Den salige Stefan Sándor (1914-1954)

Minnedag: 8. juni

nullDen salige Stefan Sándor (ung: István) ble født den 26. oktober 1914 i Szolnok i det sentrale Ungarn. Han var sønn av István Sándor og Mária Fekete og var den eldste av tre brødre. Hans far arbeidet i den statlige jernbanen MAV som ufaglært arbeider og hans mor arbeidet i hjemmet. Begge ga sine barn en dypt religiøs ånd. Han fikk senere de to brødrene László og János.

Selv om familien ikke var velstående, fikk Stefan en god utdannelse. Han gikk på barneskolen i fire år fra 1924 til 1928 og deretter frem til 1931 på yrkesskolen for tre og metall i Szolnok, hvor han oppnådde en diplom i metallurgi. Som ung var han beundret av sine venner og var lykkelig, seriøs og vennlig. Han likte å henge rundt sammen med sine venner og var en leder blant dem, slik som den hellige Don Bosco var for de unge i Chieri. Ved hjelp av sitt eget eksempel hjalp han sine yngre brødre med å studere og å be. Han var oppglødd ved sin konfirmasjon og lovte å imitere den hellige apostelfyrsten Peter, det navnet han tok ved konfirmasjonen.

Hver dag ministrerte han i messen hos fransiskanerne og mottok kommunion. Ved å lese det salesianske magasinet lærte han Don Bosco å kjenne, og han følte seg øyeblikkelig tiltrukket av den salesianske karismaen. Han snakket med sin åndelige veileder og uttrykte ønske om å slutte seg til salesianerne, og han snakket også med sine foreldre om dette. De ville ikke gi sin tillatelse og forsøkte å få ham bort fra denne tanken. Men Stefan endte opp med å overbevise dem, og i 1936 ble han 22 år gammel opptatt ved Clarisseum i Budapest, hvor han gjennomgikk en aspiranttid på to år i salesianerordenen (Societas Sancti Francisci Salesii [Salesiani di Don Bosco] – SDB). Ved trykkeriet «Don Bosco» utdannet han seg til trykker. Han påbegynte sitt novisiat i Mezőnyárádon i 1938, men det ble avbrutt av militærtjeneste.

I 1939 påbegynte han fullføringen av sitt novisiat og avla sine første løfter den 8. september 1940. Han ble bedt om å dra til Clarisseum, hvor han straks begynte å undervise i tekniske fag. Han var også assistent ved oratoriet, noe han utførte med kompetanse og entusiasme. Han fremmet «Unge Katolske Arbeidere» og hans gruppe ble anerkjent som den beste i bevegelsen. Etter Don Boscos eksempel ble han en mønsterlærer. I 1942 ble han kalt tilbake til hæren og sendt til fronten, og han deltok i kampene under Andre verdenskrig i Vojvodina (Délvidék) i Serbia, Transilvania (Erdély) i Romania og høylandet mot den slovakiske grensen (Felvidék), og han mottok en militær sølvmedalje for tapperhet. Han gjorde skyttergraven om til et feststemt oratorium og oppmuntret sine unge venner på en salesiansk måte. Mot slutten av krigen var han i Tyskland, hvor han ble tatt til fange av amerikanerne i 1944.

Etter at Andre verdenskrig var slutt, kom krigsfangene tilbake til Ungarn våren 1945. Deretter involverte han seg i den moralske og materielle gjenoppbyggingen av samfunnet, spesielt når det gjaldt fattige ungdommer som han samlet rundt seg for å lære dem et yrke. Han var med i Den nasjonale foreningen for katolske ungdomsarbeidere, KIOE (Katolikus Ifjúmunkások Országos Egyesülete) inntil sommeren 1946, da innenriksministeriet forbød KIOE. Den 24. juli 1946 avla han sine evige løfter som salesiansk legbror. I 1948 fikk han tittelen trykkermester. Stefans studenter ble når de hadde fullført studiene, ansatt av de beste trykkeriene i landet og i byen.

