Den hellige Stefan Uroš III Dečanski av Serbia (~1285-1331)

Den hellige Stefan Uroš III (serb: Стефан Урош III), vanligvis kjent som Stefan Dečanski [= av Dečani] (serb: Дечански), ble født rundt 1285 i Serbia, mens noen kilder sier at han ble født allerede i 1276. Han var sønn av den hellige kong Stefan Uroš II Milutin av Serbia (1282-1321) og dermed sønnesønns sønn av den hellige Stefan «den førstekronede», Serbias første konge.

Når det gjelder hans mor, er det mer tvil – kanskje ikke så rart, ettersom hans far var gift minst fire ganger. Med sin første hustru Helena (serb: Jelena) (ca 1275-82), datter av sebastokrator Johannes I Doukas, bysantinsk hersker av Thessalia (ca 1268-89), hadde han trolig ingen barn, selv om noen mener at en eller begge av hans sønner var med henne. Med sin andre hustru Elisabeth (ung: Erzsébet) (ca 1255-1313) (1283-84), datter av kong Stefan V av Ungarn (1270-72) og Elisabeth kumaneren, hadde Stefan Milutin sønnen Stefan Konstantin (ca 1282-ca 1323), rivaliserende konge av Serbia fra 1321 til 1322.

Med sin tredje hustru Anna (1284-99; d. etter 1304), datter av tsar Georg I av Bulgaria (1280-92), hadde Stefan Milutin tre barn: 1) Stefan Uroš III Dečanski (ca 1285-1331) (muligens født allerede i 1276), som etterfulgte faren som konge. 2) Anna Neda, som giftet seg med tsar Mikael Šišman av Bulgaria (1323-30). 3) Zorica, kjent som Tsaritsa (keiserinne). Med sin fjerde hustru Simonis (ca 1294-etter 1336), datter av keiser Andronikos II Paleologos, hadde han ingen barn.

Trolig var altså Stefan Dečanskis mor den bulgarske Anna, noe som ville bety et sent fødeår. Men foreldrenes ekteskap ble annullert slik at Stefan Uroš II kunne gifte seg med datteren til den bysantinske keiseren Andronikos II, som bare var fem år gammel, mens den erfarne serieektemannen var 46.

Kong Stefan Milutin var kommet i konflikt med Nogai Khan, khan for Den gylne horde, men Milutin tilbød fred ved å sende sin sønn Stefan Dečanski til Nogais hoff. Stefan ble værende der sammen med sitt følge til 1296 eller muligens til Nogai Khans død i 1299.

Til tross for Stefan Milutins lange regjeringstid ble spørsmålet om arverekkefølgen latt være uklart i lang tid, forverret av det faktum at Milutin selv muligens teknisk bare var regent for sin eldre bror, og han hadde minst to mannlige arvinger fra sine fire hustruer. Etter Serbias fredsavtale med Bysants, hvor kongens ekteskap med den mindreårige prinsessen var et av elementene, brøt ut krig mellom kongen og hans bror Stefan Dragutin, og den varte, med sporadiske våpenhviler, helt til Dragutins død i 1316. Under denne krigen utnevnte Milutin sin sønn Stefan Dečanski som regent i Zeta, det moderne Montenegro. Denne apanasjen betydde at Stefan Dečanski var utsett til tronarving i Serbia og ikke Dragutins sønn Stefan Vladislav II.

Men i 1314 hadde Stefan en krangel med sin far, og det er mulig han gjorde opprør, tvunget av en aggressiv adel, men han ble tatt til fange. Det endte i alle fall med at faren sendte sønnen til Konstantinopel for å få ham blindet. Hans hagiografi sier at han virkelig ble blindet, men det er ikke sikkert, i alle fall ikke fullstendig. Etter at Stefan Dečanski ble sendt til Konstantinopel i 1314 og hans onkel Stefan Dragutin døde i 1316, fikk Milutins andre sønn Stefan Konstantin tittelen Ung Konge (mladog kralja) og ble de facto tronarving, selv om hans far ikke fikk dette offisielt proklamert i statsforsamlingen.

