Den salige Manuel Borràs Ferré og 68 ledsagere (d. 1936-1939)

Minnedag: 6. november

nullEn biskop og 68 medlemmer av sekularpresteskapet i Tarragona. Gruppe 14a av de 522 martyrer fra Den spanske borgerkrig

Gruppe 14 består egentlig av 147 martyrer under navnet: De salige Manuel Borràs Ferré, hjelpebiskop i Tarragona i Spania, Modesto Pamplona Falguera FSC og 145 ledsagere fra ulike kongregasjoner og sekularprester fra erkebispedømmet Tarragona, drept av hat til troen under Den spanske borgerkrig mellom 1936 og 1939. Men vi har valgt å dele dem i syv undergrupper, sortert etter ordenstilknytning. Den første og største undergruppen består av en biskop, 66 sekularprester og 2 seminarister fra erkebispedømmet Tarragona.

1. Den salige Manuel Borràs Ferré (1880-1936), hjelpebiskop i Tarragona, ble født den 9. september 1880 i Canonja i provinsen Tarragona i regionen Katalonia i Spania. Canonja ble først samme år innlemmet i Tarragona. Han var sønn av byens apoteker og ble døpt den 12. september. Han begynte på seminaret i Tarragona og ble presteviet den 19. september 1903, 23 år gammel. Snart etter ble han utnevnt til notar ved kurien og tribunalet i erkebispedømmet Tarragona. Fra 1905 var han visedirektør for bispedømmets bønneapostolat, og i 1910 ble han utnevnt til skriftefar for det pavelige seminaret.

nullDa kannik og nyvigslet biskop Francisco de Asís Vidal y Barraquer (1868-1943) i 1914 tok bispedømmet Solsona i besittelse som apostolisk administrator (1914-19), utnevnte han Borràs til sin privatsekretær og snart også til generalvikar i lys av hans ydmykhet, visdom, og effektivitet i å løse følsomme spørsmål. Borràs ble værende under ham i de siste 21 årene av sitt liv, men tiltalte ham alltid som «De», fordi som han sa, uansett hvor stor familiaritet de fikk, «er biskopen alltid biskopen».

Francisco de Asís Vidal y Barraquer ble i 1919 utnevnt til erkebiskop av Tarragona (1919-43) og i 1921 kreert til kardinal. Erkebiskopen av Tarragona deler tittelen «Spansk primas» med erkebiskopen av Toledo. Da Tarragonas generalvikar Miguel Serra Sucarrats i 1922 ble utnevnt til biskop av Kanariøyene, utnevnte kardinal Vidal sin gamle privatsekretær Manuel Borràs til ny generalvikar av Tarragona og kannik. Begge biskop Vidals generalvikarer skulle dø som martyrer.

Borràs biografer Fuentes og Roig understreker hans store ydmykhet og lojalitet til kardinal Vidal: «Å gå ubemerket i andres øyne var karakteristisk for biskop Borràs, han holdt seg i bakgrunnen slik at kardinalen kunne lyse i all sin glans». Han besøkte ofte sin fødeby Canonja og var interessert i alt som skjedde der. På den tiden ble det bygget et alter for Det helligste sakrament. Han gjentok alltid Jesu ord: «Det er saligere å gi enn å få».

Da republikken ble proklamert den 15. april 1931, var kardinal Vidal i Sarriá ved Barcelona, hjemme hos sin bror Josef. Generalvikar Borràs orienterte ham om situasjonen i Tarragona. Den 18. april ble det som en hilsen til den nye guvernøren og i protest, forsøkt å tenne på kirken i Figuerola del Camp og å drepe sognepresten der, noe som ble forhindret av folkets kvinner – deres ektemenn og fedre arbeidet på åkrene – som konfronterte skyttere og deres sammensvorne. De voldelige antiklerikale nøyde seg til slutt med å rive ned korset. Kannik Borràs var alltid Kirkens ordinære samtalepartner med de lokale republikanske myndigheter i de mange og økende konfliktene som ble fremprovosert av den sekteriske lovgivningen.

nullManuel Borràs Ferré ble den 19. april 1934 utnevnt av pave Pius XI (1922-39) til titularbiskop av Bisica og hjelpebiskop i Tarragona. Han ble bispeviet den 22. juli 1934 i katedralen i Tarragona av kardinalerkebiskop Francisco de Asís Vidal y Barraquer av Tarragona, assistert av biskopene Valentín Comellas y Santamaría (1861-1945) av Solsona (1919-45) og José Cartaña y Inglés (1875-1963) av Girona (1934-63). Da den nye biskopen etter bispevielsen mottok gratulasjoner fra sin landsmann Mosén Roca, svarte han med sedvanlig ydmykhet: «Jeg er ikke en biskop som de andre, jeg er mer en adjutant, assistent for kardinalen, som jo er større».

Han var en svært from mann og omga seg alltid med en aura av åndelighet. I Tarragona lanserte han nattlig tilbedelse, og sogneretrettene og Katolsk Aksjon hadde stor støtte fra den nye hjelpebiskopen. I Tarragona gjorde han festen for Corpus Christi og liturgien i katedralen generelt mer høytidelig. Kardinalen tilbrakte mange dager i Barcelona, så han overlot den daglige styringen av erkebispedømmet trygt i hendene på sin trofaste assistent Manuel Borràs, som hele tiden holdt ham informert.

Den 8. juli 1934 foretok hjelpebiskopen for første gang et pastoralt besøk i hjembyen Canonja, hvor han ble hyllet av innbyggerne på Plaça del Castell de Masricart. Ordfører Josep Canadell Ronguès tok imot ham og ga ham en spaserstokk som var kjøpt etter en offentlig innsamling. Det ble også avduket en plakett til minne om biskopens fødsel i huset i Carrer Major nr 6, som var laget av skulptøren Salvador Martorell.

Biskop Borràs’ oppførsel var: som barn, from; som tenåring, eksemplarisk; som seminarist, mønstergyldig; som prest, nidkjær; som biskop, en helgen. Han var oppbyggelig for sin fromhet, spesielt når han feiret messen. Han var av en enkel og ydmyk karakter, og med en fredelig smil på ansiktet. Han hadde en stor andakt for den korsfestede Kristus og Jomfruen, og hver dag besøkte han kapellet for Vår Frue i klosteret. Han var klok og snill og trygg i sine råd, hadde et godt forhold av regjeringen, var veldedig mot trengende prester. Han hadde en stor offervilje, og vek aldri tilbake for arbeid, og han var modig når han møtte vanskeligheter og forfølgelser. Entusiastisk støttet han kardinalen ved å etablere sogneretretter. Han var en god venn av unge mennesker, og en gang sa han: «Vi må være villige til å ofre våre liv for Kristus og kirken».

Den 18. juli 1936 brøt Den spanske borgerkrigen ut da hæren under general Franco gjorde opprør mot den folkevalgte regjeringen. I Tarragona hadde den lille garnisonen forpliktet seg til å delta i opprøret, men sjefene og offiserene der holdt seg i ro den 19. og 20. juli og ventet for å se hvordan det ville gå i Barcelona. Etter at det militære opprøret i Barcelona under general Goded mislyktes, forsøkte infanterioberstløytnant Ángel Martinez-Peñalver Ferrer å opprettholde orden i Tarragona og avbryte ethvert forsøk på reisning og forbli lojal mot regjeringen fra Folkefronten, ettersom de dominerte byen. Tilsynelatende ble roen gjenvunnet, men det var bare kortvarig. Den 21. juli nådde stanken av de svarte røyksøylene fra brennende kirker Tarragona fra Reus og nærliggende områder, og med dem begynte revolusjonen. Dermed startet en bølge av forbrytelser, branner, skjending av kirker og drap på prester, Franco-vennlige militære og sivile fra høyresiden.

Biler med væpnede militssoldater kom fra Barcelona med sine røde og svarte flagg og lusket omkring bispepalasset. Kardinal Vidal, som var i Barcelona den 18. juli, kunne vende tilbake til sitt sete. Om ettermiddagen den 21. juli fikk han besøk av sekretæren for den katalanske lokalregjeringens kommissariat i Tarragona som tryglet ham om å komme seg ut av byen «for å redde sitt blod fra folket». Han svarte at han ikke betraktet det som klokt og tilbød sitt liv til Gud i oppfyllelsen av sin pastorale plikt. Kardinalen sendte et presserende telegram til kulturministeren i den katalanske regjeringen Ventura Gassol, som var hans venn og tidligere seminarist, og ba om beskyttelse for kirker og klostre som begynte å bli satt i brann i Tarragona. Gassol svarte at de var overrent.

Mobben forsøkte å storme portene til palasset, da kardinalen fikk en telefon fra kommissæren for regjeringen, señor Prunés, som krevde at kardinalen umiddelbar forlot sitt hovedkvarter sammen med familie og medarbeidere, ellers kunne han ikke garantere deres sikkerhet. Han kunne dra til et sted han kunne velge selv, forutsatt at det ikke var i hovedstaden Tarragona. Kardinalen aksepterte dette og bestemte seg for å dra til klosteret Poblet.

Det ble sendt en offisiell bil eskortert av tre politimenn, som klokken tolv om natten tok imot kardinal Vidal, hans hjelpebiskop Borràs, hans sekretær, Msgr Albaigés, hans slektning, Msgr Viladrich og administratoren Msgr Monrabà, og de satte kursen for veien til Poblet. De klarte å passere de ulike militskontrollene ved inn- og utreisen av hver landsby, og klokken tre kom de til klosteret, hvor inngangen var stengt, fordi ingen ventet dem. Eskorten ropte med høy røst: «Åpne for politiet, vi bringer kardinalen av Tarragona», og dette vekket portneren, men alarmerte også naboene. Presidenten i styret for Poblet, den gamle diplomaten og arkeologen D. Eduardo Toda, sov og ble ikke vekket. Kardinalen fikk bo i gjesterommet for prominente gjester, mens de andre måtte sove i stolene i rommet.

Neste morgen mottok en opprørt Eduardo Toda nyheten om at han i klosteret hadde fått plassert kardinal Vidal y Barraquer, hans hjelpebiskop Borràs og tre andre kanniker. Han var bare opptatt av sin egen sikkerhet og at han ikke måtte skjule de nyankomne, så han dro straks til de nærliggende byene Vimbodí og Espluga for å varsle deres komiteer om tilstedeværelsen av slike kirkelige personligheter, noe som hadde blitt pålagt av regjeringen.

Klokken seks om ettermiddagen den 23. juli kom en Barcelona-registrert bil til Poblet. Den tilhørte militsen til «Den iberiske anarkistføderasjonen» (Federación Anarquista Ibérica – FAI) i Torrassa i L’Hospitalet de Llobregat i Barcelona. De hadde egentlig kommet for lete etter moren til en av dem, men da de fikk vite at en «storfisk» var i klosteret, bestemte de seg for å ta ham, ledsaget av andre fra Vimbodí. Ingen motarbeidet dem. Da Borràs ble spurt om han ønsket verdslige klær, svarte han ganske rolig: «Det tenker jeg ikke engang på. Hvis de ønsker å drepe oss, skal de vite at de dreper kardinalen og hans hjelpebiskop».

Mennene i bilen krevde å få kardinal Vidal y Barraquer. Biskop Borràs spurte om han skulle bli med, men dette frarådet kardinal Vidal: «De leter bare etter meg, og det er bedre at du blir værende og gjør alt til beste for de troende og bispedømmet». Biskop Borràs adlød som alltid og uten videre sin kardinals avgjørelse. Da kardinalen skulle til å sette seg i bilen, sa hans slektning Msgr Juan Viladrich: «Jeg blir med deg», og han ble også tatt inn i militsbilen, som kjørte av sted.

Legen dr Guitert, som på den tiden var til stede i klosteret, så at de tok kardinalen og Viladrich, så han ringte Ventura Gassol, kulturminister i den katalanske regjeringen, og ba ham beskytte hans eminenses liv. Ventura Gassol ga beskjed til Lluís Companys i Jover (1882-1940), president i den katalanske regjeringen, som ble engstelig over den mulige politiske virkningen av drapet på Katalonias åndelige patriark, så han iverksatte hastetiltak. Han ga parlamentsmedlemmet Soler i Pla ansvaret for å bringe kardinalen og hjelpebiskopen tilbake, med en politimann til hjelp.

Militsmennene med de to fangene kom til torget i Vimbodí fulle av forventning og dro til komiteen. Der oppsto det intense diskusjoner som varte i over to timer, fordi folket ikke godtok at en utenlandsk patrulje skulle ta fra dem dette viktige byttet, ettersom de var inntrengere fra Torrassa. Men med kardinalen og Viladrich kjørte de i to biler på vei til Barcelona. Imidlertid ble de forsinket av jakten på en bensinkupong og svikt i en av bilene. To militsmenn returnerte i den andre bilen til Montblanc (sp: Montblanch) på jakt etter en mekaniker, og der ble de arrestert av noen stormgardister som kom fra et oppdrag. Gardistene kjørte også til den ødelagte bilen og arresterte de andre militsmennene samt mennene fra Vimbodí, og kardinalen og hans ledsager ble fengslet i Montblanc.

Etter at biskop Borràs hadde tatt avskjed med kardinalen, ble han enig med styret i Poblet om å se etter et tryggere gjemmested, og han dro til en mølle i La Casa Girona. Han som til da hadde voktet prelaten, señor Todá, ringte ved daggry den 24. juli til sjefen for komiteen i Espluga for å informere om biskopens tilstedeværelse i hans hus. Noen militssoldater ankom i en bil noen minutter senere og flyttet biskopen fra Poblet til landsbyen Montblanc, hvor han ble kastet i en fengselscelle.

Merkelig nok åpnet fengselet i Montblanch om morgenen den 24. juli en celle for kardinalen og Viladrich og en annen om ettermiddagen for hjelpebiskopen. Men neste kveld hentet utsendinger fra regjeringen kardinal Vidal y Barraquer, som spurte om det var mulig for ham å ta med seg sin nære medarbeider, biskop Borràs, men det tillot de ikke. Kardinalen dro via Barcelona til Italia, takket være en intervensjon fra Den hellige stol. Han prøvde flere ganger å få med seg biskop Borràs fra Tarragona.

Borràs satt fengslet i mer enn to uker. Han ba tidebønnene med prestene og rosenkransen også med lekfolk, og han delte åndelige lesninger med dem. Han levde et liv av stor tro og tilpasset seg Guds vilje. Til slutt ble biskopen hentet i en lastebil den 12. august 1936, under påskudd av å skulle vitne for et tribunal i Tarragona. Men de dro i retning Valls og kjørte i 3 ½ kilometer før de stanset nord for Coll de Lilla i Montblanc i provinsen Tarragona i regionen Katalonia. Der ble biskopen tvunget til å gå ut av bilen og et par skuddsalver endte hans liv rundt klokken tre om ettermiddagen. Morderne samlet sammen en haug av tørt tre, kastet kroppen hans på den, dynket den med bensin og satte den i brann. Asken av martyrbiskopen Borràs ble gravlagt på kirkegården i Lilla og kunne senere ikke gjenfinnes.

Et monument ble reist på stedet hvor han led martyrdøden. Det består av et stort steinkors i svart stein. Foran på monumentet ble det plassert en plakett laget av Salvador Martorell med teksten:

Dei servo, Emmanuel Borràs et Ferré – Epco. Auxiliari – XII-VIII-MCMXXXVI

På den andre siden av monumentet er det en annen innskrift som ble diktert personlig av kardinal Benjamín de Arriba y Castro (1886-1973), erkebiskop av Tarragona fra 1949 til 1970 og kardinal fra 1953, og lyder:

Crucem hanc Emmus. ac Rvdmus. Dnus. Beniaminus Card. de Arriba y Castro benedixit martirumque ommium tarraconensium Episcopo parentique optimo dicavit. XIV-VI-CMLIX

Utformingen av monumentet er et verk av kunstneren Enric Baixeres fra Tarragona. Byen Canonja fant den 15. august 1980 en fortjent plass i Galleriet av Berømte Barn av Canonja til hjelpebiskop dr Manuel Borràs i Ferré.

Manuel Borràs Ferré var en av tretten biskoper som ble myrdet av den republikanske siden under Den spanske borgerkrigen, et offer for religiøs forfølgelse.

null2. Den salige Ludvig Janer Riba (kat: Lluís; sp: Luis), sekularprest i erkebispedømmet Tarragona, ble født den 4. mars 1880 i Pontils i provinsen Tarragona i regionen Katalonia i Spania. Han var sønn av Jaime Janer og Teresa Riba, som fikk ham døpt den 7. mars i sognet Pontils. Han ble presteviet den 21. september 1904.

Ved borgerkrigens utbrudd den 18. juli 1936 var han sakristan i katedralen i Tarragona. Han var svært enkel, ydmyk og from. Den 23. juli klokken 14.30 trakk han ned persiennen til sin balkong i 3 etasje i Plaza del Foro nr 6, ble han sett av en gruppe med militsmenn, som skrek til ham og tvang ham ned på plassen. Han gjorde som de sa, ikledd sin sutan. De ga ham beskjed om å ta den av, fordi de skille ta ham med til fengselsskipet som lå i havnen. En av militssoldatene sa: «Kom, la meg». Men det var ikke tid, for ved inngangen til huset skjøt de ham på kloss med pistol, og han falt død om på stedet. Han ble dratt over plassen og kastet i en haug med søppel som skulle hentes av søppelbilen. Andre mennesker som var mer humanitære, tok ham i en taxi til kirkegården, hvor obduksjonen ble foretatt.

Han tiltrakk seg oppmerksomheten til publikum som var til stede, generelt for sin resignasjon, med nedslåtte øyne og foldede hender. Han var det første prestelige offeret i Tarragona. Han døde den 23. juli 1936 i byen og provinsen Tarragona i regionen Katalonia i Spania (sammen med den salige Jakob Mir Vime CMF).

null3. Den salige Jakob Sanromá Solé (kat: Jaume; sp: Jaime), sekularprest i erkebispedømmet Tarragona, ble født den 4. november 1879 i Vilaverd i provinsen Tarragona i regionen Katalonia i Spania. Han var sønn av Paz Sanromá og María Solé, som bar ham til dåpen dagen etter. Han ble fermet (konfirmert) den 5. juni 1882 av erkebiskop Benet Vilamitjana. Han ble presteviet den 19. september 1908.

Han utøvde sin prestetjeneste i sognene Duesaigües, L’Aleixar, Vilaplana, Vinyols i els Arcs og Torroja del Priorat. Han var en svært nidkjær prest, spesielt når det gjaldt preking og liturgiske funksjoner, og han hadde tidligere vist glød for brorskapet for bønneapostolatet, foreningen Marias døtre, Katolsk Aksjon og «Fejocismo», det vil si Foreningen for kristne ungdommer (Federacion de Juventudes Cristianas – FJC). Han elsket også barn. Hans veldedighet kulminerte i Duesaigües til en kritisk syk pasient, som han i tillegg til sine egne almisser, startet en innsamling med tillatelse fra den sykes hustru, hvor folk kunne hjelpe. I Torroja klarte han å skape fred i landsbyen.

Ved utbruddet av borgerkrigen i 1936 var han rektor i Solivella. Han ble arrestert da han gikk i grøften i retning Belltall. De slo ham kraftig med pistolskjeftene, og da de traff noe hardt på brystet, ble han spurt om hva slags våpen han bar på seg. P. Jakob tok frem krusifikset og sa: «Krusifikset!» På grunn av dette spydde de all slags blasfemi og uhøflige fornærmelser over ham. Den salige gjennomled det hele med stor resignasjon. Deretter beordret ham til å gå foran dem, og rundt 150 meter fra det stedet hvor det sto vitner, så at han de avfyrte syv eller åtte skudd i nakken hans. Det skjedde den 24. juli 1936 i Solivella i provinsen Tarragona i regionen Katalonia i Spania.

Han ble drept utelukkende for det faktum at han var en prest og rektor i Solivella, hvor han i to år hadde utøvd den hellige tjeneste med stor iver.

null4. Den salige Josef Garriga Ferrer (kat: Josep; sp: José), sekularprest i erkebispedømmet Tarragona, ble født den 30. oktober 1876 i Altafulla i provinsen Tarragona i regionen Katalonia i Spania. Hans foreldre var Juan Garriga og Paula Ferrer, som bar ham til dåpen i sognekirken den 13. november. Helt fra barndommen av fremhevet han seg for sin fromhet. Han ble presteviet den 17. september 1899.

Han utøvde sin tjeneste som sogneprest i sognet La Purísima Sangre i Reus, sogneadministrator i San Juan de Tarragona og sogneadministrator i San Pedro i Cambrils Puerto. Ved utbruddet av borgerkrigen den 18. juli 1936 var han sogneadministrator i sognet Montbrió del Camp. Den 21. juli søkte han tilflukt i sin landsby nær Reus. Den 23. gikk han til sin søsters hus i Reus, og da han møtte rektoren i Cambrils, Den salige p. Isidre Fàbregas, forlot han ham med disse ordene: «Farvel, hvis vi ikke treffes mer, ses vi i himmelen!»

