligdommene som fremdeles tiltrakk seg mengder av pilegrimer, og den eneste i bispedømmet Le Mans, var bispedømmets katedral, som i over hundre år hadde vært viet til de hellige Gervasius og Protasius. Siden den hellige biskop Innocent (532-43) hadde bispedømmet Le Mans blitt som Gallias Thebaid (Thebais), munkeørkenen i Øvre Egypt.

Herrens engel ledet Serenicus og Serenus til ensomheten i skogen Charnie, som ligger på grensen mellom de nåværende departementene Mayenne og Sarthe i regionen Pays de la Loire. Da de to hellige brødrene kom for å slå seg ned der på midten av 600-tallet, tilbød skogen Charnie virkelig en dyp ensomhet, hvor mange eneboere levde i stillhet og tilbaketrukkethet og praktiserte verk av den strengeste askese. Det var nettopp det brødrene var ute etter. Men først synes det i henhold til helt plausible tradisjoner at de først bodde en tid på et sted hvor byen Château-Gontier nå ligger. Det var da et viktig land som tilhørte munkene i Bazouges.

Der kunne de to brødrene ha levd i fred, hvis de ikke av en ukjent årsak snart hadde forlatt bispedømmet Angers for å slå seg ned i bispedømmet Le Mans og hertugdømmet Maine (nå departementene Sarthe og Mayenne), i nærheten av landsbyen Saulges (Salvia). Der fant de rundt 659 en kilde som strømmet ned i elven Erve og slo seg ned der. Dette stedet bærer i dag Serenus’ navn, Saint-Cénéré, i departementet Mayenne. Den cellen som de hadde bodd i på eiendommen til munkene i Bazouges, ble senere omgjort til et kapell hvor fromme kristne bønnfalt Serenus om hjelp helt frem til de første årene av 1800-tallet.

Deres nye eneboercelle lå nær landsbyen Saulges, noe som tiltrakk mange besøkende til de to brødrene. Dette var spesielt slitsomt for Serenicus, som hadde stor kjærlighet til kontemplasjon. Gud brukte denne holdningen til å lede den hellige eremitten til et nabobispedømme, ettersom Han ikke ville at de to faklene utelukkende skulle brukes til å opplyse provinsen Maine (nå departementene Mayenne og Sarthe og deler av Loir-et-Cher, Eure-et-Loir og Orne). Serenicus begynte da å få en avsky for dette stedet som virket altfor travelt og nært alle livets bekvemmeligheter, og snart åpnet han seg for sin bror og fortalte om sitt ønske om å trenge dypere inn i ørkenen. Aldri før hadde de to brødrene vært borte fra hverandre. Men Guds vilje krevde et nytt offer, som de tilbød sjenerøst og uten forbehold. Men det skjedde ikke uten smerte, og det ble felt mange tårer da Serenicus og Serenus tok avskjed med hverandre.

Deretter dro Serenicus til det gamle grevskapet Hiémois (Hiesmes, Hyesmes; lat: Pagus Oximensis) i Normandie, hvor hovedstaden var Exmes (Oxima). Der valgte han å slå seg ned på et svært øde sted ved bredden av elven Sarthe, omgitt av klipper og bare tilgjengelig via en smal sti. Nærmeste by var det nåværende Alençon. Etter hvert strømmet det disipler til, og han opprettet et kloster for dem. Der døde han en 7. mai rundt 669.

Serenus ble værende i Saulges. Det er ikke uvanlig at etter anstrengende øvelser i en lang botsperiode, den rensede sjelen mottar overnaturlige gaver som fullfører den intime foreningen med Gud. Dette skjedde også med Serenus, og etter hardt arbeid i det aktive livet og soning i det rensende livet, begynte han å motta de mest ekstraordinære himmelske gaver. Hans samvær med Gud ble enda mer intimt, med henrykkelser og hyppige ekstaser. Inspirasjonen fra himmelen brakte ham kunnskaper som var langt overlegen den opplysning man får av studier og åndens naturlige penetrasjon av sinnet. Ofte når han på nytt etter langvarig faste og strenge botsøvelser mistet alle sine krefter, kom englene for å besøke ham. De kom i synlig form og snakket med ham. Frelseren selv holdt seg heller ikke for god til å la sin trofaste tjeners sjel smake sjarmen av hans nærvær, og lot ham oppleve en forsmak av himmelsk lykke.

