Den hellige Stefan Branković den blinde av Serbia (~1417-1476)

Den hellige Stefan Branković (serb: Стефан Бранковић), også kjent som Stefan den blinde (Стефан Слепи), ble født rundt 1417 i Beograd. Han var sønn av Đurađ Branković (Georg; serb: Ђурађ Бранковић) (1377-1456), og hans hustru Irene Kantakouzene (gr: Eirene; Ειρήνη Καντακουζηνή; serb: Jerina Branković; Јерина Бранковић) (ca 1400-57). Đurađ var sønn av Vuk Branković og var serbisk despot (1427-56) etter sin onkel, den hellige Stefan Lazarević (1389-1427) og baron i kongeriket Ungarn. Han var den første av huset Branković som var monark av Serbia. Đurađs morfar var Stefan Lazarevićs far, den hellige fyrst Lazar Hrebeljanovic av Serbia (ca 1329-1389). Irene var datter av Theodor Kantakouzenos og Eufrosyne Paleologina. I serbiske folkelegender er hun grunnlegger av mange festninger i Serbia.

Stefan og hans slektninger navngis i Dell’Imperadori Constantinopolitani, som også er kjent som Massarelli-manuskriptet etter at det ble funnet i papirene til Angelo Massarelli, generalsekretær for konsilet i Trent, et manuskript som er bevart i Vatikan-biblioteket. Despot var opprinnelig en bysantinsk hofftittel (despotēs; δεσπότης), og bruken av tittelen spredte seg til andre land på Balkan. Selv om slaget ved Kosovo i 1389 vanligvis betraktes som slutten på middelalderens serbiske stat, fortsatte en serbisk stat å eksistere i enda sytti år før den ble erobret av osmanerne i 1459. Denne staten kalles det serbiske despotiet (serb: Srpska despotovina; Српска деспотовина), og herskerne hadde tittelen despot.

På 1000-tallet vokste den første serbiske statsdannelsen frem i Zeta, dagens Montenegro, men etter hvert overtok Rascia (Raška) makten. Der grunnla den hellige Stefan Nemanja i 1160-årene et dynasti (Nemanjić) som kom til å styre i to hundre år og gjøre Serbia til en ledende stat på Balkan. I 1196 trakk han seg tilbake som munk på Athosfjellet («Det hellige berg»), hvor hans yngste sønn, den hellige Sabas, var munk. Sammen grunnla far og sønn klosteret Khilandari (Hilandar) på Athos, serbernes største helligdom. Sabas ble erkebiskop og grunnlegger av en egen serbisk kirke med sete i Peć i Kosovo. Senere ble han serbernes største helgen. På 1200-tallet flyttet den hellige kong Stefan Uroš II Milutin hovedstaden sørover til Skopje. Praktfulle kirker og klostre vitner om den serbiske kulturens blomstringstid på 1200- og 1300-tallet. Under keiser Stefan Uroš IV Dušan «den mektige» (1331-55) nådde den serbiske middelalderstaten sitt høydepunkt. Da han ble kronet som «tsar over serbere og grekere» i 1346, omfattet hans rike store deler av Balkan (Albania, Makedonia, Nord-Hellas).

I tiden etter Dušans død gikk det serbiske riket i oppløsning, presset av osmanenes (tyrkernes) ekspansjon. Ved slaget på Kosovosletten den 28. juni 1389 falt både den hellige serbiske fyrsten Lazar og sultan Murad. En serbisk stat fortsatte å eksistere i sytti år etter Kosovo-slaget, med hovedstad i Smederevo ved Donau, men da tyrkerne erobret byen i 1459, var det slutt på det serbiske middelalderriket. I de 400-500 årene serberne var under tyrkisk herredømme, fikk Kosovo-slaget en mytisk betydning, og minnene om Serbias storhet levde videre i folkediktningen.

Den 11. september 1429 foretok Đurađ Branković en donasjon til klosteret Esfigmenou på Athosfjellet. Charteret navngir hans hustru Irene og fem barn. Massarelli-manuskriptet navngir også de samme fem barna, mens andre genealogier nevner et sjette barn, Todor Branković, som kan ha dødd ung og dermed ikke nevnt sammen med sine søsken.

Den eldste sønnen var Grgur Branković (Gregor) (1415-59), som 1429-dokumentet gir tittelen despot. Grgur ble utnevnt til guvernør for territorier i det sørlige Serbia assosiert med huset Branković. Han skal ha blitt utnevnt i 1439 av sultan Murad II av det osmanske imperiet (1421-44; 1446-51). I april 1441 ble Grgur anklaget for å konspirere mot Murad og hans tid som guvernør fikk en slutt. Han ble fengslet i Amasya i Nord-Tyrkia og blindet i Jedrene den 8. mai 1441 sammen med den yngre broren Stefan. Grgur trakk seg tilbake til et kloster under det monastiske navnet German. Han skal ha dukket opp igjen i 1458 og gjort krav på den vakante tronen i Serbia for seg selv eller sin sønn. Massarelli-manuskriptet nevner Grgur som ugift, mens senere genealogier kaller hans hustru Jelisaveta. Vuk Grgurević, en sønn av Grgur, var senere serbisk titulardespot (1471-85). Han var muligens en illegitim sønn. Grgur døde i 1459.

