Den salige Stanislas Papczynski (1631-1701)

Den salige Stanislas (pl: Stanisùaw) ble født som Johannes Papczynski (pl: Jan Papczyñski) den 18. mai 1631 i Podegrodzie i det sørlige Polen. Hans far Thomas var bonde og en anerkjent smed. I noen år var han landsbyens borgermester og hadde ansvaret for kirken i Podegrodzie. Johannes' mor kom fra familien Tacikowski og var en from og aktiv kvinne. Foreldrene skydde ingen anstrengelser for å gi sønnen en solid utdannelse.

Han gikk på kollegier drevet av piaristene og jesuittene, men hadde store vanskeligheter, vekselvis på grunn av problemer med studiene og på grunn av kriger og epidemier i landet. Slike avbrudd ble fylt med arbeid på farens eiendom. Da han senere skrev Secreta conscientiae avslørte han at han takket Gud fordi han hadde bevart en «ren og hellig samvittighet» i denne perioden. Samtidig vokste det frem i ham en sjenerøsitet, et åndelig temperament og et talent for å utdanne ungdommen.

Etter å ha fullført retorikken og det toårige filosofikurset i jesuittkollegiet i Rawa Mazowiecka trådte Johannes i 1654 inn hos piaristene, som han hadde lært å kjenne fem år tidligere. Kongregasjonen het offisielt «Ordensprester for Religiøse Skoler» (Ordo Clericorum Regularium Pauperum Matris Dei Scholarum Piarum – SP), i daglig tale piarister. Kongregasjonen kaltes på italiensk Le Scuole Pie (religiøse skoler), og medlemmene var og er også fortsatt kjent som scolopi, skolopianere. Kongregasjonen var grunnlagt i 1597 av den hellige Josef av Calasanz. De var de første prestene som underviste i skoler for barn.

Stanislas var 23 år gammel og hadde motstått familiens press for å få ham til å gifte seg. Piaristene kombinerte den marianske spiritualiteten med hengivelse for ungdommen som Johannes var tiltrukket av, og han var den første polakken som trådte inn. I novisiatet fikk han ordensnavnet «Stanislas av Jesus og Maria» (Stanisùaw od Jezusa i Maryi). Han gjorde fremgang i det religiøse liv, og i sitt andre år ble han sendt for å studere teologi i Warszawa, hvor han avla sine løfter i 1656.

Dagen etter at Stanislas hadde mottatt de lavere vielser og subdiakonatet, ble han og hans ledsagere tvunget til å forlate klosteret, ettersom det i utkanten av Warszawa ble utkjempet et slag mot den svenske hæren. De måtte flykte til Rzeszów, men de måtte også dra derfra ettersom troppene til Rakoczy nærmet seg, en alliert av svenskene som angrep Polen fra sør.

De tok tilflukt i Podoliniec, hvor i begynnelsen av 1658 undervisningen i retorikk ble betrodd broder Stanislas på det lokal kollegiet. To år senere ble han overført til Rzeszów, hvor han fikk samme oppgave i det nylig åpnede kollegiet. Den 12. mars 1661 ble han presteviet av biskop Stanislaw Samowski av Przemysl. Etter at han hadde virket i tre år som retorikklærer i Rzeszów, ble han forflyttet til Warszawa. Han ble kalt Masovias apostel (Masovia er landskapet nord for Warszawa).

Etter sin ordinasjon hadde Stanislas med stor iver engasjert seg i pastorale aktiviteter, som han kombinerte med andre virksomheter i sin religiøse kommunitet. For eksempel skrev og utga han Prodromus reginae artium, en retorikklærebok for å ta seg av elevenes behov, som kom i flere opplag. Han søkte å få elevene til ikke bare å «uttale vakre ord», men også forberede dem til et «liv i godhet og edelhet». På bakgrunn av situasjonen i samfunnet på hans tid kritiserte Stanislas i sine skrifter de sosiale forskjellene og den korrupte politikken. Adelen motsatte seg ham på det sterkeste og henviste aldri til hans bok.

Siden 1663 hadde p. Papczynski allerede vært berømt i Warszawa, ikke bare som professor i retorikk, men like mye som mester i det åndelige liv (predikant og skriftefar). Noen av hans prekener var blitt utgitt i Orator crucifixus (1670), i form av meditasjoner over Kristi syv siste ord. Blant hans skriftebarn var for eksempel den apostoliske nuntius Antonio Pignatelli, den fremtidige salige pave Innocent XI (1676-89) og senator Sobieski, den fremtidige polske kongen Johannes III Sobieski (1674-96). Han var også en utrettelig forkjemper for kulten for Marias uplettede Unnfangelse, og han organiserte et brorskap til dennes ære i Warszawa.