Dagen etter ble han advart av sin nevø om alvorlig fare, så han flyttet til sitt hjem i Riudoms. Etter bare fem minutter dukket det opp noen militssoldater som tok ham med til komiteen i Reus. Blant militsmennene var en av hans tidligere altergutter da han var sogneprest i sognet La Purísima Sangre i Reus, og til ham ga han de pengene han hadde. Den takknemlige unge mannen lovet å hjelpe ham på alle måter om han kunne. Her møtte han sin søster, som var nonne, og en annen nonne. Komiteen ga dem en skriftlig fullmakt til å leve i våningshuset i Riudoms.

Dagen etter var den 25. juli, festen for den hellige Jakob. Ved solnedgang, etter at han hadde sagt sine bønner sammen med sin søster og den andre nonnen, hørte de et skudd, og de så at våningshuset ble omringet av militsmenn, som ga dem ordre om å åpne døren. Blant dem var en mann som han skyldte mange tjenester, og han sa til ham: «Er det deg?» De første ordene han sa var: «Du har plaget oss, og nå skal du få betale». Han sa til dem: «Hvis du kommer for å drepe meg, kan du gjøre det her». De ga ham en dytt og begynte å rive av ham klærne. De tok ham under rop og forbannelser til El Santuario de Misericordia i Reus, og der foran døren ble han skutt og drept. Det var den 25. juli 1936 i Reus i provinsen Tarragona i regionen Katalonia i Spania. Hans levninger ble først brent og deretter gravlagt i familiens nisje i Reus.

null5. Den salige Josef Badía Minguella (kat: Josep; sp: José), sekularprest i erkebispedømmet Tarragona, ble født den 18. september 1863 i Salomó i provinsen Tarragona i regionen Katalonia i Spania. Han ble døpt i det samme sognet to dager senere og fermet (konfirmert) i mai 1877. Han ble presteviet i 1889.

Han hadde klosteret San Pedro i Reus i Tarragona som beneficium. Han var en mønsterprest for sin dype og solide fromhet, og for sin veldedighet, fordi han ga alt til de trengende og aldri tålte kritikk av noen overfor ham. Hans prekener handlet ofte om veldedighet. Han var et mønster på kyskhet og iver i åndelig veiledning. Hans ideal var perfeksjon.

Fjorten dager før utbruddet av borgerkrigen den 18. juli 1936 ledet han en korsvei, og i kommentaren til hver stasjon snakket han om behovet for å gjøre bot. Ved daggry den 26. juli 1936 brukte p. Josef Badia lengre tid enn vanlig på å forlate rommet. Da han åpnet døren, sa han til sin husholderske, fru Maria Duch: «Jomfruen har gitt meg stort mot og har inspirert meg slik at det ikke vil skje noe galt med meg». Han begynte å be rosenkransen, og da han nådde de smertefulle mysterier, kom fem militsmenn inn for å foreta en inspeksjon. Det var klokken elleve om morgenen. På spørsmål etter presten, svarte han: «Det er meg!»

En av dem sa: «Så du er en prest. Hvorfor er du kledd som en legmann?» « Det er mot min vilje, omstendighetene tvinger meg», sa p. Badía. De svarte: «Du er arrestert!» Så tok de ham. Han ble tatt med på veien til Molinet, og ved gassverket i Reus ble han stilt opp mot veggen. Han adlød, men foran dem vendte han ansiktet mot morderne og sa: «Jeg tilgir dere, send meg til himmelen». Han velsignet dem og sa: «Skyt. Leve Kristus Kongen! (¡Viva Cristo Rey!)» Og så ble han drept av skudd. Hans legeme ble gravlagt på kirkegården i Reus. Dette var den 26. juli 1936 i Reus i provinsen Tarragona i regionen Katalonia i Spania. En av morderne sa at da pateren var døende, velsignet han dem hele tiden med sin hånd.

null6. Den salige Josef Civit Timoneda (kat: Josep; sp: José), sekularprest i erkebispedømmet Tarragona, ble født den 21. desember 1874 i Els Omells de Na Gaia (sp: Omélls de Nagaya) i provinsen Lleida (sp: Lérida) i regionen Katalonia i Spania. Hans foreldre var José Civit og Cecilia Timoneda, og de fikk ham døpt to dager senere. Han ble presteviet den 17. september 1899.

Han var sogneadministrator i Rocafort de Nalec, sogneadministrator av La Purísima Sangre i Reus og rektor i Sarral. I alle de forskjellige sognene han ble tildelt, var han preget av stor iver. Han var både svært from, ydmyk, klok og reservert. Han tilbrakte mange timer i skriftestolen.

Ved utbruddet av borgerkrigen i juli 1936 var han for å feire messe hos De små søstre av de fattige (Las Hermanitas de los Pobres) i Reus og gikk gjennom gatene i sin sutan (prestekjole). Hans husholderske insisterte på at han skulle gå bort og skjule seg, men p. Civit ignorerte henne.

Den 26. juli, rundt klokken ett på dagen, ble han arrestert og fratatt sutan og kappe. Da de gikk gjennom gatene i Reus, ble den salige grovt fornærmet. Da de nådde veien til Valls, Rambla de Miró, knelte han ned, og i den posisjonen ble han skutt. Hans levninger ble gravlagt på kirkegården i Reus, innhyllet i sin sutan. Det var den 26. juli 1936 i Reus i provinsen Tarragona i regionen Katalonia i Spania.

null7. Den salige Paulus Gili Pedrós (kat: Pau; sp: Pablo), sekularprest i erkebispedømmet Tarragona, ble født den 29. januar 1912 i Els Omellons (sp: Omellóns) i fylket Garrigues (sp: Las Garrigas) i provinsen Lleida (sp: Lérida) i regionen Katalonia i Spania. Han fullførte sine kirkelige studier ved seminaret i Tarragona og han tok doktorgraden ved Universitetet i Comillas. De siste årene dro han sammen med sine foreldre for å bo i Vimbodí i Tarragona, hvor han feiret sin første messe i 1934.

Ved utbruddet av borgerkrigen i juli 1936, var han en slektning av den salige hjelpebiskop dr. Borràs. Han bodde i Calle de Vilamitjana (nå Calle de las Coques) nr 11 i tredje etasje, hvor også presten dr. Peter Batlle bodde i samme etasje.

Mellom klokken ni og ti om morgenen den 26. juli ble de begge anholdt av en militssoldat som kjørte til garasjen Panadés. Der fant de også den salige Frans Vidal, sogneprest i San Francisco. De ble tatt til den syndikalistiske fagforeningen CNT (Confederación Nacional del Trabajo) og installert i klosteret Jesus Maria i Méndez Núñez, 14. Derfra ble dr. Batlle tatt med til Folkefronten, mens de to salige ble brakt til fengselsskipet Cabo Cullera for å interneres der.

Men de ble avvist av kommandanten på stedet, som ikke ville innrømme at han ikke hadde noen arrestordre, så de ble kjørt med samme lastebil til utløpet av elven Francolí, og bak verftene ble de skutt utelukkende for det faktum at de var prester. Døde den 26. juli 1936 ved elven Francolí i byen og provinsen Tarragona i regionen Katalonia i Spania.

Ved obduksjonen neste dag hadde deres kropper følgende skuddsår: P. Paulus Gili hovedsakelig i brystet og hodet, og p. Frans Vidal to i hodet med inngang i halsen og utgang i ansiktet. De ble gravlagt i en massegrav på kirkegården i Tarragona.

null8. Den salige Frans Vidal Sanuy (kat: Francesc; sp: Francisco), sekularprest i erkebispedømmet Tarragona, ble født den 7. september 1867 i Montpalau i fylket Segarra i provinsen Lleida (sp: Lérida) i regionen Katalonia i Spania. Hans foreldre Jaime Vidal og Teresa Sanuy bar han til dåpen dagen etter i det samme sognet i bispedømmet Vic. Som tiåring ble han fermet (konfirmert) av biskop Antoni Lluís Jordà av Vic den 17. oktober 1877.

Da han var tretten år gammel, trådte han inn i seminaret i Tarragona. Der markerte han seg som en ung mann av fred og et eksemplarisk liv. Han ble presteviet på lørdag før pinse i 1895, og deretter ble han utnevnt til kapellan, først i sognet La Santísima Trinidad, og deretter i San Francisco, begge i Tarragona. Han utmerket seg for en inderlig fromhet samt for en tidlig disposisjon til ulike religiøse tjenester, spesielt for de fattigste. Han var en prest av stor moralsk rettskaffenhet, levde i tro og kjærlighet og var en trofast tilhenger av sine plikter.

Ved utbruddet av borgerkrigen i juli 1936 bodde han i en leilighet på Calle Cavalier nr 2. Han risikerte sitt liv ved å dra til sognet San Francisco for å redde Det aller helligste, som han gjemte i sin leilighet og kommuniserte til ordenssøstrene og sin husholderske som bodde sammen med dem. Etter at de insistere innstendig, tok han av sin sutan og tok på seg verdslige klær. Han ba de kanoniske tidebønner sammen med en klarissenonne, og før middag ba han rosenkransen sammen med alle personene i leiligheten.

Den 26. juli kom en gruppe militssoldater til hans leilighet og sa: «Vi kommer for å finne sognepresten». Han svarte dem med stor vennlighet: «Hvor skal vi?» «Til politistasjonen for avhør», svarte de, og uten et ord fulgte han dem. Han ble drept den 26. juli 1936 ved elven Francolí i byen og provinsen Tarragona i regionen Katalonia i Spania sammen med den salige Paulus Gili Pedrós (nr 7), se hans biografi for historien om deres martyrium.

null9. Den salige Josef Masquef Ferrer (kat: Josep; sp: José) (Ferré), sekularprest i erkebispedømmet Tarragona, ble født den 11. mai 1872 i Tarragona i regionen Katalonia i Spania. Hans foreldre Antonio Masquef og Isabel Ferrer fikk ham døpt i domkirken. Han ble presteviet den 12. juni 1897.

Mens han var kapellan i L’Aleixar i Tarragona, var det syv personer som gikk i kloster. Han bodde det meste av livet i Tarragona. Han var en svært dydig prest, med enkle og naturlige dyder. Han ga daglig to almisser til fattige og ga også til andre behov.

Da den spanske borgerkrigen brøt ut i 1936, kunne han ha flyktet, men han ville ikke. Han forutså at han ville bli drept, men likevel var han alltid likedannet med Guds vilje. Ved mange anledninger sa han at han aldri ville fornekte sin prestelige status. Klokken syv om kvelden den 26. juli kom åtte militssoldater til hans hjem og spurte etter ham. Han kom umiddelbart og sa ganske rolig: «Det er meg! La det skje etter Guds vilje».

De fiket til ham, men han klaget ikke. De tok veien til Valls og dro forbi Mas Bonet, og deretter tok de inn på en vei til høyre. Der ble han drept etter å ha blitt skutt i hodet, sammen med Guds tjener Antonio Perera. Det var den 26. juli 1936 i byen og provinsen Tarragona i regionen Katalonia i Spania. Hans legeme ble gravlagt i familiens nisje på kirkegården i Tarragona.

null10. Den salige Alexius Miquel Rosell (kat: Aleix; sp: Alejo), sekularprest i erkebispedømmet Tarragona, født den 11. oktober 1882 i Pla de Santa Maria i provinsen Tarragona i regionen Katalonia i Spania. Hans foreldre var Ramón Miquel og Antonia Rosell. Han ble presteviet den 19. september 1906.

Han var kapellan i Solivella, Alforja og Constanti i 1914, sogneadministrator i Bellmunt og deretter i Gratallops i 1916, i Capafonts i 1921, i Cervià i 1924 og i Pira. I 1930 var han sogneadministrator i Maso, og i februar 1934 var han sogneprest i Riera de Gaia i Tarragona.

Han hadde ekstraordinære moralske, intellektuelle og kunstneriske kvaliteter. De religiøse handlingene utførte han svært høytidelig, hans katekeser var travle og livlige og hans fasteprekener var svært fruktbare. Han var en stor propagandør for katolske aviser og bøker og religiøse kall. Han var svært enkel, jovial og sjenerøs, en sann hyrde. Han gjorde mange forbedringer i kirker og bygde menighetssaler i Masó og Riera. Han utøvde helst et apostolat blant barn, ungdom og døende. Han utdannet barna musikalsk og formet dem på skolene.

Den 18. juli 1936 brøt Den spanske borgerkrig ut. Den 20. juli gikk han til p. Dalmacio for å avlegge et generalskriftemål, ettersom han var overbevist om at han kom til å bli martyr for Kristus. Natten den 21. juli søkte han tilflukt sammen med p. Francesc Robert i skogen, selv om det regnet. De skriftet til hverandre, overbeviste om at de ville bli drept.

Den 22. juli feiret han sin siste messen, om ettermiddagen rømte han over takene og den 23. juli kom han til Tarragona og søkte tilflukt i Calle Fortuny nr. 8. Der tilbrakte han dagen på rommet, mens han ba. Ved forskjellige anledninger sa han: «Martyriet er en stor nåde som jeg vet jeg ikke fortjener, men hvis Gud utser meg til det, tilbyr jeg livet med glede». Den 26. juli kom det to militsmenn til den leiligheten hvor han hadde flyktet og tok ham med bort. De drepte ham den ettermiddagen, den 26. juli 1936 i byen og provinsen Tarragona i regionen Katalonia i Spania.

null11. Den salige Paulus Roselló Borgueres (kat: Pau; sp: Pablo), sekularprest i erkebispedømmet Tarragona, ble født den 9. mai 1895 i Vimbodí i provinsen Tarragona i regionen Katalonia i Spania. Hans foreldre Paz Roselló og María Borgueres fikk ham døpt tre dager senere. Helt fra sin barndom ble han beundret av både sognepresten og av læreren i Vimbodí. Han spurte begge sine foreldre om å få begynne på kirkelige studier. Faren sa han ikke kunne betale for hans studier. Da grep presten inn, og med løfte om at gutten ville tjene inn beløpet når han begynte å arbeide, gikk faren med på det. I løpet av feriene forberedte han sine brødre på å motta sin første kommunion. Han var også svært from og botferdig.

Han ble presteviet den 21. mai 1921 og ble en kompetent naturfaglærer ved seminaret i Tarragona. På denne tiden var det en ekstraordinær hendelse da han laget seg en kortbølgesender, og i 1935 foreleste han om nye oppfinnelser i Vimbodí, og han snakket detaljert om TV. Men fremfor alt var han en prest av stor åndelighet, svært veldedig og en bitter fiende av kritikk.

I juli 1936 brøt borgerkrigen ut, og klosteret Santa Clara i Tarragona ble brent. Han dro til kollegiet til La Compañía de Santa Teresa de Jesús, hvor han var prest og lærer, kledd i sutan, for å konsumere Det hellige sakrament. Nonnene spurte ham hvorfor han hadde eksponert seg på den måten, og han svarte: «Hva kan skje med meg, de dreper meg fordi jeg er en prest? Hvor mye større er det da et de dreper meg i en sutan».

Ved lunsjtid den 26. juli ble han arrestert og tatt med til rådhuset, og deretter på veien fra Reus, hvor han ble drept med et skudd i hodet og hjertet, sammen med sin ledsagende prest, dr. Miquel Vilatimó. De døde den 26. juli 1936 i byen og provinsen Tarragona i regionen Katalonia i Spania. Han er nå gravlagt i sognekirken i Vimbodí.

null12. Den salige Mikael Vilatimó Costa (kat: Miquel; sp: Miguel), sekularprest i erkebispedømmet Tarragona, ble født den 24. oktober 1888 i Vic i provinsen Barcelona i regionen Katalonia i Spania. Hans foreldre var Clemente Vilatimó og María Costa, og de fikk sønnen døpt dagen etter i sognet Nuestra Señora de la Piedad. Han ble fermet (konfirmert) den 9. juni 1889 i Vic av biskop Morgades. De var ni brødre og levde sin barndom i en svært kristen familie, mens preget av sin godhet og lydighet. Han mottok sin første kommunion den 16. april 1899.

Han fullførte sine kirkelige studier ved seminaret i Vic og ble presteviet den 20. september 1913 i Vic. Han sang sin første høytidelige messe i helligdommen Montserrat den 22. september. Etter råd fra sin biskop Torras y Bages fortsatte sine studier ved universitetet i Leuven/Louvain (Löwen), hvor han tok et lisensiat i teologi og en doktorgrad i filosofi. I 1915 ble han utnevnt til professor i filosofi ved seminaret i Vic.

I 1928 ble han utnevnt til kannik ved katedralen i Tarragona og samtidig professor i filosofi på seminaret. I 1933 foretok han en studietur til Tyskland. Han hadde en jovial og åpen karakter. Han var en stor forsvarer av Kirken med sine artikler i lokalavisen La Cruz og i magasinene Analecta Sacra Tarraconense, Cataluña Social og andre. Han utmerket seg for sin vitenskapelige forelesninger, studiesirkler og utgivelse av bøker, blant disse kan vi nevne «Syndikalismen, feil og farer».

Ved utbruddet av borgerkrigen i juli 1936 sa han: «Nå kan vi forberede oss, siden overfaller alle oss og religionen». Han bodde i huset til kannikene i Calle de la Virgen del Claustro nr 5. Da han innså at de ødela arkivene og plyndret katedralen, sendte han en ansatt med oppgave å redde en upublisert bok av den belgiske kardinal Mercier (1851-1926), det eneste eksemplaret i Europa.

Han søkte tilflukt i hjemmet til sin nære venn, den salige pateren dr. Paulus Roselló, som bodde i Calle de las Escrivanies nr 5 i tredje etasje. Han sa farvel til sin følgesvenn dr. Valles med disse ordene: «Hvis vi ikke ser hverandre igjen, på gjensyn i himmelen». I huset til sin venn dr. Roselló ga han ordre om aldri å benekte for noen hans prestelige status. Der forberedte de to seg på martyriet med et liv i nesten konstant bønn. Hver dag ga han kommunion til søstrene i La Compañía de Santa Teresa, som var samme etasje. Da de revolusjonære kom og spurte p. Paulus om han var prest, sa han: «Ja! Og jeg er ikke alene, vi er to, og hvis dere vil oss noe, finner dere oss her, for vi vil ikke gjemme oss eller dra».

Den 26. juli kom det en gruppe væpnete militsmenn ved lunsjtid og spurte etter presten. P. Paulus Roselló presenterte seg, og de beordret ham til å følge med dem sammen med de andre prestene som var flyktninger der. Så kom dr. Vilatimó og fulgte dem, alvorlig og rolig. De ble tatt med til rådhuset, og derfra ble de kjørt med dødens bil, med madrasser og hagler ut gjennom vinduene, på veien fra Reus, hvor begge ble drept av kuler og hagl, som var konkludert fra obduksjonen som ble utført senere. De døde den 26. juli 1936 i byen og provinsen Tarragona i regionen Katalonia i Spania.

Den 11. februar 1941 ble hans levninger identifisert fra massegraven på kirkegården i Tarragona, og den 22. februar ble han gravlagt i mausoleet for katedralens kapittel etter en messe feiret av generalvikaren, dr. Rial, og med kapittelet, myndighetene og slektninger til stede.

null13. Den salige Josef Bru Boronat (kat: Josep; sp: José), sekularprest i erkebispedømmet Tarragona, ble født den 16. juni 1883 i Mont-roig del Camp i provinsen Tarragona i regionen Katalonia i Spania. Han ble døpt noen dager senere. I en alder av ni år begynte han på seminaret i Tarragona, og for ikke å være en byrde for foreldrene, arbeidet han som ekspeditør i en dagligvarehandel. I 1904 avtjente han sin militærtjeneste i Alcoy, hvor han levde et eksemplarisk liv.

Han ble presteviet den 4. april 1908, og han ble utnevnt til kapellan i Ulldemolins. Deretter dro han til San Francisco i Reus. Han ble utnevnt til sogneadministrator i Belianes, hvor han selv i dag blir husket med stor ærbødighet. Han var også kapellan for instituttet Pere Mata i Reus. Den siste etappen i hans tjeneste som prest, var i Cambrils som prest for De La Salle-brødrene (FSC). Der og overalt var han preget av en stor prestelig ånd.

Ved utbruddet av borgerkrigen i juli 1936, søkte han tilflukt på herregården Carles Roig i kommune Reus, hvor han bror Miguel bodde. Han overga seg helt i Guds hender. Klokken fire om ettermiddagen den 27. juli kom fire militsmenn til gården og tvang broren til å gå og finne sin bror presten, og hvis han ikke gjorde det, var de villige til å brenne alt. Deretter dukket p. Josef opp, rolig og uten motstand. De arresterte ham og lovet hans familie at han bare måtte vitne før revolusjonskomiteen i Riudoms og komme igjen en time senere. De kjørte avgårde i en bil og på veien til Vinyols, tok de ham ut av bilen og sa: «Du lover ikke å rømme? Vel, gå fremover». Etter noen få skritt avfyrte de sine våpen og forlot ham død i rennesteinen, bare fordi han var en prest. En halv time senere ble han plukket opp av en lastebil og gravlagt i en massegrav på kirkegården i Reus. Det var den 27. juli 1936 i Reus i provinsen Tarragona i regionen Katalonia i Spania.

null14. Den salige Narcissus Felíu Costa (kat: Narcís; sp: Narciso), sekularprest i erkebispedømmet Tarragona, ble født den 9. januar 1877 i Pineda de Mar i provinsen og bispedømmet Girona (sp: Gerona) i regionen Katalonia i Spania. Hans foreldre Paz Felíu og María Costa fikk ham døpt den 15. januar.