Stefan Dečanskis hagiografi forteller at den hellige Nikolas av Myra viste seg for ham i kirken Ovche Polje («sauebeite») og sa: «Ikke vær redd. Dine øyne har blitt gitt til meg, og jeg skal gi dem tilbake til deg når tiden er inne». Stefan bodde i Konstantinopel i fem år, først som fange ved hoffet til keiser Andronikos II Paleologos (1282-1328) og deretter i klosteret Pantokrator. Han overgikk ikke bare munkene, men også alle innbyggerne i Konstantinopel, i sine åndelige øvelser, tålmodighet og mildhet. Ved slutten av de fem årene viste Nikolas seg for ham igjen, gjorde korsets tegn over hans øyne og ga ham synet tilbake. I takknemlighet for dette miraklet bygde Stefan senere klosteret Dečani i Kosovo i Serbia, som ga ham hans tilnavn Dečanski.

En gang etter 1317 skrev Stefan Dečanski et brev til den hellige Daniel (Danilo), som da var biskop av Hum, men senere erkebiskop av Peć og overhode for den serbiske kirken som Daniel II, og ba ham om å snakke med sin far Milutin. Daniel skrev da til erkebiskop Nikodemus av Serbia, som snakket med Milutin og overtalte ham til å kalle sønnen tilbake.

Våren 1321 fikk Stefan Dečanski tillatelse til å vende tilbake til Serbia, hvor han fikk Budimlje i det nåværende Montenegro som apanasje. Hans halvbror (sønn av farens andre hustru) og aktuell tronarving Stefan Konstantin hadde tittelen konge av Zeta. Deres far ble syk og døde den 29. oktober 1321, og som tronarving ble Konstantin kronet til konge. Men Milutins død gjorde både Stefan Dečanski og Vladislav, Dragutins sønn, i stand til å gjøre krav på tronen. Kirken støttet Stefan Dečanski, og den 6. januar 1322 ble han kronet til konge av Serbia som Stefan Uroš III (1322-31) av erkebiskop Nikodemos av Serbia (serb: Nikodim) i katedralen i Peć. Samtidig ble Stefan Dečanskis rundt trettenårige sønn Dušan kronet til Ung Konge. Ved å utnevne Dušan til medregent av Zeta, indikerte Dečanski at Dušan var hans fremtidige etterfølger.

Etter kroningen forteller hagiografien at Konstantin fikk tilbud om «å akseptere et annet verdig imperium, som andre sønn». Men Konstantin nektet å underkaste seg sin halvbror og satte sin lit til sin sterke hær, hvor det også var utenlandske leiesoldater, og dermed brøt det ut borgerkrig. Konstantin ble støttet av bulgarerne i denne kampen for Serbias trone. Detaljer om konflikten er ikke kjent, men vi vet at den utviklet seg til væpnet kamp mot 1323. Stefan Uroš III Dečanski invaderte Zeta og Konstantins hær ble beseiret, og deler av den gikk over til Stefans side. Konstantin ble høyst sannsynlig tatt til fange eller drept mens han trakk seg tilbake.

Men det fantes enda en tronpretendent, nemlig Stefan Dečanskis fetter Vladislav (1270-1325), sønn av Milutins bror Dragutin og hans etterfølger som konge av Syrmia (Srem) (1316-25). Han ble løslatt fra fengsel da Milutin døde og fikk tilbake tronen i Syrmia, som Vladislavs far hadde skilt ut fra det nordlige Serbia før han ga den serbiske tronen til sin bror Milutin. Vladislav kalte seg nå kong Stefan Vladislav II og gjorde også krav på resten av Serbia. Han mobiliserte lokal støtte fra Rudnik, en tidligere apanasje for Vladislavs far. Han ble også støttet av ungarerne, bulgarerne og bosnierne. Vladislav konsoliderte kontrollen over Syrmia og forberedte seg for slag med Dečanski.

I 1323 brøt det ut krig mellom fetterne. Om høsten holdt Vladislav fortsatt Rudnik, men mot slutten av 1323 ble markedet i Rudnik holdt av Dečanskis tjenestemenn og Vladislav ser ut til å ha flyktet lenger nord. Noen av Vladislavs tilhengere fra Rudnik, ledet av kjøpmannen Menčet fra Ragusa, søkte tilflukt i den nærliggende festningen Ostrovica, hvor de sto mot Dečanskis tropper. Dečanski sendte utsendinger til Dubrovnik, hovedstaden i Ragusa, som protesterte mot Ragusas støtte til Vladislav. Dubrovnik avviste Dečanskis klage og hevdet at Ostrovica ble holdt av serbere. Dečanski var ikke fornøyd, og i 1324 drev han inn alle de kjøpmennene fra Ragusa han kunne finne, konfiskerte deres eiendom og holdt dem i fangenskap.

