Den hellige Sabas av Serbia (1171-1235)

Minnedag: 14. januar

Freske av Sabas i Kongens kirke i klosteret Studenica Skytshelgen for Serbia; for serbiske skoler og skolebarn

Den hellige Sabas (Sabbas, Sabba, Saba; slav: Sava, Savas, Savva, Savvas) (serb: Свети Сава) ble født som Rastko Nemanjić (serb: Растко Немањић) (av Rastislav/Rostislav) i 1171 i Gradina (dagens Podgorica i Montenegro). Mange kilder opererer med 1169 som fødeår, andre med 1174. Han var tredje og yngste sønn av den hellige storfyrst Stefan I Nemanja (1166-96), som oppnådde uavhengighet fra Bysants og ble grunnlegger av dynastiet Nemanja. Hans mor var den serbiske adelskvinnen Anna, som mot slutten av livet gikk i kloster og ble den hellige Anastasia av Serbia.

Rastkos brødre var Vukan Nemanjić (før 1165-1208), storfyrste av Duklja (1190-1208) og storfyrste av Serbia (1202-04), og Stefan (ca 1165-1228), som skulle bli den hellige Stefan den Førstekronede, storfyrste (1196-1217) og senere konge av Serbia (1217-28). Rastko hadde også tre søstre, Vuka, som ble nonne med navnet Jefimija, en navnløs søster som giftet seg med Manuel Angelus Ducas, regent av Thessaloniki (d. 1241), samt en navnløs søster som giftet seg med et ukjent medlem av familien Asen og fødte den bulgarske tsaren Konstantin Tih Asen (1257-77).

I 1190 utnevnte faren den unge Rastko til fyrste for provinsen Hum, som strakte seg fra Ragusa ved kysten til midt i Neretva. Hum var tidligere styrt av hans onkel (farens bror), Miroslav av Hum, som fortsatte å styre regionen Lim med Bijelo Polje, mens Rastko hadde Hum. Da Rastko ble munk, er det mest sannsynlig at Miroslav fortsatte som herre over Hum.

For høsten 1192 forlot Rastko i hemmelighet farens hoff og sluttet seg til en russisk munk og dro til det russiske klosteret St Panteleimon på Athosfjellet i Hellas, hvor han trådte inn som munk og fikk det monastiske navnet Sabas etter den hellige Sabas av Jerusalem. Kort etter byttet de til det greske klosteret Vatopedi på Athos. Faren sørget dypt over å ha mistet sønnen fra landet, så han sendte bud til Athos for å få Sabas til å vende tilbake, men forgjeves. Sabas svarte til sin far: «Du har oppnådd alt det som en kristen hersker kan gjøre, kom nå og slutt deg til meg i det sanne kristne liv».

Den 25. mars 1196 innkalte Stefan Nemanja et konsil i Ras, hvor han offisielt abdiserte til fordel for sin andre sønn, Stefan II. Nemanja og hans hustru Anna avla monastiske løfter i kirken Ss Peter og Paulus i Ras. Nemanja tok det monastiske navnet Simeon, mens hustruen Anna tok navnet Anastasia. Senere trakk Simeon seg tilbake til klosteret Studenica, mens Anastasia trakk seg tilbake til klosteret Kristi Mor i Kuršumlija. Etter utallige bønnfallelser fra yngstesønnen Sabas dro Simeon til Athosfjellet, hvor han i 1197 sluttet seg til Sabas i klosteret Vatopedi.

Klosteret Khilandari (Hilandar)Sammen grunnla far og sønn i 1198/99 et nytt kloster på dette hellige fjellet. Et forfallent gresk kloster ble gjort om til klosteret Khilandari (Hilandar), som var reservert for munker fra deres hjemland Serbia. I juni 1198 fikk Sabas garantier for det nye klosterets autonomi og uavhengighet fra den bysantinske keiseren Alexios III Angelos (1195-1203), broren Stefan IIs svigerfar. Khilandari ble et sentrum for serbisk verdslig og religiøs kultur, og det eksisterer fortsatt som et av de sytten klostrene i den autonome munkerepublikken Athos.