Til tross for sine utallige aktiviteter var Stanislas alltid hengiven til det religiøse liv i sitt institutt. En stor del av hans medbrødre anerkjente hans oppriktige søken etter evangelisk hellighet, spesielt gjennom bønn og askese. Han hadde vervet som prefekt for kollegiet og assisterte i saligkåringsprosessen for Josef Calasanz og var representant i provinskapitlet. Samtidig ble kontroversene intensivert. Stanislas var beveget av grunnleggerens ånd og forsvarte nidkjært den religiøse observansen og retten til å velge provinsialsuperiorer. Han begynte å bli anklaget for uorden og opprør.

Han kalte denne perioden for sitt «lange martyrium» og søkte styrke og støtte i Kristi kors, noe som ga opphav til boken Christus patiens, en serie refleksjoner over Herrens lidelse. Med det felles beste for øye ble han i 1669 bedt av sine overordnede om å forlate ordenen, noe som ble stadfestet i et pavelig brev av 11. desember 1670.

Da han mottok tillatelsen til å tre ut i Kazimierz (i utkanten av Kraków), leste p. Stanislas uventet opp foran alle en bønn om total overgivelse til Gud og Den uplettede Jomfru og annonserte sin intensjon om å grunnlegge en ny kongregasjon ved navn marianerne, og at han ville forsvare doktrinen om Marias uplettede unnfangelse om nødvendig med sitt liv. Senere bekjente han at bønnen skyldtes en guddommelig inspirasjon og at den nye ordenen «hadde blitt formet i [hans] ånd av Den Hellige Ånd».

Etter å ha avvist invitasjoner fra andre religiøse ordener og embeter som noen biskoper tilbød ham, slo han seg ned i bispedømmet Poznan med støtte fra biskop Stefan Wierzbowski og ikledde seg en hvit drakt til ære for Den uplettede unnfangelse (1671). I mellomtiden forberedte han regelen for den nye kommuniteten (Norm vitae). For å gi det nye instituttet en start, ledet han en liten kommunitet av eremitter i Masovia, i skogen i Korabiew (Puszcza Korabiewska), og presenterte dem for sitt nye forslag. De «marianske eremittene» fikk sin kirkelige godkjennelse den 24. oktober 1673 gjennom et dekret fra biskop Stanislas Swiecicki. Dette regnes som grunnleggelsen av kongregasjonen «Marianske klerikere av Den helligste Jomfru Marias uplettede Unnfangelse» (Congregatio Clericorum Marianorum sub titulo Immaculatae Conceptionis Beatissimae Virginis Mariae – MIC).

P. Stanislas viet alle sine krefter til å få instituttet godkjent av Den hellige Stol, noe som skjedde i 1699 da pave Innocent XI i 1699 approberte den som en gren av den fransiskanske familie. Diverse omstendigheter fikk p. Stanislas til å inkludere som elementer av karismaen til den nye ordenen å feire messe for de avdøde sjeler samt gi pastoral hjelp til den lokale Kirken i tillegg til å propagandere kulten for Den uplettede Unnfangelse. Han erklærte mange ganger: Immaculata Virginis Conceptio sit nobis salus et protectio. Han var opptatt av helliggjørelsen av de avdøde, og derfor skrev han i 1675 det asketisk-mystiske verket Templum Dei mysticum. Han skrev også en serie av meditasjoner over Den hellige messe med tittelen Inspectio cordis.

Overbevist om at han hadde oppfylt sin misjon døde han den 17. september 1701 i klosteret Góra Kalwaria, mens han uttalte ordene «I dine hender, Herre, overgir jeg min ånd» (Luk 23,46; Sal 31,6), etter å ha velsignet sine ledsagere, etter oppfordret dem til å overholde regelen og uttrykt sin brennende lengsel etter å bli forent med Kristus.

Marianerne forsvant nesten helt etter grunnleggerens død, men kongregasjonen ble reorganisert av p. Kasimir Wyszynski midt på 1700-tallet. Deretter spredte kongregasjonen seg fra Polen til Litauen (som utgjorde en dobbeltrepublikk) og derfra til Habsburgerriket og Portugal, og de åpnet også et hus i Roma. Under p. Wyszynski fant ordenen sin egentlige oppgave i sognesjelesorgen og i den religiøse utdannelse. På 1800-tallet var kongregasjonen utsatt for mye forfølgelse. I 1834 oppløste den liberale regjeringen i Portugal alle klostre, i det russiske riket (som Polen den gangen var en del av) ble det ene klosteret etter det andre oppløst av tsarregimet. Til slutt var det bare ett eneste kloster igjen, i Marijampolé i Litauen, og i 1904 ble også det stengt. I 1908 var bare generalsuperioren Vincent Senkus [Sekowski] igjen i live.

