Den hellige Stefan I Nemanja av Serbia (~1113-1199)

Den hellige Stefan Nemanja (serb: Стефан Немања) ble født som Nemanja i 1113 eller 1114 i Ribnica, dagens hovedstad Podgorica i Montenegro. Dette landet var da under latinsk kontroll, så han ble døpt av en romersk-katolsk prest. Nemanja er en serbisk variant av det bibelske Nehemja. Hans foreldre flyttet senere til Serbia, hvor gutten ble gjendøpt i den ortodokse kirken Ss Peter og Paulus i Ras, hovedstaden i Rascia, av biskop Kalink av Ras.

Hans tidlige år ligger noe i skygge, og selv hans fødeår er omstridt. Det samme er den nøyaktige identiteten til hans far Zavida eller Beli Uroš («Hvite Uroš»). Han var en nær slektning av storfyrst (Veliki Župan) av det serbiske storfyrstedømmet (Rascia) Uroš I (1112-45), og kanskje til og med hans sønn, men dette er ikke avklart. Zavida var en kort periode fyrste av Zahumlje før han kom i konflikt med sine brødre, og en gang før 1113 ble han forvist til regionen Duklja (tilsvarer omtrent dagens sørøstre Montenegro), hvor han hadde tittelen «Herre over Ribnica» (en del av dagens Podgorica). Etter at Georg av Duklja (serb: Đorđe) døde på 1130-tallet, fikk Zavidas familie tilbake noe av sin makt i Serbia.

Storfyrst Uroš II (1145-62) erstattet sin far Uroš I som storfyrste av Rascia i 1131 eller rundt 1140 og hersket til 1155. Hans yngre bror Desa angrep i 1148 Radoslav av Duklja og innlemmet Duklja med Travunia i det serbiske riket, og han var fyrste av kystfyrstedømmene (1148-62) under sin eldre bror. I slaget ved elven Tara i 1150 mot den bysantinske keiseren Manuel I Komnenos (1143-80), bekjempet bysantinerne serberne og ungarerne. Uroš II ble spart og Desa ble innsatt som medhersker (1149-53) sammen med broren Uroš. Han ble deretter storfyrste av Serbia (1153-55 og 1162-66).

I 1153 resulterte en disputt mellom de to brødrene i at Desa og hoffet i Rascia avsatte Uroš II. Men keiser Manuel I intervenerte og gjeninnsatte Uroš II i 1155 og avsatte Desa. Den midterste broren Beloš var storfyrste i 1162. Sommeren 1165 sendte Manuel en hær på jakt etter Desa, som ble ført til Konstantinopel. Der måtte han avlegge en ed til Manuel i en offentlig ydmykelse. Noen har hevdet at Desa var far til Nemanja, men dette er omstridt blant andre teorier.

I 1166 delte Bysants de serbiske landområdene mellom de fire sønnene av Zavida: Den eldste, Tihomir (d. 1169) ble storfyrste av Rascia, Stracimir (d. etter 1189) ble fyrste av Duklja og styrte det vestre Morava, Miroslav (d. 1196 eller 1199) ble fyrste i Zahumlje og Travunia, og den yngste sønnen Nemanja (1113-99) ble fyrste av Toplica, Ibar, Rasina og Reke i dagens sentrale Serbia. Dette skuffet Nemanja stort, ettersom han forventet at han var den som ville få storfyrstetronen.

Storfyrst Tihomir og de tre andre brødrene Nemanja, Stracimir og Miroslav et slags tetrarki (firemannsstyre), men stadig voksende broderlige disputter gjorde at det ikke varte lenge, og dermed startet Nemanjas oppstigning til makten. Men først fikk Tihomir broren Nemanja grepet og lenket i en hule etter at han hadde bygd klostrene St Nikolas i Kuršumlija og klosteret Kristi hellige Mor nær Kosanica-Toplica, uten å spørre Tihomir. Nemanjas land ble tatt, men hans støttespillere formidlet til kirken at Tihomir hadde gjort dette på grunn av hans misnøye med byggingen av kirker, noe som gjorde at Tihomir fikk presteskapet mot seg, mens respekten for Nemanja økte sterkt. Nemanja ble senere satt fri (legenden forteller at det var den hellige Georg som befridde ham fra hulen), og han fikk tilbake herredømmet over noen av sine tidligere landområder.

