Den hellige Sabas av Serbia (1174-1235)

Den hellige Sabas (slavisk: Sava) ble født som Rastko (lat: Crescentius) i 1174 i Tirnovo i Bulgaria. Han var tredje og yngste sønn av fyrst Stefan I Nemanja (1167-96), som oppnådde uavhengighet fra Bysants og ble den første kongen av Serbia og grunnlegger av dynastiet Nemanja. Hans mor var den greske Anna. I 1190 ble den 16-årige Rastko stattholder for provinsen Hum, som strakte seg fra Ragusa ved kysten til midt i Neretva. I 1191/92 forlot han i hemmelighet farens hoff og ble munk i det russiske klosteret Panteleimon på Athosfjellet i Hellas og fikk da navnet Sabas etter den hellige Sabas av Jerusalem. Kort etter byttet han til det greske klosteret Vatopedi på Athos.

Hans far abdiserte i 1196 og overlot tronen til sønnen Stefan II, og han sluttet seg deretter til Sabas på Athos og ble munk med navnet Simeon. Sammen grunnla de i 1198/99 et nytt kloster på dette hellige fjellet. Et forfallent gresk kloster ble gjort om til klosteret Khilandari (Hilandar), som var reservert for munker fra deres hjemland Serbia. I juni 1198 fikk Sabas fra den bysantinske keiseren Alexios III (1195-1203) garantier for det nye klosterets autonomi og uavhengighet. Det ble et sentrum for serbisk verdslig og religiøs kultur, og det eksisterer fortsatt som et av de 17 klostrene i den autonome munkerepublikken Athos.

Den 13. februar 1200 døde Sabas' far Simeon, 86 år gammel. Senere i 1200 viet biskopen av Hierissos Sabas til diakon, og senere viet metropolitt Konstantinos Mesopotamites av Tessaloniki ham til arkimandritt (abbed). Sabas gjorde seg bemerket for sin mildhet og overbærenhet i sin effektive måte å trene opp unge munker på. Han begynte på arbeidet med å oversette bøker til det serbiske språket, og i Khilandari skattes fortsatt et psalter og et rituale som er skrevet ut av ham selv og signert «Jeg, den uverdige, late munken Sava».

I mellomtiden hadde hans to brødre, Vulkan og Stefan II, som nå var konge av Serbia, kommet alvorlig på kant med hverandre på grunn av deres arv. Da Sabas i 1206 fikk vite om dette og at Serbia var kastet ut i anarki, vendte han tilbake til hjemlandet. Vulkan, som var eldste sønn og bitter over at Stefan var blitt konge, hadde gått i allianse med Ungarn. Det lyktes Sabas å skape fred, og uten hans innsats ville landet sikkert ha blitt delt, og i dag æres han som skytshelgen for Serbia.

Sabas fant sitt hjemland i en elendig forfatning både verdslig og religiøst. Serberne hadde vært kristne en stund, men mye av det var nominell kristendom, helt ustrukturert og oppblandet med hedendom. Prestene var få og for det meste uten utdannelse, for kirken hadde vært styrt fra Konstantinopel eller Okhrida i Bulgaria, og hierarkiene der hadde vist liten omsorg og sympati for dem de betraktet som barbarer.

Sabas brukte de munkene han hadde tatt med seg fra Khilandari, til pastoralt arbeid og misjonsvirksomhet. Han slo seg ned som arkimandritt i klosteret Studenitsa, som hans far hadde grunnlagt. Derfra grunnla han flere små klostre på steder hvor munkene kunne reise rundt og komme ut til det vanskjøttede og halvt omvendte folket. Hans far var død i 1199, og i 1208 tok Sabas med sin fars relikvier fra Khilandari til Studenitsa. Faren ble helligkåret i 1216 som den hellige Simeon, hans munkenavn.

I 1216/17 trakk Sabas seg som arkimandritt av Studenitsa og vendte tilbake til Athos. Det var fortsatt ønskelig, og dessuten politisk fordelaktig, at serberne fikk sine egne biskoper. Derfor ba kong Stefan II sin bror Sabas om å reise til Nikea (i dag Iznik i Tyrkia), der den østromerske keiseren og patriarken hadde søkt tilflukt fra de frankiske korsfarerne som hadde invadert Konstantinopel. Sabas vant støtte fra keiseren, Theodor I Laskaris (1204-22), som var i slekt med familien Nemanja, og han utnevnte Sabas til den første erkebiskopen for det nye hierarkiet. Patriarken, Manuel I Sarantenos av Konstantinopel (1216-22), var uvillig, men under de rådende omstendighetene turde han ikke å sette seg opp mot keiseren, og i 1219 viet han Sabas til biskop i Nikea.

Sabas reiste tilbake landeveien via Athos, hvor han tok med seg flere munker og bøker som hadde blitt oversatt i Khilandari. Den serbiske kirken var nå autokefal (selvstyrt) og Sabas ble landets første metropolitt. Han etablerte seg i Zica, som kong Stefan hadde grunnlagt. Han begynte straks å organisere den serbiske kirken, og med fornyet energi grunnla han åtte bispedømmer og startet skoler over hele landet. Han bygde også mange kirker, blant annet i Zica, Pec og Milosevo. I 1228 og 1233 kronet han sine nevøer Stefan Radoslav (1228-33) og Ladislas (1233-43) til konger i Zica.