Den 13. februar 1199 døde Sabas’ far Simeon i Khilandari, 86 år gammel. I 1200 viet biskopen av Hierissos Sabas til diakon, og i 1201 viet metropolitt Konstantinos Mesopotamites av Thessaloniki ham til arkimandritt (abbed). Sabas gjorde seg bemerket for sin mildhet og overbærenhet i sin effektive måte å trene opp unge munker på. Han begynte på arbeidet med å oversette bøker til det serbiske språket, og i Khilandari skattes fortsatt et psalter og et rituale som er skrevet ut av ham selv og signert «Jeg, den uverdige, late munken Sava».

Sabas bygde i 1199 en kirke og en celle (kelia) i Karyes (gr: Καρυές) på Athosfjellet, hvor han bodde i noen år. Han skrev sitt Karyes-typikon (serb: типик) under sitt opphold der i 1199, og det finnes fortsatt en marmorinskripsjon av hans verk. Et typikon er en liturgisk bok (gudstjenesteordning). I 1207/08 skrev han to andre typika, Žitije-typikonet (Vita Simeonis), en biografi om sin far, og Studenica-typikonet.

I mellomtiden hadde Sabas’ to brødre, Vukan og Stefan II, som nå var konge av Serbia, kommet alvorlig på kant med hverandre på grunn av deres arv. Vukan, som var eldste sønn og bitter over at Stefan var blitt konge, styrtet broren med ungarsk hjalp og var selv serbisk storfyrste fra 1202 til 1204, da Stefan rev tilbake tronen med bulgarsk hjelp. Sabas fikk vite om denne brødrestriden og at Serbia var kastet ut i anarki.

Det fjerde korstog, som var finansiert av venezianerne, plyndret Konstantinopel i 1204 og erobret mye av det bysantinske territoriet, inkludert Athosfjellet. I 1205 ble Athos offisielt satt under autoritet og jurisdiksjon av en romersk-katolsk biskop. Man mener at det var vanskeligheter med denne latinske biskopen som var hovedgrunnen til at Sabas vendte tilbake til Serbia vinteren 1205/06 eller 1206/07.

Klosteret StudenicaSabas brakte med seg sin fars relikvier, og han plasserte dem i kirken Guds Mor (Theotókos) i klosteret Studenica, som Nemenja selv hadde grunnlagt og rikt utstyrt mens han var storfyrste. Deretter inviterte Sabas sine to brødre til kirken for en ordentlig og rettmessig minneseremoni for deres far. Da kisten ble åpnet, så de at farens legeme utsondret en søt velduft og en varm og velluktende olje, og han så svært levende ut, som om han bare sov fredfullt. Denne stunden i ærbødighet over farens relikvier var første skritt i å lege det broderlige skismaet mellom Vukan og Stefan. Kort tid etter stanset borgerkrigen og en fredsavtale ble trukket opp. Uten Sabas’ innsats ville landet sikkert ha blitt delt, og i dag æres han som skytshelgen for Serbia. Faren ble helligkåret i 1216 som den hellige Simeon, hans munkenavn.

Sabas fant sitt hjemland i en elendig forfatning både verdslig og religiøst, slik som hans hellige far hadde advart ham om i en drøm. Serberne hadde vært kristne en stund, men mye av det var nominell kristendom, helt ustrukturert og oppblandet med hedendom. Prestene var få og for det meste uten utdannelse, for kirken hadde vært styrt fra Konstantinopel eller Okhrida i Bulgaria, og hierarkiene der hadde vist liten omsorg og sympati for serberne, som de betraktet som barbarer.