Men så gjorde Nemenja i 1166 opprør mot sin eldste bror Tihomir, som flyktet sammen med brødrene Stracimir og Miroslav til Bysants for å søke hjelp. Men i 1167 utkjempet Nemanja et avgjørende slag mot deres hær bestående av greske, frankiske og tyrkiske leiesoldater i Pantino nær byen Zvečan i Kosovo. De bysantinske styrkene ble knust og begynte snart å trekke seg tilbake. Tradisjonen forteller at Nemanja ble hjulpet av St. Georg. Tihomir druknet i elven Sitnica, mens Nemanja tok de to andre brødrene til fange. Han sluttet fred med dem ved å la dem få styre sine tidligere deler av landet mot å anerkjenne ham som enehersker som storfyrste av Rascia, og han ble kronet som «Hersker over hele Serbia». Han tvang også Tihomirs sønn Stefan Prvoslav til å gi opp sitt krav på tronen. Slaget sikret enheten mellom alle de serbiske fyrstene og deres lojalitet til Nemanja. Dette førte under hans sønn Stefan II til konsolideringen av Serbia og etableringen av landet som kongerike. Som takk til St. Georg bygde Stefan Nemanja kirken Đurđevi Stupovi («St. Georgs søyler») i Ras i 1171. Samme år fikk han sin tredje sønn, Rastko.

Nemanja giftet seg med den serbiske adelskvinnen Anna (serb: Ana) (noen kilder kaller henne gresk), og med henne fikk han sønnene Vukan (f. før 1165) og Stefan (f. ca 1165). Stefan skulle bli den hellige Stefan den Førstekronede (storfyrste 1196-1217; konge av Serbia 1217-28). I 1171 fikk Nemanja og Anna også sønnen Rastko, som skulle bli kjent som den hellige erkebiskop Sabas av Serbia (Sava) (1219-35). De fikk også tre døtre, Vuka, som ble nonne med navnet Jefimija, en navnløs natter som giftet seg med Manuel Angelus Ducas, regent av Thessaloniki (d. 1241), samt en navnløs datter som giftet seg med et ukjent medlem av familien Asen og fødte den bulgarske tsaren Konstantin Tih Asen (1257-77). Da Nemanja i 1166 ble storfyrste av Rascia (1166-96), tok han samtidig navnet Stefan etter sin skytshelgen. Etter ham tok alle serbiske storfyrster og konger navnet Stefan i tillegg til sitt eget når de kom på tronen.

I 1171 tok storfyrst Stefan Nemanja republikken Venezias side i en disputt med det bysantinske imperiet, med det mål å oppnå full uavhengighet fra bysantinsk styre, for keiseren var fortsatt landets nominelle overherre. Venetianerne egget slaverne på østkysten av Adriaterhavet til å gjøre opprør mot bysantinsk styre, og Nemanja ønsket å slutte seg til dem og satte i gang en offensiv mot kystbyen Kotor. En tysk flåte ble dannet for å erstatte den venetianske marinen, og den rykket østover i september 1171 og erobret Ragusa. Nemanja var klar til å sette i gang et opprør i full skala. Han inngikk også en allianse med kongeriket Ungarn, og gjennom ungarerne med hertugdømmet Østerrike. Storfyrst Nemanja sendte en styrke til Morava-dalen i 1172 for å hindre kommunikasjonen og trafikken mellom Niš og Beograd og å mane frem et opprør blant de lokale serberne i Ravno. Som et resultat nektet de serbiske innbyggerne i Ravno å tillate den saksiske Henrik Löwe, hertug av Sachsen (1142-80) og Bayern (1156-80), gjennomreise. Serberne organiserte et overraskelsesangrep på den tyske leiren, og deretter angrep de sine egne naboer og forstyrret freden i den lokale regionen.