Ordenen ble imidlertid fornyet i 1909 av den salige litauiske biskopen Georg Matulaitis (1871-1927). Han var i 1905 innlagt på fattigavdelingen ved sykehuset Kristi forklarelse i Warszawa med bentuberkulose i foten. Han så døden i øynene, men han overlevde, og han avla da i takknemlighet et løfte om at han skulle finne en måte å ære Jomfru Maria på. Høsten 1907 ble han utnevnt til den nye stillingen som professor i sosiologi ved det kirkelige akademiet i St. Petersburg, og nå fant han en måte å oppfylle det løftet han hadde gitt til Jomfru Maria.

For han fikk høre om den ynkelige tilstand til kongregasjonen marianerne, som han selv hadde gått på skolen hos i Marijampolé. Han var også døpt av en av kongregasjonens ordensgeneraler, så han diskuterte med noen venner en plan for å gjenopplive kongregasjonen. Han dro i 1909 til Roma, hvor han fikk godkjennelse av planene fra den hellige pave Pius X (1903-14) personlig.

Deretter besøkte han generalsuperioren, og i privatkapellet til hjelpebiskopen av Warszawa avla han den 19. august 1909 løfte som marianer uten å gjennomgå novisiat. Generalsuperior Vincent Senkus var vitne, mens Georgs venn Frans Bucys ble novise. De slo seg ned i hemmelighet i St. Petersburg. Georg tilpasset kongregasjonens konstitusjoner til de endrede betingelsene, kongregasjonens hvite drakt ble avskaffet og de høytidelige løftene ble byttet ut med enkle. Disse endringene ble godkjent av paven den 15. september 1910. I hemmelighet opprettet Georg et novisiat med tre noviser.

P. Vincent Senkus døde den 10. april 1911, og Georg Matulaitis ble valgt til ny generalsuperior, et embete han hadde til sin død. Han ga kongregasjonen et nytt liv da han sammen med Frans flyttet til Fribourg i Sveits. De flyttet også novisiatet dit for å unngå risikoen som var forbundet med å prøve å arbeide i hemmelighet i St. Petersburg. Den ørlille kommuniteten begynte snart å vokse, fra de tre i 1910 til 319 ved Georgs død i 1927. Marianske prester gjorde nytt krav på husene i Polen og Litauen og kongregasjonen spredte seg til Latvia og USA, hvor Georg personlig åpnet deres første hus i Chicago i 1913. Hus ble senere åpnet i England, Wales, Brasil, Argentina, Tyskland, Rwanda og Australia.

De vanskelighetene som den nye ordenen måtte gjennomleve etter grunnleggerens død, gjorde det også vanskelig å få åpnet en saligkåringsprosess. Til slutt ble hans «heroiske dyder» anerkjent den 13. juni 1992 av pave Johannes Paul II (1978-2005) og han fikk tittelen Venerabilis («¯rverdig»). Den 16. desember 2006 undertegnet pave Benedikt XVI dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn. Han ble saligkåret søndag den 16. september 2007 i helligdommen for Vår Frue av Smertene (Matki Boskiej Bolesnej) i Licheñ Stary i Polen. Som vanlig under dette pontifikatet ble seremonien ikke ledet av paven selv, men av hans representant, i dette tilfelle kardinal Tarcisio Bertone SDB, Vatikanets statssekretær. Licheñ Stary er det nest mest besøkte valfartsstedet i Polen etter Czestochowa. Der finnes det to kirker: den gamle, lille kirken med nådebildet av Vår Frue av Licheñ fra 1700-tallet, samt den nye femskipede basilikaen fra 2004, som i dag er Polens største kirke. Valfartsstedet Licheñ Stary betjenes av marianerne. Stanislas' minnedag er dødsdagen 17. september.

Kongregasjonen marianerne fortsetter å blomstre. I dag har den mer enn 500 medlemmer i atten land på alle kontinenter. De driver menighetsarbeid i mange land, de tjenestegjør for russere og litauere i eksil i Australia og driver en energisk misjon i trykking og publisering fra sine to sentre i USA, Chicago og Stockbridge i Massachusetts. Derfra betjener de den polske kommuniteten og utgir et månedsmagasin for dem. Medlemmene arbeider også i Litauen, Estland, Hviterussland, Ukraina, Kasakhstan, Østerrike, Polen, Portugal, Tyskland, England, Frankrike og Rwanda.

To av ordenens medlemmer, de salige Antonius Leszczewicz og Georg Kaszyra MIC, ble saligkåret den 13. juni 1999 av pave Johannes Paul II (1978-2005) i Warszawa som to av de 108 polske martyrer fra Andre verdenskrig.