Ved slutten av året ble Rudnik gitt tilbake til Dečanski, som løslot kjøpmennene og returnerte deres eiendom. Vladislav ble beseiret  i et slag sent i 1324 og flyktet til Ungarn. Dermed forente Stefan den serbiske kronen. Spenningen mellom Dubrovnik og Serbia fortsatte, og i august 1325 plyndret Vojvoda Vojin Dubrovnik, noe som resulterte i et kort handelsforbud. Den 25. mars 1326 stadfestet Dečanski på nytt privilegier som tidligere var gitt til Ragusa av Milutin. Spenningene begynte igjen da Bosnia og Dubrovnik grep inn mot Branivojevići.

Som takk for at han hadde fått synet tilbake, bygde Stefan i 1127 klosteret Visoki Dečani (serb: Високи Дечани) i en kastanjelund i Metohija i det vestlige Kosovo, tolv kilometer sør for byen Peć. Klosterkirken som ble vigslet til Kristi himmelfart, er den største middelalderkirken på Balkan og et av hovedverkene i den serbiske kunsten. Det inneholder godt bevarte fresker. Det originale grunnleggelses-charteret er datert til 1330. Kong Stefan Uroš IIIs tilnavn Dečanski refererer til hans grunnleggelse av klosteret.

Stefan Dečanski giftet seg som tenåring den 24. august 1296 med den bulgarske prinsessen Theodora (bg/serb: Теодора), datter av den bulgarske tsar Smilets (1292-98) og hans hustru som vi ikke kjenner navnet på, datter av sebastokrator Konstantin Paleologos og niese av den bysantinske keiser Mikael VIII Paleologos (1261-82). De fikk to barn, Dušan (ca 1308-55), som skulle bli keiser Stefan Uroš IV Dušan av Serbia, og Dušica (ifølge andre kilder Dušman), som døde i Konstantinopel før 1318. Theodora og familien dro sammen med Stefan til Konstantinopel og etablerte et hushold der inntil de kunne vende tilbake i 1320. Theodora døde den 20. desember 1322 i den kongelige residensen i Zvečan i Kosovska Mitrovica. Hun ble gravlagt i det nærliggende klosteret Banjska.

I 1324 giftet enkemannen Stefan Uroš III seg på nytt med Maria Paleologina (serb: Марија Палеолог), datter av panhypersebastos Johannes Paleologos og grandniese av keiser Andronikos II Paleologos (1282-1328). Hennes morfar var megas logothetēs Theodor Metohites. Hennes far var guvernør av Thessaloniki tidlig på 1320-tallet. Hun var kusine av Stefans stemor Simonis Paleologina (ikke halvbroren Konstantins mor) og bare tolv år gammel. Stefan og Maria fikk tre barn, sønnen Simeon Uroš, rivaliserende keiser for serbere og grekere i den sørlige halvdelen av det serbiske imperiet (1359-70), datteren Jelena Šubić, som giftet seg med hertug Mladen II Šubić av Bribir (1315-48) og døde etter 1355, og datteren Theodora, som giftet seg med despot (sebastokrator) Dejan Dragaš av Kumanovo og ble mor til Konstantin Dragaš.

Når det gjaldt utenrikspolitikk, måtte Stefan Uroš III først ta seg av situasjonen på den sørvestre Adriaterhavsfronten, hvor dynastisk strid og illojalitet fra ubetydelige adelsmenn ble opportunistisk utnyttet av den bosniske ban Stefan (Stjepan), som annekterte området Hum i tillegg til republikken Dubrovnik. En blanding av krigføring og diplomati førte til at Stefan gjenvant noe stabilitet og territorier i 1328. Men fra nå av lå den fremste skueplassen for internasjonale spørsmål for monarkiet Nemanjić i sør og øst, mot Bulgaria og Bysants.