Som ung mann var han båtfører før han fikk prestekall og trådte inn på seminaret. Han ble ordinert i Roma den 19. juli 1903. Senere var han kannik ved metropolitt- og primaskatedralen i Tarragona, Han ble også utnevnt til skriftefar for nonnene i El Colegio de la Enseñanza. P. Narciso Felíu var preget av stor iver, for sin kjærlighet, ydmykhet og forsiktighet. Spesielt hjalp han mennesker i nød. Både studenter og nonner i El Colegio de la Enseñanza pleide å si: «Dr. Felíu er mer enn god, han er meget god. Han er en helgen!» Han var elsket av alle for sin store godhet.

Ved starten av borgerkrigen i juli 1936 levde han i Calle de Sant Pau 3 og søkte tilflukt hjemme hos p. Mahasub i Pla de la Catedral nr 1. Der ble han arrestert den 22. juli sammen med p. Mahasub og den unge Juan Brugulat. På oppfordring fra professor Bartolomé Darder, som bodde i leiligheten tvers overfor, ble p. Mahasub fraktet til sykehus fordi han var syk. Dr. Felíu og unge Juan ble først tatt med til rådhuset og deretter til revolusjonskomiteen, som var basert i Las Hermanas Carmelitas de la Caridads beslaglagte skole, som da lå i Calle de Augusto. Der ble de avhørt om tilhørighet. Da de spurte p. Felíu om han var sogneprest, svarte han bestemt at han var «apostolisk og katolsk prest». Litt over klokken ti om kvelden ble de satt i en bil med væpnet vakt som kjørte dem på Avenida de Saavedra til El portal del Roser, hvor de ble satt fri.

Den 28. juli ble han arrestert igjen og senere myrdet bare for å være en prest. Det var den 28. juli 1936 i byen og provinsen Tarragona i regionen Katalonia i Spania. Ifølge obduksjonen hadde legemet sår fra forskjellige håndvåpen. Han ble gravlagt i en massegrav, men den 22. april 1941 ble hans levninger gravlagt i gravkapellet til kapittelet i katedralen i Tarragona.

null15. Den salige Rafael Martí Figueras, sekularprest i erkebispedømmet Tarragona, ble født den 4. desember 1878 i byen og provinsen Tarragona i regionen Katalonia i Spania. Hans foreldre Rafael Martí og Dolores Figueras bar ham til dåpen den 8. desember i sognet La Santísima Trinidad. Han ble presteviet den 22. februar 1902.

Han var sogneprest i Cabra i Alt Camp og hadde også utøvd tjeneste i La Selva del Camp. Selv om hans kirke ikke var så veldig godt besøkt, utførte han de religiøse handlinger og preking med samme entusiasme som om den var full av troende. Og når noen sa at hun kunne bruke litt mindre krefter, svarte han: «Jeg bare gjør min plikt». Hver ettermiddag ba han korsveien, der noen sluttet seg til ham.

Ofte besøkte han de syke, og selv i de husene hvor de avviste ham, kom han igjen. Han var svært botferdig. Han utmerket seg for sin beskjedenhet, til det punkt at det ble sagt at han overdrev. Han tilbrakte mange timer foran Det hellige sakrament, og alle regnet ham som en helgen. Han hadde aldri klaget over sine overordnede eller noen. Dagen for erkebiskopens pastorale visitasjon ble det kastet en kinaputt ved porten til prestegården på grunn av hans energiske holdning til ikke å gi etter for de vilkårlige ønskene til en person som ikke ønsket å besøke skoler og syke. Da myndighetene arresterte de skyldige, tilga han dem og de fikk sin frihet.

Ved utbruddet av borgerkrigen i 1936 beordret komiteen ham ut av byen, og de tilbød ham å følge ham om det var nødvendig. P. Rafael valgte Tarragona og Calle Augusto 9, huset til familien Batet, hvor de fulgte ham til døren. De returnerte fornøyde over å ha bidratt til å berge sin sogneprest. Men det virker som om en nabo så ham i trappen og gikk for å angi ham til noen revolusjonære, som tok ham og drepte ham den 30. juli 1936 i byen og provinsen Tarragona i regionen Katalonia i Spania. Obduksjonen viste forskjellige sår fra skytevåpen. Han ble identifisert av initialene RM på klærne, samt de ​​skapularene og San Francisco-blondene han hadde på seg.

null16. Den salige Sebastian Tarragó Cabré (kat: Sebastià; sp: Sebastián), sekularprest i erkebispedømmet Tarragona, ble født den 21. juli 1879 i Vinaixa i provinsen Tarragona i regionen Katalonia i Spania. Han og hans husholderske Abellí kalles «martyrer av renhet». Hans foreldre José Tarragó og Magdalena Cabré bar ham til dåpen neste dag og han ble presteviet den 19. september 1903.

Ved utbruddet av borgerkrigen i juli 1936 var han rektor i Bellmunt (Priorat). Han ble kjennetegnet av sin fromhet og ydmykhet, svært snill og klok i sin oppførsel. Han var også svært veldedig mot de fattige og bitter fiende av all kritikk, og han så et poeng i alltid å prøver å finne grunner til å unnskylde sine sognebarn. Han hadde alltid i sin tjeneste den sekstiårige husholdersken Raimunda Abellí, opprinnelig fra la Figuera. Han var svært from og beskjeden. Han var nesten blind, og hvis han så noe, var det takket være brillene.

Den 22. juli 1936 ble den religiøse forfølgelsen innledet, og den kom i de militantes søkelys. Som sagt kan både p. Sebastian og hans husholderske betraktes martyrer av kyskhet. Noen foreslo at de skulle gifte seg hvis han ønsket å redde seg fra døden. P. Sebastian svarte rasende på dette forslaget: «Nei, på ingen måte, så langt har jeg levd som en god prest og som sådan vil jeg dø!»

Den 1. august bestilte revolusjonskomiteen i Bellmunt en taxi i Falset, og eieren sendte Emilio Rull Pedret, en venn av p. Sebastian. Drosjesjåføren sa at han skulle kjøre p. Sebastian til Vinaixa, hans hjemby. Han spurte fru Raimunda hvor hun ønsket å bli kjørt, og hun svarte også Vinaixa for å ta vare på presten.

De dro klokken ti om formiddagen til Falset, ledsaget av to militssoldater. Der, etter en time med venting, fortsatte de reisen til Vilella Alta og Poboleda. På veien passerte de en annen bil, og de som var i den, tvang dem til å returnere til Poboleda, hvor de skulle søke frivillige til å drepe p. Sebastian. I en kløft, halvveis mellom Poboleda og Escaladei som endte i Torroja, etter å ha gitt p. Sebastian og hans husholderske femten minutter til å be, strippet og mishandlet de dem med frekke og sarkastiske skjellsord. Deretter dynket de dem med bensin og tente på, og sluttet med å skyte dem med kuler og hagl. Det var den 1. august 1936 i Poboleda i provinsen Tarragona i regionen Katalonia i Spania. Hans levninger ble gravlagt på stedet for martyriet og senere overført til kirkegården i Vinaixa.

null17. Den salige Frans Company Torrelles (kat: Francesc; sp: Francisco), sekularprest i erkebispedømmet Tarragona, ble født den 23. oktober 1886 i Rocallaura i provinsen Tarragona i regionen Katalonia i Spania. Hans foreldre Ramón Company og Antonia Torrelles bar ham til dåpen dagen etter. Han ble presteviet den 3. mai 1914. Han tok en doktorgrad i Roma, og av den grunn ble han kjent som dr. Company. Han hadde en stor arbeidskapasitet. Han tilbragte natten med å redigere avisen La Cruz. Fremfor alt var han en prest full av åndelig liv, from og ydmyk. Han kunne ikke nekte noen som spurte en tjeneste.

Da borgerkrigen brøt ut i juli 1936, var han professor på presteseminaret og kapellan i domkirken. Han bodde sammen med sin søster Bienvenida i Calle de las Coques nr. 9, andre etasje. Fra de tidlige dagene av revolten demonstrerte han en klar visjon om hva som kunne skje. Bortsett fra pateren bodde det også tre karmelittsøstre i huset, en av dem var hans søster, som overga seg tillitsfulle til Guds forsyn. Om kvelden den 21. juli gikk han for å fjerne sakramentet fra katedralen. Med de hellige elementene kommuniserte de inntil den 29. juli i huset sammen med noen naboer og en som skulle bli hans ledsager i martyriet, p. Francisco Cartañà Murià, som bodde i øverste etasje i samme hus. I løpet av disse siste dagene viste han en absolutt resignasjon til Guds vilje. Den 23. juli feiret han sin siste messe. Samme dag ble Guds tjener kannik Albaigés arrestert med en pyks til å bære med seg det hellige sakrament. Han ble tatt etter en serie av hendelser med militssoldater og tatt med til fengselsskipet. Denne hendelsen gjorde et sterkt inntrykk på dr. Company, og med den begynte hans kontinuerlig smerte. Han overga seg til Guds vilje og ventet på at hans time skulle komme.

Den 24. juli kom den første undersøkelsen i hans leilighet. Blant dem som foretok den, var en tenåring på fjorten år som ba om en stige for å se hva som var oppe på skapet. Fru Benvinguda sa uskyldig at de ikke hadde noen, fordi de hadde det hellige sakrament et der oppe, og gutten ga seg med det. Dr. Company, som hadde sett at gutten kom inn, men ikke hadde hørt dialogen, gikk på ham for å forsvare sakramentet. Dette fanget oppmerksomheten til andre militsmenn. Den unge mannen fortalte sannheten og forsvarte dr. Company, mens søsteren inviterte dem til å ta en drink. I mellomtiden ga dr. Company dem en dyptfølt formaning som fikk en av dem til å erklære seg skyldig i døden til den første presten i Tarragona.

Den 2. august ble han invitert av familien til jubileet for Portiuncula. Dr. Company og p. Francisco Cartañà skriftet for hverandre. Da han så at den andre led av en alvorlig depresjon, sa dr. Company: «Vi har skriftet, vi har fått absolusjon og vi har tilgitt hverandre. Vi er ikke redde, da. Hvis vi aksepterer vårt martyrium for Gud, vil vårt blod slette alle våre synder. La oss legge oss i Guds hender og godta hans plan med kjærlighet». Rundt klokken ni om kvelden, etter å ha stormet leiligheten med blasfemi og banning, tok en væpnet militsmann med seg dr. Company. Han fulgte med i absolutt stillhet uten protest eller motstand. Han ble satt inn i en drosje som ventet ved døren. Det gikk to timer før de gikk ovenpå og tok p. Cartañà. De to ble tatt med til Oliva på høyden bak kirkegården.

Da de kom til stedet, ba dr. Company om et par minutter for å be. «Bare syng, hvis du vil», var det avvisende svaret. Han knelte ned og begynte å synge Credo med armene utstrakt. Mens han sang, begynte de å skyte skudd i hans hender og armer, føtter og ben. Han fortsatte å synge til han på grunn av de mange skadene falt utmattet om, men ikke død. Ifølge obduksjonen som ble utført senere, var hans martyrium forferdelig. Hans bødler ble forhørt om ham, og ettersom han ikke hadde noen skade på noen vitale organer, blødde han ihjel. Han ble drept bare for å være en prest. Det var den 2. august 1936 i byen og provinsen Tarragona i regionen Katalonia i Spania. Hans levninger ble gravlagt den 6. august i en fellesgrav på kirkegården i Tarragona.

null18. Den salige Frans Mercader Rendé (kat: Francesc; sp: Francisco), sekularprest i erkebispedømmet Tarragona, ble født den 25. mars 1881 i Roda de Barà i provinsen Tarragona i regionen Katalonia i Spania. Hans foreldre Paz Mercader og María Rendé bar ham til dåpen den 27. mars. Han ble presteviet den 18. september 1908. Han var av en stor kirkelig ånd, så han ble sendt av kardinal Vidal som sogneadministrator til Barbera i Tarragona, et sogn som hadde lidd den skjebne å bli værende uten hyrde. Før det var han sogneadministrator i sognet Prades.

Stilt overfor et antiklerikalt klima begynte han å besøke hver familie, noe som kostet ham mange ydmykelser. Han sa: «Jeg er rektor for alle, og siden de ikke kommer, må det være jeg som går til dem». Han var av en forbløffende ydmykhet og svært from og levde et liv i intens bønn og bot. Han besøkte de syke mye, til tross for at han ble mottatt negativt og latterliggjort. Han var veldedig mot de trengende. Han viet mye tid til katekeseundervisning av barn. Noen av hans største fiender sa: «Tross alt er han en god mann, bare så synd at han er prest. Bare for dette fortjener han forakt».

Da han nærmet seg den skjebnesvangre epoken i 1936, sa han: «Dette er tidene for innhøsting. Herren sender oss for å samle stor nåde». Ofte gjentok han: «Barbere seg, omvende seg og være from».

Da borgerkrigen brøt ut den 18. juli 1836, eksploderte også det revolusjonære opprøret. Revolusjonskomiteen sa at dersom han ønsket det, kunne han få berge noe av verdi fra kirken. Han dro for å redde det hellige sakrament. De forsikret ham om at ingenting ville skje hvis han bodde i prestegården. Da alt i kirken ble brent den 22. juli, ble han tvunget til å være vitne til brenningen av statuen av Jomfruen av Rosenkransen. De sa: «Du har sett og ser oss ødelegge altrene, men vi vil også at du skal legge merke til hvordan vi knuser Jomfruen av rosenkransen». Da sa han: «Nei, mine barn, dere må ikke røre Jomfruen av rosenkransen, som er deres skytshelgen. Ikke ødelegg henne! Respekter henne! «Men statuen ble rullet over gulvet og umiddelbart kastet i brannen på plassen.

Den 4. august klokken seks om morgenen ble p. Frans Mercader arrestert i klosteret, hvor han hadde søkt tilflukt. Da de tok ham med fra huset under påskudd av å avhøre ham i Tarragona, tryglet han med armene utstrakt som et kors om å bli drept der i sitt sogn. Han sa: «Jeg lever for Kristus og ønsker også å dø for ham». Hele turen var med den hellige Kristus med hendene foldet i bønn. Da de nærmet seg landsbyen La Secuita, spurte de ham: «Nå, har du bedt nok?» Han svarte stille: «Ja». De stanset bilen, og der, ved siden av veien, ble han drept, utelukkende for det faktum at han var en prest. Det var den 4. august 1936 i Barberà de la Conca i provinsen Tarragona i regionen Katalonia i Spania.

null19. Den salige Josef Colom Alsina (kat: Josep; sp: José), sekularprest i erkebispedømmet Tarragona, ble født den 12. august 1906 i Suria i byen og provinsen Barcelona i regionen Katalonia i Spania. Der ble han også døpt. Som barn flyttet han sammen med sine foreldre til Casserres i fylket Berguedà i provinsen Barcelona. Han studerte på seminaret i Solsona og ble uteksaminert i teologi ved Det pavelige universitetet i Tarragona. Han ble inkardinert i dette erkebispedømmet og ble presteviet den 20. desember 1931. Han var kapellan i Alforja i Tarragona og hadde en svært god hukommelse.

Ved utbruddet av borgerkrigen i juli 1936 var han kapellan i Montblanc i Tarragona. Der hadde han ikke engang vært et år, men hadde gjort et stort apostolisk arbeid, spesielt blant unge mennesker, gjennom «Foreningen for kristen ungdom i Katalonia» (La Federación de Jóvenes Cristianos de Cataluña), som han grunnla sammen med sin sogneprest, den salige p. Dalmatius Llebaría (nr 44).

Natten fra 20. til 21. juli, da kapellene ble ødelagt i bydelene i Montblanc, ble dørene til sognekirken Santa María påtent etter å ha blitt sprayet med bensin. Fra innsiden, mens kapellanen og sognepresten ringte med kirkeklokkene etter hjelp, klarte de å slukke brannen med det hellige vannet i vievannskarene. Deretter forhindret de rebellene fra å trenge inn og ødelegge barokkorgelet. Med henvisning til dette skrev p. Josef Colom senere, da han var i fengsel, det berømte uferdige diktet «Det brennende tempelet» (El templo llameante). Sogneprest p. Dalmatius Llebaría og kapellan p. Josef Colom fjernet Det hellige sakrament og andre ting av verdi, og med dørene lukket feiret de messe for siste gang. I skumringen tok tilflukt hos familien Tauler.

Før midnatt ble p. Josef Colom arrestert hos familien Mas, hvor han hadde gått etter arrestasjonen av p. Dalmatius Llebaría. I fengselet i Montblanc ble de to gjenforent. Den 22. juli ble også den salige p. Josef Roselló (nr 44) fengslet, den 23. juli kardinal Vidal y Barraquer, og den 24. juli den salige hjelpebiskop dr. Borràs (nr 1). Der i fengselet fikk p. Josef Colom i oppdrag å tjene hjelpebiskopen. Han ba mye og oppmuntret andre lege fanger til å lide fangenskapets smerter, noe som ville være et stort åndelig gode for dem.

I de tidlige morgentimene den 4. august kom noen patruljemenn til fengselet for å ta med seg tre medlemmer av Somatén (en tradisjonell katalansk sivil milits). Ifølge komiteen i Montblanc synes det som om p. Josef Colom tilbød seg å bli med i stedet for sjefen for Somatén i Montblanc. Før de forlot cellen skriftet p. Colom og Màrius, sjef for Somatén i Fylket (comarca), for p. Dalmatius Llebaría. Han ga også sitt breviar til Sebastián Álamo og sa med skjelvende stemme: «Ta det, gjem det og mist det ikke». Inne i breviaret lå det uferdige diktet om brenningen av dørene i Santa María, og et annet papir med disse ordene: «Jeg er svært fornøyd med å være lydig mot den guddommelige vilje i meg, og derfor aksepterer det vår guddommelige Frelser krever, inkludert døden hvordan og når Han vil. Vær lykkelig! I himmelen!» Det var to vitner, en av dem, Joan Martorell, som var fengslet i samme celle, og María Trèmol, som hadde hørt sin far Sebastian (som p. Colom ga sitt breviar til) gjentatte ganger fortelle hvordan p. Colom tok plassen til sjefen for Somatén i Montblanc, fordi han var familiefar og hans hustru dessuten ventet barn. Ifølge vitnene sa p. Colom: «Jeg har ikke noe imot å gi mitt liv, og dessuten har jo señor Foraster barn og familie».

P. Colom sa farvel til de andre fangene og sa: «Farvel til alle» og gikk ut sammen med fylkessjefen i Somatén. På gårdsplassen til fengselet møtte han sjefen for Solivella, som var fast bundet med tau, og sammen ble de kjørt bort med bilen som ventet utenfor fengselet. De ble kjørt til Vallmoll i Tarragona, på landeveien fra Masó, og et sted kjent som Masía del Burdel, og der, rundt ti meter fra veien, ble de drept. Der står det nå et lite minnekors. Det var den 4. august 1936 i Vallmoll i provinsen Tarragona i regionen Katalonia i Spania. Han ble først gravlagt på kirkegården i Vallmoll, og etter krigen, i 1939, ble levningene av p. Colom fraktet til kirkegården i Montblanc.

null20. Den salige Paulus Virgili Monfá (kat: Pau; sp: Pablo), sekularprest i erkebispedømmet Tarragona, ble født den 8. august 1869 i Valls i Alt Camp i provinsen Tarragona i regionen Katalonia i Spania. Han ble døpt i sognet San Antonio to dager senere og ble presteviet den 27. mai 1893. Han ble sogneadministrator i Masó.

Ved utbruddet av borgerkrigen i juli 1936 var han sogneadministrator i Pla de Cabra (nå Pla de Santa Maria) i Alt Camp. Han var svært from og elsket liturgien. Han gjorde også mye for å bevare og utvide den lokale kirken. Ved ulike anledninger sa han: «Jeg ville gjerne ofre mitt liv for å redde troen i Spania». Den 22. juli, da han så at revolusjonskomiteen kjørte bort nonnene fra klosteret, begynte han å fjerne hellige gjenstander fra sognet, men komiteen motsatte seg dette og forsikret ham om at det ikke ville skje noe med dem. Til tross for de gode løftene, så han med mye avsky at altrene og kultgjenstander ble ødelagt i sognet.

Den 23. juli brakte hr. Salvador Pàmies med seg rektor, p. Paz, og presten som hadde sognet som beneficium, p. Juan Gibert, til hans hus, men p. Paul vendte tilbake til sitt hjem: Samtidig vokste hatet mot prester i folket, og de truet selv de personene som hadde noe med dem å gjøre. Den 24. juli presenterte tre væpnede menn fra komiteen seg. Han ba dem om å få gå til kirken for å redde Det hellige sakrament. De spottet ham, men en av dem proklamerte imidlertid høylytt: «Jeg tror, herr rektor!» Likevel fikk han ikke lov til å gå for å redde Det hellige sakrament. Resten av dagene bodde p. Paulus bodde i huset til señor Jaime Rovira, hvor han oppbygde dem med sin religiøse praksis og sin konformitet til Guds vilje.