Kommunistene overtok makten i Ungarn etter krigen, og en periode med forfølgelse av katolske skoler begynte og de måtte stenge. Stefan arbeidet i trykkeriet, men han måtte rømme og gjemme seg i salesianske hus, hvor han arbeidet under et falskt navn i offentlige trykkerier. I 1950 la regjeringen ned forbød mot drift av religiøse ordener, og også salesianerne ble nedlagt, og den kommunistiske staten under Mátyás Rákosi beslagla kirkelig eiendom.

I slutten av februar 1951 ble myndighetene oppmerksomme på noen av Stefans ulovlige aktiviteter, og de begynte å overvåke ham i hemmelighet. Han tenkte på å flykte til utlandet, og med falskt pass var han i nærheten av den vestlige grensen, da han bestemte seg for ikke å forlate de unge som var betrodd ham, men møte sitt martyrium.

Den 28. juli 1952 ble han arrestert mens han arbeidet, og hans medbrødre så ham aldri igjen. I fengselet ble han slått flere ganger, men politiet klarte ikke å tvinge en tilståelse ut av ham. Deretter fulgte femten uker med forhør sammen med sine ledsagere (ni medlemmer av partiet AVH, fem katolske prester og to sivile, deriblant en femten år gammel skolejente). Han ble stilt for retten ved Budapest Militærdomstol fra 28. til 30. oktober 1952 i en strengt konfidensielt og lukket rettssak. Skolejenta ble dømt til åtte års fengsel, fire personer, inkludert Stefan Sándor, ble dømt til døden ved henging, resten fikk fra fem til femten års fengsel. Senere ble en dødsdom omgjort til livstidsdom. Stefans og de to andres søknad om benådning og ble avslått den 12. mars 1953. Dødsdommene ble eksekvert tre måneder senere, den 8. juni 1953 i Budapest.

I lang tid etter hans arrestasjon fikk hans familie ingen kjennskap til hans skjebne. Først i 1955 fikk faren melding om at han var blitt dømt til døden og at dommen var blitt gjennomført. Det har ikke vært mulig med sikkerhet å finne ut nøyaktig hvor han er gravlagt, men mest sannsynlig hviler hans aske på felt 301 på kirkegården i Rákoskeresztúr i utkanten av Budapest. I den indre bys sognekirke i hjembyen er det opprettet en symbolsk urnehall til hans minne. I katedralen for den guddommelige barmhjertighet i Kraków er det i krypten et kapell som viser en mosaikk av ungarske helgener, og der finnes Stefan Sándor sammen med den salige Sara Salkaházi (1899-1944), Guds tjener Stefan Kaszap SJ (1916-35) og Guds tjenerinne Mária Magdolna Bódi (1921-45).

Stefans martyrprosess på bispedømmenivå ble åpnet i Budapest den 24. mai 2006 og avsluttet den 12. august 2007. Den 27. mars 2013 undertegnet pave Frans dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente hans død som et martyrium in odium fidei – «av hat til troen», og han fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdig».

Han ble saligkåret av pave Frans den 19. oktober 2013 på plassen foran basilikaen St Stefan i Budapest i Ungarn. Som vanlig i dette pontifikatet ble saligkåringen ikke foretatt av paven selv, men av hans spesielle utsending, i dette tilfelle Helligkåringskongregasjonens prefekt, kardinal Angelo Amato SDB, medbror av den nye salige. Messen ble feiret av kardinal Peter Erdö, erkebiskop av Esztergom-Budapest, og salesianernes ordensgeneral Pascual Chavez var også tilstede. Hans minnedag er dødsdagen 8. juni.

Kilder: hu.wikipedia.org, sdb.org, Kathpress - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 18. oktober 2013

av Per Einar Odden publisert 18.10.2013, sist endret 28.12.2015 - 12:04