De to tronpretendentene mot den seirende kongen Stefan Uroš III, Konstantin og Vladislav, hadde hatt utenlandsk støtte, men intern bysantinsk strid mellom den gamle Andronikos II Paleologos (1282-1328) og hans sønnesønn Andronikos III Paleologos (1328-41) påskyndet kompliserte trekk og skiftende allianser mellom de tre aktørene på Balkan sent på 1320-tallet. Stefan Uroš III sto nå overfor en allianse mellom tsar Mikael Asen III Šišman av Bulgaria (1323-30) og den nye bysantinske keiseren Andronikos III Paleologos.

Mikael Asen III skilte seg fra Stefan Dečanskis søster Anna og giftet seg med den bysantinske prinsessen Theodora Paleologina i stedet. De to alliansepartnerne aktet å slå sammen sine styrker for en større invasjon av Serbia i 1330, men det endte med et sammenstøt mellom Serbia og Bulgaria. I den betydeligste enkelthendelsen i Dečanskis regjeringstid, slaget ved Velbazhd (serb: Velbužd) i 1330, dagens Kjustendil (bg: Кюстендил) helt vest i Bulgaria, med Bysants denne gang klokelig på sidelinjen, beseiret Stefan Uroš II Mikael Asen III og drepte ham. Da Andronikos III hørte om Mikaels fall, trakk han seg tilbake. Stefan Dečanskis påfølgende erobringer skjøv den serbiske grensen sørover inn i bysantinsk Makedonia.

Dette slaget fikk i praksis slutt på noen større betydning for det Andre bulgarske imperiet som hadde blitt gjenopplivet i 1186, og i mange tiår fremover forble landet en lojal serbisk alliert. Det bukket til slutt under for den tidlige bølgen av osmanske tyrkeres inntrenging i Europa.

Til tross for denne militære triumfen var imidlertid noen av Stefan Dečanskis «yngre» hoffmenn misfornøyd med hans politikk og konspirerte for å avsette ham fra tronen til fordel for hans sønn Dušan. Motsetningene mellom far og sønn kom til overflaten, enten på grunn av sønnens ambisjoner, bekymringer for arverekkefølgen eller press fra adelen. Det endte i alle fall med at den 23-årige Dušan fengslet sin far i festningen Zvečan og avsatte ham den 8. september 1331. Den 11. november 1331 ble Stefan kvalt i Zvečan, rundt femti år gammel (noen kilder sier at han ble druknet, andre at han døde i 1336). Han ble gravlagt i Zvečan.

Men Dušan, nå kong Stefan Uroš IV Dušan (1331-55; keiser fra 1346), ble nesten øyeblikkelig slått av en stor sorg over det han hadde gjort. Oppriktig og under tårer angret han dypt sitt svik, og på festen for de hellige apostlene Peter og Paulus året etter fikk han sin fars legeme overført fra Zvečan til klosteret Dečani, som han selv hadde bygd, hvor han ble plassert i en marmorgrav. Dušan fortsatte byggearbeidene på klosteret til ferdigstillelsen i 1335, men veggmaleriene var ikke fullført før i 1350.

I 1339 ble Stefans grav åpnet, og hans legeme ble funnet å være like intakt. Samme dag skjedde det flere mirakuløse helbredelser. Spesielt viste det seg at den hellige kongen helbredet øyesykdommer, og ved hans relikvier fikk blinde synet tilbake. Fra da av ble klosteret Dečani hans populære helligdom. Han har fortsatt å virke som forbeder, ikke bare for serbisk-ortodokse, men også for muslimer som kommer til ham med oppriktig tro.

Etter Stefan Dečanskis død prøvde enkedronning Maria å gjøre krav på tronen for sin sønn Simeon gjennom bysantinsk hjelp, men dette lyktes ikke. Dušan den Mektige skadet ikke deres familie, og Maria avla monastiske løfter som Marta. Hun døde den 7. april 1355 og ble gravlagt i Skopje.

Stefan Dečanski blir sett på som en edel skikkelse i episk poesi, og den serbisk-ortodokse kirke betraktet ham noe tvilsomt som martyr. Kirken helligkåret ham med minnedag på dødsdagen 11. november, som er 24. november i den gregorianske kalenderen. En translasjonsfest feires den 29. juni. Hans levninger æres i klosteret Dečani, mens hans kongekrone oppbevares i klosteret Cetinje i Montenegro.

Kilder: Infocatho, santiebeati.it, en.wikipedia.org, oca.org, roca.org, srpskoblago.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 3. september 2013