Den nest eldste i søskenflokken var Mara Branković (ca 1416-87), som ble en av hustruene til sultan Murad II. Stefan selv er listet opp som nummer tre. Hans yngre søster kalles Cantacuzina, den latiniserte versjonen av deres mors etternavn. Senere genealogier angir hennes navn som Katarina. Hun giftet seg med Ulrich II av Celje (1406-56), den siste fyrstelige greve av Celje. Den yngste i søskenflokken var Lazar Branković (ca 1421-58), deres fars etterfølger som despot (1456-58).

Stefan bodde sammen med søsteren Mara ved hoffet til sultan Murat II. Han ble blindet sammen med sin bror Grgur (Gregor) i Jedrene den 8. mai 1441 av den tyrkiske sultanen. Siden han var uskyldig, bar han sin blindhet med tapperhet. Stefan var blitt borger av republikken Venezia. Begge de blinde brødrene synes å ha blitt utelatt fra diskusjonen som mulige arvinger til deres far. De kunne først gjøre krav på tronen i 1458, ettersom deres bror Lazars død den 20. januar 1458 etterlot dem som de eneste mannlige representantene for familien Branković.

Stefan skal ha sikret seg tronen ved å samarbeide med sin svigerinne Helena Paleologina (1431-73), Lazars enke. Hun var datter av Thomas Paleologos (1409-65), despot av Morea (1428-60), og Katarina Zaccaria fra fyrstedømmet Achaea. Men Helena arrangerte i 1459 ekteskap mellom sin eldste datter Helena Branković og Stefan Tomašević (Stjepan) (d. 1463), fyrste av Bosnia. Slik klarte hun å sikre tronen for sin nye svigersønn.

Bryllupet fant sted i Smederevo den 1. april 1459, og den yngre Helena endret sitt navn til Maria. Kong Matthias Corvinus av Ungarn og Kroatia (1458-90) og kong Stefan Thomas Kotromanić (Stjepan Tomaš) av Bosnia (1443-61), far til Stefan Tomašević, styrtet Stefan fra despottronen den 21. mars 1459, og de kronet Stefan Tomašević til ny despot (1. april-20. juni 1459). Stefan Tomašević skulle egentlig ha giftet seg med en illegitim datter av hertug Francesco Sforza av Milano, trolig Drusiana Sforza. Hans far sendte hertugen et brev med unnskyldninger for å ha brutt deres avtale.

Men Stefan Tomaševićs tid som despot av Serbia ble meget kortvarig, bare 2 ½ måned. For den 20. juni 1459 klarte osmanske styrker under sultan Mehmed II å erobre Smederevo og fortsatte med å annektere resten av den serbiske staten til sitt imperium. Stefan Tomašević og hustruen Maria flyktet til Bosnia, hvor de søkte tilflukt ved hoffet til hans far.

Den 10. juli 1461 døde kong Stefan Thomas, og Stefan Tomašević etterfulgte ham som konge av Bosnia (1461-63). Samme år sendte han bud til pave Pius II (1458-64) for å be om hjelp stilt overfor en snarlig osmansk invasjon. I november 1461 ga en pavelig legat en kongekrone til Stefan Tomašević, gitt av paven. I 1463 sendte kong Stefan bud med bønn om hjelp fra Venezia. Imidlertid nådde ingen noensinne Bosnia. I 1463 førte sultan Mehmed II en hær inn i landet. Den kongelige byen Bobovac falt snart, og Stefan Tomašević ble tvunget til å trekke seg tilbake til Jajce og senere til Ključ. Det bosniske kongeriket var snart erobret av det osmanske imperiet. Kongen ble tatt til fange i Ključ, og til tross for løfter om det motsatte, ble han brakt tilbake til Jajce og halshogd den 5. juni 1463 på den nærliggende åkeren kjent som Carevo Polje («Tsarens åker»).

Etter at det serbiske despotiet var gått tapt til osmanerne i 1459, flyktet Stefan til territoriene til ligaen av Lezhë (1444-ca 1450), en allianse av albanske fyrstedømmer, hvor han bodde hos den berømte fyrst Skanderbeg (1405-68) i hans hovedstad Krujë. Skanderbeg var gift med Donika Komneni, datter av Gjergj Arianit Komneni (1383-1462), albansk voivode av Shkodër og Durrës. Hennes søster var Angjelina Arianit Komneni (ca 1440-1520), den senere hellige Angelina av Serbia. Hun og Stefan forelsket seg i hverandre, og med hennes foreldres velsignelse giftet de seg i en kirke i 1461. De fikk fire eller fem barn.