Sabas hadde tatt med seg munker fra Khilandari, og dem brukte han til pastoralt arbeid og misjonsvirksomhet. Han slo seg ned som arkimandritt i klosteret Studenica, og derfra grunnla han flere små klostre på steder hvor munkene kunne reise rundt og komme ut til det vanskjøttede og halvt omvendte folket. Han grunnla flere kirker og klostre, blant dem klosteret Žiča. I 1216/17 trakk Sabas seg som arkimandritt av Studenica og vendte tilbake til Athos.

nullDet var fortsatt ønskelig, og dessuten politisk fordelaktig, at serberne fikk sine egne biskoper. Derfor ba kong Stefan II sin bror Sabas om å reise til Nikea (i dag Iznik i Tyrkia), hvor den østromerske keiseren og den ortodokse patriarken hadde søkt tilflukt fra de frankiske korsfarerne som hadde invadert Konstantinopel og holdt byen til 1261. Sabas vant støtte fra keiseren, Theodor I Laskaris (1204-22), som var i slekt med familien Nemanjić, og han utnevnte Sabas til den første erkebiskopen for det nye hierarkiet. Patriarken, Manuel I Sarantenos av Konstantinopel (1216-22), var uvillig, men under de rådende omstendighetene torde han ikke å sette seg opp mot keiseren, og i 1219 vigslet han Sabas til biskop i Nikea.

Sabas reiste tilbake sjøveien til Thessaloniki, hvor han ble værende en stund i klosteret Filokalos. Der oversatte han med hjelp fra et par andre den bysantinske kirkerettsboken «Roret» eller Nomocanon av den hellige Fotios av Konstantinopel (ca 810-ca 891) fra gresk til slavisk. Denne ble publisert som Zakonopravilo (også kalt St Sabas’ Nomocanon), Serbias første konstitusjon, og dermed hadde serberne skaffet seg begge former for uavhengighet, politisk og religiøs. Konstitusjonens formål var å etablere et kodifisert legalt system i det serbiske kongeriket, samt å regulere det styrende organet i den serbiske kirken. Oversettelsen inneholdt ikke bare de kirkelige canones – inkludert de dogmatiske dekretene fra de syv økumeniske konsilene – med kommentarer fra de beste middelalderske greske kanonister, men også en rekke rettesnorer av Kirkefedrene og flere av de keiserlige ediktene fra den store bysantinske keiseren Justinian I (527-65). Fra Thessaloniki tok Sabas landeveien via Athos, hvor han tok med seg flere munker og bøker som hadde blitt oversatt i Khilandari.

Stefan II ble anerkjent som konge av Serbia i 1217 av pave Honorius III (1216-27), og han ble muligens behørig kronet av en pavelig legat i den anledning, men i 1222 ble han i alle fall kronet av sin bror, erkebiskop Sabas, i klosteret Žiča, derav hans epitet (tilnavn) «Den førstekronede». En kilde hevder at det var ved denne anledningen at pave Honorius sendte en krone etter ønske fra Sabas, som hadde informert Den hellige stol om sin egen bispevielse. Andre sier at Sabas selv brakte kongekronen fra Roma.

Uroš Predić (1857-1953): St Sabas døper serbiske barn (1921), Nasjonalmuseet i BeogradDen serbiske kirken var nå autokefal (selvstyrt) og Sabas ble landets første metropolitt. Han etablerte seg i Žiča, som kong Stefan hadde grunnlagt. I den lille byen Ston på halvøya Pelješac grunnla Sabas et eparki (bispedømme) sent i 1219. Han begynte straks å organisere den serbiske kirken, og med fornyet energi grunnla han åtte bispedømmer og startet skoler over hele landet. Han bygde også mange kirker, blant annet i Žiča, Peć og Mileševa. I 1228 og 1233 kronet han sine nevøer Stefan Radoslav (1228-33) og Stefan Vladislav (1233-43) til konger i Žiča.

