Den hellige Stefan Uroš V Nejaki av Serbia (1336-1371)

Den hellige Stefan Uroš V Nejaki («den svake») (serb: свети Стефан Урош V Нејаки) ble født rundt 1336 i Serbia. Han var eneste sønn av Stefan Uroš IV Dušan den mektige (ca 1308-55), konge av Serbia (1331-55; keiser fra 1346), og hans hustru Helena av Bulgaria (serb: Jelena; Јелена), datter av Sratsimir av Kran and Keratsa Petritsa og søster av tsar Ivan Alexander av Bulgaria (1331-71). Stefans farfar var den hellige Stefan Uroš III Dečanski (ca 1285-1331), konge av Serbia (1322-31).

Foreldrene ble gift påskedag 1332 som en del av en fredsavtale mellom Serbia og Bulgaria. Stefan hadde en søster, Irina (Irene), som giftet seg med Gregorios Preljub, den serbiske guvernøren av Thessalia, som døde sent i 1355 eller tidlig i 1356. De var foreldre til Thomas II Preljubović, hersker av Epirus (1367-84). Irina giftet seg igjen med Radoslav Hlapen, herre over Kastoria og Edessa.

Da Stefan Uroš IV Dušan fikk seg selv kronet som keiser (tsar) i 1346, ble den tiårige sønnen Stefan kronet til konge (den nest høyeste tittelen). Da Dušan uventet døde i 1355, overtok sønnen som keiser Stefan Uroš V. Selv om han da var nitten år gammel og ikke lenger mindreårig, forble han fullstendig avhengig av sin mor og ulike medlemmer av hoffet. Moren var til og med regent fra 1355 til 1356. Ved sin manns død arvet Helena deler av det bulgarske landområdene mellom nedre Vardar og Mesta. I tillegg mottok hun også halvøya Khalkidiki som nå er i det nordre Hellas, og hun baserte sitt hoff i Serres, en by i gresk Makedonia. I 1359 ble Helena nonne under klosternavnet Elisabeth (Elisaveta). Hun fortsatte imidlertid å spille en aktiv rolle i politikken.

Keiser Dušan søkte datteren av den franske kongen for sin sønn, men paven insisterte på at prinsessen ikke konverterte fra sin romersk-katolske konfesjon. Dušan ønsket imidlertid ikke å se noen katolikk i sin familie, og på grunn av dette ble det avtalt ekteskap mellom sønnen Uroš og en datter av Vlad (1325-77), fyrste av Valakia (1364-77).

Den nye keiseren var trofast mot Herren, lik en far sørget han for enker og foreldreløse, han fikk slutt på krangler og opprettholdt fred, han var sjenerøs mot de fattige og forsvarte dem som ble tråkket ned. Men han var ute av stand til å holde sammen det store imperiet som var skapt av hans far, for han kunne verken slå tilbake angrep fra utenlandske fiender eller bekjempe sin adels uavhengighet. Dušans serbiske imperium fragmenterte i et konglomerat av fyrstedømmer, hvorav noen ikke engang nominelt anerkjente hans styre. Den første store utfordringen for Stefan Uroš V kom fra hans onkel Simeon Uroš Paleologos (Sinisa) (farens halvbror), som forsøkte å gripe tronen i 1356. Men Simeon Uroš ble bekjempet og trakk seg tilbake til Thessalia og Epirus, hvor han fortsatte å herske med tittelen «keiser for romere og serbere». I praksis skar dette bort mye av Dušans erobringer fra det området som var under hans sønns kontroll.

Stefan Uroš Vs stilling ble ikke hjulpet av hans mor Helena, som begynte å styre uavhengig fra Serres i allianse med Jovan Uglješa. En lignende selvstendig holdning ble inntatt av familiene Dejanović og Balšić, av Nikola Altomanović og Uglješas bror Vukašin Mrnjavčević. Regionale herrer begynte å oppføre seg som herskere i liten skala, de slo egne mynter og inndrev toll og fratok keiseren og hans sentralregjering rettigheter og inntekter. Mange klostereiendommer ble forlatt og det ble fortalt at handelsmenn som dro avgårde mot Serbia, ofte snudde og vendte tilbake.

Keiser Stefan Uroš V ble til slutt tvunget til å dele makten med den mektigste av de serbiske adelsmennene, Vukašin Mrnjavčević, hersker i det nordre og østre Makedonia, og ga ham tittelen konge og rettighetene til en medhersker (1365-71). Tradisjonelt var kongens eller keiserens eldste sønn juniorhersker i Nemanjić-monarkiet, men det faktum at Stefan Uroš V var barnløs, kombinert med politisk nødvendighet, autoriserte trolig valget av en herskerkollega og tronarving, og på en måte markerer 1365 begynnelsen på slutten for imperiet Nemanjić som det tradisjonelt var forstått inntil da. På samtidige freskeportretter, spesielt det i klosteret Psača nær Kriva Palanka fra rundt 1368 som viser Uroš (i posisjonen til en seniorhersker) og Vukašin, avbilder en vakker og statelig ung mann, mens krønikene antyder at hans mentale kapasiteter på ingen måte sto i stil med hans fysiske utseende.