1) Đorđe (Georg) (1461-1516) står som nummer to på listen over barn i Massarelli-manuskriptet, men han var nok den eldste. Han ble titulardespot av Racszag i Ungarn. Han giftet seg med Isabella del Balzo, datter av hertug Agilberto av Nardò. Senere trakk han seg tilbake som munk under det monastiske navnet Maxim. Han dukket opp igjen som metropolitt av Ungro-Valakia (1508-21). Han hadde også tittelen erkebiskop av Beograd. Han døde den 18. januar 1516 og ble senere helligkåret. 2) Jovan Branković (Johannes) (ca 1462-1502) står først på listen over barn i Massarelli-manuskriptet, men han var nok den nest eldste. Han ble titulardespot av Racszag i Ungarn sammen med sin bror og deretter alene da broren gikk i kloster. Han giftet seg med Jelena Jaksić, som nevnes som Helena, Serbiae despotissa i et charter som er datert til 1502. De fikk fem døtre, men ingen sønner. Han døde den 10. desember 1502 og ble senere helligkåret. 3) Irene var den tredje i Massarelli-manuskriptet. Man regner med at hun døde ung. 4) Marija (d. 1495) nevnes som den fjerde og siste i Massarelli-manuskriptet. Hun giftet seg med Bonifatius III (1424-94), marki av Montferrat (1483-94). Hun døde den 28. august 1495. 5) Milica (d. 1554) står ikke i Massarelli-manuskriptet, bare i senere genealogier. Hun giftet seg med Neagoe Basarab, fyrste av Valakia (1512-21). Hun døde den 30. januar 1554.

Etter at også de albanske områdene ble invadert av osmanerne, dro Stefan og Angelina videre til Italia med de tre barna som var født til da. Der sto de begge fast i den ortodokse tro til tross for press fra latinerne.

Stefan døde den 9. oktober 1476 på slottet Beograd nær Udine i regionen Friuli-Venezia Giulia i Nord-Italia. Etter mannens død hadde Angelina ikke lenger noen inntekter, og da fikk hun låne slottet Weitersfeld ved Gurk i Østerrike av keiser Fredrik III (1440-93). I 1486 ga den ungarske kong Matthias Corvinus (1458-90) henne slottet i Kupinovo (serb: Купиново; ung: Kölpény) ved Sremska Mitrovica. Dit flyttet hun og tok mannens levninger med seg. Kupinovo er i dag en landsby i distriktet Srem i provinsen Vojvodina i Serbia. I middelalderen var Kupinik en betydelig by og en residens for de serbiske despotene på 1400- og 1500-tallet.

Stefans og Angelinas nest eldste sønn Đorđe (d. 1516) overdro alle sine arverettigheter til broren Jovan og ble munk under navnet Maxim. Med sin mors hjelp bygde han mellom 1509 og 1514 klosteret Krušedol (serb: Крушедол) på fjellet Fruška Gora i Vojvodina. Det var for både menn og kvinner, og Angelina trådte inn i kvinneklosteret og ble abbedisse der. Etter åtte år ble Stefans relikvier avdekket og ble funnet fullstendig intakte og velduftende. Mange mirakler fant sted ved hans grav. Hele familien inkludert Đurađ Branković og Stefan Lazarević, samt to patriarker i den serbisk-ortodokse kirke, ble gravlagt i Krušedol. Angelina overlevde både mannen Stefan og sønnene Jovan og Đorđe/Maxim og døde i 1520. Hennes legeme ble gravlagt i samme grav som sønnene i klosteret Krušedol.

Stefan æres som den hellige Stefan den blinde av den serbisk-ortodokse kirken. Hans minnedag er dødsdagen 9. oktober, men han har også en sekundær den 10. desember (sønnen Jovans dødsdag) sammen med hustruen Angelina og sønnen Jovan.

En kult for Stefan oppsto i 1484, på en tid da den osmanske grensen hadde kommet nærmere og nærmere Krušedol, hvor han var gravlagt. Hans kult oppsto for å tjene som en moralforsterker hos serberne, som sammen med ungarerne kjempet mot de mektige osmanerne. Samtidig, på samme sted og med samme formål, oppsto en kult for hele hans familie: Hans sønn Jovans (siden 1505), sønnen Maximus/Đorđes fra 1523 og hustruen Angelinas (samtidig som Maximus). Krušedol feiret på 1500-tallet alle medlemmer av den siste familien fra dynastiet Branković, og biografier ble skrevet om Angelina og Maximus.

Familien var gravlagt i klosteret Krušedol og lå sammen i kister på alteret. Tyrkerne brent imidlertid de hellige relikviene i 1716 etter deres nederlag i slaget ved Petrovaradin, og bare venstre arm av Angelina og noen mindre kroppsdeler av andre familiemedlemmer ble spart og proklamert som hellige relikvier av den serbisk-ortodokse kirke.

Kilder: Infocatho, en.wikipedia.org, oca.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 3. september 2013