Klokken ett midt på dagen den 5. august var p. Paulus i huset til señor Jaime Ferrer og trakk seg tilbake til sitt rom. Rundt klokken fem i ettermiddagen kom fire eller fem revolusjonære sammen med en militsmann for å spørre etter Paulus Virgili. Tre gikk inn i rommet hvor han var, og etter å ha blitt låst inne en halvtime, ble han arrestert. Mens de spiste litt suppe, kom tre militsmenn, som også hadde arrestert p. Juan Gibert. p. Paz og p. Juan. Han fulgte militsmennene i stillhet og uten å by på den minste motstand.

De kjørte dem i en bil som de sa skulle til fengselsskipet. I mellomtiden, da p. Paz skulle forlate den familien som hadde tatt vare på ham, var han oppløst i tårer. Bilen dro i retning Montblanc, og mellom broen over Fusta og jernbanen ble de begge drept. Først p. Johannes Gibert Galofré (nr 21), og deretter klemte p. Paulus Virgili ham om halsen og sa: «La ditt blod være de kristne såkorn». Da ble skutt og drept av en kule. P. Paulus overlevde et par timer, med mye lidelse, mens han ba innstendig. Det skjedde den 5. august 1936 i Montblanc i provinsen Tarragona i regionen Katalonia i Spania. Hans levninger ble først gravlagt på kirkegården i Montblanc i Tarragona. Senere ble han gravlagt på en kirkegård i Pla de Santa María.

null21. Den salige Johannes Gibert Galofré (kat: Joan; sp: Juan), sekularprest i erkebispedømmet Tarragona, født den 15. mai 1880 i La Riera de Gaia i provinsen Tarragona i regionen Katalonia i Spania. Hans foreldre Juan Gibert og Josefa Galofré fikk ham døpt to dager senere. Han ble presteviet den 21. september 1904.

P. Johannes Gibert hadde noen gode kvaliteter: Han var glad i alt som hadde med gudstjenesten å gjøre, var svært from og fornuftig, svært rettferdig og krevende i veiledning av samvittighetene, meget vennlig og veldedig mot de fattige, som pleide å si: «P. Johannes er en helgen. Hvis ikke han kommer til himmelen, hvem gjør det da?»

Ved utbruddet av borgerkrigen i juli 1936 hadde han sognet Pla de Santa Maria i Alt Camp som beneficium og kapellan for søstrene. Han ble arrestert og holdt isolert av revolusjonskomiteen. Da han hørte at Det aller helligste i sognet hadde blitt skjendet, spurte hans husholderske i søstrenes kirke, og hun fikk til svar at det hadde blitt brakt i sikkerhet. Han sukket da dypt og sa: «Takk til Gud, nå er jeg rolig!»

Han ble drept den 5. august 1936 i Montblanc i provinsen Tarragona i regionen Katalonia i Spania, sammen med den salige Paulus Virgili Monfá (nr 20). Se hans biografi for detaljer om deres martyrium. Deres eneste forbrytelse var at de var prester. Hans levninger ble etter krigen overført fra kirkegården i Montblanc til den i Pla de Santa.

null22. Den salige Ludvig Domingo Mariné (kat: Lluís; sp: Luis), sekularprest i erkebispedømmet Tarragona, ble født den 10. mai 1911 i El Morell i provinsen Tarragona i Spania. Hans foreldre José Domingo og Josefa Mariné fikk ham døpt noen dager senere i sognet San Martín i El Morell. Han ble presteviet av kardinal Vidal y Barraquer den 30. juni 1935.

Da borgerkrigen brøt ut i juli året etter, var han kapellan i Pont d’Armentera i Alt Camp. Han var av en stor og prestelig og ungdommelig ånd, og kjærlighet, ydmykhet og kyskhet lyste på en ekstraordinær måte i ham. I et av brevene leser vi: «Studere hardt, ja, fordi Kirken trenger menn av vitenskap, men også mye mer. Fokuserte studier med den rette intensjon er en sann bønn. Hele denne tiden har min åndelig lesning vært om livet til den hellige Johannes Baptist Maria Vianney [... ]. Hvis du har tro som et sennepsfrø, vil denne troen, bare ved kontakten med Jesus, helliggjøre oss. Da vil vi forstå hva det betyr å være intime med Jesus. Uten å overgi oss er vi bare en gruppe av gale» (brev datert 19. mars 1935).

Ved utbruddet av opprøret forlot han ikke Herren, men etter å ha mottatt kommunionen, gjemte han seg i fjellene. Der ble han hjulpet av eierne av Casa Boada, som brakte ham mat og en presenning slik at han kunne beskytte seg mot regn. Et godt sognebarn, som var klar over hvor han var, så etter et hus i landsbyen. Da de rundt klokken fire om ettermiddagen den 5. august 1936 hørte at noen revolusjonære, to menn og en kvinne, var på jakt etter p. Ludvig Domingo. Denne gode mannen fra sognet skriftet først til presten og deretter overga de seg, sikre på at tiden var kommet for deres martyrium. Da de gikk gjennom gatene i Puente, tok de gledelig avskjed med sine sognebarn. De fikk komme inn i en bil. I løpet av turen ble de ifølge sjåføren og morderne selv brutalt torturert. Forbipasserende bekreftet at de hørte rop av smerte, og mest dominerte: «Å, mor! (¡Ay, Madre!)»

Da de kom til krysset ved Masllorenç i Valls, nær Rodonyà, dro de ham ut av bilen og skjøt ham. Det var den 5. august 1936 i Rodonyà i provinsen Tarragona i regionen Katalonia i Spania.

Sekretæren i Rodonyà, en nær barndomsvenn av p. Ludvig, fikk ham gravlagt i en kiste på kirkegården der. Senere ble hans levninger gravd opp og gravlagt i familienisjen på kirkegården i El Morell.

null23. Den salige Paulus Bertrán Mercadé (kat: Pau; sp: Pablo), sekularprest i erkebispedømmet Tarragona, ble født den 25. januar 1875 i Creixell i provinsen Tarragona i regionen Katalonia i Spania. Hans foreldre var Andrés Bertrán og María Mercadé. Han ble presteviet i september 1899 av erkebiskop Tomás Costa y Fornaguera. Da han var sogneadministrator i Passanant, utmerket han seg for en stor hengivenhet til byens skytshelgen, Jomfruen av Passanant. Han sto svært tidlig opp og arbeidet hardt. Han sa ofte: «De åpne armer bety fred». Han hadde også vært rektor og erkeprest av Sant Martí i Maldà.

Han var rektor i Selva del Camp da borgerkrigen brøt ut i juli 1936. I det øyeblikket gjemte han seg i ulike hus i sognet, hvor han virket oppbyggelig for de troende med sin store konformitet med Guds vilje. For å berge ham fra dem som søkte å drepe ham, tok to gode naboer ham med sin bil til hans hjemby Creixell, hvor de klarte å komme seg ved et spesielt forsyn. Han gjemte seg i huset til sin bror José, som var ordfører, sammen med rektoren i Creixell, den salige p. Frans Vives Antich. Der tilbrakte de timer i bønn.

Den 6. august kjørte en «spøkelsesbil» langs veien, og de som satt i den, spurte en fotgjenger i Creixell om alle prester der var døde. Han sa at ordføreren fortsatt hadde to skjult, og han ledsaget dem til Casa Bertrán. De var omtrent seksten patruljemenn, og med fryktelige bespottelser og alvorlige fornærmelser krevde de å få utlevert de to prestene. Etter noe oppstyr presenterte p. Paulus Bertrán Mercadé seg mens han gned seg fredelig i hendene, og sa: «Og hva ønsker disse herrene?» Uten et ord ble han tatt, men p. Paulus spurte: «Vel, og hvorfor ønsker dere å drepe meg?» De svarte: «Fordi du er prest». «I så fall er det bra». Da presenterte også p. Frans Vives Antich seg, og til fornærmelser og bespottelser ble de ført til torget og satt på en lastebil. Da de forlot plassen, hilste p. Frans sine sognebarn og sa: «¡Adiós, adiós!» Da de kom til Torredembarra, før fabrikken Llovet for ildfaste fat, ble de presset ned og skutt og drept, utelukkende for det faktum at de var prester. De døde den 6. august 1936 i Torredembarra i provinsen Tarragona i regionen Katalonia i Spania etter at de hadde gitt hverandre absolusjon.

null24. Den salige Frans Vives Antich (kat: Francesc; sp: Francisco), sekularprest i erkebispedømmet Tarragona, ble født den 22. mars 1876 i Valls i Alt Camp i provinsen Tarragona i regionen Katalonia i Spania. Hans foreldre José Vives og Marina Antich bar ham til dåpen i sognet San Juan Bautista i Valls den 25. mars 1876. Han ble presteviet den 21. mai 1900. I 1915 ble han utnevnt til sogneprest av Belianes.

Han var sogneadministrator i sognet Creixell ved utbruddet av borgerkrigen i juli 1936, og han led martyrdøden sammen med den salige p. Paulus Bertrán Mercadé (nr 23) den 6. august 1936 i Torredembarra i provinsen Tarragona i regionen Katalonia i Spania. For detaljene om deres martyrium, se hans biografi. De to salige fremhevet seg for sin fromhet, ydmykhet og nestekjærlighet og sin prestelige iver. P. Frans Vives viste en stor interesse for å undervise i den kristne lære for alle barn.

I 1940, da borgerkrigen var over, ble levningene av de to ydmyke prestene identifisert, og etter at de hadde blitt gravd opp fra kirkegården i byen Torredembarra, hvor de hadde blitt gravlagt, ble de tatt med til kirkegården i byen Creixell, hvor p. Paulus var født og p. Frans hadde vært rektor.

null25. Den salige Ludvig Sans Viñas (kat: Lluís; sp: Luis), sekularprest i erkebispedømmet Tarragona, ble født den 21. juni 1887 i Montblanc i provinsen Tarragona i regionen Katalonia i Spania. Hans foreldre José Sans og Emilia Viñas bar ham til dåpen den 24. juni i det daværende sognet San Miguel. Han ble presteviet den 15. oktober 1911.

Han utøvde sin tjeneste i Constantí, i Las Pobles, i Prenafeta, i Solivella, i Belltall, i Sarral (sogneprest) og Rocafort. Han var en eksemplarisk prest, utnevnt til sogneprest av Sarral, organiserte en serie av månedlige foredrag av jesuittprester, han feiret svært høytidelige gudstjenester og drev mye propaganda for gjenkristningen av sognet. Han viet sin apostoliske iver spesielt til unge mennesker og barn.

De tre og et halvt årene som han var i Sarral, var en prøvelse for p. Luis. I 1934 ble han fengslet, men han rømte til fjells, hvor han gjennomgikk store lidelser. Han ble fornærmet og utsatt for vold, selv da myndighetene ønsket å gi ham tilbake nøklene til kirken, mens han, i henhold til retningslinjene fra kardinal Vidal, og ved å ofre sitt liv til Gud, forsvarte Kirkens rettigheter med en jernvilje.

Langfredag ​​1936 ringte myndighetene med kirkeklokkene, uten at p. Ludvig hadde noen sjanse til å få stoppet dem. Da han ville dra nytte av omstendighetene rundt festen for Førstekommunion i Rocafort, hvor p. Ludvig hadde ansvaret, tvang myndigheter i Sarral opp dørene i kirken og skiftet låsen. Alle støttet ham med stor tålmodighet, og som alltid fulgte han rådet fra biskopen og endret igjen låsen i kirken. Hans kapellan, den salige p. Thomas Capdevila (nr 58), var alltid ved hans side.

Ved utbruddet av borgerkrigen den 18. juli 1936 feiret han sin siste messe den 20. juli, og deretter måtte han gjemme seg i huset til fru Cecilia Giné Clarassó. Da de fikk greie på at noen ønsket å brenne kirken, gikk hans husholderske og andre gudfryktige mennesker for å konsumere eukaristien i tabernaklet.

Den 10. august, festen for den hellige Laurentius, ble han arrestert, og med hendene i været ble han paradert rundt i byen mens han ble utsatt for alle slags vitser, inklusive uhøflige og spottende. Han ble ydmyket maksimalt. De tok ham med til kirken og brente den, mens prestegården ble plyndret. De gikk tilbake gjennom folkemengden og ble på nytt latterliggjort. De sparket ham i føttene og pisket ham. Deretter ble han skutt i bena. Han gjennomled alt i stillhet og med beundringsverdig resignasjon. Bare sporadisk utbrøt han: «Min Gud! San Lorenzo, frels meg!» Mange ropte: «Drep ham! (¡Matarlo!)»

Til slutt, etter en lang prøvelse, kjørte de ham bort i en bil, og i en sving på Coll de Lille ble han myrdet. Det var den 10. august 1936 i Coll de Lille i Montblanc i provinsen Tarragona i regionen Katalonia i Spania. Han ble gravlagt først på kirkegården i Lille, etter krigen i Sarral.

null26. Den salige Paulus Figuerola Rovira (kat: Pau; sp: Pablo), sekularprest i erkebispedømmet Tarragona, født den 8. desember 1870 i L’Espluga de Francolí i provinsen Tarragona i regionen Katalonia i Spania. Han ble døpt dagen etter i sognekirken og ble presteviet den 27. mai 1893. Før det hadde han frasagt seg familiens eiendom og eiendeler for å følge sitt kall.

Han utøvde sin tjeneste som sogneprest i Catllar og sogneadministrator i Forès. I 1905 ble han utnevnt til sogneadministrator i sognet Espluga Calba. Han var svært ydmyk, til tross for sine store talenter. Om natten tilbrakte han mange timer i bønn foran Det hellige sakrament.

Ved utbruddet av borgerkrigen den 18. juli 1936 søkte han tilflukt hos familien Pons, og der levde han et fromt og oppbyggelig liv. Han hadde gitt ordre om at ingen skulle benekte hans status som prest og var klar til å overgi seg. Da han så fremdriften i det revolusjonære opprøret, var han sikker på at han en dag ville lide martyrdøden.

Den 12. august kom en gruppe militsmenn til huset og spurte etter rektoren, men de lovet å respektere hans liv hvis de fikk en viss sum penger. De kom tilbake klokken ett om natten. Fru Rosa Farré sa: «Herre rektor, de tar deg med til martyriet». Han sa: «Farvel. I himmelen skal vi ses igjen! Jesu Hellige Hjerte, jeg stoler på deg!»

Ved krysset av veien til Calba og Espluga med den til Tarragona og Lleida, kjørte de i retning Vinaixa. Han fikk gå ned der i nærheten av bilen, hvor de mishandlet og drepte ham etter å ha utsatt ham for forferdelige lidelser. Blant rop av smerte sa han sitt favorittutrop: «Jesu Hellige Hjerte, jeg stoler på deg!» Noen naboer i Borges som tilbrakte natten i området, hørte hans rop. Det er kjent at mange skudd ble avfyrt i bena, at de amputerte lemmer og dynket ham med bensin, og vi vet ikke om han var levende eller død da de tente på og brente ham. Det var den 12. august 1936 i Vinaixa i provinsen Lleida (sp: Lérida) i regionen Katalonia i Spania. Neste dag ble han gravlagt på kirkegården i Les Borges Blanques i Garrigues.

null27. Den salige Raimund Martí y Amenós (sp: Ramón), sekularprest i erkebispedømmet Tarragona, ble født på Allehelgensdag den 1. november 1905 i Vallbona de les Monges i provinsen Lleida (sp: Lérida) i regionen Katalonia i Spania. Han ble døpt to dager senere og ble presteviet den 22. september 1928.

Han var svært aktiv og ivrig, og utmerket seg som rådgiver, i formasjonen av de unge i gruppen San Gregorio og «Foreningen for kristne ungdommer i Katalonia (La Federación de Jóvenes Cristianos de Cataluña). Han var kapellan i sognet Falset. Blant unge mennesker arbeidet han først og fremst med drama og film. I løpet av sin tid som kapellan organiserte han ulike møter i Katolsk ungdom (Juventudes Católicas). Han var initiativtaker til en rekke foredrag med samtale om apologetikk og moralske problemstillinger, som var en enestående suksess.

En annen fasett av hans apostolat ble utført etter oppdrag fra p. Nogués, erkeprest av Falset, nemlig den kulturelle formasjonen av seminaristene i sognet. Han var også en god bidragsyter i sognekatekesen. Til tross for sin store apostoliske aktivitet forsømte han ikke bønnen foran Det hellige sakrament og meditasjon, spesielt over evangeliet. Andre aspekter ved hans pastorale arbeid var åndelig veiledning og hans ånd av lydighet til overordnede.

Til slutt, før den religiøse forfølgelsen i juli 1936, da han kunne ha reddet seg selv, forlot han ikke sin erkeprest, den salige Antonius Nogués Martí (nr 28) og hans ledsager, også kapellan, den salige Josef Maria Sancho Toda (nr 30). De tre mottok martyrpalmen sammen den 12. august 1936, og deres martyrium er beskrevet i biografien til p. Antonius Nogués.

null28. Den salige Antonius Nogués Martí (kat: Antoni; sp: Antonio), sekularprest i erkebispedømmet Tarragona, ble født den 20. januar 1876 i Mont-roig del Camp i provinsen Tarragona i regionen Katalonia i Spania. Han ble døpt to dager senere og ble presteviet den 22. september 1900.

Han var preget av en stor iver for Kirken og var godt organisert og ren. Han var svært opptatt av liturgien og gjennomførte den med verdighet. Om morgenen dro han til kirken for å gi sine sognebarn anledning til å motta sakramentene, særlig skriftemålet og eukaristien. Han utøvde sin tjeneste i Vilabella og La Torre de Fontaubella.

Ved utbruddet av borgerkrigen i juli 1936 var han erkeprest av Falset og gjentok ofte: «Hvor heldig ville ikke være om jeg kunne dø som martyr! Men jeg ønsker også å se reaksjonen til katolikkene etter denne forfølgelsen». P. Nogués var svært ydmyk. Når han ønsket å gjennomføre en reform, konsulterte han andre før han selv tilbød sin personlige mening. Han engasjerte seg sterkt for barnas katekese og dannet grupper med en kateket i hver gruppe. Han grunnla også en sogneskole. Han hadde en stor andakt for eukaristien og innstiftet eukaristiske torsdager. Han ledet personlig La Congregación de la Purísima Sangre, La Cofradía de San Vicente de Paúl og studiesirklene i Katolsk Aksjon for kvinner. Han var også svært opptatt av prestelige kall.

P. Antonius Nogués var en person av stor nøysomhet og et rikt indre liv. Han fremhevet seg for veldedighet til de trengende og for å oppmuntre til gode vaner i henhold til Kirkens moral. Han studerte pavelige dokumenter med stor hengivenhet og spredte dem med stor entusiasme. Han var svært hengiven til Falsets skytshelgen, Santa Cándida.

Ved utbruddet av borgerkrigen i juli 1936, måtte p. Nogués og to andre prester, de salige p. Raimund Martí y Amenós og p. Josef Maria Sancho Toda, den 20. juli gå vandrende fra ett sted til et annet for å bli kronet med martyrkronen. Først søkte de tilflukt i huset til ordfører E. Llorens. Da de ble avvist på samme dag, tok de revolusjonære seg hjem til sognets organist, hr. Monlleó. Neste dag ved daggry de ble ført inn i hagen til hr. Monlleó, og noen timer senere kom de til hagen til hr. Máximo Diborra. Der var de i noen få dager og noen sognebarn brakte dem mat. Men etter å ha hørt de revolusjonære, ble dette forhindret, og i tre dager kunne de ikke spise noe.

For å komme ut av denne situasjonen, flyttet de først til huset til fru Asens. Så foreslo p. Sancho for sine ledsagere at de skulle dra til en gård som tilhørte hans foreldre. Der brakte P. Sanchos foreldre mat til et avtalt sted og de ​​skulle hente den der. De søkte tilflukt i en liten hule. Da de var flyktninger i Riudecanyes, sluttet den salige p. Johannes Rofes (nr 29) seg til dem. Tilfluktsstedet hvor de tilbrakte natten var så lite at en natt etterlot en regnstorm dem alle i en ynkelig tilstand.

Dagen etter, den 12. august, kom rundt tretti revolusjonære, etter å ha passert via p. Sanchos hus, i retning av gården og til skuret på jordene, hvor de tok faren. Dessuten truet de med å drepe moren hvis hun ikke fortalte dem hvor prestene var. En yngre sønn grep inn og ba om at de i stedet for hans skulle drepe ham. Da de ikke fikk noe ut av moren, gikk de til skogen på gården, og ved hjelp av hunder fikk de lokalisert de fire prestene. Da erkeprest Antonius Nogués så dem, ba han dem om å drepe ham og ikke gjøre noe med de andre tre, fordi de var svært unge. Denne anmodningen ignorerte de revolusjonære, og de drepte de fire prestene der i området som var kjent som Coma Fonda. Det var den 12. august 1936 i La Torre de Fontaubella i provinsen Tarragona i regionen Katalonia i Spania. Likene ble liggende i to dager til revolusjonskomiteen i Reus beordret at de skulle brennes utenfor skogen. De fires levninger ble gravd opp den 13. september 1939. Hver av dem var fortsatt iført krusifiks, medaljer og andre religiøse gjenstander, som deres slektninger beholdt.

null29. Den salige Johannes Rofes Sancho (kat: Joan; sp: Juan), sekularprest i erkebispedømmet Tarragona, ble født den 28. februar 1876 i La Torre de Fontaubella i provinsen Tarragona i regionen Katalonia i Spania. Han ble døpt samme dag og fermet (konfirmert) den 9. september året etter.

