Den hellige Sigfrid av Växjö (~965-~1045)

Minnedag: 15. februar

Den hellige Sigfrid i Övergran kirke
Smålands og Västergötlands apostel og Sveriges skytshelgen

Den hellige Sigfrid (lat: Sigfridus) ble født en gang på 900-tallet, sannsynligvis rundt 965, ifølge tradisjonen i Northumbria i Nord-England. Han ble prest i York og var benediktinermunk (Ordo Sancti Benedicti – OSB) i Glastonbury. Ifølge Sigfridslegenden fra 1200-tallet var han erkebiskop av York, men dette stemmer ikke, det har aldri vært noen erkebiskop av York ved navn Sigfrid. Men han hadde et nordisk navn, så en teori hevder at han var etterkommer etter norske innvandrere til Irland fra Ragnar Lodbroks tid og at han egentlig var biskop av Cork.

Rundt 995 kom han til Norge etter oppfordring fra kong Olav I Tryggvason (995-1000), som hadde bedt den engelske kong Ethelred II om å sende noen misjonærer til landet. Sigfrid ble viet til misjonsbiskop, og han reiste til Norge sammen med to andre biskoper, Johannes og Grimkjell. De planla å arbeide i Sverige i tillegg til i Norge.

Den kjente krønikeren Adam av Bremen nevner i sin kirkehistorie for Hamburg (Gesta Hammaburgensis Ecclesiae Pontificum («Biskopene av Hamburgs gjerninger») fra rundt 1070-80 en viss Sigafridus, som var en engelsk biskop som misjonerte i Norge, Götaland og Svealand. Han var rundt 1030 i Bremen og vendte deretter tilbake til Sverige. Han levde helt til Adams egen tid (før 1050-ca 1081). Rundt hundre år senere nevnes det i islandske og norske kilder en biskop Sigurd som døpte kong Olof Skötkonung og døde i Växjö i provinsen Värend. Trolig er dette snakk om samme person.

Norge var blitt et kongerike på 800-tallet under kong Harald Hårfagre, men dynastiske stridigheter tvang mange av hans etterkommere til å bo andre steder. Dette inkluderte Olav Tryggvason, som var konge fra 995 til sin død i slaget ved Svolder i år 1000. Han ble omvendt i England og døpt i Andover av den hellige Alphegus av Canterbury. Han var den første kongen som etablerte en varig misjon, noe han gjorde på en brutal måte. Hans verk ble videreført av den hellige Olav II Haraldsson (1015-30), Norges nasjonalhelgen.

Den hellige Sigfrid med nevøenes hoder. Russisk ikon.

Sverige var delvis blitt evangelisert på 800-tallet av den hellige Ansgar, men var falt tilbake til hedendommen. Kongen av Sverige på slutten av 900-tallet het Olof Eriksson Skötkonung (Olov, Olav) (ca 995-1022) og var Sveriges første kristne konge. Han flyttet sin residens til Västergötland, som allerede delvis var kristnet, mens Uppland fortsatt var et feste for hedendommen. Som grunnlag for Västergötland bispedømme donerte kong Olof en del av Husaby gård. Stiftet er Sveriges eldste og fikk etter hvert sitt sentrum i Skara, og dets første biskop ble tyskeren Thurgot.

Biskop Thurgot av Skara fikk tidens mest fryktede sykdom lepra (spedalskhet), og trakk seg tilbake til Bremen. Ifølge legenden vendte kongen seg da til den engelske kong «Mildred», som må være Ethelred II den Rådville (978-1016), med bønn om egnede prester. Valget falt på Sigfrid, som allerede kjente de skandinaviske forholdene, og en engelsk kilde angir at han kunne preke for svearne uten tolk. Han dro til Sverige i 1008 og skal ha steget i land i Hagby, som senere fikk navnet St. Sigfrids hamn og nå kalles Lovers hamn. Der bygde han Hagby kirke.

Etter at han i et syn hadde fått se hvor han skulle bygge en kirke, bygde han sammen med sine to medbiskoper fra England, Johannes og Grimkjell, en trekirke i Östrabo, som senere ble kjent som Växjö (eng: Wexlow). Sigfrid arbeidet med suksess i distriktene Småland og Västergötland. Han omvendte tolv av de ledende mennene i provinsen, og mange andre fulgte deres eksempel. Ved kilden nær Östrabo, hvor Sigfrid døpte katekumenene, var det lenge et monument med navnene på de første tolv konvertittene inngravert. Allerede i 1008 skal Sigfrid ha døpt kong Olav Skötkonung i Birgitta kilde i Husaby ved foten av høyden Kinnekulle i Götene kommune i Västergötland. Kilden var oppkalt etter den hellige Brigida av Irland, men fikk senere Sigfrids navn og forårsaket mange mirakler. Det er dåpen av kong Olof og grunnleggelsen av bispedømmet i Skara som volder historikerne de største kronologiske problemene.