I 1172 sluttet Nemanja seg til den anti-bysantinske koalisjonen med Ungarn, Venezia og Det hellige romerske imperiet. Denne allianse brøt imidlertid snart sammen, da Venezia sto overfor et mytteri og et utbrudd av pest som la flåten øde, mens kongen av Ungarn døde og en ny og pro-bysantinsk konge kom på tronen, slik at storfyrsten av Rascia ble alene. Samme år sendte den bysantinske keiseren Manuel I Komnenos en ekspedisjon mot Rascia og beseiret Nemanjas styrker, så storfyrsten møtte ham i Niš for å overgi seg. Han kom til keiseren med hode og føtter bare, bøyde seg for ham og ga ham sitt eget personlige sverd som et tegn på overgivelse. Keiser Manuel fikk ham fengslet og brakte ham til den keiserlige hovedstaten Konstantinopel som en personlig slave. I imperiets hovedstad ble Nemanja undervist av Manuel og ble hans venn. Nemanja sverget på å aldri angripe Manuel igjen, mens keiseren til gjengjeld anerkjente Stefan Nemanja og hans blodslinje som rettmessige storfyrster av Rascia. Erkebiskop Vilhelm av Tyros som besøkte Konstantinopel i 1179, beskrev de «opprørske serberne» som «et udannet folk som manglet disiplin, levde i fjell og skoger, ukyndige i jordbruk. De er rike på hjorder og flokker og usedvanlig godt forsynt med melk, ost, smør, kjøtt, honning og voks».

Forlatt av sine vestlige allierte og stilt overfor en overlegen bysantinsk styrke, viste Stefan Nemanja likevel politisk potens og langsiktighet. Hans spektakulære overgivelse til Manuel i 1172, fulgt av tilsynelatende ydmykende underkastelsesseremonier i Konstantinopel, fikk som endelig resultat hans retur og konsolidering av makten og stabilitet i et selvstendig Rascia i de neste åtte årene.

Nemanja brukte det følgende tiåret til å ta seg av det bogomilske kjetteri som var til stede i hans rike, i tillegg til å styrke den østlige ortodokse kristendommen. Han erklærte bogomilene som kjettere og straffet dem på grunn av deres religiøse tro og brente deres bøker. Han fikk deres landområder konfiskert, brente noen på bålet og landsforviste andre. På slutten av sin regjeringstid hadde Stefan Nemanja fullstendig utryddet bogomilene.

Stefan Nemanjas hær var bare involvert i en enkelt konflikt etter anmodning fra hans bysantinske føydalherre, og det var i Lilleasia. I mellomtiden bygde fyrst Stracimir klosteret for Kristi Mor i sin hovedstad i Grac i Morava (i dag Čačak), mens storfyrst Miroslav bygde klosteret St Peter ved Lim. Miroslav giftet seg også med søsteren til Kulin Ban av Bosnia og skapte dermed en viktig blodsforbindelse mellom de herskende dynastiene i Serbia og Bosnia.

Stefan Nemanja hadde sverget troskap til keiseren mot å bli anerkjent som storfyrste. Det var imidlertid ikke overraskende at hans lojalitet til keiseren ikke overlevde Manuels død i 1180. Stefan Nemenja anså at han hadde sverget troskap til keiseren personlig, ikke imperiet. I de ti årene som fulgte, benyttet han seg av det interne bysantinske kaoset og en gunstigere internasjonal situasjon, som inkluderte ungarske, korsfarer- og normanniske regionale interesser, til å ekspandere betydelig i alle retninger på imperiets bekostning. Østover inkluderte ekspanderingen blant annet slettene i Kosovo, territoriet mellom vestlige og Stor-Morava (med byen Niš, som da tjente som hovedstad, Timok og det nordlige Makedonia. På den andre siden ble de fleste kystregionene langs Adriaterhavet fra Zahumlje, gjennom Travunija og Zeta til regionen ved innsjøen Skadar region lagt til. Til tross for innledende fiendtlighet ble forbindelsene mellom Rascia og den viktige handelsbystaten Dubrovnik befestet med en avtale i 1186 som sørget for et symbiotisk forhold mellom de to gjennom det meste av dynastiet Nemanjić.