Han ble presteviet den 22. september 1900 av erkebiskop Tomás Costa y Fornaguera og utførte sin prestetjeneste som kapellan i sognene Ulldemolins, Les Borges del Camp, Poboleda, Torroja, Almoster og Figuerola, som sogneadministrator i Farena og rektor i Riudecanyes i rundt åtte år.

Han var alltid en eksemplarisk prest og en trofast tjener for menigheten. Han hadde en stor kirkelig og prestelig ånd. Han var svært ydmyk, og veldedig til de trengende. Han var spesielt from i feiring av eukaristien. Som botsøvelse spiste han svært beskjedent. Han hadde en stor ånd av fellesskap med andre prester.

Opprøret etter utbruddet av borgerkrigen i juli 1936 overrasket ham mens han var rektor i Riudecanyes. I nærvær av militssoldater konsumerte han det hellige sakrament, og deretter fikk han gå til folket. Da søkte han tilflukt i et skur på markene i La Torre de Fontaubella. Der besøkte han sin søster Gertrudis, som beklaget det faktum at prester ble forfulgt. Han svarte: «De forfulgte Kristus... Hva er rart med at de nå forfølger oss?»

Han ble nødt til å gå inn i skogen ved foten av Mola de Colldejou i området Fontaubella, og der fant han den salige p. Antonius Nogués, erkeprest av Falset, sammen med sine to kapellaner, de salige p. Raimund Martí og p. Josef Maria Sancho. Den 12. august 1936 ble de fire drept, og deres martyrium er beskrevet i biografien til p. Antonius Nogués (nr 28).

null30. Den salige Josef Maria Sancho Toda (kat: Josep; sp: José María), sekularprest i erkebispedømmet Tarragona, ble født den 20. mars 1909 i La Torre de Fontaubella i provinsen Tarragona i regionen Katalonia i Spania. Han ble døpt dagen etter. I sin barndom utmerket han seg ved å lede rosenkransen i sitt sogn og hjelpe til ved messen da han var bare seks år gammel. Da han var ni år gammel, begynte han på seminaret i Tarragona etter å ha overvunnet mange materielle vanskeligheter. Han fikk alltid gode karakterer på skolen. Han ble presteviet den 20. desember 1931.

Han var kapellan i Arbeca, Villalonga og Falset. Han utøvde også prestetjeneste i sognet San Francisco i Tarragona. Han levde et liv i apostolisk aktivitet. Et distinkt karaktertrekk hos ham var det smilet han alltid hadde på leppene, et uttrykk for en engleaktig sjel. Han utøvde et apostolat spesielt i katekesen for barn. Han var direktør og lærer i sogneskolen, og han fikk hengivenhet fra sine studenter, som i dag fortsatt beholder gode minner fra hans undervisning. Han var svært ivrig og med et enkelt og ukomplisert indre liv. Han var svært hengiven til eukaristien. Han var svært ydmyk og adlød alltid sin rektor, og han følte og levde sitt apostolat.

Sammen med sin kapellankollega, p. Raimund Martí, ledsaget han sin erkeprest, p. Nogués da de mottok martyrkronen den 12. august 1936 i La Torre de Fontaubella i provinsen Tarragona i regionen Katalonia i Spania, og deres martyrium er beskrevet i biografien til p. Antonius Nogués (nr 28).

null31. Den salige Raimund Artiga Aragonés (sp: Ramón), sekularprest i erkebispedømmet Tarragona, ble født den 10. oktober 1880 i Mont-roig del Camp i provinsen Tarragona i regionen Katalonia i Spania. Han var sønn av Juan Artiga og María Aragonés, som fikk ham døpt samme dag. Han ble presteviet den 1. oktober 1905 og utøvde prestetjeneste i Falset, Plan de Cabra, Figuerola del Camp, La Secuita, Puigdelfí og Puigpelat.

Han var alltid preget av fromhet, kjærlighet til liturgien, iver i forkynnelsen og forsiktighet. Han var sogneadministrator i sognet Vilaplana da borgerkrigen brøt ut i juli 1936. Han hadde lang tid i forveien spådd den store religiøse forfølgelsen og tilbød seg selv som offer. Den 22. juli feiret han sin siste messe i sognet. Om ettermiddagen tok han avskjed med presidenten for Katolsk Aksjon og sa: «Dette er ting som Gud tillater. Farvel, hvis vi ikke ses mer, så ses vi i himmelen».

De første dagene av opprøret sørget han for å redde det helligste sakramentet og kultgjenstander. Han fikk anledning til å dra til Barcelona, men nektet. Han sa: «Hvis de dreper meg, så lovet være Gud». Han gjemte seg i huset til familien Aymamí frem til den 5. august, da en nevø tok ham med til sitt hus i Montroig, Casa Artiga. Der levde et liv i bønn og uttrykte aldri hat eller nag mot sine fiender.

Den 13. august kom en gruppe militssoldater og arresterte ham. Han møtte kapellanen i Mont-Roig, den salige p. Peter Rofes (nr 32). Klokken ni om kvelden, sammen med fem andre ofre, ble de med bundne hender brakt med slag og dytting til noen biler, som tok dem med til det stedet som er kjent som Canyaret, på veien fra Reus til Falset, en kilometer før les Borges de Camp. Der ble de drept. Da han så at de skulle til å skyte, ropte han: «Leve Kristus Kongen!» Han ble gravlagt på kirkegården i Reus. Han ble drept bare fordi han var prest, og han aksepterte sitt martyrium uten å forsvare seg eller protestere. Det skjedde den 13. august 1936 i Borges del Camp i provinsen Tarragona i regionen Katalonia i Spania.

null32. Den salige Peter Rofes Llauradó (kat: Pere; sp: Pedro), sekularprest i erkebispedømmet Tarragona, ble født den 31. mai 1909 i byen og provinsen Tarragona i regionen Katalonia i Spania. Hans foreldre Pedro Rofes og Antonia Llauradó bar ham til dåpen den 6. juni i sognet San Francisco. Han ble fermet (konfirmert) den 14. oktober 1914 av erkebiskop Antolín López Peláez.

Han ble presteviet den 26. juni 1932 og var kapellan i Montroig i Tarragona. Han var av en stor prestelig ånd og viet seg med entusiasme til katekese for barn, og i menighetssalen med ungdommen. Han foretrakk å arbeide med de ydmyke og fattige.

Ved utbruddet av borgerkrigen i juli 1936 og den påfølgende revolusjonen hadde han stor interesse av å redde sognets arkiver, men spesielt hadde han et intenst indre liv og bønn. Han dro til Reus for å skrifte, men sognepresten der sympatiserte med de revolusjonære. Uten å tenke seg om, sa han da han så sogneprestens skrivemaskin: «Hvor godt jeg kunne ha bruk for en maskin som dette!» Den andre svarte: «Hvis du vil ha en, så gjør deg selv til en av oss». P. Peter svarte: «Det vil aldri skje», selv om han var overbevist om at han ville bli drept.

Familien ble spurt om de kunne og ville bruke sin innflytelse for å gjøre noe for p. Peter, og deres svar var dette: «Ting er virkelig ille, vi kan bare berge ham hvis han gifter seg med en nonne eller med frøken Maria». Da de fortalte det til p. Peter, svarte han: «Vel, hvor raskt de ordner opp, de der!»

Klokken syv om kvelden den 13. august 1936 var det noen som spurte etter p. Peter. Han svarte: «Å, godt, jeg får gå!» Det tok en stund fordi han først ville konsumere resten av det salige sakramentet, og så, fornøyd og rolig, meldte han seg for plageåndene, som fikk ham til å løfte armene og undersøkte ham. De fant rosenkranser, som de returnerte. Mens de gikk for å se etter et nytt offer. sa han til Maria Pomés og Dolores Cabré: «Hvis vi ikke møtes igjen, så ses vi i himmelen!»

Han fortsatte uten å gjøre motstand mot bødlene. Da han ble ført bort, hilste han alvorlig på naboene han møtte, og oppmuntret venner som i likhet med ham var utsett til å ofres. De arresterte Joaquín González, en god kristen, som tok farvel med sine døtre: «Mine døtre, nå ses vi ikke mer!» P. Peter berørte hans skulder og sa til ham: «Ikke bli skremt, González, ikke få panikk, jeg kommer også!» Etter et par skritt snudde p. Peter seg og pekte nese mot himmelen, som om han ville si: «Jeg kommer til himmelen, der du også kan komme!» På rådhuset møtte de hr. José Pomés, som ble gruppert med ofrene, men p. Peter ba for ham og fikk satt ham fri. P. Peter fikk knyttet hendene sammen bak ryggen, og sammen med den salige p. Ramón Artiga Aragonés (nr 31) ble han tatt med sammen med noen legfolk, som p. Peter oppmuntret og sa: «Opp med hodet, vi skal til det evige lys, og de er i mørket». I nærheten av Les Borges del Camp skjøt og drepte de dem alle i utkanten av jernbanen. Det var den 13. august 1936 i Borges del Camp i provinsen Tarragona i regionen Katalonia i Spania. Liket av p. Peter Rofes dukket opp på kirkegården i Reus med hodet helt knust.

null33. Den salige Andreas Prats Barrufet (kat: Andreu; sp Andrés), sekularprest i erkebispedømmet Tarragona, ble født den 7. august 1886 i La Selva del Camp i provinsen Tarragona i regionen Katalonia i Spania. Hans foreldre Mariano Prats og Dolores Barrufet fikk ham døpt den 17. august. Han ble presteviet den 21. september 1912.

I 1915 ble han utnevnt til kapellan i sognet San Miguel Arcángel i Espluga i Francolí, og i 1931 ble han utnevnt til rektor for sognet San Salvador de Els Pallaresos i Tarragona. Hans sognebarn i Pallaresos så på ham som en helgen, og det samme mente hans fiender, som satte pris på ham som individ, men hatet ham som prest. En gang i måneden gjennomførte han en hellig time foran det hellige sakrament hver dag, hver dag ba han korsveien knelende samt et daglig besøk til Det hellige sakrament på minst et kvarter. Han levde fattig, og det han hadde, ga han til de trengende.

Han var omhyggelig ryddig i alt som hadde med kulten å gjøre samt rengjøringen av kirken. Han var en utrettelig apostel gjennom prekener og bønn, i skriftestolen, i katekesen, i besøk til de syke, i samtaler med folk, osv. Han var dypt ydmyk. Han tok aldri noen avgjørelse uten å ha innledet med en tid med bønn.

Da han følte den religiøse forfølgelsen komme, sa han til sine prestekolleger: «Vi må forberede oss på martyriet, jeg er sikker på at vi nærmer oss timen for vårt offer». Da borgerkrigen brøt ut i 1936, var han rektor for sognet Pallaresos. Den 22. juli ble han invitert til å forlate klosteret før klokken fire om ettermiddagen. Da sa han til sine venner: «Jeg vil ikke dra hvis jeg ikke blir tvunget, slik at mine sognebarn ikke kan si at jeg har forlatt dem». En venn fortalte ham at dette var dumdristig. Så rundt klokken tre var han samlet i kirken med en god gruppe sognebarn, som han velsignet med Det hellige sakrament og sendte dem av sted med faderlige ord. Han søkte tilflukt i huset til familien Bofarull sammen med en venn. Ved solnedgang ble alle ting i kirken brent, mens p. Andreas og hans venn dro ut på landet. P. Andres gråt bittert og ba rosenkransen med himmelen opplyst av flammene fra gjenstandene i kirken. Ved totiden om natten kom de tilbake til Casa Bofarull, hvor han ble værende i seks dager og ba og feiret messe hver dag.

Den 27. juli ble familien som ønsket dem velkommen, truet med disse ordene: «Jeg vet ikke om dere har sognepresten her, men hvis dere har det, vil vi myrde alle her». Da p. Prats hørte dette, var han fast bestemt på å dra ut i åpent lende, til sin brors hus i la Selva del Camp. Først brakte de ham mat for tre dager på stedet Cogullada. Der tilbrakte han dagen i bønn Han bevarte freden og forutså sitt martyrium, og han gjentok: «Jeg har slått meg til ro med å gå gjennom alt det Gud vil». «Hvis min død vil bidra til troens triumf, la den komme så snart som mulig». Til slutt nådde han sin brors hus i La Selva del Camp, hvor han tilbrakte tiden med å be, ofte med armene utstrakt som et kors».

Den 13. august presenterte komiteen seg. Dens medlemmer fortalte hans svigerinne Antonia Roselló at de ville bli tvunget til å drepe henne dersom presten forsvant fra hennes hjem. Klokken ti om kvelden kom to bevæpnede menn og spurte etter presten. Denne sa: «Jeg kommer». Han tok breviaret og gikk til komiteen, hvor han ble fornærmet og mishandlet. De bestemte seg for å ta ham med til Reus for å vitne. Han tok farvel med sin venn Jacinto Felipe og sa: «Felipe, du er virkelig god, vi ses i himmelen». Til slutt tok de ham med mot Reus, og etter 250 meter ble han invitert til å rope tre ganger: «Lenge leve republikken», men han svarte med glød: «Leve Kristus Kongen! (¡Viva Cristo Rey!)». Han oppfordret sine mordere til å omvende seg, men han tilga dem. Til slutt avfyrte de noen skudd, men med dårlig presisjon, for neste dag kunne man fortsatt høre hans stønn. Han ble drept bare fordi han var en prest. Det skjedde den 13. august 1936 i Reus i provinsen Tarragona i regionen Katalonia i Spania. Han ble gravlagt på kirkegården i Reus.

null34. Den salige Jocundus Bonet Mercadé (kat: Jocund; sp: Jocundo), sekularprest i erkebispedømmet Tarragona, ble født den 10. mars 1875 i byen og provinsen Tarragona i regionen Katalonia i Spania. Hans foreldre Jocundo Bonet og Francisca Mercadé fikk ham døpt i sognet Santa María de la Catedral. Etter å ha deltatt i krigen på Cuba, ble han presteviet den 22, september 1900 av biskop Tomás Costa y Fornaguera.

Han var først kapellan i domkirken i Tarragona, og deretter ble han sogneprest og rektor for sognet San Juan Bautista i Reus. Der bygde han den lokale kirken, som ble åpnet i 1931, som han brukte alle sine sparepenger på. I Reus organiserte han Katolsk Aksjon for kvinner og seksjonen for ungdom, slik at en av hans mordere sa at «han fortjente å dø for det han hadde gjort for Katolsk Aksjon». P. Bonet hadde en stor prestelig ånd, var svært dydig og svært nidkjær for alt som hadde med tilbedelse og hellige steder å gjøre. Han ga mye hjelp til de trengende og hadde en stor kjærlighet til sin neste.

Ved utbruddet av borgerkrigen den 18. juli 1936, ble det foreslått for ham at han skulle forlate Reus og dra til et trygt sted, men han sa at han ikke kunne forlate sitt sogn. Han trakk seg noen dager tilbake til huset til hr. Turú. Der tilbrakte tid med å be, og ofte så de ham knele og be med armene utstraktsom et kors.

Klokken ett om morgenen den 14. august kom det fire militsmenn til hans leilighet. Han ble arrestert og fulgte rolig med, fattet og ydmyk som et lam. Han ble ført til veien fra Falset, i krysset hvor instituttet Pere Mata lå, hvor han ble tvunget ned på kne. Knelende og med krusifikset i hendene, løftet han blikket mot himmelen og ba for sine bødler: «Tilgi dem, Herre, for de vet ikke hva de gjør!» Deretter gjallet det noen skudd gjennom luften, og han falt død om på stedet. Det var den 14. august 1936 på landeveien Alcolea del Piñar i Reus i provinsen Tarragona i regionen Katalonia i Spania. Han ble gravlagt på kirkegården i Reus.

null35. Den salige Augustin Ibarra Angüela (kat: Agustí; sp: Agustín), sekularprest i erkebispedømmet Tarragona, født den 2. mars 1911 i Alió i provinsen Tarragona i regionen Katalonia i Spania. Hans foreldre Isidro Ibarra og Dionísia Angüela bar ham til dåpen den 8. mars. Han ble presteviet den 2. desember 1934 og utnevnt til kapellan i sognet San Juan i Tarragona. Der viet han seg med stor entusiasme for å lære katekismen til barn.

Han betalte av egen lomme for at fattige barn kunne delta i katekesen på sommerleir i Salou. Da han ble advart av sine foreldre om at hans og familiens situasjon ikke tillot disse utgiftene, svarte han: «Med et par klesskift har jeg nok, og hvis jeg blir dårlig, står dørene åpne på sykehuset».

På festdagen for Jomfruen av Carmen (16. juli) i 1936 prekte han i hjembyen om disse tankene, som han skrev ned og signerte: «Retten vil alltid seire, det kristne ideal kan ikke dø eller mislykkes. Den katolske sannheten er og vil være. Derfor er jeg i en unik posisjon: Mitt ideal vil seire, sannheten som jeg forsvare over alt. Kirkens sak som jeg gjør frivillig, min sak, har sikret seieren. Jeg er ikke den som skal lykkes, og det handler ikke om personlige rettigheter, og heller ikke et privat eller individuelt ideal, eller en sannhet slik som jeg tror den å være, Kristi sannhet og dens rettigheter er den som seirer, det er kristendommens ideal, som ikke vil dø. Min svikt, og selv min død, kan være (håper jeg!) opptakten til den hellige seier. Og hvis jeg, gode Jesus, kunne bestille noe, ville det være dette: La fiendene ydmyke meg, slå meg, drepe meg, forutsatt at dette er ydmykelser og slag for hans sak. Jeg vil forsvare dette idealet, denne sannhet og denne retten som vil seire, kanskje etter mitt tap. Jeg håper! Hvis det må være slik, gode Jesus, takker jeg deg på forhånd. Jeg håper! Takk!»

I begynnelsen av august flyttet han til Barcelona. Han hadde sagt mer enn en gang: «Jeg vil aldri benekte min prestelige status, hvis noen ber meg om det, vil jeg ikke forsvare meg uansett om det betyr at de dreper meg». I Barcelona bodde han på pensjonatet Neutral i Rambla de Cataluña 42, sammen med p. Johannes Ceró og p. Josef Rovira.

Klokken seks om kvelden den 15. august ble de arrestert da en militsgruppe spurte om de var prester, et spørsmål som de alle tre besvarte med et klart og tydelig ja. Uten motstand eller protest fortsatte de på veien mot offeret, og klokken ni samme kveld ble deres kropper brakt til Hospitalsklinikken i Barcelona, ​​hvor de ble identifisert av sine slektninger. Han døde den 15. august 1936 i byen og provinsen Barcelona i regionen Katalonia i Spania, sammen med den salige Johannes Ceró Cedó (nr 36). Hans levninger ble gravlagt på den nye kirkegården i Barcelona.

null36. Den salige Johannes Baptist Ceró Cedó (kat: Joan Baptista; sp: Juan Bautista), sekularprest i erkebispedømmet Tarragona, ble født den 20. oktober 1908 i Flix i provinsen Tarragona og bispedømmet Tortosa i regionen Katalonia i Spania. Hans foreldre Pedro Ceró og Victorina Cedó bar ham til dåpen tre dager senere, og året etter ble han fermet (konfirmert) av biskop Pere Rocamora García.

Fra en tidlig alder viste han en tiltrekning til presterollen. Som femåring ministrerte ham i messen, og den 16. mai 1916 mottok han sin første kommunion. Han fullførte sine første fem år i seminaret i Tortosa, men av familiære årsaker måtte han dra til Tarragona, hvor han fortsatte sine studier. Da republikken ble proklamert i 1931, fortalte moren ham om sin frykt for at prestene kunne bli forfulgt. Han svarte: «Hvilket hell for en mor å ha en sønn som er martyr for Kristus!» "

Den 21. juni 1931 ble han presteviet av kardinal Vidal y Barraquer i en alder av 23 år. Den 2. juli samme år sang han sin første høytidelige messe i kollegiet Jesús y María i Tarragona. Den 14. oktober 1931 ble han utnevnt til kapellan i Bràfim i Tarragona. I 1932 avsluttet han sin doktorgrad, den 4. november 1932 ble han utnevnt til kapellan i Cornudella i Priorat, og den 27. juli 1934 av Sarral i Tarragona. Der tilbrakte han hele natten den 6. oktober på en gesims i sognet mens han klemte det helligste sakrament mot brystet, med det mål å være i stand til å konsumere det i tide hvis det sto i fare for å bli skjendet. Senere ble han utnevnt til kapellan i Pla de Santa Maria i Alt Camp. Han var svært glad i barn, unge og de ​​trengende, og han brukte sine sparepenger for barna i katekesen. Han var stolt av å være prest, og han sa at hvis han skulle bli født på ny, ville han også studere til prest.

Ved utbruddet av borgerkrigen i juli 1936 var han fortsatt kapellan i Pla. Den 19. juli var han i Valls, og der sa han: «I ​​morgen skal jeg selv om det skjer på bekostning av mitt liv, feire messe og preke om ettermiddagen», og dette oppfylte han. Klokt nok gjemte han seg på en gård i nærheten av landsbyen. Den 6. august, dagen etter drapet på sin sogneadministrator, den salige Paulus Virgili Monfá (nr 20), flyktet han til Barcelona. Der bodde han på pensjonat Neutral i Rambla de Cataluña nr 42, hvor han bodde sammen med prestene p. Josep Rovira Campos og den salige Augustin Ibarra Angüela (nr 35). P. Rovira var fra bispedømmet Solsona, og hadde siden 1931 vært registrert i sognet Rubí.