Erkebiskop Demetrios Khomatenos av Okhrida i Bulgaria reagerte i mai 1220 på den serbiske kirkens autokefali med et skarpt protestskriv til Sabas, og han kom også med alvorlige anklager mot patriark Germanos II av Konstantinopel-Nikea (1223-40) mot det illegale inngrepet i hans jurisdiksjonsområde.

Da ungarerne invaderte landet nordfra, sendte Sava sin disippel, den hellige Arsenius, fra Zica til sør i landet for å finne et tryggere sted for erkebispedømmet. Arsenius valgte Pec, og der bygde han et kloster og en kirke viet til De hellige apostlene, som senere ble viet til Kristi Himmelfart.

Det ser ut som om kong Stefan II, «Den første kronede», allerede hadde bedt om å bli anerkjent som konge av pave Honorius II og hadde blitt behørig kronet av en pavelig legat i 1217. Men i 1222 ble han kronet igjen av sin bror som erkebiskop, og en kilde hevder at det var ved denne anledningen at pave Honorius sendte en krone etter ønske fra Sabas, som hadde informert Den hellige Stol om sin egen bispevielse.

Slik lyktes det den tidligere prinsen, som hadde forlatt hjemlandet som ung mann for å bli munk, før han var femti år å konsolidere den staten som var grunnlagt av hans far. Dette gjorde han ved å reformere folkets religiøse liv og gi dem biskoper av sitt eget folk. Men han spilte også en fremtredende rolle i verdslige saker, og han bidro til å få konsolidert det serbiske kongedømmet under broren Stefan II og få ham anerkjent som konge. Serbere, grekere og latinere lærte å leve sammen under hans lederskap, og de kalte ham St. Sabas Prosvtitely, Opplyseren.

De siste årene av Sabas liv var preget av to reiser til Palestina og Det nære Østen. Den første, i 1229/30, ser ut til å ha vært en from pilegrimsreise til Det hellige Land, hvor han grunnla St. Johannes-klosteret i Jerusalem. På hjemveien besøkte han i Nikea den bysantinske keiseren Johannes III Dukas Batatses av Nikea (1222-54) og patriark Germanos II.

Før Sava dro på sin andre reise til Jerusalem i 1233, abdiserte han og utpekte Arsenius til å bli sin etterfølger som serbisk primas. I henhold til kirkeretten i Den ortodokse kirke ble deretter Arsenius utnevnt til erkebiskop av Pec av biskopene som var forsamlet i Zica. Dette valget ble stadfestet av den keiserlige patriark i Nikea.

Sabas' andre reise til Det hellige Land var viet kirkelige oppdrag; han grunnla et hospits for serbiske pilegrimer på vei til Jerusalem, og han sørget for at serbiske munker ble mottatt i Mont Sinai og andre fjerntliggende klostre. Han besøkte de ortodokse patriarkene av Jerusalem og Alexandria og gikk inn for at erkebiskopen av Tirnovo ble opphøyet til patriark av Bulgaria.

Sabas var alltid en enkel munk i sitt hjerte. Han hadde forlatt Athosfjellet bare for sine landsmenns skyld: «Hvis dere lytter til meg, og hvis Gud gjør meg i stand til å gjøre godt blant dere, hvis dere blir hellige og ett i Gud, vil det bli dobbel vinning og frelsen vil bli vår!» Fra tid til annen trakk han seg tilbake til en utilgjengelig eneboerhytte nær Studenitsa for å samle styrke til å holde fast ved oppgavene han hadde viet sitt liv til. Han spilte også en viktig rolle i utviklingen av serbisk litteratur. Han skrev to Typica eller regler for sitt kloster, en biografi og officium for sin far Simeon, dessuten «Simon og Sabas Lov», som er viktig for vår viten om den serbiske bondestanden på den tiden. Han sørget også for oversettelser av greske religiøse arbeider, som fremstilte doktrinær ortodoksi og imøtegikk den dualistiske doktrinen til Bogomilene.

Sabas' relikvier brennes

På veien hjem fra den siste reisen til Det hellige Land reiste han via Konstantinopel og Mesembria til Tirnovo ved Svartehavskysten i Bulgaria. Der ble han syk og døde den 14. januar 1235 med et smil om munnen. Hans relikvier ble overført av kong Ladislas til klosteret Milosevo i 1237. Der ble de brent av en tyrkisk pasja i 1594 for å hindre serbisk patriotisme, men dette hindret ikke spredningen av hans kult, godt hjulpet av både en rik ikonografisk tradisjon og av en gjenoppliving av serbisk nasjonalisme på 1800- og 1900-tallet.

Sabas, som en eksponent for en innfødt religiøs kultur nært knyttet til familiens politiske resultater, er et enestående eksempel på serbisk identitet. Selv om han noen ganger er blitt tolket som den som med overlegg splittet Serbia fra Roma, feires hans fest både i latinske og ortodokse kalendere, både i kroatiske og serbiske kirker, den 14. januar. Andre ortodokse minnedager er 12. januar og 30. august. I dagens situasjon på Balkan bør han betraktes mer som en samlende figur enn en som splitter.

Etter hans død tilskrev hans tilhengere ham all slags klokskap. Noe av det mest kuriøse er at han lærte serberne at de kunne pløye en åker begge veier, i stedet for å dra plogen tilbake etter hver fure for å starte på nytt fra samme side av åkeren, som de gjorde før.