Den hellige Stefan Vladislav I av Serbia (~1198-~1264)

Den hellige Stefan Vladislav (serb: Стефан Владислав) ble født rundt 1198 i Serbia. Han tilhørte dynastiet Nemanjić og var yngste sønn av den hellige kong Stefan II den førstekronede av Serbia (1196-1228) og hans første hustru, storfyrstinne Eudokia Angelina, og en sønnesønn av den hellige storfyrst Stefan I Nemanja av Serbia (1166-96; d. 1199) og hans hustru Anna, kjent som den hellige Anastasia av Serbia. Hans eldste bror var kong Stefan Radoslav (1228-33) og en annen bror var Predislav (ca 1195-1271), kjent som den hellige erkebiskop Sabas II av Serbia (1263-71). I farens andre ekteskap ble sønnen Uroš født.

I 1228 abdiserte kong Stefan II og mottok tonsuren som munk med navnet Simeon. Han døde kort etter og ble gravlagt i klosteret Morača. Han ble etterfulgt av sin sønn Stefan Radoslav. Han var svigersønn av despoten Theodor Komnenos Doukas av Epirus, og som sådan betraktet han seg selv som greker. Men etter at den bulgarske tsaren Ivan Asen II beseiret Theodor av Epirus i Klokotnitsa i 1230, mistet Radoslav støtten fra den serbiske adelen. Han var dessuten så inkompetent at han ble styrtet og forvist av adelen i 1233.

Han ble etterfulgt av sin bror Stefan Vladislav (1233-43) som konge av alt serbisk og maritimt land og Rascia og Dioclea og Dalmatia og Travunia og Zachlumia. Etter slaget ved Klokotnitsa i 1230 giftet Vladislav seg med Beloslava, en datter av tsar Ivan Asen II av Bulgaria. Dermed ble den tidligere innflytelsen fra Epirus i Serbia byttet ut med bulgarsk innflytelse. Med Beloslava hadde han tre barn: 1) Stefan, død før 1281 i klosteret Esfigmenou på Athosfjellet. 2) Desa, en prefekt (Župan), nevnt i kilder i 1281 og 1285. 3) en datter, gift med Djure Kačić, fyrste (Knez) av Omis.

Den hellige erkebiskop Sabas I (1171-1236) (kong Stefan IIs bror) var ikke glad for striden mellom sine to nevøer og prøvde å megle. Dette førte ikke frem, men Sabas visste godt at Serbia var bedre tjent med Stefan Vladislav som konge. Han abdiserte og bestemte seg for å dra på valfart til Det hellige land. Men på veien hjem døde han i Tarnovo i Bulgaria den 14. februar 1235. Stefan Vladislav reiste til sin svigerfar Ivan Asen II for å be om onkelens legeme. Etter forhandlinger ble legemet returnert til Serbia, og Vladislav gravla det i Mileševa, et kloster han hadde grunnlagt i det sørlige Serbia. Etter translasjonen skjedde det så mange mirakler at bulgarerne klaget til tsaren at han frivillig hadde gitt fra seg en slik skatt.

I Vladislavs regjeringstid var det en stor mongolsk invasjon. Etter tsar Ivan Asen IIs død i juni 1241, erobret de mongolske tatarene Bulgaria og Serbia kortvarig i 1242. Da Bulgaria ble en mongolsk vasall, var den bulgarske politiske innflytelsen i Serbia over, og kong Vladislavs omdømme sank. De serbiske adelsmennene begynte igjen å protestere, og Vladislav klarte ikke å opprettholde sin makt i forvirringen som ble forårsaket av mongolenes fremmarsj. Derfor ble han fjernet fra tronen i 1243 av sin yngre halvbror Stefan Uroš I den store (1243-76), med støtte fra adelen.

Beloslava flyktet til Dubrovnik, hvor hun søkte tilflukt. Den nye energiske serbiske kongen insisterte på at Beloslava skulle holdes under streng kontroll av myndighetene i Dubrovnik. Som svar sendte Dubrovnik en skriftlig ed til kong Stefan Uroš I på at Beloslava ikke ville bli tillatt å vende tilbake til Serbia under noen omstendighet. Men snart var konflikten mellom halvbrødrene Stefan Vladislav I og Stefan Uroš I løst. Etter forhandlinger ga Stefan Vladislav fra seg kronen og Stefan Uroš I tillot ham å herske i Zeta som guvernør, men Stefan Vladislav beholdt tittelen konge. Snart vendte Beloslava tilbake til Serbia og sluttet seg til Stefan Vladislav i styringen av Zeta. Hun beholdt også tittelen dronning.

Kong Stefan Vladislav utmerket seg gjennom sine dyder og sin nestekjærlighet overfor de fattige, de omreisende og de ulykkelige. Han døde en gang etter 1264 (1267? 1269?) i det klosteret han hadde bygd i Mileševa, hvor han også ble gravlagt. Stefan Vladislav feires som hellig i den serbisk-ortodokse kirke med minnedag 24. september, samme dag som sin far Stefan II og sin hellige fetter David Nemanjić.

Kong Stefan Uroš I gikk seirende ut av en krig med Ragusa, noe som førte til at biskopen av Ragusa i 1254 ble tvunget til å avsverge all kirkelig jurisdiksjon over serbisk territorium. Kongen hadde også suksess da han kjempet mot det greske imperiet Nikea i allianse med det latinske imperiet Konstantinopel, men han mislyktes i et angrep på Ungarn. Etter det latinske imperiets fall ble forbindelsene mellom pavene og Serbia gradvis mindre nært. Selv om Stefan Uroš var gift med den hellige Helena av Anjou, fransk og opprinnelig katolsk, lot han begge sine sønner oppdra i den gresk-ortodokse religion. Av disse sønnene ga den hellige Stefan Dragutin, som drev sin far bort fra tronen, snart opp regjeringen til fordel for sin yngre bror Stefan Milutin (1282-1321), mens han beholdt tittelen konge for seg selv. Splittelsen fra Roma ble fullført i regjeringstiden til disse to sønnene av Stefan Uroš I.

Kilder: en.wikipedia.org, oca.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 3. september 2013