Serenus fikk også den gave å kunne gjennomtrenge hjertenes hemmeligheter og oppdage samvittighetstilstanden til dem som kontaktet ham. Ofte åpenbarte han for dem som konsulterte ham, om synder de hadde begått for mange år siden, og som de hadde slettet fra sitt minne. Slike eminente dyder kunne ikke forbli skjult lenge fra de troende i nabolaget, som var de første til å besøke Serenus i hans ensomhet, men snart etter kom folk strømmende til fra mer fjerntliggende områder. Mange av dem som besøkte ham, tilbød ham også gaver. Han tok imot dem for ikke å støte giverne med sitt avslag og ikke frata dem fortjenestene ved å gi almisser, men han ga dem videre til de fattige, som også kom til cellen hans og alltid var velkomne. Til ham kom ofte syndere som hadde havnet i kriminalitet og hadde hjerter plaget av anger og sjeler fulle av fortvilelse. Serenus mottok dem med en spesiell vennlighet, fylte dem med trøst og tilbød dem håp slik at deres samvittighet alltid ble renset. Og etter at gleden over et sinn i ro hadde erstattet spenningen og tristheten, fortalte ham om de fatale konsekvensene av synd. Flere ganger så han også mennesker som var splittet av hat og vold, og han hadde en spesiell nåde til å forene dem. Han lot aldri noen forlate ham før de hadde sverget på et gjensidig ukrenkelig vennskap.

Dermed skinte den fromme eneboeren ved bredden av Erve som en lysende morgenstjerne av fred og kjærlighet for å lede det kristne folk på frelsens vei. Han som hadde forlatt far, mor, brødre, søstre og alle håp i denne verden, ble snart leder for en stor familie, det vil si alle de fattige og alle som sørger. Dette hellige farskapet manifesterte seg på en slående måte i dystre omstendigheter for Maine og hele Frankrike.

Den hellige dronning Bathild av Neustria (ca 630-80), som i noen år hersket i frankerriket på vegne av sine mindreårige barn, og med den hellige biskop Leodegar av Autun (Léger) (ca 616-79) som rådgiver, skjenket Kirken og folket dager av lykke og velstand. Men en fraksjon av misfornøyde adelsmenn var gjennomsyret av bitterhet mot dronning-regenten. Utsatt for stormennenes hat og det apatiske folkets avsky trakk Bathilde seg fra tronen og tok tilflukt i klosteret i Chelles. Der levde hun mindre mektig, men mer glad, i den beskjedne benediktinerdrakten hun alltid hadde elsket. Hushovmesteren Ebroin hadde plassert seg i spissen for de stormennene som var fiender av Bathilde og Leodegar. Han brukte sin makt med en tyranns grusomhet, og alt i staten ble overlatt til angst og forvirring. Men hans frekkhet i å forakte alle lover vekket adelens vrede, så ble han styrtet og innesperret i klosteret Luxeuil.

Men tre år senere skjedde en ny revolusjon, da Ebroin skaffet hjelp til å gjenvinne sin autoritet og gjenopptok sin vold. Kong Kilderik II (670-673) glemte de hellige eksempler som hans barndom var omgitt av, henga seg til skammelige lidenskaper og pådro seg alles hat og forakt. Baronene sammensverget seg mot ham og overrasket ham i en skog hvor han jaktet, og han ble drept. Tilbake i Paris omringet de palasset, brøt opp dørene og drepte dronningen som var gravid med den eldste av hans barn. Da nyheten om kongens død ble kjent, forteller tidens krøniker at menn som hadde blitt forvist etter hans ordre, kom tilbake uten frykt. Men deres hevn skapte så stor splid i kongeriket at man trodde at Antikrist ville komme. I provinsen Maine dekket disse fraksjonene byer, slott, åkre og folket i blod og skapte stor fortvilelse som man ikke visste hvordan skulle stanses.

Alle ondene som ble forårsaket av rivaliserende hærer, kom i tillegg til andre smerter. De forlatte åkrene produserte ikke noe i innhøstingstiden, militsene hadde ødelagt alt, selv håpet. Dessuten ville Gud straffe sitt folk for de forbrytelsene de hadde begått, så han nektet regnet å falle på åkrene, og tørken var ekstrem. Nøden ga opphav til alle typer av de vanlige sykdommene på den tiden, som både folket og annalistene refererte til som pesten. Smitten var så ondartet at den rammet bare gjennom å snakke, puste og kommunisere. Pesten rammet ikke bare menneskene, men nådde også dyrene. Alt arbeid stanset og hvert marked ble isolert, og det så ut som om alt ble smittet av pesten, som derfor ble en dødelig fiende. De som bar et lik til graven, kom ofte ikke tilbake til sine hjem, og mer enn en gang så man graveren falle død om og okkupere plassen han forberedte til en annen. Overveldet av dette og redde for fremtiden, ble selv de sterkeste sjeler grepet av død eller fortvilelse. Likene av de døde kom seg ikke alltid i jorden, og det ga en morbid stank som i seg selv ville ha vært tilstrekkelig til å avfolke byene og landsbygda.