Fyrst Miroslav satte under sin beskyttelse familien Kačić fra den sørslaviske stammen narentinerne, piratene som hadde ranet og myrdet erkebiskop Rainer (Arnerius) av Split. Paven klagde til Miroslav og krevde dødsstraff for forbryterne og tilbakebetaling av den summen som var tatt. Miroslav nektet og utviste biskopen av Ston. På grunn av dette ble Miroslav ekskommunisert av paven, men dette plaget ham ikke, og han erstattet de tomme kirkebygningene i nærheten av Ston.

I 1183 gikk Stefan Nemanja i allianse med kong Bela III av Ungarn og Kroatia (1172-96) og invaderte bysantinsk jord. Hovedgrunnen var den nye usurpatoren på den keiserlige tronen, keiser Andronikos I Komnenos (1183-85), som ikke var anerkjent. I tillegg kom den storstilte massakren på romersk-katolske eller «latinske» innbyggere i Konstantinopel, som ble foretatt av den ortodokse befolkningen i mai 1182. Nemanja ble også assistert av sin slektning, Kulin Ban av Bosnia. De bysantinske styrkene i det østre serbiske grenselandet ble ledet av Alexios Brannes og Andronikos Lapardas. Men Brannes støttet den nye keiseren mens Lapardas var mot ham og deserterte med sine tropper. Uten vanskeligheter de ungarsk-serbiske soldatene grekerne ut av Morava-dalen og rykket frem helt til Sofia, og de plyndret Beograd, Braničevo, Ravno, Niš og selve Sofia. Ungarerne trakk seg imidlertid snart tilbake fra krigen og etterlot Nemanjas styrker til å angripe over det vestlige Bulgaria.

I 1184 dro storfyrst Miroslav av Zahumlje for å ta tilbake øyene Korčula og Vis. Den 18. august 1184 ble Miroslavs flåte knust av flåten fra Ragusa ved Poljice nær Koločep, og han sluttet fred med republikken Ragusa. I 1185 angrep hans bror, fyrst Stracimir, Korčula og Vis med flåten fra Duklja. Han sluttet seg til krigen mot republikken Ragusa, men ble tvunget til å trekke seg tilbake fordi Miroslav allerede hadde inngått fred da Stracimir satte inn side styrker. Samme år gikk bysantinerne til motangrep på Serbia, men et bulgarsk opprør brøt ut i Donau-området, noe som gjorde at offensiven ble avblåst. Stefan Nemanja utnyttet situasjonen og erobret Timočka Krajina med Niš og avsatte Svrljig, Ravno og Koželj. Mens Stefan Nemanja holdt Niš, tjente byen som hans hovedstad og operasjonsbase.

I 1186 lanserte Stefan Nemanja en kampanje for å invadere og annektere det området hvor han var blitt født – Duklja (Doclea). Allerede i 1185 annekterte han byen Kotor og rykket seierrikt inn i den og sparte den for ødeleggelse, og han bygde seg et slott der. Duklja hadde som en kyststat en dominerende katolsk kristen karakter som spredte seg fra byen Bar med et romersk-katolsk erkebispedømme og også fra Kotor og Ragusa. Rascia skilte seg ut som en etnisk renere, patriarkalsk og mer konservativ stat, med det nasjonale språket og arven dominerende og med et ubetydelig antall romaniserte nomader, mens Duklja i betydelig grad var befolket av den innfødte romaniserte befolkningen og albanere side om side med slavere og hvor nesten alle inskripsjoner var skrevet med det latinske alfabetet. Denne etniske blandingen hadde en stor innvirkning på det politiske livet. Duklja var ikke lenger i sin gullalder. Tiden var inne for en endelig avgjørelse mellom de to motstridende elementene om det serbiske folket – vest eller øst.