Etter et opphold i Danmark tok Sigfrid seg langs landeveien i det daværende Sveriges sørligste landskap, Värend, sammen med sine tre søstersønner, de hellige cluniacensermunkene Unaman, Sunaman og Vinaman. Unaman var prest, Sunaman var diakon og Vinaman var subdiakon, og de tre var Sigfrids viktigste medhjelpere i hans apostoliske arbeid. I Värend stoppet Sigfrids tre ledsagere for å forkynne Evangeliet, mens han selv fortsatte til Västergötland, der han møtte kong Olav Skötkonung. Kongen ville utvide sin makt til Uppland og grunnla Sigtuna, som han med Sigfrids hjelp bygde ut til kristendommens festepunkt mot de hedenske templene i Uppland. Dermed oppsto Sveriges andre stift (bispedømme), Sigtuna.

Sigfrid reiste mye og grunnla kirker på mange steder i landet. I det vestlige Sverige forkynte og døpte han i Örgryte, i dag en del av Göteborg, og i nordre Halland. Under en av misjonsreisene i Östergötland fikk han høre om sine tre nevøers martyrdød i Värend, der de hadde blitt ranet for kirkesølvet og så halshogd av hedninger. Kroppene ble begravd i skogen og ble aldri gjenfunnet, mens hodene ble lagt i en eske og senket i sjøen. Sigfrid seilte til Södra Möre, der han oppholdt seg en tid, og fortsatte deretter til Växjö for å lete etter sine nevøer. Legenden forteller at han da så tre skinnende lys over Helgasjön. Han gikk ned til stranden for å ta imot lysene som nærmet seg land. Da fløt de tre avhogde hodene opp. Sigfrid sa til dem: «Må Gud hevne dette!» Det ene hodet svarte: «Det vil skje». «Når?» spurte det andre. «På deres barns barn,» svarte det tredje. Og slik ble det. De tre hodene ble lagt i et skrin.

Olof Skötkonung kom med en militær straffeekspedisjon til Värend, men Sigfrid overtalte ham til ikke å drepe morderne, men nøye seg med høye bøter. Morderne kaltes i den opprinnelige versjonen bare «djevelens håndlangere» (satellites diaboli), men i en senere versjon ble de kalt «Gröpes håndlangere» (satellites Groepa). Skurken i dramaet skulle dermed ha vært en viss Gröpe – åpenbart har folkefantasien kjent et behov for å vite navnet på morderen. Senere ble morderen kalt Gunnar (på et kalkmaleri i Vendels kirke) eller Gunnar Gröpe (hos historieskriveren Messenius). Naturligvis er alle navnene oppdiktet.

Sigfrid nektet å ta imot noen av disse bøtepengene som kongen ville gi ham, selv om han hadde stort behov for midler. Men for kirken som Sigfrid lot oppføre til martyrenes ære gjorde kongen enda en donasjon eller «skötning» og skjenket gårdene Hov og Kronoberg. Etter denne donasjonen var grunnen lagt for Växjö stift.

Sigfrid ble resten av sitt liv i Växjö og fullførte sine myrdede medhjelperes kristningsverk i Småland. Om denne misjonsvirksomheten vitner den dag i dag «St. Sigfrids kilder» i Alsheda, Vrigstad, Femsjö og Ljungby. Han skal ha vigslet to innfødte biskoper, en for Östergötland og en for Västergötland, men han beholdt selv bispesetet i Växjö til sin død. Han skal ha valgt ut kirketomter og vigslet kirkegårder i Östra Gerum, Agnestad i Karleby sogn og Friggeråker, alle i Västergötland, hvorav Agnestad og Friggeråker er ruiner i dag. Krønikeren Adam av Bremen skriver at Sigfrid var i Bremen i 1030 i begravelsen til biskop Thurgot av Skara, og at han deretter vendte tilbake til Sverige og fortsatte sin misjonsvirksomhet.

Den hellige Sigfrid. Statue av Peter Linde utenfor domkirken i Växjö

Den 15. februar rundt år 1045 (noen kilder sier 1030; andre sier rundt 1067) døde Sigfrid i høy alder i Växjö. I en kilde fra 1600-tallet hevdes det, temmelig tvilsomt, at han ble helligkåret i 1158 av den engelske pave Hadrian IV (1154-59). På 1200-tallet var hans kult etablert i Sverige, Norge, Danmark og Finland.

Den hellige Sigfrid er en gåtefull person som fortsatt i fag unndrar seg forskernes skråsikre bedømmelser. De tvinges til å arbeide med to eller kanskje tre Sigfridskikkelser for å få orden på de gamle historiske opplysningene. Det finnes flere Sigfridslegender med ulik og delvis motstridende innhold. Men hvor den historiske virkeligheten slutter og fantasien tar over, er vanskelig å avdekke. For forskerne er St. Sigfrid utvilsomt Sveriges mest kompliserte helgen.