Erkebiskop Demetrios Khomatenos av Okhrida i Bulgaria reagerte i mai 1220 på den serbiske kirkens autokefali med et skarpt protestskriv til Sabas, og han kom også med alvorlige anklager mot patriark Germanos II av Konstantinopel-Nikea (1223-40) på grunn av det han kalte det illegale inngrepet i hans jurisdiksjonsområde. Da ungarerne invaderte Serbia nordfra, sendte Sabas sin hellige disippel Arsenius fra Žiča til sør i landet for å finne et tryggere sted for erkebispedømmet. Arsenius valgte Peć, og der bygde han et kloster og en kirke viet til De hellige apostlene, som senere ble viet til Kristi Himmelfart.

Sabas fortsatte med sin trosopplæring til det serbiske folket. Senere ville han innkalle et konsil for å fordømme bogomilene, som ble betraktet som heretikere. Sava utnevnte protobiskoper og sendte dem over hele Serbia for å døpe de udøpte, vie de ugifte og utføre andre kirkelige handlinger. For å utføre sine plikter som religiøs og sosial leader fortsatte han å reise mellom klostrene om områdene for å utdanne folket. Sabas var alltid en enkel munk i sitt hjerte. Han hadde forlatt Athosfjellet bare for sine landsmenns skyld: «Hvis dere lytter til meg, og hvis Gud gjør meg i stand til å gjøre godt blant dere, hvis dere blir hellige og ett i Gud, vil det bli dobbel vinning og frelsen vil bli vår!» Fra tid til annen trakk han seg tilbake til en utilgjengelig eneboerhytte nær Studenica for å samle styrke til å holde fast ved oppgavene han hadde viet sitt liv til.

nullI 1228 abdiserte kong Stefan II og mottok tonsuren som munk med navnet Simeon (samme klosternavn som sin far). Han døde kort etter, den 24. september 1228, og ble gravlagt i klosteret Morača. Han ble etterfulgt av sin sønn Stefan Radoslav (1228-34). Denne kongen var svigersønn av despoten Theodor av Epirus, og som sådan betraktet han seg selv som greker. Han var så inkompetent at han ble styrtet og forvist av adelen i 1133, og han ble etterfulgt av sin bror, den hellige Stefan Vladislav (1234-43).

Stefan Radoslav ble forvist til Durazzo (nå Durrës i Albania). Sabas lyktes ikke i å forsone sine nevøer, men han visste at det var bedre for landet å bli styrt av Stefan Vladislav. Senere klarte han å sikre fritt leide for Radoslav, som fikk vende tilbake til Serbia. Uheldigvis for Radoslav hadde hans hustru stukket av med en fransk hertug mens mannen var i eksil i Albania, og han bestemte seg da for å bli munk, og Sabas ga ham tonsuren og navnet Jovan (Johannes).

De siste årene av Sabas liv var preget av to reiser til Palestina og Det nære Østen. Den første, i 1229/30, ser ut til å ha vært en from pilegrimsreise til Det hellige Land, hvor han kjøpte to klostre i Det hellige land fra latinerne, klostrene St Johannes Teologen på Sionberget i Jerusalem og St Georg i Akka (Acre), som begge skulle befolkes med serbiske munker. grunnla St. Johannes-klosteret i Jerusalem. På hjemveien dro han via Nikea, hvor han besøkte den bysantinske keiseren Johannes III Dukas Batatses av Nikea (1222-54) og patriark Germanos II (1222-40).

Før Sabas dro på sin andre reise til Jerusalem, abdiserte han i 1233 og utpekte Arsenius til å bli sin etterfølger som den andre serbiske primas (1233-63). I henhold til kirkeretten i Den ortodokse kirke ble deretter Arsenius utnevnt til erkebiskop av Peć av biskopene som var forsamlet i Žiča. Dette valget ble stadfestet av den keiserlige patriarken i Nikea.

