Rouen: Hellig Olavs omvendelse

Det offisielle programmet for feiringen i Rouen i oktober 2014.

Les mer
 

Den hellige Severin (~406-482)

Minnedag: 8. januar

Skytshelgen for Bayern; for linvevere, vinbønder og fanger; for vinstokkene; mot hungersnød; annen skytshelgen for bispedømmet Linz

Den hellige Severin ble født ca år 406. Hans opprinnelse er ukjent. Han kan ha kommet fra en fremtredende familie i Nord-Afrika eller Roma, noe som antydes av navnet og av kvaliteten på latinen han skrev. Ingen samtidige var i tvil om hans lærdom og høye byrd, og han kan ha vært romer fra Kartago og en landsmann av den hellige Augustin av Hippo. Men en annen versjon sier at han ble født i Favianis, det nåværende Mautern ved Donau i provinsen Noricum Ripense, det nåværende Østerrike. Da Vandalene invaderte landet like etter at Severin var født, ble foreldrene tvunget til å utvandre helt til Spania eller Nord-Afrika.

Severin ga opp alt verdslig eiendom for å bli eremittmunk et sted i øst, trolig i Egypt eller Palestina, men Lilleasia blir også nevnt. Her ble han slitt mellom ønsket om å leve i ensomhet og behovet for å omvende ikketroende til kristendommen. Etter hvert seiret det sistnevnte behovet. I sin eneboerhytte hørte han om konsilet i Khalkedon i 451, og senere hørte han om den fryktede hunerkongen Attilas død i 453. Da skjedde ett av to: Enten ble han grepet av hjemlengsel etter landet ved Donau, eller, som hans biograf forteller, fikk han et overnaturlig syn som kalte ham dit.

Etter Attilas død trakk hunerne seg tilbake østover. Men folkevandringene som de hadde utløst, fikk det en gang så mektige Romerriket til å vakle. Særlig de fjerne romerske provinsene nord for Alpene, Noricum og Pannonia, det nåværende Østerrike og deler av Ungarn og Kroatia, var i full oppløsning fordi det svekkede imperiet ikke lenger kunne komme dem til hjelp. De germanske stammene som dro sørover, først og fremst østgoterne og herulerne, passerte alle gjennom landet rundt Donau, hvor de plyndret og beleiret byene. Det eneste faste punktet i det allmenne kaoset var den kristne Kirken.

Noricum Ripense var landet ved Donau mellom Passau og Wien med bispesete i Lorch. I 453/54 kom Severin som munk til Favianis, uten at han noen gang antydet at han var vendt tilbake til sitt hjemland. Spurte noen hvor han kom fra, svarte han: "Vårt fedreland er Himmelen, og Himmelen vil vi strebe etter".

Severins arbeid var ikke lett. Mange ignorerte hans forkynnelse, men han visste at Gud ikke ber om suksess, men om lydighet, derfor fortsatte han å forkynne. Han evangeliserte vidt omkring i det nåværende Østerrike og Bayern og grunnla flere kirker. Som den munk og eremitt han var, grunnla han flere klostre langs Donau, og han så på dem som oaser av kristendom i et ondt land og la med det et solid grunnlag for landets kristning. I vestdelen av området, som da het Bojotro, grunnla han et kloster i Passau (Batavis). Dets ruiner ble oppdaget i 1978. Han grunnla også flere andre klostre; i Favianis, i Lorch (Laureacum) ved Enns og en større grunnleggelse ved Donaus bredder nær Wien, men han ble ikke værende i noen av dem. Selv foretrakk han et liv i ensomhet, og hans eremittcelle var trolig i det nåværende Göttweig.

Severin forente det kontemplative livet med gjerninger av kristen nestekjærlighet overfor den plagede befolkningen i landet. Severins biograf Eugippius forteller om en serie mirakler han skal ha utført. Han profeterte en katastrofe for innbyggerne i Astura (nå Stockerau) utenfor Wien på grunn av deres onde oppførsel, og sa at de ville bli invadert. Men hans ord forble upåaktet, og folket svarte med forakt at den stolte byen Wien aldri ville overgi seg og at de ikke fryktet de barbariske hordene. Men da hans profetier viste seg å være sørgelig sanne og hunerne la byen øde, sendte befolkningen i sin hjelpeløshet bud på ham, og stille og rolig kom han dem til unnsetning og organiserte hjelpearbeidet. Ofte våget han seg modig og ubeskyttet inn i fiendens leir for å oppnå frigivelse av fanger, og han bevarte mange steder fra plyndring og ødeleggelse. På samme vis ble det aldri gjort noe skade på ham, så stor var makten i hans personlighet og hans profetiske gaver.

Da vandalenes ville horder dro gjennom Noricum og plyndret og myrdet, satte Severin nytt mot i folket slik at de kunne møte de ville hordene, og han styrket forsvaret av byen. Han gjentok Leo den Stores gest mot Attila og møtte deres høvding, og hans inngripen gjorde at barbarene forlot landet. I hele denne tiden var Severin en stor botsapostel. Han organiserte hjelpen for de mange krigsfangene på en måte som fortsatt brukes, nemlig gjennom fangeutveksling.

Han reddet byen Favianis fra en fryktelig hungersnød da han oppdaget at en rik kvinne hadde gjemt bort enorme mengder mat. Han formante henne til bot, og hun fordelte forsyningene blant de fattige, mens isen på elvene smeltet slik at lekterne kunne komme gjennom med flere forsyninger. Et annet sted drev han vekk en sverm gresshopper og reddet avlingen, og hindret dermed en ny hungersnød. Han fikk jordeierne til å gi en tiende hvert år til veldedige formål. Sakte men sikkert mottok mange østerrikere hans tro, og ryktet om hans hellighet spredte seg også blant de barbariske krigerne som dro gjennom landet.