I 1186 utnevnte Stefan Nemanja sin eldste sønn Vukan til hersker for provinsene Zeta (kongeriket Duklja og Dalmatia). For å stadfeste sitt grep over Duklja forfulgte Nemanja den lokale greske adelen strengt og anklaget dem for å ha lemlestet og torturert hans folk i århundrer, og til slutt fordømte han grekerne og utryddet dem i Duklja gjennom forvisninger.

Den 27. september 1186 ble det forhandlet frem en fredsavtale i Ragusa. Den serbiske siden var representert av fyrst Nevdal og Družina Vidošević, mens Ragusas fyrste Krvaš og erkebiskop Tribun sammen med en normannisk utsending fra kongeriket Sicilia representerte Ragusas side. Det ble avtalt at det alltid siden skulle være evig fred mellom Serbia og republikken Ragusa. Handelsmennene fra Ragusa fikk rett til fri passasje gjennom serbisk land og fikk rett til å bruke Nemanjas åkre og skoger som omga byen. Til gjengjeld skulle republikkens grenser alltid være åpne innbyggerne fra Hum, og deres regjering måtte betale skatt til serbiske herskere.

I 1188 sendte Stefan Nemanja en utsending til Nürnberg, keiser Fredrik I Barbarossas (1152-90; keiser fra 1155) hovedstad for Det hellige romerske imperiet, og inviterte ham til å bo i Serbia når han skulle på korstog til Det hellige land med grev Berthold Andechs av Krain på Istria, som samtidig var hertug av Kroatia og Slavonia. Keiseren la ut på Det tredje korstog (1189-92) og kom den 27. juli 1189 med 100 000 korsfarere til Niš, hvor Stefan Nemanja og Stracimir tok imot og innkvarterte keiser Fredrik. Et ekteskap ble arrangert mellom Berthold Andechs’ datter og Miroslavs sønn Toljen for å styrke de serbisk-tyske forbindelsene. Nemanjas forslag til Barbarossa om at han skulle oppgi den hellige krigen og slå til mot bysantinerne sammen med ham, fikk lite respons. Fredrik trengte bysantinsk hjelp til å forflytte sine militære styrker til Asia, men hans planer endret seg da en bysantinsk styrke stanset ham fra å nå sitt neste mål, Sofia.

Grekerne begynte også å angripe hans hær, noe som gjorde keiseren så rasende at han planla en offensiv mot selve Konstantinopel. Stefan Nemanja tilbød 20 000 menn for å støtte keiserens militære kampanje, mens bulgarerne tilbød mer enn det dobbelte av dette antallet. Til tross for at Stefan Nemanja nå var tidlig i syttiårene, fulgte han korsfarerne med sin hær til grensen ved passet «Trajans port», da han dro videre til nye erobringer og sendte utsendinger til Adrianopolis for å formalisere alliansen med keiser Fredrik. Mens hans utsendinger forhandlet med Berthold Andechs, som forhandlet på vegne av Fredrik, erobret Nemanja Pernik, Zemen, Velbužd, Žitomisk, Stobi, Prizren og resten av Kosovo og Metohija og til og med Skopje. Alliansen med korsfarerne ble ikke beseglet, ettersom Fredrik undertegnet fred med bysantinerne den 14. februar 1190 i Adrianopolis.