Mens han var i Barcelona, fikk Johannes Ceró besøk av sin mor, som sa: «Gjør ditt beste for å redde deg». Han sa: «Hvis det å benekte min stand som prest sparer mitt liv, vil det ikke skje, for jeg vil aldri benekte det». Da han ble fortalt at hans søster Teresa ikke var i stand til å gå, fortsatte han: «Kanskje vi ikke vil ses mer, men vær rolig, det trenger ikke å skje noe med dere». Da hans bror foreslo for ham at han skulle skjule sin prestelige stand, sa han: «Hvis de spør meg om jeg er prest, kan jeg bare svare ja, fordi det på dette spørsmålet ikke kan gis et tvetydig svar».

Klokken fire om ettermiddagen den 15. august presenterte en revolusjonær gruppe seg for å foreta en undersøkelse i pensjonatet, og de spurte om han var en prest. Han svarte: «Ja, det er jeg». Han ble arrestert sammen med to andre ledsagere og drept ved midnatt i Calle de Ganduxer. Hans legeme, som ble funnet på likhuset på sykehuset, hadde et skuddsår i hodet. Han døde den 15. august 1936 i byen og provinsen Barcelona i regionen Katalonia i Spania, sammen med den salige Augustin Ibarra Angüela (nr 35).

null37. Den salige Maginus Civit Roca (kat: Magí; sp: Magín), sekularprest i erkebispedømmet Tarragona, ble født den 2. juli 1877 i Conesa i provinsen Tarragona i regionen Katalonia i Spania. Han ble døpt dagen etter sin fødsel, mandag den 3. juli 1877. Han ble presteviet den 21. september 1901, og han utførte sin prestetjeneste som regent for El Morell, sogneadministrator i San Magín i Rocamora og rektor i Porrera. Han ble alltid beundret og æret for sin nestekjærlighet, fromhet og apostoliske iver. Hans oppførsel var alltid eksemplarisk, og den eneste bekymringen han hadde, var de troendes åndelige gode. Han var til slutt rektor i El Morell.

Ved utbruddet av borgerkrigen og den påfølgende revolusjonen i juli 1936, flyttet han hjem til p. Josef Mañé, beneficium-kapellan i El Morell, sammen med sin kapellan, p. Mikael Rué. Der levde de et felles liv. Den 21. juli 1936 gikk de tre prestene ut for å se hvordan opprøret forverret seg i øyeblikket, vel vitende om at i Reus ble kirker og klostre satt i brann og de begynte å drepe prester. Sammen gikk de for å berge Det hellige sakrament, og deretter gikk de hjem til p. Mañé igjen.

Men samtidig ble de tvunget av den lokale komiteen til å søke tilflukt i p. Civits landsted i Mestre. Komiteen ga dem løfte om at ingenting ville skje med dem. Før de dro, knelte p. Mikael Rue overraskende ned foran sakramentet og gråt. Da han reiste seg, sa han: «Vi må vite hvordan vi skal forsvare vår tro, hvis de dreper oss, vil vi være martyrer for vår hellige sak.

Men den 17. august dro to biler med militsmenn til landstedet. De tre prestene ble arrestert, registrert og bundet og tvunget inn i bilene. De tok av veien fra Alcolea og dro opp det tørre elveleiet til Maspujols, hvor de ble drept for det faktum at de var prester. Men først spurte p. Maginus Civit mordere om å la ham kysse deres hender, som skulle åpne porten til himmelen for ham. Han døde den 17. august 1936 i Maspujols i provinsen Tarragona i regionen Katalonia i Spania (sammen med nr 38 og 39).

Likene av de tre martyrene ble gravlagt i massegrav på kirkegården i Reus. Dette forklarte graveren til en niese av p. Mañé samme dag, i samsvar med de instruksjonene han hadde fått.

null38. Den salige Mikael Rué Gené (kat: Miquel; sp: Miguel), sekularprest i erkebispedømmet Tarragona, ble født den 13. desember 1909 i Cerviá i provinsen Lleida (sp: Lérida) i regionen Katalonia i Spania. Hans foreldre Gregorio Rué og María Gené bar ham til dåpen den 19. desember. Han ble presteviet den 1. april 1933.

Etter bare tre måneder som kapellan i Falset vant han barnas sympati, og det i en slik grad at alle gråt da han ble flyttet fra Falset. De andre sognebarna i Falset hadde også et positivt minne om ham. Han var svært aktiv med ungdommen gjennom studiesirkler. Han dannet et kor for liturgien med svært gode resultater. Han tilbrakte mange timer i bønn foran Det hellige sakrament, noen ganger hele natten: en av dem var fra den 6. oktober 1934.

Han var kapellan i El Morell. Et par dager før borgerkrigen brøt ut, var han for å si farvel til sine slektninger i Cervia, og da han følte at det ville komme en religiøs forfølgelse, sa han: «Jeg skal være den første til å dø». Etter utbruddet av borgerkrigen og den påfølgende revolusjonen flyttet han hjem til p. Josef Mañé, beneficium-kapellan i El Morell, sammen med den tredje presten i sognet, rektoren p. Maginus Civit Roca. Der levde de et felles liv.

Den 21. juli 1936 gikk de tre prestene ut for å se hvordan opprøret forverret seg i øyeblikket, vel vitende om at i Reus ble kirker og klostre satt i brann og de begynte å drepe prester. Sammen gikk de for å berge Det hellige sakrament, og deretter gikk de hjem til p. Mañé igjen.

Men samtidig ble de tvunget av den lokale komiteen til å søke tilflukt i p. Civits landsted i Mestre. Komiteen ga dem løfte om at ingenting ville skje med dem. Før de dro, knelte p. Mikael Rue overraskende ned foran sakramentet og gråt. Da han reiste seg, sa han: «Vi må vite hvordan vi skal forsvare vår tro, hvis de dreper oss, vil vi være martyrer for vår hellige sak.

Han døde den 17. august 1936 i Maspujols i provinsen Tarragona i regionen Katalonia i Spania (sammen med nr 37 og 39). Se Maginus Civit Rocas biografi for detaljer om deres martyrium.

null39. Den salige Josef Mañé March (kat: Josep; sp: José), sekularprest i erkebispedømmet Tarragona, ble født den 24. oktober 1876 i El Morell i provinsen Tarragona i regionen Katalonia i Spania. Hans foreldre Francisco Mañé og Margarita March bar ham til dåpen dagen etter, og han ble fermet (konfirmert) i 1878. Han ble presteviet i pinsen 1892.

Han var beneficium-kapellan (beneficiado-vicario) i El Morell, sin hjemby. Han var også sogneadministrator i sognet L’Albiol. Han fremhevet seg for sin trofasthet i å oppfylle sine prestelige plikter, med en overnaturlig visjon i sin opptreden. Han var ydmyk og from, spesielt i feiringen av eukaristien. Han skydde alltid kritikk og var svært veldedig til de fattige og syke.

Ved utbruddet av borgerkrigen og den påfølgende revolusjonen i juli 1936, tok han inn i sitt hjem de to andre prestene i sognet, p. Maginus Civit Roca, rektor i El Morell, og hans kapellan, p. Mikael Rué. Der levde de et felles liv. Den 21. juli 1936 gikk de tre prestene ut for å se hvordan opprøret forverret seg i øyeblikket, vel vitende om at i Reus ble kirker og klostre satt i brann og de begynte å drepe prester. Sammen gikk de for å berge Det hellige sakrament, og deretter gikk de hjem til p. Mañé igjen.

Men samtidig ble de tvunget av den lokale komiteen til å søke tilflukt i p. Civits landsted i Mestre. Komiteen ga dem løfte om at ingenting ville skje med dem. Før de dro, knelte p. Mikael Rue overraskende ned foran sakramentet og gråter. Da han reiste seg, sa han: «Vi må vite hvordan vi skal forsvare vår tro, hvis de dreper oss, vil vi være martyrer for vår hellige sak.

Han døde den 17. august 1936 i Maspujols i provinsen Tarragona i regionen Katalonia i Spania (sammen med nr 37 og 38). Se Maginus Civit Rocas biografi for detaljer om deres martyrium.

null40. Den salige Antonius Pedró Minguella (kat: Antoni; sp: Antonio), sekularprest i erkebispedømmet Tarragona, ble født den 22. mars 1874 i Guimerà i Urgell i provinsen Tarragona i regionen Katalonia i Spania. Hans foreldre Francisco Pedró og Josefa Minguella fikk ham døpt fire dager senere.

Han fikk sin videregående skolegang på kollegiet i Tàrrega (hovedstaden i Urgell) som ble drevet av De kristne skolebrødre eller skolopianerne (FSC). I 1889 begynte han på seminaret i Tarragona og ble presteviet den 19. desember 1896. I 1924 han ble innsatt som sogneprest i Arbeca i Garrigues. Der utmerket han seg ved sin iver i restaureringen av den lokale kirken som var i ruiner. I sine prekener og i skriftestolen demonstrert han sin prestelige iver og fromhet. Han utmerket seg i veldedig arbeid og for sitt engasjement for å søke asyl for eldre hjemløse, men også for sin enkle katekese som var godt innenfor barns rekkevidde og var også en stor glede for de større. Han utøvde sin prestetjeneste i menighetene San Antonio i Valls, i Albi og i Vilanova de Prades.

Da borgerkrigen brøt ut i juli 1936, søkte han den 25. juli først tilflukt i hjemmene til venner, før han flyttet til huset til sakristanene Jaime Dalmau og Antonia Tàsies og deres barn. Der søkte også hans søster Engracia tilflukt. Han tilbrakte det meste av dagen med å be breviaret og rosenkransen og andre andaktspraksiser. Der ble han til den 19. august. Kvelden før presenterte en ansatt i revolusjonskomiteen seg i sakristanenes hjem og informerte fru Antonia om umiddelbart å melde seg til komiteen. Hun adlød umiddelbart, og der sa dommeren: «Du vet hvor sognepresten er. Det vet også vi. Si til presten at han skal melde seg på rådhuset for komiteen, han vet hvorfor».

Da hun kom hjem, fortalte hun til prestens søster Engracia alt som hadde skjedd og hva de hadde sagt. Hun informerte sin bror, som meldte seg for komiteen, alene og uten å tillate noen å følge ham. Han kom tilbake etter en stund. Men i henhold til den ordren han fikk, kom han igjen for komiteen neste dag, klokken to om morgenen den 19. august 1936. Da han forlot huset, tok han farvel og sa: «Farvel, nå til himmelen, hvor vi skal ses igjen».

Ledsaget av noen medlemmer av komiteen ble han ført ut av landsbyen på veien mot Belianes i Urgell. Han ble kjørt i en bil, og rundt to kilometer før de nådde Belianes, ble han drept bare fordi han var en prest. Han ble lagt i en grunn grav omtrent ti meter fra stedet for martyriet. Han døde den 19. august 1936 i Belianes i provinsen Lleida (sp: Lérida) i regionen Katalonia i Spania.

Noen få meter unna kunne forbipasserende se at den ene foten stakk ut, fordi en hund eller et annet dyr hadde skrapet i bakken. Bystyret Belianes fikk ham i september 1937 gravlagt på den kommunale kirkegården. Hans levninger ble identifisert blant annet på hans sko, klær og Den hellige Kristus han bar på brystet, og han ble gravlagt i sognekirken i Arbeca på festen for Den hellige Kors, den 14. september 1960.

null41. Den salige Maginus Albaigés Escoda (kat: Magí; sp: Magín), sekularprest i erkebispedømmet Tarragona, ble født den 23. mai 1889 i Albi i Garrigues i provinsen Lleida (sp: Lérida) i regionen Katalonia i Spania. Hans foreldre Juan Albaigés og Francisca Escoda fikk ham døpt samme dag som han ble født. I årene på seminaret var han kjennetegnet av sin innsats. Han var også svært ydmyk og from. Han ble presteviet i september 1913. Han var en mønsterprest, kannik og erkeprest av katedralen i Tarragona og i familie med kardinal Vidal y Barraquer.

Etter utbruddet av borgerkrigen i juli 1936, møtte han den 21. juli i kapellet i bispepalasset for de siste bønnene med kardinalen og den salige og hjelpebiskop dr. Manuel Borràs Ferré. De konsumerte det hellige sakramentet fra alteret og ledsaget kardinalen og hjelpebiskopen til klosteret Poblet. Om ettermiddagen den 22. juli returnerte han med tog til Tarragona. Han søkte tilflukt i Calle de Vilamitjana 11. Samme natt flyttet han til tredje etasje i nummer 9 i samme gate.

Dagen etter kom noen patruljemenn inn i hagen til alle leilighetene, mens de simulerte en henrettelse. Samtidig kom p. Maginus Albaigés med en pyks med det konsekrerte sakramentet. En patruljemann tok pyksen og sa at den var beslaglagt. Da p. Maginus viste en sublim holdning av motgang, returnerte patruljemannen pyksen og sa: «Ta det, spis det, del det». P. Maginus Albaigés delte ut sakramentet blant de tilstedeværende mans han sa: «Kristi legeme». I mellomtiden var soldatene ubevegelige. Da han var ferdig, ankom p. Monrabà. De to prestene ble mishandlet mens de ble tatt med til politistasjonen og fengselsskipet. Der var p. Albaigés et mønster i sin atferd som var i full overensstemmelse med Guds vilje.

Den 20. august ble han tatt ut fra fengselet og drept, utelukkende for det faktum at han var prest. Liket ble funnet på kirkegården i Tarragona sammen med dem av arbeiderne Juan og Pedro Casas. Han døde den 20. august 1936 i byen og i provinsen Tarragona i regionen Katalonia i Spania.

null42. Den salige Johannes Vernet Masip (kat: Joan; sp: Juan), sekularprest i erkebispedømmet Tarragona, ble født den 28. mai 1899 i La Vilella Alta i Priorat i provinsen Tarragona i regionen Katalonia i Spania. Hans foreldre Miguel Vernet og Rosa Masip fikk ham døpt dagen etter. Som barn var han altergutt og viste snart et kall til å bli prest. Som tolvåring begynte han på seminaret i Tarragona. Hans onkel, p. Juan Vernet Viñes, rektor i Vilanova de Escornalbou, hvor nevøen tilbrakte sine ferier, bidro mye til hans formasjon og konsolidering av kallet.

I 1921 måtte han dra for å avtjene sin militærtjeneste i Afrika, hvor han ble utsatt for mye latterliggjøring av sine medsoldater. Likevel la de merke til at «den lille presten» (el curita) aldri noensinne ble sint. I en av stillingene der de var, måtte de for å hente mat og vann, gå gjennom et svært farlig område hvor det stadig ble skutt. Han tilbød seg å gå, og etter å ha gjort korsets tegn og med rosenkransen i hånden, gikk han avgårde. Selv om han ble skutt på, klarte han å utføre oppdraget til hans offiserers og kameraters beundring.

Da han returnerte fra militæret, fortsatte han sine studier ved seminaret. Han ble presteviet den 13. juni 1926, og han ble utnevnt til kapellan for de karmelittiske misjonssøstrene i La Vigilia. Deretter utførte han prestetjeneste i Blancafort, i Vallespinosa, i l’Aleixar, i Querol og i La Morera de Montsant.

Mens han var rektor i La Morera i Priorat, ble han overrasket av utbruddet av borgerkrigen og den påfølgende revolusjonen i juli 1936. Landsbyens sekretær ga ham en advarsel om den store faren han var i og anbefalte ham å gå i skjul. P. Johannes svarte: «Jeg frykter ikke døden fordi jeg ikke har gjort noe galt, men hvis Gud har bestemt meg for den, godtar jeg den med resignasjon. Da revolusjonskomiteen krevde å få nøklene til kirken, ba han om å få lov til å få være der en stund, som han brukte til å konsumere sakramentet. Deretter kom de revolusjonære inn og begynte å rive ned bilder. P. Johannes varslet lederne om den ukulturen de viste, og de ​​ga ordre om å stoppe ødeleggelsen.

P. Johannes Vernet søkte tilflukt i huset til familien Sardà, som advarte ham og sa at de var ute etter å myrde ham. Han svarte at hvis de ba ham om ikke å gjemme seg der, ønsket han ikke å være en kilde til forstyrrelser for den familien, og at hvis Gud hadde ment at han skulle bli drept, aksepterte han dette med resignasjon som en disippel av Kristus. Komiteen i Morera fulgte ham til hans hus i La Vilella Alta. Der sa han til noen som besøkte ham: «Uansett hva de røde gjør, vil Spania igjen bli hva det var. Det kan koste, men Kirken vil seire og kirkene vil bli gjenåpnet. Selv om jeg blir drept, spiller det ingen rolle, det vil være det Gud ønsker. Ikke vær bekymret, for de dreper ikke oss alle».

P. Johannes ga sin bror sitt testamentes og alt han hadde. Han sa at han ville være tryggere i Montsant, og samtidig unngå ethvert ansvar for sin bror, fordi hvis han skulle bli drept, ville familien være i en svært dårlig forfatning, med en far på 78 år, en stemor med hjerneslag og hans hustru med barna. Etter at han tilbrakt to dager i et lite hus på markene utenfor landsbyen, dro han til rektoren i La Vilella Alta, p. Johannes Sans. Der skriftet de for hverandre og oppmuntret hverandre.

Den 21. august kom broren til p. Johannes Sans i en drosje for å plukke opp sin broren presten og kjøre ham til Montblanc, men da de nådde Pobla de Cérvoles, ble de arrestert ved en veisperring. De fikk også greie på hvor p. Johannes Vernet var, så de dro for å arrestere ham også. De ble brakt nær Juncosa i Garrigues, hvor de to prestene ble drept uten annen grunn enn at de var prester. Det var den 21. august 1936 i Juncosa i provinsen Lleida (sp: Lérida) i regionen Katalonia i Spania.

null43. Den salige Johannes Farriol Sabaté (kat: Joan; sp: Juan), sekularprest i erkebispedømmet Tarragona, ble født den 3. oktober 1868 i Montblanc i provinsen Tarragona i regionen Katalonia i Spania. Han ble presteviet den 19. mai 1894. Han var kapellan i Vimbodí fra 1895 til 1899. Ved utbruddet av borgerkrigen i juli hadde han Montblanc som beneficium. Han var en enkel og god person som trofast utførte sine plikter, han leste mye i Bibelen og dessuten Don Quixote, og han resiterte svært lange fragmenter på latin eller kastiljansk fra hukommelsen.

Den 9. august 1936 ble han arrestert og ført til fengselet i Montblanc, hvor han møtte den salige hjelpebiskop dr. Borràs, sogneprest p. Dalmatius Llebaria og p. Josef Roselló. I fengselet var han svært resignert, til tross for sin faste overbevisning om at han ville bli drept. I løpet av sitt korte fangenskap var han preget av en eksemplarisk ro, beholdt freden og selv sitt gode humør. Fra de andre fangene fikk han vite om drapene og hva som foregikk utenfor. Han ga señor Sebastian Trèmol, som var med ham i fengselet, i oppdrag å fortelle sin venn señor París at han ventet på døden med stor resignasjon. Den 22. august ble han sammen med sogneprest p. Dalmatius Llebaría Torné (nr 45) og p. Jose Roselló Sans (nr 44) tatt med til Tarragona, og de tre ble drept på veien fra Barcelona, på stedet Cruz del Zorro, og gravlagt på kirkegården i Tarragona. De døde den 22. august 1936 i Montblanc i provinsen Tarragona i regionen Katalonia i Spania.

null44. Den salige Josef Roselló Sans (kat: Josep; sp: José), sekularprest i erkebispedømmet Tarragona, ble født den 24. september 1883 i Montblanc i provinsen Tarragona i regionen Katalonia i Spania. Som barn var han veldig from og deltok med entusiasme i hendelsene i sognet. Da han var tretten år gammel, begynte han på seminaret i Tarragona og ble presteviet den 19. september 1908.

Han hadde alltid Montblanc som beneficium. Hans viktigste aktiviteter var å preke, høre skriftemål og be foran Det hellige sakrament. Han utmerket seg for sin enkelhet, ydmykhet og fromhet. Han hadde en stor andakt for La Virgin de la Sierra. Han var forfatter av coupletene (metriske linjepar) om San Matías, skytshelgen for Montblanc.

Den spanske borgerkrigen brøt ut den 18. juli 1926. Den 22. juli, da både sognepresten og kapellanen allerede var i fengsel i Montblanc, var p. Roselló tidlig om morgenen for å lese messe i skolen til karmelittsøstrene av nestekjærligheten. Før han gikk, fortalte hans bror ham om den manglende klokskapen i dette og at han satte sitt eget liv i fare. Men han svarte: «Jeg vet ikke hva folk vil gjøre med meg, men uansett hva som skjer, alt de kan gjøre mot meg, er å ødelegge kroppen min, men ikke sjelen. Dessuten forplikter min prestelige misjon meg».

Faktisk ble han fornærmet og truet på veien, men likevel gikk han for å lese messe. Til søstrene ga han en inderlig og emosjonell preken, hvor han til slutt sa: «La oss strebe etter å bli martyrer! (¡Seguiremos mártires!)» I skumringen, da en gruppe mennesker prøvde å okkupere kirken Santa María, gikk han ned til torget for å roe ned gemyttene. Der ved porten til Santa María ble han arrestert og ført til fengselet.