Slik hadde det lyktes Sabas, den tidligere fyrsten som hadde forlatt hjemlandet som ung mann for å bli munk, å konsolidere før han var femti år den staten som var grunnlagt av hans far. Dette gjorde han ved å reformere folkets religiøse liv og gi dem biskoper av sitt eget folk. Men han spilte også en fremtredende rolle i verdslige saker, og han bidro til å få konsolidert det serbiske kongedømmet under broren Stefan II og få ham anerkjent som konge. Serbere, grekere og latinere lærte å leve sammen under hans lederskap, og de kalte ham St. Sabas Prosvtitely, Opplyseren.

På Sabas’ andre reise til Det hellige Land sent i 1233 eller våren 1234  bodde han i klosteret St Georg i Akka, som han hadde kjøpt på sin forrige reise. var viet kirkelige oppdrag; han grunnla et hospits for serbiske pilegrimer på vei til Jerusalem, og han sørget for at serbiske munker ble mottatt på Sinaifjellet og andre fjerntliggende klostre. I Jerusalem besøkte han den ortodokse patriark Athanasios II. Han besøkte Betlehem, hvor Jesus ble født, Jordanelven, hvor Jesus ble døpt, og Den store lavra (Mar Saba), klosteret til den hellige Sabas, som han hadde sitt navn etter. Han dro med båt til Alexandria, hvor han møtte patriark (pave) Nikolas. Deretter dro han til Katarinaklosteret på Sinaihalvøya, hvor han tilbrakte fastetiden i 1234. Etter påskefeiringen vendte han tilbake til Jerusalem og gikk inn for at erkebiskopen av Tarnovo ble opphøyet til patriark av Bulgaria. Ikonet Trojeručica («Trehåndet Theotókos»), en gave til Den store lavra fra den hellige Johannes av Damaskus, ble gitt til Sabas, og han ga det videre til klosteret Khilandari.

Klosteret MileševaDerfra dro han til Antiokia i Syria (nå Antakya i Tyrkia) til Konstantinopel og Mesembria. Han planla å besøke Athosfjellet og sitt gamle kloster Khilandari, men dette «behaget ikke Den Hellige Ånd», så han dro til Tarnovo (nå Veliko Tarnovo) ved Svartehavskysten i Bulgaria, hovedstad i det andre bulgarske imperiet, i regjeringstiden til tsar Ivan Asen II av Bulgaria (1218-41). Ifølge hans biografi ble han syk etter den guddommelige liturgi på festen for Epifani, den 12. januar 1235. Han deltok i en seremoni som ble kalt «Velsignelse av vannene» (Agiasmo), men han pådro seg en hoste som utviklet seg til lungebetennelse. Han døde natt til søndag den 14. januar 1235, med et smil om munnen. Han ble gravlagt i katedralen De hellige førti martyrer i Tarnovo, og der ble han værende til den 6. mai 1237. For kong Stefan Vladislav reiste til sin svigerfar Ivan Asen II i Tarnovo for å be om onkelens legeme. Etter forhandlinger ble legemet returnert til Serbia, og Vladislav gravla det i Mileševa, et kloster han hadde grunnlagt i det sørlige Serbia. Etter translasjonen skjedde det så mange mirakler at bulgarerne klaget til tsaren at han frivillig hadde gitt fra seg en slik skatt.

I middelalderens Serbia var Sabas’ grav et valfartssted, og den venezianske diplomaten Ramberty som besøkte Mileševa i 1534, skrev at i tillegg til serbere dro både tyrkere og jøder på pilegrimsferder til Mileševa og ba om helbredelse. Den franske diplomaten Jacques de Chenoais skrev i 1547 at han så intakte relikvier av Sabas, og han sa også at tyrkere og jøder ga større donasjoner enn kristne selv. Den hellige Gregor av Sinai (ca 1290-1346) regnet Sabas for å være en stor opplyser. Den hellige erkebiskop Sabas III (1309-16) kalte ham en stor apostel og erkebiskop av Serbia, mens han for erkebiskop Daniel I (Danilo) (1271-72) var «vår mester og lærer». I 1448, etter erobringen av klosteret Mileševa, proklamerte Stefan Vukčić Kosača (1404-66) seg selv som «hertug [Herzog] av St Sava», og det området han hersket over, fikk navnet Herzegovina.