I 1189 døde Dukljas fyrste Mihailo, og hans enke Desislava forsto at deres tid var over, så sammen med restene av den fortsatt lojale adelen i Duklja søkte hun med sine to skip tilflukt i republikken Ragusa. Hun ga de to skipene til republikken og trakk seg tilbake til Omiš. Stefan Nemanja innførte den ortodokse kristendommen i Zeta, fikk en slutt på den dominerende latinske kulturen og språket og den katolske religion. Dette gjorde han ved å tvangskonvertere store masser og ved at latinske bøker ble brent og ikke lenger skrevet. Nemanja forviste grekerne fra dette nye landet. Rundt denne tiden døde Nemanjas bror Stracimir, så Stefan tok over hans område, det vestre Morava.

Videre serbisk fremrykking ble stanset i 1190 av den bysantinske keiseren Isak II Angelos (1185-95;1203-04), som gjorde klar en stor og erfaren hær for å slå til mot Nemanja. Samme år fullførte Stefan Nemanja sin praktfulle Jomfrukirke («Den hellige Jomfru velgjørersken») laget av hvit marmor i klosteret Studenica ved elven av samme navn. Dette klosteret æres som alle serbiske kirkers mor. I 1190 døde også fyrst Miroslav av alderdom, så Stefan Nemanja satte inn sin egen sønn Rastko som ny fyrste av Zahumlje i Ston, og han forhøyde den religiøse ånd i folket betydelig.

Bysantinerne angrep Serbia høsten 1191 med den godt forberedt hær med keiseren i spissen, og de herjet breddene av søndre Morava. Stefan Nemanja led et fryktelig nederlag, noe som fikk ham til å trekke seg tilbake til fjellene. Bysantinerne angrep alle områdene rundt elvebreddene og brente til og med ned Stefans hoff i Kuršumlija. Men Nemanja hadde en taktisk fordel og begynte å angripe de bysantinske hærene, så keiser Isak II Angelos bestemte seg for å innkalle til fredsforhandlinger. Den påfølgende fredsavtalen betydde at Stefan Nemanja måtte gi fra seg en stor del av sine erobringer øst for elven Velika Morava og anerkjenne den bysantinske keiserens overherredømme, mens keiseren anerkjente han som rettmessig storfyrste. For å besegle fredsavtalen ble det avtalt ekteskap mellom Nemanjas andre sønn Stefan og Eudokia Angelina, niese av Isak II og datter av den bysantinske keiseren Alexios III Angelos (1195-1203) og hans hustru Eufrosyne Doukaina Kamaterina. Den unge Stefan mottok tittelen sebastokrator, som var blant de høyeste bysantinske hofftitlene, bare gitt til keiserens familiemedlemmer.

Men avtalen bevarte de fleste serbiske erobringene intakte for den serbiske staten, sammen med full anerkjennelse og en vennligsinnet holdning fra det svekkede hoffet i Konstantinopel. Keiseren ønsket bare å separere serberne fra bulgarerne, så han beholdt Niš og Ravno, mens de greske landområdene Zeta, Kosovo med Lipljan, Metohija til Prizren og det albanske Pilot ble beholdt av Stefan Nemanja.

I 1191/92 forlot fyrst Rastko i hemmelighet sin fars hoff og ble munk i det russiske klosteret Panteleimon på Athosfjellet i Hellas, hvor han fikk navnet Sabas etter den hellige Sabas av Jerusalem. Kort etter byttet han til det greske klosteret Vatopedi på Athos. Dette bedrøvet Stefan Nemanja stort. I Rastkos sted ble Miroslavs sønn Toljen fyrste av Zahumlje og grunnla et lokalt dynasti. Rascia kom på nytt i fare da Nemanjas tidligere allierte, kong Béla av Ungarn, invaderte hans rike fra nord. Nemanjas raske militære aktiviteter drev ungarerne nordover og over grensen igjen i 1193. I 1195 kom Nemanjas «svoger» (sønnens svigerfar) Alexios III Angelos (1195-1203) på den bysantinske keiserkronen.