Etter noen dager i fengselet ble også hjelpebiskop dr. Borràs satt inn der, og han hadde på seg en sutan som ikke satt godt, så p. Josef tvang ham til å bytte med seg selv, som hadde på seg en ny sutan. Under sitt opphold i fengselet var han et eksempel for de andre innsatte med sine ord, sin fromhet og sitt prestelige liv.

Den 22. august ble han brakt til Tarragona sammen med sogneprest p. Dalmatius Llebaría Torné (nr 45) og p. Johannes Farriol Sabaté (nr 43). Etter rundt to kilometer fra Tarragona, i retning av Barcelona, ble de drept alle tre, bare fordi de var prester. Det var den 22. august 1936 i Montblanc i provinsen Tarragona i regionen Katalonia i Spania. Alle tre ble gravlagt i en massegrav på kirkegården i Tarragona. Hans familie har bevart et stykke av hans skjorte og krave, farget av martyrens blod.

null45. Den salige Dalmatius Llebaría Torné (kat: Dalmau; sp: Dalmacio), sekularprest i erkebispedømmet Tarragona, ble født den 5. oktober 1877 i Falset i provinsen Tarragona i regionen Katalonia i Spania. Han studerte ved seminaret i Tarragona. Etter å ha deltatt i krigen på Cuba, ble han presteviet den 20. oktober 1902. Han utøvde sin prestetjeneste i sognene Ulldemolins, Siurana, L’Aleixar, Alforja, Belltall, Solivella, Sant Martí de Maldà, og til slutt ble han sogneprest av Montblanc.

P. Dalmatius var svært ydmyk og veldedig, og han hadde en svært omgjengelige natur og var åpen for alle. Han var en prest av stor apostolisk iver, særlig manifestert i hans fromhet og hans prekener. Han var en stor talsmann for åndelige øvelser i sognene, som engasjerte mange unge menn i sognene der han utøvde sin prestetjeneste. Han selv deltok i øvelsene og veiledet noen grupper. Han var også svært entusiastisk bevegelsen fejocistas (det vil si medlemmer av La Federació de Joves Cristians de Catalunya – FJCC). I samarbeid med sine kapellaner introduserte han bevegelsen i Sant Martí de Maldà og Montblanc. Fejocistas-gruppen var den fremste i bispedømmet.

Da han hadde vært bare ni måneder i Montblanc, brøt borgerkrigen ut i juli 1936. Da de revolusjonære om morgenen den 21. juli forsøkte å sette fyr på døren til kirken Santa María, var han og kapellanen, den salige p. Josef Colom Alsina (nr 19), i stand til å slukke flammene innenfra ved hjelp av hellig vann fra vievannsfontene. Denne morgenen var de for siste gang i stand til å feire messe bak de lukkede kirkedørene. Deretter fjernet det hellige sakrament og hellige utsmykninger av større verdi. Midt på ettermiddagen søkte han sammen med sin kapellan tilflukt i huset til en familie i sognet. Ved middagstid ble de arrestert og tatt med til avhør i La Casa de la Villa. De ble satt fri, men rundt midnatt ble de arrestert igjen og tatt med til fengselet i Montblanc. Mens de var i fengselet, var de svært bekymret for kardinal dr. Vidal y Barraquer og hans hjelpebiskop, dr. Borràs, som begge ble internert der. Han oppfordret alle til å be rosenkransen med de andre fangene og hørte deres skriftemål. Det samme gjorde han med sin kapellan, p. Colom, da han ble ført ut for å drepes.

I slutten av juli, da han var i fengsel sammen med p. Josef Roselló, ble de tatt med for åpne dørene til arkivet som var over sakristiet. Da de så interiøret i kirken Santa Marías dystre tilstand, ble de sterkt berørt. Den 22. august, etter å ha tilbrakt en måned i fengsel sammen med p. Johannes Farriol og p. Josef Roselló, ble de tatt med til Tarragona. Der ble de på grunn av større sikkerhet tatt med til et av fengselskipene. Da de dro, sa p. Dalmatius til de andre fangene i fengselet: « Ha mot, og vi ses i himmelen!» I løpet av turen uttrykte han sin overbevisning om at de gikk martyriet i møte, og han oppretthold hele tiden sin akseptering av Guds vilje. P. Dalmatius fortalte sjåføren, som var en nær venn av ham: «Hvis vi ikke blir drept, vil vi være takknemlige resten av livet, og hvis de dreper oss, vil vi beskytte deg på en spesiell måte fra himmelen».

Bilen som kjørte dem til Tarragona, returnerte til Montblanc, mens de tre prestene fra Montblanc ble ført rundt to kilometer nedover veien til Barcelona, og på det stedet som er kjent som La Cruz del Zorro, ble de drept utelukkende for å være prester. P. Dalmatius Llebaría kunne til slutt se hvordan de to andre mottok den andre av de to nådegaver de som unge hadde bedt Herren om. Den første var å bli prest, og den andre, som de noen ganger hadde fortalt sine sognebarn, var å kunne bli en martyr for Kristus. De ble skutt i ryggen, noe som kunne utledes av obduksjonen på kirkegården i Tarragona, hvor de ble gravlagt i en fellesgrav. P. Dalmatius døde den 22. august 1936 i Montblanc i provinsen Tarragona i regionen Katalonia i Spania sammen med de salige Johannes Farriol Sabaté (nr 43) og Josef Roselló Sans (nr 44).

null46. Den salige Stanislas Sans Hortoneda (kat: Estanislau; sp: Estanislao), sekularprest i erkebispedømmet Tarragona, ble født den 8. juni 1887 i Maspujols i provinsen Tarragona i regionen Katalonia i Spania. Hans foreldre Francisco Sans og María Hortoneda fikk ham døpt etter to dager. Han ble presteviet den 21. september 1912. P. Stanislas var av en svært åpen karakter og hadde en ekstraordinær veldedighet til de trengende, slik at han ikke hadde noe eget, han ga alt til de fattige. Han utøvde sin prestetjeneste La Torre de Fontaubella og Poboleda.

Utbruddet av borgerkrigen i 1936 overrasket ham mens han tjenestegjorde i Clara i Tarragona. Komiteen i Torredembarra tilbød seg å kjøre ham uansett hvor han ønsket å dra, forutsatt at han ikke tok med noen kompromitterende religiøse gjenstander. Han godtok ikke denne betingelsen, og i hemmelighet forlot han sitt hjem i Maspujols.

Om morgen hver dag, unntatt på helligdager, forlot han hjemmet som en fattig mann med en sekk på ryggen, hvor han hadde sitt breviar og mat. Andre ganger gjemte han seg i sin nevøs bil og hjalp ham med gårdsarbeidet. En dag da han vendte tilbake fra markene, hørte han pistolskudd og like etter kom han over noen som hadde blitt drept bare fordi de hadde religiøse gjenstander på seg, men han sa ofte: «Jeg ønsker ikke å kvitte meg med breviaret, skapularet eller rosenkransen. Hvis de dreper meg, så priset være Gud. Mine siste ord vil være: ¡Viva Cristo Rey!»

Om ettermiddagen søndag den 23. august 1936, etter at p. Sans hadde bedt rosenkransen og andre spesielle andakter, kom det fire væpnede menn til hans hjem som begynte med å si: «Ifølge våre opplysninger er det skjult en prest her». P. Stanislas svarte: «Her er ingen prest skjult», med vekt på det siste ordet. To eller tre ganger ble spørsmålet gjentatt, og svaret var det samme. Til slutt sa de: «Vi har blitt fortalt at her er presten Stanislas Sans skjult». Presten svarte. «Det er ingen skjulte prester her. På den andre side står presten Stanislas Sans foran deg, uten noen interesse av å skjule sin status». De svarte: «Vel, følg oss». Han spurte: «Hvor?» De sa: «Gå!» Han sa: «La meg i det minste få kle på meg litt». De svarte: «Bare gå», og fulgt av stygge ord ble han tatt fra sitt hjem, og familiemedlemmene kunne bare ta farvel med ham på avstand.

Han ble ført gjennom byen som en kriminell med to militssoldater foran og to bak. Ettersom det var en søndag, var det mange mennesker som så det skje, men av frykt torde de ikke å si noe. Han svarte bare med tårer da de sa farvel med en håndbevegelse. Da de kom til det stedet hvor de hadde bilen, insisterte han på å få vite hvor de skulle ta ham med. De dyttet ham bare inn i bilen og tok ham med til Reus, Riudoms og Montbrió, hvor han ble drept med et skudd mot hodet. Det skjedde den 23. august 1936 i Montbrió del Camp i provinsen Tarragona i regionen Katalonia i Spania. Han ble angivelig gravlagt i Reus.

null47. Den salige Isidor Torres Balsells (kat: Isidre; sp: Isidro), sekularprest i erkebispedømmet Tarragona, ble født den 27. november 1874 i Blancafort i provinsen Tarragona i regionen Katalonia i Spania. Hans foreldre Lorenzo Torres og María Balsells bar ham til dåpen samme dag.

I tamperdagene om høsten rundt festen for San Mateo (21. september) 1898 ble han presteviet. Deretter var han hjelpeprest i Morell, kapellan i Constantino og i Catllar, sogneadministrator i Vallespinosa, Alcover og Riba. Han utøvde sin prestetjeneste med stor iver og veldedighet. Han var også svært ydmyk og from. På den andre side var han høyt elsket av sine sognebarn. Jo mer sliten han var av feiringen av en fest, katekesen eller annet, var det for ham den lykkeligste dagen.

Fra Riba ble han i 1931 stasjonert i Alcover i Alt Camp. Der viste han en stor andakt for La Virgen del Remedio. Han dro nesten hver dag til hennes eremitasje for å besøke henne, og for å gjøre stedet mer tilgjengelig for hennes hengivne, brukte han penger for å utbedre veien som førte dit. P. Isidor var svært glad i liturgien og i gregoriansk sang. I 1935 holdt han en stor folkemisjon. Han grunnla også menighetssalen, som ble åpnet av hans gode venn dr. Cartanyà, biskop av Gerona.

Ved utbruddet av borgerkrigen og den etterfølgende revolusjonen i juli 1936, ble han informert av et sognebarn at noen hadde satt fyr på kirken. Han løp for å redde det hellige sakrament, og da han prøvde å slukke den med bøtter med vann, kom en ung mann med pistol i hånden gående mot ham. Prestegården var beslaglagt, og da han ikke fant ut hvem som hadde inntatt den, gikk han til Riba, og han tilbrakte natten mellom 22. til 23. juli i skogene ved La Ermita de Gracia. Han ble tatt inn av rektoren i Riba, og begge gikk opp elven Brugent. Den 24. juli, etter å ha tilbrakt natten i en hule, nådde de Farena, hvor de ble ønsket velkommen av rektoren, p. Luis Culleré. Der møtte de også p. Paulus Queralt fra Montblanc, som også var forfulgt.

På deres innstendige bønn førte p. Luis dem til herregården Mateu, hvor de søkte tilflukt. Der var de bare to netter, og for ikke å kompromittere familien i herregården, gikk de til en hule i nærheten. P. Luis dro hver natt ned til Farena for å hente mat og for å finne ut hvordan revolusjonen forløp, og kom opp igjen før soloppgang. I løpet av dagen ba han med dem, informerte dem om situasjonen og de lagde mat. Slik gikk tiden frem til den 31. juli, da p. Luis Culleré advarte dem om at det ble forberedt et raid fra nærliggende landsbyer for å «jakte på prester» i skogen i Poblet. Etter gjensidig avtale spredte de seg.

P. Isidor Torres tilbrakte noen dager i skjul i nærheten av La ermita del Remei ved møllene i Terres, men den 6. august nådde han Blancafort. Der tok hans bror ham med til låven i Casa Colau i utkanten av Ciutadilla i Urgell, hvor han ble brakt mat og feiret messe, før noen naboer fra Ciutadilla måtte gå for å slå der. Da ble han rådet i Blancafort noen dager i hans brors hytte på sletten i Cal Bonet. Der var han imidlertid bare i to dager, for han ble angitt av naboer og ble arrestert av komiteen i Blancafort.

Han ble den 24. august ført til Alcover av noen patruljemenn, rundt to kilometer fra Montblanc i Tarragona mot Lilla, hvor han ble skutt. Rundt klokken fire om ettermiddagen gikk det en familie fra Montblanc forbi som gjenkjente ham fra dokumentasjonen. Presten viste fortsatt tegn til liv med hørbare sukk. Nå er det på dette stedet et steinkors som minner om hans martyrium den 24. august 1936 i Montblanc i provinsen Tarragona i regionen Katalonia i Spania. Dagen etter ble han gravlagt på kirkegården i Montblanc, og etter krigen ble hans levninger flyttet til kirkegården i Blancafort.

null48. Den salige Peter Farrés Valls (kat: Pere; sp: Pedro), sekularprest i erkebispedømmet Tarragona, født den 10. mai 1903 i Santa Coloma de Queralt i provinsen Tarragona i regionen Katalonia i Spania. Hans foreldre Pedro Farrés og Maria Valls fikk ham døpt den 13. mai. Den 7. oktober 1907 ble han fermet (konfirmert) av biskop dr. Torras y Bages.

Han studerte først ved seminaret i Barcelona og senere i Vic. Når de ba rosenkransen i familien, ville han ikke at andre skulle gjøre noe annet enn å delta i bønnen. Han var den eneste ungdommen som hadde rosenkransen i hendene under rosenkransen ved daggry. Hans liv var eksemplarisk hele tiden. Av lydighet til sin skriftefar forlot han skolen før fullført kurs på grunn av dårlig helse. Han viste en sterk vilje til å gjenoppta studiene når hans kamerater var ferdige. Han ble presteviet den 24. mars 1923 av biskopen i Vic, dr. Joan Perelló. Han feiret sin første messe i Montserrat den 13. april samme år. Han hadde en ekte kjærlighet for liturgien. Han var domkantor ved katedralen i Tarragona, men hans favorittengasjement var for ungdom og barn.

I juni 1936 dro han til Santa Coloma de Queralt og fortalte sin familie om situasjonen som nærmet seg og sa at han var overbevist om at han ville bli drept. Den 18. juli 1936 brøt borgerkrigen ut. Den 24. juli, da den påfølgende revolusjonen hadde brutt ut, sa han til sin mor: «Å, mor! Velsignet den som kan dø for Gud. Jeg er lykkelig for å være utvalgt». Han hadde en pyks fylt med konsekrerte hostier som han hadde berget fra karmelittklosteret, og han fryktet en mulig skjending. Han sa til sin mor: «Jeg er rolig, vi konsumerer dem». Da han dro, sa han til sin mor, full av følelser: «Mor, ikke spis i dag!»

Den 25. juli, festen for Santiago, presenterte en militsgruppe seg rundt klokken halv ti om morgenen for å foreta en undersøkelse. Da de gjentatte ganger spurte etter presten, mottok de p. Peter, som ikke benektet eller skjulte sin prestelige status. Da de til slutt ble alene, sa han: «Vær trygg!» Han kunne ha dratt, men gjorde det ikke. På gaten irettesatte en gruppe mennesker militssoldatene med disse ordene: «Hvorfor? Hvor er presten, lar dere ham gå?» De kom tilbake etter rundt tyve minutter og arresterte ham. Da han forlot sin mor med en klem, sa han: «Farvel, mor, vi ses i himmelen!» Han fulgte ydmyk og rolig med militssoldatene til fengselsskipet Río Segre i havnen i Tarragona.

Den 24. august, like før hans død, skrev hans søster Candelaria noen ord på et stykke papir som oppfordret ham til å lære å dø mens han bekjente Kristus. Broren svarte: «Du trenger ikke å fortelle meg det, for jeg kjenner min plikt, vær rolig».

Midt på dagen den 25. august tok de ham ut av fengselsskipet Río Segre sammen med andre prester og kjørte dem i en lastebil til Valls. Der ble de ført sammen med en gruppe unge katolikker fra Valls, som ledet av p. Peter Farrés gikk gjennom byen og sang med stor entusiasme trosbekjennelsen og hymnen for utholdenhet, ¡Arriba, Hermanos! («Opp, brødre!»). En halv kilometer fra kirkegården i Valls drepte de p. Peter sammen med 23 andre, blant dem p. Mikael Grau (nr 49), p. Josef Maria Panadés (nr 50) og p. Antonius Prenafeta (nr 51). Det var den 25. august 1936 i Valls i provinsen Tarragona i regionen Katalonia i Spania.

Klokken ni samme dag, da den salige allerede var død og kastet i en fellesgrav, hørte hans søstre Candelaria og sr. Encarnación, som utførte diverse oppgaver på forskjellige steder i huset, i noen minutter en veldig kjent stemme synge en gregoriansk melodi. De turte ikke å si noe da, men om natten fortalte sr. Encarnación det til Candelaria, og hun svarte: «Jeg hørte også en gregoriansk melodi, men jeg sa ikke noe av frykt for at det var min fantasi». Begge var enige om at det var stemmen til deres bror p. Peter.

null49. Den salige Mikael Grau Antolí (sp: Miguel), sekularprest i erkebispedømmet Tarragona, ble født den 22. november 1869 i Herbés i Puertos i provinsen Castellón i regionen Valencia i Spania. Han ble presteviet den 10. juni 1892. Han var en enkel og ydmyk prest, svært from og pliktoppfyllende, veldedig og venn av barna. Han var også veldig innstilt til sine kapellaner. P. Mikael Grau ga en spesiell prakt til sine funksjoner i sognet, spesielt i mai måned, viet til Jomfruen, og i juni, viet til Jesu hellige hjerte. Han utøvde sin prestetjeneste som sogneadministrator i sognene La Vilella Alta og Figuerola del Camp.

Da borgerkrigen brøt ut i juli 1936, var han sogneadministrator i sognet San Juan i Tarragona. Han ble fengslet om bord på fengselsskipet Río Segre, og han led martyrdøden den 25. august 1936 i Valls sammen med kollegaene p. Peter Farrés (nr 48), p. Josef Maria Panadés (nr 50) og p. Anton Prenafeta (nr 51) og tyve unge fra det marianske brorskapet mens de ropte «Leve Kristus Kongen».

 

null50. Den salige Josef Maria Panadés Terré (kat: Josep Maria; sp: José María), sekularprest i erkebispedømmet Tarragona, ble født den 4. september 1872 i byen og provinsen Tarragona i regionen Katalonia i Spania. Hans foreldre Juaquín Panadés og Francisca Terré bar ham til dåpen to dager senere i katedralen.

Han ble presteviet den 22. februar 1899 og utøvde sin hellige prestetjeneste i disse menighetene: kapellan i Alforja, sogneadministrator i Porrera og Prades, rektor av La Morera i Montsant, Vilaverd og Bràfim og til slutt sogneprest for De små søstre av de fattige (Las Hermanitas de los Pobres) i Tarragona. Han hadde en ekte lidenskap for studiet av språk og kirkelige vitenskaper. Han var ivrig i feiringen av eukaristien. Han besøkte de syke i sognet og hjalp økonomisk de mest trengende. Han var elsket av sine sognebarn. Han elsket og var veldig tålmodig med elevene hos De små søstre av de fattige. Han holdt prekener og foredrag og fortalte dem evangeliet hver uke, alt med stor enkelhet.

Der ble han overrasket av borgerkrigens utbrudd i juli 1936 og den påfølgende revolusjonen. Han søkte tilflukt blant eldre, som en av mange. Han feiret de religiøse handlinger med søstrene og gjorde det med en hengivenhet og fromhet som beveget publikum. Han ble arrestert etter en kontroll, og ble tatt med til fengselsskipet Río Segre, og han ble myrdet den 25. august i Valls sammen med andre, blant dem p. Peter Farrés (nr 48), p. Mikael Grau (nr 49) og p. Anton Prenafeta (nr 51).

Det var om ettermiddagen den 25 august 1936 at de ble tatt fra fengselsskipet i havnen i Tarragona. De ble satt på en lastebil og ble tatt til Valls. Rundt syv om kvelden stanset lastebilen foran Cell med de 24 fremtidige ofrene. De var rolige og til og med fornøyde, og de sang med entusiasme hymnen for utholdenhet, ¡Arriba, Hermanos! («Opp, brødre!»): «Arriba, hermanos, hacemos nuestra vía, Jesús Rey Nuestro nos precede». Militssoldatene som fulgte dem, bevæpnet med rifler og maskingeværer, ropte: «Bring de tjuefire hit!» «Hvem er de?», spurte noen. De svarte sarkastisk: «Er det prester eller hunder i denne klassen?» I mellomtiden lyttet ofrene tålmodig. Like utenfor kirkegården ble de sluppet ut av bilen, skutt med maskingevær og alle fikk nådeskudd. Da morderne returnerte, stanset de på en bar i Portal Nou for å feire. Først hadde graveren fått ordre om å gå og hente likene, han ville finne en lastebil og folk som ville hjelpe. På lastebilen mottok graveren hvert av ofrene, noen av dem gispet sitt siste åndedrag. I lyset fra lastebilens frontlykter ble legemene dekket av et lag med kalk og deretter med jord.

null51. Den salige Antonius Prenafeta Soler (kat: Antoni; sp: Antonio), sekularprest i erkebispedømmet Tarragona, ble født den 7. april 1874 i Vilosell i Garrigues i provinsen Tarragona i regionen Katalonia i Spania. Hans foreldre Antonio Prenafeta og María Soler fikk ham døpt dagen etter. Han ble presteviet den 22. september 1900. Han var av en stor prestelig ånd, var svært hengiven til Frans av Assisi og Jomfruen av Montserrat.