I 1205/06 ble hans biografi skrevet, Gesta beati Sigfridi («Den salige Sigfrids gjerninger») på oppdrag av biskop Johan Erengislesson, men den er dessverre ikke bevart. Det eldste bevarte officiet for Sigfrid stammer fra slutten av 1200-tallet og er delvis bevart i det såkalte Toresundbreviariet (som innbindning av Gustav Vasas regnskapsbøker). En noe forkortet utgave i form av et rimofficium finnes i Codex Laurentii Odonis fra slutten av 1300-tallet. Håndskriftet fikk dette navnet fordi det på slutten av 1300-tallet hadde tilhørt domprost Lars Oddsson i Linköping. Dette håndskriftet oppbevares nå i Dresden. Men Sigfrids legende er svært upålitelig, ettersom formålet med den var å vise at Sveriges yngste stift Växjö i virkeligheten var det eldste.

Det var erkebiskopen av Uppsala som skrinla Sigfrid i 1342 sammen med martyrene Unaman, Sunaman og Vinaman, noe som tilsvarer en lokal saligkåring. De ligger under høyalteret i domkirken i Växjö, selv om de fleste relikviene ble ødelagt under reformasjonen. Relikvier av den hellige Sigfrid finnes i København og Roskilde. I forbindelse med skrinleggingen ga kong Magnus II Eriksson (1319-64) samme år byprivilegier til Växjö «til Guds og den hellige Sigfrids ære», og pave Klemens VI (1342-52) utstedte i 1352 en avlatsbulle som ga alle som besøkte Växjö domkirke på St. Sigfrids dag, fikk 140 dagers avlat. Sigfrid ble så berømt at tyskerne gjorde krav på ham som sin egen, og insisterte på at han var født enten i Bremen eller Hamburg.

Den hellige Sigfrid i Överselö kirke

Det var kong Magnus II Eriksson som først kalte den hellige Sigfrid av Växjö for Sveriges skytshelgen, Beatissimus Sigfridus regni nostri Suecie patronus. Det skjedde i forbindelse med et planlagt misjonstog østover til den russiske befolkningen på finskekysten i 1348/49, hvor for øvrig den hellige magister Mattias av Linköping (1298-1350) deltok som en av korstogets to teologer. I Götaland fylte Sigfrid den oppgave som kong Erik IX den Hellige hadde i Sveland, men begge var Sveriges skytshelgener, Sigfrid med alderens rett og Erik som svensk konge.

Fra 1474 ble Sigfrid feiret som Sveriges skytshelgen. Han er patron for flere kirker i Sverige, blant dem Växjö domkirke (sammen med Johannes Døperen). I den svenske lutherske kirken bærer kirker i Källeryd i Småland og på Essingen i Stockholm hans navn. I svensk senmiddelalder blir Sigfrid fremhevet som Sveriges apostel, på bekostning av den hellige Ansgar. I den oppregning av svenske helgener i prologen til Erikslegenden som ble skrevet på begynnelsen av 1500-tallet, kalles han «Sigfridus aff Wexiö, som cristnade Swirges land», mens Ansgar urettferdig nok glimrer med sitt fravær.

Den hellige Sigfrid i Växjö byvåpen

Sigfrids minnedag er 15. februar. I gamle svenske kalendere er 15. februar markert av et kors og en øks – korset er for Sigfrid og øksen for hans nevøer. Dagen kalles for Sefframäss eller Siffermäss og ga også navn til et årlig skinnmarked i Växjö som ble holdt rundt hans minnedag, Seffrasmessemarken (Siffermässomarknaden). I kunsten fremstilles Sigfrid som biskop med sine tre nevøers avhogde, tonsurerte hoder i et trekar. De tre hodene har i noen avbildninger blitt til tre brød. Sigfrid avbildes på Vestfronten av Nidaros domkirke med sine nevøers avhogde hoder.

Den hellige Birgitta satte stor pris på Sigfrid og han figurerer i hennes «Uppenbarelser». Hun fikk ved en anledning en åpenbaring som sa at en svensk adelsmann befant seg i skjærsilden og at man for å forkorte hans renselsestid blant annet skulle valfarte til Sigfrids skrin helligdom i Växjö (bok VI, kap 10). Ved et annet tilfelle hørte Birgitta Jomfru Maria prise Sigfrid med følgende ord: «Den hellige erkebiskop Sigfrid forlot England og gjorde Guds vilje i Sveriges rike» (VIII, 46). I Växjö finnes Sanct Sigfrids Gille, som har til oppgave å virke for bevaringen av byens kulturarv og for dens forskjønnelse.

av Webmaster publisert 15.05.2010, sist endret 22.02.2016 - 10:10