Storfyrst Stefan I Nemanja var nå over åtti år og trett av å herske, og han utvidet sin eldste sønn Vukans makt og landområder. Han satte Zena med Trebinje, Hvosno og sin hovedstad Toplica under Vukans absolutte herredømme. Som eldste sønn var Vukan opprinnelig tronarving. Men Nemanja foretrakk å se den yngre sønnen Stefan på den serbiske tronen, hovedsakelig fordi han var gift med den bysantinske prinsessen Eudokia. Det synes som om Vukan reagerte på denne forandringen i tronfølgen ved å erklære seg som konge av Duklja. Selv om han tok en «suveren» kongelig tittel, forble Vukan under sin fars autoritet.

Stefan I Nemanja, som opprinnelig ble døpt som katolikk, opprettholdt vennskapelige forbindelser til pavene i kirkepolitiske saker, spesielt med pave Innocent III (1198-1216) [som imidlertid ble pave etter at Stefan var gått i kloster]. Han mottok denne pavens legater og brev på en vennlig måte og forsikret paven gjentatte ganger om sin tilknytning. Hans bror Vlkan var som hersker av Antivari og Cattaro også nært forbundet med Den katolske kirke. Likevel vokste den gresk-ortodokse kirke seg stadig sterkere i den østlige delen av landet, selv om den skarpe distinksjonen mellom kirkene i øst- og vestimperiene ennå ikke var kommet til syne på denne tiden.

Den 25. mars 1196 innkalte Stefan Nemanja et konsil (Sabor) i Ras, hvor han offisielt abdiserte til fordel for sin andre sønn, Stefan, som han etterlot alt sitt jordiske gods. Avgjørelsen var ikke i samsvar med den tradisjonelle primogenitur-retten (førstefødselsretten), som sa at eldste sønn skulle arve tronen. Dette ble ikke tatt nådig opp av eldstesønnen Vukan. Nemanja avla monastiske løfter sammen med hustruen Anna i kirken Ss Peter og Paulus i Ras, denne samme kirken han var gjendøpt ortodoks i. Han tok det monastiske navnet Simeon (Symeon), mens hustruen Anna tok navnet Anastasia. Senere trakk Simeon seg tilbake til klosteret Studenica, mens Anastasia trakk seg tilbake til klosteret Kristi Mor i Kuršumlija.

Stefan Nemanja hadde etablert kontroll over territoriene til de omliggende serbiske statene (unntatt Bosnia) og forent dem til en enkelt stat, Serbia, uavhengig og arvelig. Hans sønn og etterfølger Stefan kalte faren en «samler av de tapte biter av sine bestefedres land og deres gjenoppbygger». Hans andre sønn Sabas kalte ham «Vår Herre og Autokrat og hersker over hele det serbiske land. Men Nemanjas religiøse glød og tro kunne måle seg med hans bragder som en praktisk jordisk hersker, noe som fremfor alt ble tydelig gjennom hans utallige kirkegrunnleggelser og andre sjenerøse kirkelige donasjoner.

Etter utallige anmodninger fra sønnen Sabas dro Simeon i 1197 til Athosfjellet hvor han sluttet seg til ham i klosteret Vatopedi. Sammen grunnla de i 1199 et nytt kloster på dette hellige fjellet. Et forfallent gresk kloster ble gjort om til klosteret Khilandari (Hilandar), som var reservert for munker fra deres hjemland Serbia. I juni 1198 fikk Sabas garantier fra «svogeren» (brorens svigerfar), keiseren Alexios III, for det nye klosterets autonomi og uavhengighet. Det ble et sentrum for serbisk verdslig og religiøs kultur, og det eksisterer fortsatt som et av de sytten klostrene i den autonome munkerepublikken Athos.

Simeon døde den 13. februar 1199 i nærvær av sønnen Sabas og foran ikonet av Hodegetria («den tre-håndete jomfru»), rundt 86 år gammel. Han ble gravlagt på klosterkirkegården i Khilandari. Hans siste ønske var at Sabas skulle bringe hans levninger til Serbia «når Gud tillater det, etter en viss tid». Sabas skrev liturgien for St. Simeon til farens ære.