På slutten av Stefan Uroš Vs regjeringstid var de eneste landområdene under hans kontroll de mellom fjellet Šar og Donau, mens de sørøstre områdene (Makedonia og Serres) nominelt var lojale mot sentralregjeringen. De serbiske fyrstedømmene ble tvunget til å akseptere den bysantinske keiserens overhøyhet før de falt for den voksende fremgangen til de osmanske tyrkerne etter 1371.

Stefan Uroš V døde barnløs og plutselig den 2. desember 1371 (eller den 4.), 35 år gammel, etter at mye av den serbiske adelen var blitt utslettet av tyrkerne i slaget ved Maritsa (bg: Марица) to måneder tidligere, et slag han ikke deltok i. Årsaken til hans død i så ung alder er ikke kjent. Han ble først gravlagt i kirken i Gornje Nerodimlje nær Uroševac, men hans levninger ble flyttet i 1690 til flere klostre på fjellet Fruška Gora, til slutt til klosteret Jazak. I likhet med relikviene av så mange andre helgener gjennom de urolige århundrene, reiste hans levninger rundt til mange steder, før de til slutt i stillhet fikk sitt endelig hvilested i Beograds hovedkirke eller katedral (Saborna crkva) sammen med de jordiske rester av flere andre serbiske dignitærer.

Lenge ble det betraktet som et historisk faktum at han ble myrdet av sin medhersker Vukašin Mrnjavčević, men senere ble det bevist at Vukašin døde før keiseren. I 1825 skrev den attenårige Stefan Stefanović (1807-28), en serbisk forfatter som bodde i det østerrikske keiserriket, et tragisk skuespill med tittelen «Uroš Vs død», som hentet inspirasjon fra både fakta og folkelig tradisjon om Uroš, inkludert teorien om at han ble drept av kong Vukašin. En annen teori sier at han ble myrdet av sin onkel (morens bror), tsar Ivan Alexander av Bulgaria.

Vukašins sønn fyrst Marko arvet sin fars kongelige tittel, men den virkelige makten i det nordlige Serbia ble holdt av Lazar Hrebeljanović (ca 1329-89), som ved hjelp av en kombinasjon av diplomati, militær aksjon og familieallianser kom ut av maktvakuumet etter Stefan Uroš Vs død som den mektigste serbiske adelsmannen som ikke var i osmanernes tjeneste. Han skaffet seg dynastisk legitimitet ved å gifte seg med Milica Nemanjić, den senere hellige Milica av Serbia, som tilhørte en sidegren av dynastiet Nemanjić. Hun var datter av fyrst Vratko Nemanjić (kjent i serbisk episk poesi som Jug Bogdan), som var sønn av Vratislav, sønn av Dmitar som ble munk og kjent som den hellige David Nemanjić, sønn av fyrst Vukan Nemanjić (før 1165-1208), storfyrste av Duklja (1190-1208) og storfyrste av Serbia (1202-04), sønn av den hellige Stefan I Nemanja av Serbia (ca 1113-99), som grunnla dynastiet Nemanjić, som styrte Serbia fra 1166 til 1371.

Lazar tok ingen keiserlige eller kongelige titler som var forbundet med dynastiet Nemanjić, bare den lavere tittelen Knez («fyrste»), men han brukte det keiserlige navnet Stefan samt tittelen autokrator. Det egentlige Serbia ble en vasall av de osmanske tyrkerne i 1390, men forble i praksis styrt av familien Lazarević og deretter av deres etterfølgere i familien Branković inntil byen Smederevos fall i 1459.

Etter sin fars store erobringer ble keiser Stefan Uroš V et offer for nye adelsmenn i et Serbia som var beriket av nylige kriger og plyndringer. Opprettholdelsen av orden og de statlige instrumentene ble umulig på grunn av sen svak eller ikkeeksisterende infrastruktur mellom de gamle og de nye territoriene. Stefan Uroš Vs eksepsjonelle beskjedenhet og toleranse var hovedgrunnen til at han ble kalt «den svake», men også årsaken til at han ble helligkåret av den serbisk-ortodokse kirke i 1582, 211 år etter sin død. Den usannsynlige historien om at han ble myrdet av Vukašin, var påskudd nok for Kirken til å helligkåre ham som martyr. Hans minnedag er dødsdagen 2. desember.

I dag ses Stefan Uroš V mest i kontrast til sin dyktige og viljesterke far, som en mangelfull og ubesluttsom hersker, ute av stand til å holde den serbiske adelen under sin kontroll, med en svak og upretensiøs personalitet som bidro sterkt til imperiets fall og den endelige ødeleggelsen av den serbiske staten av osmanerne. I serbisk folklore og episke dikt er han ofte beskrevet som en rettferdig hersker med gode intensjoner og behagelig opptreden, men svak karakter. Selv om dette synet også er populært også blant historikere, hevder noen at han ikke var spesielt inkompetent i sin rolle som keiser av Serbia, og at imperiets undergang var mye mindre spektakulær og startet mye senere i hans regjeringstid enn det populære synet hevder.

Kilder: Infocatho, en.wikipedia.org, oca.org, srpskoblago.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 3. september 2013