Presteskapet og folket gikk og kastet seg for føttene til den hellige biskop Berarius I av Le Mans (d. ca 680) og tryglet ham om å finne et remedium mot deres plager. Prelaten beordret en tre dager lang faste med prosesjoner og høytidelige soningsliturgier. Den tredje dagen det ble åpenbart for en from munk at landet ville bli berget fra sine ulykker gjennom Serenus’ fortjenester og bønner. Munken skyndte seg å fortelle biskopen det himmelen hadde åpenbart for ham. Berarius tok med seg de mest ærverdige av sine prester og skyndte seg ut i ørkenen i Saulges. Guds mann mottok den hellige biskopen med stor respekt, og de omfavnet hverandre med øm hengivenhet. Prelaten ba om å få snakke med eneboeren alene. Da alle hadde fjernet seg, fortalte han Serenus grunnen til besøket i hans eneboerhytte. Han fortalte at han hadde handlet etter ordre fra Gud og bønnfalt ham om så snart som mulig å stanse de ondene som plaget folket. Serenus’ ydmykhet gjorde at han nektet å tro at et slikt viktig verk var reservert for ham, og han hevdet at han var uverdig å gjennomføre det. Berarius insisterte og forsikret at Gud hadde gjort kjent sin vilje om dette, og at hvis han ikke lystret, ville han ha skylden og måtte svare for folkets ruin.

Straks begynte Serenus å be, faste og våke under en flom av tårer. Til slutt ga himmelen endelig etter fordi «den rettferdiges konstante bønn er allmektig». Plutselig strømmet regnet ned og renset den pestbefengte luften, samtidig som det forberedte jorden på neste innhøsting. Den overfloden som fulgte da hungersnøden var over, gjorde at det tidligere slitet og elendigheten ble glemt. Et så lysende mirakel ga Serenus stor innflytelse, og den brukte han til å bringe harmoni mellom lederne av de ulike fraksjonene. Den mest uforbederlige fiendskap falt for ordene fra Guds mann, og landet sto i gjeld til ham for den freden som de så lenge var fratatt. Beveget over de underverk som Serenus hadde gjort, ville biskop Berarius tvinge ham til å godta verdigheten som erkediakon av Le Mans. Dette vervet var svært betydningsfullt og ville gjøre ham til den fremste i bispedømmet etter biskopen. Men Serenus avslo denne utnevnelsen ved å si til biskopen at en som hadde æren av å være kardinaldiakon i Den romerske kirken, ikke bør degenerere til å akseptere en verdighet i en lavere kirke.

De mirakuløse kreftene til eneboeren ved Erve manifesterte seg hver dag med nye underverk. Sekvensen som ble sunget på hans festdag, sier at han helbredet en mann med et dødelig virus ved hjelp av korsets tegn. Den fortalte også at han helbredet mange blinde, og selv i dag er det mange som påkaller ham mot sykdommer som svekker synet. I mange år arbeidet Serenus med utrettelige mot for hver dag å skaffe seg nye fortjeneste overfor Gud. Selv i høy alder kunne man observere i ham den samme iver for askese av bot og for det arbeidet han tjente folket med. Men tiden for hvile kom, og han merket straks da han ble rammet av sykdom. Etter å ha gitt sine siste instrukser til sine disipler, mottok Serenus med stor glød Kristi legeme, og eneboerens sjel, utsmykket av uskyld og fortjeneste, fløy til himmelen. Det skjedde en 21. juli rundt år 680.

I samme øyeblikk som hans sjel forlot kroppen, hørte folkemengden som hadde samlet seg, rundt ham i luften englesang og vakre akkorder av en himmelsk melodi. Flere kjente også duften av en parfyme som ikke kan lages av mennesker. I begravelsen var mengden så stor at det virket som om hele provinsen hadde møtt opp, og alle gråt over ham som fedrelandets far, forteller hans gamle historiker. Han ble gravlagt i en kirke, og hans grav ble snart et mye besøkt pilegrimsmål hvor det skjedde utallige mirakler.