Tross denne store aktiviteten lengtet Severin etter et liv i kontemplasjon og ensomhet, og da den verste terroren la seg, trakk han seg tilbake i lange perioder til sin eremittcelle. Han insisterte på å eie bare en tunika og han bar aldri sko, heller ikke om vinteren når Donau frøs til. Han spiste ikke før solen hadde gått ned, og i fasten tillot han seg bare ett måltid i uken. Men han hadde ikke suksess i alt han forsøkte på. Han var svært trist over at han aldri klarte å helbrede en av sine nærmeste venners blindhet. Men Severin fortsatte å stole på Gud.

Han fortsatte sin karitative virksomhet, og vanskeligheten var å kombinere dette med et kontemplativt liv. Jo mer han lengtet etter å leve sitt enkle liv i ensomhet, jo større ble de kravene som ble stilt til ham. Byene konkurrerte med hverandre om å beholde ham lengst mulig innenfor sine murer, for de stolte på at mens han var til stede, ville ingen fiende trenge inn. Slik ble den hellige til en sann hyrde og beskytter. Mange byer prøvde å gjøre ham til sin biskop, selv om det er tvilsomt om han engang var presteviet. Men han nektet å bli bundet til ett sted på den måten, og foretrakk et liv i ensomhet, askese og omvandrende forkynnelse.

Herrene i landet var rugierne, som var germanske kristne av ariansk konfesjon. Overfor dem forsvarte Severin rettene til den katolske minoritetsbefolkningen av romersk kultur. Severin var høyt ansett både av romerne og germanerne, så han sluttet en avtale rugiernes konge om at katolikker og arianere skulle bo i adskilte bosetninger, uten å drive gjensidig proselyttvirksomhet. Snart lyktes det ham å skape slik fred mellom folkegruppene at de levde sammen og til og med brukte de samme kirkene.

Severin nøt en høy aktelse hos de hedenske og arianske stammenes høvdinger. Hans politiske høydepunkt kom da herulernes konge Odovaker oppsøkte ham i hans eremittcelle. Den stolte og desperate Odovaker var den dristigste av barbarene. Da han kom til Severins enkle bolig, ble han forbauset over at den var så lav at en voksen mann ikke kunne stå oppreist der. Bøy deg ned, sa Severin, og den ambisiøse germaneren gjorde det og gikk inn for å motta eremittens velsignelse. Odovaker skulle snart invadere Italia, og Severin forutsa hans seier over Roma, men han ba ham skåne den kristne sivilisasjonen og det av den romerske kulturen som var verdt å bevare. Severin var fortsatt i live i 476, da Odovaker avsatte den siste romerske keiser Romulus Augustulus.

I 30 år fortsatte Severin sitt arbeid. På slutten av sitt liv trakk han seg tilbake til sin celle i Göttweig, og det er sagt at han forutså sin egen død. Mens han lå døende av pleuritt (brysthinnebetennelse), kunne de som var omkring høre ham synge salmistens ord: "Alt som har ånde, lovpris Herren!" (Salme 150) Deretter døde han i fred og ro. Det skjedde en gang mellom 476 og 482, etter tradisjonen den 8. januar 482.

Severin døde midt blant vingårdene og ble gravlagt i en grav han selv hadde gravd. For noen år siden ble denne graven gjenfunnet i den eldste kirken i Wiens omgivelser i forstaden Heiligenstadt, men graven var tom. Men den var ikke plyndret. Severin hadde forstått at romerne for alltid kom til å forlate Noricum. Derfor hadde han før sin død bedt om at de siste som forlot landet, skulle ta med seg hans levninger.

Etter at Odovaker hadde knust Roma, utviste han den romerske befolkningen fra Noricum. Seks år etter Severins død tok de siste av hans munker med seg grunnleggerens levninger og dro først til Montefeltre, så til Luculanum (Castel Lucullano) ved Napoli, hvor det ble bygd et kloster. Severins disippel, munken Eugippius, ble kort etter valgt til abbed i klosteret. Fra 910 hvilte hans relikvier i det store benediktinerklosteret San Severino i Napoli, og siden 1807 har de vært i sognekirken Fratta Maggiore ved Aversa utenfor Napoli. Eugippius skrev ca 511 Severins biografi, Vita Severini.

Selv om Severin sannsynligvis aldri besøkte de sørlige Alpe-områdene, strakte hans innflytelse helt til Salzburg, Tirol, Steiermark og Kärnten, så han kan betegnes som apostel for det nåværende Østerrike. I St. Severin-kirken i Passau blir det fortsatt vist frem en celle hvor Severin skal ha levd.

Severin har minnedag 8. januar, og hans navn står i Martyrologium Romanum. Han blir fremstilt som pilegrim med bok eller abbedstav, med krusifiks i høyre hånd mens han preker for folket, eller i bønn ved et gravmæle.

Han har blitt blandet sammen med en annen Severin (av Napoli), som også tidligere ble minnet i Napoli, hvor han skal ha dødd som byens biskop. Men denne Severin er en fiktiv helgen, oppstått av en sammenblanding mellom to hellige som kom i stand gjennom forvirringen som ble brakt i stand da Severin av Noricums levninger ble brakt til Napoli.. Den andre Severin (av Septempeda) kom fra Marche di Ancona og hadde ingenting med Napoli å gjøre. Han var på 500-tallet biskop i byen Septempeda, som senere skiftet navn til San Severino