Brenningen av St Sabas’ relikvier av de osmanske myndighetene for å slå ned de serbiske rebellene etter Banat-opprøret i 1595I regionen Banat brøt det i 1594 ut et serbisk opprør mot de osmanske tyrkerne, som hadde erobret området etter slaget ved Kosovo i 1389. Regionen Banat er i dag delt mellom tre land, Romania, Serbia og Ungarn. Banat-opprøret i 1594 var et av de tre største opprørene i serbisk historie mot Det osmanske imperiet, og det største før etableringen av den selvstendige serbiske staten i det såkalte Første serbiske opprøret (1804-13). Lederen for dette opprøret var Theodor Nestorović, biskop av Vršac, mens andre ledere var Sava Ban og voivode Velja Mironić, i området rundt Vršac. En kort tid erobret serbiske opprørere flere byer i Banat, inkludert Vršac, Bečkerek og Lipova, i tillegg til Titel og Bečej i Bačka.

Opprøret hadde preg av en hellig krig hvor de serbiske opprørerne bar krigsflagg med bilde av St Sabas. Sinan Pasja, en albansk storvesir som ledet den osmanske hæren, ga ordre om at profeten Muhammeds grønne flagg skulle bringes fra Damaskus for å kjempe mot det serbiske flagget. Sinan Pasja ga da ordre om at levningene av Sabas skulle bringes til Beograd og brennes. Ahmed-beg Ochuse utførte ordren, og han førte en militær konvoi til Mileševa, beordret munkene til å ta ut Sabas’ trekiste fra sarkofagen og sette den på hestene, som munkene skulle føre. På veien slo de munkene og drepte eller tok med seg alle som kom i deres vei, slik at opprørerne i skogene skulle få høre om det. Den 27. april 1595 ble trekisten brent på et bål på høyden Vračar i Beograd. Flammene ble sett over Donau, og tyrkerne feiret.

nullPå det stedet på høyden Vračar hvor Sabas’ relikvier ble brent, begynte man på 1930-tallet byggingen av katedralen St Sava. Byggearbeidene var planlagt å begynne i 1939, men de kom ikke i gang før i 1985 og ble fullført i 2004. Den er den største ortodokse kirken i verden og blant de ti største kirkebygningene totalt. Strengt tatt er det ikke noen katedral, for den er ikke bispesete, men den kalles gjerne katedral på grunn av størrelsen og betydningen, men basilika ville kanskje vært mer korrekt. På serbisk kalles den «tempel», hram (Храм светог Саве; Hram svetog Save), som i den ortodokse verden er et annet ord for kirke. Tempelet dominerer i alle fall Beograds skyline, og den er finansiert utelukkende ved hjelp av donasjoner.

nullBrenningen av Sabas’ relikvier hindret imidlertid ikke spredningen av hans kult, godt hjulpet av både en rik ikonografisk tradisjon og av en gjenoppliving av serbisk nasjonalisme på 1800- og 1900-tallet. Under den osmanske okkupasjonen spredte Sabas’ kult seg ut over de tidligere serbiske grensene. Den spredte seg til Russland, spesielt i regjeringstiden til tsar Ivan den grusomme (f. 1530; 1547-84). Den russiske munken eldste Isaija brakte manuskriptet «St Sabas’ liv» fra Athos-fjellet til Russland. Senere hadde mange andre biblioteker over hele Russland arbeider av eller om Sabas.

Som helgen ble Sabas respektert selv blant katolikkene. Tomko Mrnjevic, en bosnisk biskop tidlig på 1600-tallet, skrev den første biografien om Sabas som ikke inneholder en historisk skikkelse, men en litterær. Ulike forfattere skrev om St Sabas med respekt, blant andre Antun Sasin, Jovan S. Kavanjin og Pavle Riter Vitezovic. Noen av de mest respekterte serbiske forfatterne fant inspirasjon i Sabas’ liv og verk, slik som Branko Radičević, Jovan Jovanović Zmaj, Vojislav Ilić, Miloš Crnjanski og sist Matija Bećković.