En tradisjon forteller at Serenus’ første grav var i det kapellet som fortsatt bærer hans navn i byen Saulges. Hans relikvier ble værende en stund i denne kirken, hvor også hans disipler ble gravlagt. Men tidlig på 1200-tallet gikk eiendomsretten over sognet Saulges over til biskopen av Angers. Denne prelaten foreslo et bytte for biskopen av Le Mans med land som han eide i bispedømmet Angers, kalt Ville l’Eveque, halvannen mil fra hovedstaden i Anjou. Før avtalen ble sluttet, tok biskopen av Angers Serenus’ levninger med til sin bispeby. På 800-tallet hevdet en munk som skrev historien om Serenus’ handlinger, at man fortsatt kunne se restene av hans grav i kirken hvor han hadde vært gravlagt. På denne måten ble byen Saulges fratatt sin skytshelgens relikvier på 700-tallet, men venerasjonen for den berømte eneboeren ble ikke redusert, og hele landet var fylt av minnet om hans underverk.

Det er sannsynlig at Serenus’ disipler umiddelbart dannet en kloster for å praktisere de reglene han hadde gitt dem. Fra 600-tallet etablerte den salige Merola sitt hjem i klosteret i Saulges som ble kalt Saint-Pierre. Dette klosteret døde ut sammen med mange andre helligdommer under normannernes herjinger på 800-tallet og etter borgerkrigene. Men kirken Saint-Pierre i Saulges eksisterte fortsatt under biskop Vulgrin av Le Mans (1055-64). Det var da Guy av Saulges restaurerte klosteret. Etter de fatale krigene på 1400-tallet var det ikke lenger verken kloster eller munker i Saulges for å ta imot pilegrimer og besøkende, men de kom fortsatt i stort antall hvert år til denne helligdommen, hvor Serenus’ kraft aldri sluttet å virke. Valfartsstedet ligger et stykke fra byen Saulges på bunnen av en vakker dal, på venstre bredd av Erve, som er ganske bred på dette stedet.

I 1849 reparerte sognet Saulges og marki Henri de la Rochelambert helligdommen med smak og styrke. Litt senere, i 1858, ga Adrien de Monfrand og marki de Rochelambert med sine hustruer eierskapet av helligdommen og det omkringliggende landet til Saulges. Statuen av Serenus står i en nisje i veggen, og under den kan man lese en inskripsjon som oppsummerer hans viktigste handlinger. Under helligdommen strømmer en vannkilde som renner ut i Erve. Det er vanlig for pilegrimer å nærme seg kilden etter sine bønner og drikke noen dråper vann. Mange som kom for å be om helbredelse fra noen sykdom, vasket seg med vann fra kilden på den delen av kroppen der smertene satt, og det skjedde mange helbredelser på grunn av denne fromme handlingen. Mange fromme besøkende pleier å ta med en flaske av dette vannet som en suvenir og et løfte om beskyttelse fra den hellige beskytter av landet.

Etter at byen Angers ble beriket med Serenus’ dyrebare relikvier, har han blitt spesielt æret der. En prebende i katedralen bar navnet St. Serenus og det ble tidlig oppført et alter til hans ære. Hans fest ble feiret fra 800-tallet. Ferrarius kaller ham feilaktig for biskop av Angers. Saulges i departementet Mayenne og bispedømmet Le Mans bærer i dag Serenus’ navn, Saint-Cénéré (53150). Hans lokale minnedag er 16. august, men han feires også sammen med sin bror den 7. mai. Bollandistene sier at han feires på dødsdagen 21. juli, og det er også hans minnedag i bispedømmet Laval, mens han i Séez feires den 11. mai. 6. mars nevnes også som minnedag.

Serenus nevnes ikke i det nye Martyrologium Romanum (2001), men Serenicus beskrives slik:

«I Le Mans i Frankrike, den hellige Serenicus, munk og diakon i Kirken i Roma, som etter å ha besøkt gravene til den hellige Martin av Tours og Julian av Le Mans, tilbrakte sitt liv i ensomhet og askese».

Notisen synes å innebære at det var bare en helgen og ikke to, og at han var eremitt.

Kilder: Infocatho, fr.wikipedia.org, zeno.org, Les Petits Bollandistes - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 24. desember 2011