Nemanja synes direkte eller i det minste indirekte å ha vært i slekt med det regjerende serbiske storfyrstedynastiet Vukanović, men likevel markerte de statlige institusjonene og den senere åndelige arven som ble etablert av ham og hans sønner, et slikt brudd med tidligere praksis at han regnes som grunnleggeren av et helt nytt dynasti. Trolig er dette årsaken mer enn usikkerhet om hans avstamming. Dette dynastiet skulle bli så å si synonymt med prakten til middelalderens Serbia. Dette dynastiet kalles Nemanja (eller Nemanjić) etter ham og styrte Serbia i 200 år frem til 1371.

Ifølge legenden utsondret hans grav en hellig olje. Mannaolje er et oljeaktig stoff som ble sagt å ha strømmet (eller fortsatt strømmer) fra relikviene eller gravstedet til enkelte helgener. Disse helgenene ble gjerne kalt på gresk Myroblýtes («myrrautgytere»), og dette tilnavnet har også Simeon (Mirototsjivi; Свети Симеон Мироточиви). Miraklet skal imidlertid ikke ha forekommet de siste 300 år.

Sabas vendte tilbake til Serbia vinteren 1205/06 eller 1206/07 og brakte med seg sin fars relikvier. Sabas plasserte farens relikvier i kirken Guds Mor (Theotókos) i klosteret Studenica, som Nemenja selv hadde grunnlagt. og rikt utstyrt mens han var storfyrste, og mannaolje fortsatte å strømme fra hans nye grav. Senere ble relikviene av hans sønner Stefan og Vukan, hans hustru Anastasia og hans sønnesønn kong Radoslav plassert i Studenica.

Stefan Nemanja ble helligkåret i 1216 som den hellige Simeon, hans munkenavn. Noen kilder regner imidlertid munkene på Athos’ anerkjennelse av hans hellighet i 1200 som helligkåringen. Den serbisk-ortodokse kirke fastsatte hans minnedag til dødsdagen 13. februar (26. februar etter den gregorianske kalenderen). 28. desember nevnes også som minnedag. Teknisk sett var han ikke den første serbiske helgenen, men det var etableringen av hans kult som la grunnlaget for en fast nasjonal identitet, først støttet av opprettelsen av en sterk stat, men som overlevde i århundrene som fulgte på sin kristne etikk alene.

Stefan Nemanja grunnla, restaurerte og bygde om flere klostre. Han etablerte også den arkitektoniske stilen Raška-stilen, som spente fra 1170 til 1300. Det majestetiske klosteret Studenica og flere andre står fortsatt som monumenter over hans gjerninger. Hans grunnleggelser var:

Klosteret St Nikolas i Kuršumlija, klosteret St Kristi Mor mellom Kosanica og Toplica, klosteret «St Georgs søyler» (Đurđevi Stupovi) i 1171 i Ras, klosteret Den uplettede hellige Jomfru velgjøreren (Studenica) i 1190 i Ibar, kirken St Kristi Mor hvor elvene Bistrica og Lim møtes, klosteret St Nikolas i Kaznovići/Končulj ved Ibar og nonneklosteret St Kristi Mor i Ras. I tillegg bygde han om klosteret Khilandari på Athosfjellet i 1199, klosteret St Erkeengelen Mikael i Skopje og klosteret St Panteleimon i Niš. I tillegg foretok han en rekke donasjoner, kirken Herrens hellige Grav og Kristi Oppstandelse i Jerusalem, kirken St Johannes Forløperen [= Døperen] i Jerusalem, kirken St Theodosios i ørkenen ved Betlehem, kirken Ss Apostlene Peter og Paulus i Roma, kirken St Nikolas i Bari, klosteret og kirken St Jomfruen av Evergethide i Konstantinopel og klosteret og kirken St Demetrios i Thessaloniki.

Kilder: Infocatho, en.wikipedia.org, orthodoxwiki.org, oca.org, srpskoblago.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 2. september 2013