Sabas regnes som serbisk skytshelgen og er den mest respekterte serbiske helgen i den ortodokse verden. Han blir allment ansett som en av de viktigste skikkelsene i serbisk historie, og han æres av den serbisk-ortodokse kirke som deres grunnlegger. Fra 1800-tallet har Sabas mer vært sett som skytshelgen for skoler og utdannelse, først i Vojvodina (trolig i Zemun i 1826). Fyrst Miloš av Serbia proklamerte den 13. januar 1830 Sabas til skytshelgen for serbiske skoler og skolebarn.

Som en eksponent for en innfødt religiøs kultur nært knyttet til familiens politiske resultater, er Sabas et enestående eksempel på serbisk identitet. Selv om han noen ganger er blitt tolket som den som med overlegg splittet Serbia fra Roma, feires hans fest både i latinske og ortodokse kalendere, både i kroatiske og serbiske kirker. I dagens situasjon på Balkan bør han betraktes mer som en samlende figur enn en som splitter.

Sabas kalles «lik apostlene» (lat: aequalis apostolis; gr: isapóstolos; ἰσαπόστολος; serb: ravnoapostolni; равноапостолни), en spesiell tittel som gis til noen helgener i Den ortodokse kirke. Tittelen gis som en anerkjennelse av disse helgenenes fremragende tjeneste i spredningen og forsvaret av kristendommen, sammenlignbar med den til de opprinnelige apostlene. Hans minnedag er dødsdagen 14. januar, både blant katolikker og ortodokse. Andre ortodokse minnedager er 12. januar og 30. august, og 14. februar nevnes også.

nullRundt 42 portretter av Sabas er bevart fra middelalderen. Hans kunstneriske kult nådde høydepunktet på 1700-tallet, representert ved ikonostasen i katedralkirken i Sremski Karlovci, som ble bygd rundt 1780 av Theodor Kracun og Jakov Orfelin. I nyere tid i serbisk kunst (1800/1900-t) var St Sabas inspirasjon for de kunstnerne som ønsket å vise sin patriotisme og hengivenhet til Kirken, utdannelse, opplysning og kultur generelt.

Sabas spilte også en viktig rolle i utviklingen av den serbiske middelalderlitteraturen, og han betraktes som grunnlegger av en uavhengig serbisk litteratur. I tillegg til sine to Typika eller regler skrev han en biografi og officium for sin far Simeon, dessuten «Simeon og Sabas Lov», som er viktig for vår viten om den serbiske bondestanden på den tiden. Han sørget også for oversettelser av greske religiøse arbeider, som fremstilte doktrinær ortodoksi og imøtegikk den dualistiske doktrinen til Bogomilene. Det første av Sabas’ arbeider som inneholder litterære elementer, er hans brev til munken Spiridon, som er det eneste originalbrevet skrevet av Sabas som er bevart.

Etter Sabas’ død tilskrev hans tilhengere ham all slags klokskap. Noe av det mest kuriøse er at han lærte serberne at de kunne pløye en åker begge veier, i stedet for å dra plogen tilbake etter hver fure for å starte på nytt fra samme side av åkeren, som de gjorde før. Mange historier viser St Sabas som en lærer og undergjører. Som undergjører er Sabas forbundet med vann, is og snø. I serbiske folkeeventyr har Sabas en forkjærlighet for skipsbygging. Han hadde også makt til å roe sjø og storm, men han bygde også skip for å senke ned syndere.

Kilder: Attwater/John, Attwater/Cumming, Farmer, Bentley, Butler, Butler (I), Benedictines, Delaney, Bunson, KIR, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, orthodoxwiki.org, oca.org, zeno.org, kosovo.net - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 27. juni 1999

av Webmaster publisert 21.12.2010, sist endret 28.11.2015 - 02:54