Den hellige Suitbert ( - 713)

Skytshelgen mot halssmerter

Den hellige Suitbert (Swithbert, Suidbert, lat: Suitbertus) var en munk fra Northumbria og en ledsager til den hellige Willibrord i hans apostolat i Friesland. Willibrord og hans tolv ledsagere fulgte inspirasjonen fra de hellige Wilfrid og Egbert og dro til kontinentet i 690.

Suitbert forkynte suksessfullt i det som nå er sørlige Nederland og nordlige Belgia; Brabant, Guelderland og Cleves. I 693 ble han sendt tilbake til England for å konsekreres til biskop av Wilfrid, som da var i Mercia. Han ble vandrebiskop uten bispedømme, en institusjon mye brukt av Willibrord og den hellige Bonifatius i urolige misjonsområder. Suitbert forlot Flandern for å misjonere i det sørlige Westfalen. Hedenske saksere erobret snart dette landet, og Suitbert trakk seg tilbake til frankisk territorium. Pipin og hans kone Plectrudis ga ham øya Kaiserswerth ved Düsseldorf, der han i 710 grunnla et kloster og døde kort etter, den 1. (?) mars 713.

Hans relikvier ble funnet i et kostbart skrin fra 1264 i Kaiserswerth i 1626, og hans ben hviler fortsatt i den monumentale tidlig romanske sognekirken St. Suitbertus fra sent 1100-tall i bydelen Kaiserswerth i Düsseldorf. Pave Leo III skal ha helligkåret Suitbert en 4. september ca 810.

Suitberts minnedag er 1. mars, men han minnes også mange steder den 4. september. Hans navn står i St. Willibrords kalender og i Martyrologium Romanum. Et 400-talls manuskript av Livy i Wien er noen ganger sagt å ha tilhørt ham på grunn av en innskrift i den: «Sutbertus episcopus de Dorostat», men det synes som om dette bare er en forlokkende gjetting.