Ved utbruddet av borgerkrigen i juli 1936 var han rektor for sognet San Francisco i Tarragona og professor ved seminaret. Den 22. juli søkte han tilflukt i huset til Ramón Magarolas i Rambla Vella nr 55, tredje etasje. Den 25. juli var det en ransakelse i huset, og han sa at han var en nevø av fruen i huset, uten at han ble avslørt. Ved daggry neste dag, den 26. juli, da han gikk til rådhuset for å presentere seg, møtte han en revolusjonær nabo, som rådet ham til ikke å dukke opp, ettersom han var ettersøkt. Han fulgte rådet og dro hjem til sitt hus, hvor hans venn Magarolas ventet, og han skjønte at slutten nærmet seg.

Han traff igjen familien foran et maleri av La Virgen del Claustro, og alle knelte ned med utstrakte armer som et kors og ba bønnen Oh Virgen y Madre de Dios («Å Jomfru og Guds Mor»), og da de kom til ordene Madre ahí tienes a tu hijo («Mor, se din sønn»), endret han teksten og fortsatte med å si: «Mor, her er dine barn, og jeg ber om at hvis noen skade skulle komme over denne familien som sjenerøst har tatt denne uverdige prest under sine vinger, la det falle på mine skuldre. Jeg tilbyr deg, Vår Frue, mitt sogn, og la meg til slutt få den nåde, om jeg ikke har visst hvordan å være en god prest, å være en god martyr. Til deg, min mildeste mor, setter jeg min lit». På dette punktet, full av sterke følelser, brast alt i et stort skrik, og han var ute av stand til å fullføre setningen.

I dette øyeblikket ringte det på døren. De var de revolusjonære som krevde presten i San Francisco, som sa: «Det er jeg!» Han ble arrestert og først ført til komiteen og deretter til fengselsskipet Cabo Cullera. Under sitt opphold på båten levde han et eksemplarisk liv i kontinuerlig bønn, spesielt rosenkransen, og han formante sine kamerater til å ha hengivenhet og tillit til Jomfruen, og hele tiden viste han tegn på konformitet til Guds vilje.

Den 25. august led han martyrdøden sammen med 23 andre bak kirkegården i Valls, slik det er beskrevet i biografien om p. Josef M. Panadés (nr 50). Han døde den 25. august 1936 i Valls i provinsen Tarragona i regionen Katalonia i Spania sammen med blant andre p. Peter Farrés (nr 48), p. Mikael Grau (nr 49) og p. Josef Maria Panadés (nr 50).

null52. Den salige Johannes Tomás Gibert (kat: Joan; sp: Juan), sekularprest i erkebispedømmet Tarragona, ble født den 18. november 1902 i Valls (hovedstad i Alt Camp) i provinsen Tarragona i regionen Katalonia i Spania. Hans foreldre Juan Tomás og Luisa Gibert ba ham til dåpen etter fem dager, den den 23. november, i sognet Carmen. Han gjennomførte sine kirkelige studier på seminaret i Tarragona og ble presteviet den 19. desember 1925. Han var kapellan i Torroja i Priorat, i Vimbodí i Tarragona, osv. Hans foretrukne felt av apostolatet var barn og unge. Han feiret messe med spesiell hengivenhet.

Da han ble overrasket over utbruddet av borgerkrigen i juli 1936, var han sogneadministrator i Vilosell i Garrigues. Han ville ikke forlate kirken før et par dager etter utbruddet av revolusjonen som fulgte fordi han først ønsket å døpe et barn. Mens han døpte, drev opprørerne på torget og overveide hvordan de skulle brenne kirken. Umiddelbart etter å ha fullført dåpen forlot han sognet, fortsatt ikledd sin sutan. Da han hadde gått en stund, husket han at han hadde forlatt Det hellige sakrament. Deretter tok han beslutningen å ofre sitt liv til Gud og gå tilbake for å konsumere sakramentet så det ikke skulle bli vanhelliget. Etter ved hardt arbeid å ha utført oppdraget, flyktet han i hemmelighet, men etter en stund ble han oppdaget av noen revolusjonære, som nøyde seg med å rive av ham sutanen. Deretter gjemte han seg en tid i Nicasi. Etter to dager der flyktet han til Sierra de la Llena, hvor han tilbrakte to dager.

Etter mange opplevelser og overnattinger under en furu eller under åpen himmel, kunne han nå Riudoms. Fra Riudoms flyttet han til Reus og Valls. Der søkte han tilflukt i hjemmet til en bror, hvor han bodde fra 27. juli til 19. august. I løpet av disse dagene utstedte revolusjonskomiteen en ordre om at alle prester og religiøse som lå skjult, skulle melde seg selv for å få instrukser slik at de kunne bli berget. P. Johannes kom sammen med andre prester og alle ble låst inne i huset til De små søstre av de fattige (Las Hermanitas de los Pobres). Der var de til den 21. august, da komiteen så at de var ute av stand til å hindre en massakre av alle de prestene som var samlet, så de ble bedt om å forlate klosteret og skjule seg på steder som de anså som sikrere. P. Tomás gjemte seg bare noen få dager hjemme hos slektninger. Derfra gikk han for å finne dokumentasjon for å kunne dra til Barcelona og derfra flykte til Frankrike. Ved forskjellige anledninger hadde han sagt at han aldri ville benekte at han var en prest.

Den 30. august ble han arrestert i en kontroll i Salardú i Vall d’Aran, og da han ble spurt om han var en prest, svarte han resolutt at ja, det han, og som sådan hadde han bare prøvd å gjøre godt for menneskeheten. Han ble arrestert, og i et herberge som var der, ga de ham mat mens han ble utsatt for all slags latterliggjøring. De sa at han hadde bare et par timer igjen å leve, og i en burlesk tone sang de et responsorium. Han mistet ikke et øyeblikk den roen som gjenspeiler hans indre fred med et svakt smil, men for den forventede døden, skalv han synlig.

Han ble låst inne i noen timer i kirken, og derfra ble han tatt med til kirkegården som lå ved siden av. Han gikk uten motstand og ganske naturlig, og da han klatret opp trappene, fikk han noen skudd i ryggen og falt død om på stedet. Det var den 28. august 1936 i Salardú i provinsen Lleida (sp: Lérida) i regionen Katalonia i Spania. Noen personer av god vilje gravla ham der på kirkegården i Salardú.

null53. Den salige Isidor Fàbregas Gils (kat: Isidre; sp: Isidro), sekularprest i erkebispedømmet Tarragona, ble født den 7. januar 1878 i Puigpelat i fylket (comarca) Alt Camp i provinsen Tarragona i regionen Katalonia i Spania. Hans foreldre José Fàbregas og Lucía Gils fikk ham døpt i stedets sognekirke. Han ble presteviet den 21. september 1901.

Han var en mønsterprest og var elsket av alle. Han var selv fattig fordi alt han hadde, ga han til de fattige. Han var sogneadministrator i sognet San Juan Bautista i Catllar, og senere ble sendt til Cambrils. Under hendelsene den 6. oktober 1934 var han sogneadministrator i Santa Maria i Cambrils, og han arbeidet utrettelig på vegne av fangene i sin menighet, slik at alle kunne være hjemme til juledag.

Ved utbruddet av borgerkrigen og den påfølgende revolusjonen i juli 1936 søkte han tilflukt i huset til Teresa Maseras og José Gimbernat. Fulgt av br. Ireneo Clemente gjorde han ingenting annet enn å be. Etter noen dager dro han igjen til Vinyols og søkte tilflukt i Mas d’en Puig. Deretter dro han til Vila-seca, hvor han ble arrestert og tatt med til fengselsskipet Río Segre i Tarragona. Den 28. august 1936, da han så en gruppe, blant dem var noen som hadde blitt tatt fra fengselet den 6. oktober, sa p. Isidor til br. Anselmo Félix: «Vi kommer til å bli satt fri». Han svarte: «Å, señor rektor, du tar feil. De kommer til å drepe oss!» Og slik ble det. P. Isidor ble ført i land og bundet sammen med seks De la Salle-brødre og seks unge fra Solivella. De ble satt på en lastebil og kjørt på veien til Valencia, og før de ankom til Vila-seca, på et sted som er kjent som Recolze, ble p. Isidor og de seks legbrødrene fra La Salle kjørt ned i sjøkanten og skutt.

Men før det måtte p. Isidor gjennomlide en forferdelig tortur med fornærmelser og de ​​mest smertefulle prøvelser: Han fikk ørene kuttet av, øynene stukket ut og lemmer amputert, hele tiden til alle slags uhøflige vitser. Men p. Isidor Fàbregas gjennomled alt uten å klage og med resignasjonen til en ekte helt og hellig martyr. Da en av plageåndene dro tilbake til fengselsskipet, fortalte han en kollega: «Vi gjorde alt med ham, i ord og gjerning, uten at vi kunne høre en eneste klage fra hans munn. Og da vi nevnte at vi skulle skyte ham, takket han oss fordi, som han sa, vi åpnet himmelens porter for ham».

Om morgenen den 29. august samlet Røde Kors sammen likene av p. Isidor og de seks De La Salle-brødrene (se gruppe 14b, nr 17-22), og de ble gravlagt i en massegrav på kirkegården i Reus.

null54. Den salige Jakob Tarragó Iglesias (kat: Jaume; sp: Jaime), sekularprest i erkebispedømmet Tarragona, ble født den 19. desember 1868 i Solivella i provinsen Tarragona i regionen Katalonia i Spania. Hans foreldre Jaime Tarragó og Paula Iglesias fikk ham døpt dagen etter i sognet Santa Maria i Solivella. Han ble presteviet den 19. mai 1894. Han utøvde sin prestetjeneste i sognene Alforja og Renau.

Ved utbruddet av borgerkrigen og den påfølgende revolusjonen i juli 1936 var han rektor i Pont d’Armentera i Alt Camp. Han var elsket og respektert av alle mennesker, særlig for sin veldedighet mot de fattige, selv de som var imot Kirken, som ikke torde å drepe ham da de myrdet hans kapellan, p. Ludvig Domingo. Han opprettholdt med stor livaktighet de ulike brorskapene med sin preking av novener og septener. Han var svært hengiven til den korsfestede Jesus. Han var svært ydmyk og snill og hadde en spesiell interesse for religiøs opplæring av barn og troende generelt. Han var spesielt opptatt av å skape fred mellom de to politiske partiene som hadde skapt splittelse blant folket.

I forbindelse med den religiøse forfølgelsen i 1936 ble han utvist fra prestegården sammen med sin kapellan, og de forsvant på fjellet i nattens mørke. Deretter dro de til herregården Boada, hvor de ble hjulpet i enda to eller tre dager. Men deretter gjemte de seg i skogen, helt til en god troende hentet dem og ga dem et hus i landsbyen. Da de ble oppdaget den 5. august, ble de arrestert, og den salige p. Ludvig Domingo (nr 22) ble drept.

Den 26. august møtte p. Tarragó for komiteen, hvor han ble i to dager. Den 28. august gikk han veien til martyriet sammen med to nidkjære katolikker, María Torelló og Juan Rovira. Da de kom inn i bilen, så fru María at unge Juan sørget og oppmuntret ham med disse ordene: «Ha mot, Juan, vi blir ført til et bedre sted, ikke sant, p. Jakob?» Til dette svarte p. Jakob med følelse: «Ja, barn, ja, slik er det!» De ble kjørt til Torredembarra i Tarragona, hvor de ble skutt mens de ropte: «¡Viva Cristo Rey!». Det var den 28. august 1936 i Torredembarra i provinsen Tarragona i regionen Katalonia i Spania. De ble først gravlagt i Torredembarra og deretter overført til kirkegården i Pont d’Armentera.

null55. Den salige Eladius Peres Bori (kat: Eladi; sp: Eladio), sekularprest i erkebispedømmet Tarragona, ble født den 26. april 1883 i Maldá i Urgell i provinsen Lleida (sp: Lérida) i regionen Katalonia i Spania. Hans foreldre var Roque Peres og Concepción Bori. Som barn var han veldig energisk og leken, men også svært from. Han begynte sine studier i Montblanc og fortsatte på seminaret i Tarragona. Han ble presteviet den 22. september 1906 og utøvde sin prestetjeneste i sognene Ciutadilla, Sarral, Alió, San Francisco i Reus, Passanant, Blancafort, Pla de Santa Maria, Puigdelfí og hos Brødrene av de kristne skoler i Cambrils.

Han var en enkel og lærd prest. Han skrev boken Veladas populares («Populære kvelder») for å live opp kveldene blant unge mennesker. Ved utbruddet av borgerkrigen og den påfølgende revolusjonen i juli 1936 forlot han byen Cambrils og gikk ned til stranden. En god familie så ham gå forbi og sa: «Stakkars p. Eladius, vi må redde ham!» Det var mørkt og de fulgte etter ham med en lampe og fant ham allerede krøpet sammen ved siden av en båt. De tilbød ham ly i sitt hus. Etter middag tok de ham med til det ubebodde huset Dulce, hvor han ble værende i omtrent åtte eller ti dager. Han var en modell av dyd og fromhet. En dag sønnen i huset brakte ham frokost, fant han dørene ødelagt, og han løp for å fortelle det til foreldrene, og de fant ham bundet til et skrivebord, helt nervøs. Hans første ord var: «Tilgi dem, det var jeg som skremte dem». Tyvene hadde tatt 150 pesetas, dressen og klokken hans, og breviaret hadde de kastet i ansiktet på ham og forlatt ham halvnaken.

I fattigslige klær dro han til Tarragona. Han fulgte elven Francolí til El Más de Marqués i La Pobla de Mafumet, hvor familien Guasch tok ham inn sammen med en annen rømling, Alejandro Ricart. De ba hele dagen, og p. Eladius sa seg villig til å gi sitt blod for Kristus. For ikke å kompromittere eierne av huset, ble de en natt ledsaget til et hjem nær Reus, hvor de holdt seg skjult under noen hasseltrær.

Ved daggry dro p. Eladius mot Maldà, hvor hans bror bodde. Innen en time ble de stoppet ved en kontrollpost, og militssoldater førte p. Eladius inn i en varebil og drepte ham i nærheten. Señor Ricart hørte skuddene, og deretter fant han ut at de hadde skutt p. Eladius utelukkende for det faktum at han var en prest. Det var den 28. august 1936 i Reus i provinsen Tarragona i regionen Katalonia i Spania.

null56. Den salige Joakim Balcells Bosch (kat: Joaquim; sp: Joaquín), sekularprest i erkebispedømmet Tarragona, ble født den 16. september 1900 i L’Espluga Calba i Garrigues i provinsen Lleida (sp: Lérida) i regionen Katalonia i Spania. Han ble døpt dagen etter. Som svært ung dro han for å leve med sine foreldre i Vimbodí i Tarragona, hvor han trådte inn i seminaret. Han ble presteviet den 11. juni 1927 og ble utnevnt til kapellan i sognet Santa María i Sarral. P. Balcells utmerket seg alltid for sin ydmykhet, fromhet og klokskap. Hans karakter var sjenerøs. Han var også preget av kjærlighet til de trengende, selv om han var svært fattig.

Ved utbruddet av borgerkrigen i juli 1936 var han sogneprest i sognet Santiago Apóstol i Vallespinosa i Tarragona, hvor han ble værende til myndighetene fikk ham til å forlate landsbyen i frykt for at noen fremmede skulle komme og drepe ham.

Sammen med sin svært gamle far gjemte han seg i fjellene. Til slutt, utslitt og barbent og etter å ha lidd mye sult, bestemte han seg for å melde seg for myndighetene i Vimbodí, overbevist om at hans onkel ville redde ham. Han var fortsatt iført sutan og hadde rosenkransen i hånden. Der ble han advart om faren ved å gå med rosenkrans, men han svarte: «Det er det eneste våpenet jeg har». Han tilbrakte natten der, og ved daggry dro han til Vimbodí. Han ble levert til revolusjonskomiteen, hvor han fikk et godt måltid.

P. Joakim tilbød seg å jobbe på markene, men en svarte: «Av hans rase bør det ikke være noen!» Han fikk også noen zapatillas (en spansk type sko) fordi han var barbeint. Klokken halv fire om ettermiddagen førte de ham nær Fontscaldes. Da de kom til det stedet hvor det var en kalkovn, ble han myrdet for det faktum at han var en prest. Det var søndag den 13 september 1936 i Fontscaldes i provinsen Tarragona i regionen Katalonia i Spania.. Hans levninger ble gravlagt på kirkegården i Fontscaldes.

null57. Den salige Pius Salvans Corominas (sp: Pío, Piío), sekularprest i erkebispedømmet Tarragona, ble født den 2. januar 1878 i Santa María de la Guardia eller La Guardia de Sagàs i Berguedà i bispedømmet Solsona i provinsen Barcelona i regionen Katalonia i Spania. Hans foreldre José Salvans og Raimunda Corominas fikk ham døpt dagen etter. Han ble presteviet den 21. september 1902. Han ble utnevnt til kapellan i Olvan, men han måtte trekke seg tilbake til familiegården på grunn av sin delikate helse. Da han var frisk igjen, ble han i 1912 utnevnt til sognet Montdarn og deretter til sognet Fonollet, alle tre sognene i Berguedà. I 1919 tok han over som rektor for sognet Santa Susanna i Solsona.

I 1927 måtte han forlate sognet av helsemessige årsaker, og deretter ble han utnevnt til prest for juniornovisiatet til Brødrene av de kristne skoler (FSC) i Mollerussa i Lleida. P. Pius markerte seg som en prest av et eksemplarisk liv, ydmyk og from. Han ble regnet som en helgen. Han var skriftefar for mange prester, religiøse, barn og syke.

Som et resultat av hendelsene i oktober 1934, ble p. José Muerta, rektor i Navàs i Bages, myrdet. P. Pius sa: «Salig er rektoren i Navàs! Jeg ville ha kuttet av en finger hvis det sikret meg en død som den til p. José». Ved en annen anledning sa han, med henvisning til martyriet: «Du vet at den største nåde er å gå rett til himmelen!»

Før daggry den 3. september 1936 skulle militssoldater arrestere ham i leiligheten. P. Pius kunne ha forlatt stedet, men gjorde det ikke. Han ba bare om lov til å få kledd på seg, og deretter fulgte han dem uten motstand, som et lam. Han sa farvel til husholdersken med et «Adiós, vi ses i himmelen!» De fikk ham inn i en bil og tok ham med til inngangen til kirkegården i Mollerussa. Der ble han skutt bare for å være en prest, og deretter ble han brent, fortsatt iført sin sutan. Det var klokken fem om morgenen den 3. september 1936 i Mollerussa i provinsen Lleida (sp: Lérida) i regionen Katalonia i Spania. Hans levninger ble gravlagt neste dag på kirkegården i Mollerussa.

Det er sikkert mange som spør: Hvordan har det seg at p. Pius fra bispedømmet Solsona er inkludert på listen over prestene i erkebispedømmet Tarragona? Utvilsomt var det br. Donato de La Salle, som var visepostulator i 1952 i saken for en eventuell saligkåring av prester og religiøse fra Tarragona, som ville belønne den hellighet og troskap mot Kristus og det uttrykte håpet om martyrium han viste, ved å inkludere presten for juniornovisiatet til Brødrene av de kristne skoler (FSC) i Mollerussa på listen over prestemartyrene i Tarragona.

null58. Den salige Thomas Capdevila Miquel (kat: Tomàs; sp: Tomás), sekularprest i erkebispedømmet Tarragona, ble født den 22. januar 1903 i Forès i provinsen Tarragona i regionen Katalonia i Spania. Foreldrene Tomás Capdevila og Dolores Miquel fikk ham døpt i hjembyen. Fra barnsben viste han kall og intelligens. Han kom inn på seminaret i Tarragona og ble presteviet den 22. september 1928. Han var først kapellan i Altafulla og samtidig studerte han til en doktorgrad ved Det pavelige universitetet i Tarragona. Han var deretter kapellan i sognene Den hellige Treenighet i Tarragona, Riudecanyes, Sarral og Montbrió del Camp. Til slutt ble han utnevnt til rektor i Conesa.

P. Thomas var preget av en stor prestelig iver. Han var en prest av en stor personlighet og med kjærlighet til arbeid. Ved utbruddet av borgerkrigen og den påfølgende revolusjonen i juli 1936, søkte han tilflukt i familiens hjem i Forès.

Den 6. september, mens det foregikk en undersøkelse i huset, flyktet han ut bakveien. Da han så seg tilbake, så han en hel gruppe mennesker som fulgte etter ham. Da de tok ham igjen, sa de: «Hva gjør du her?» Og han sa: «Her er jeg!» De svarte: «Opp med hendene og kom igjen». Han adlød uten motstand. I Casa de la Villa fant han sin mor, klemte henne og sa: «Gråt ikke over min død, Ikke hevn deg». Etter en skuerettssak ble han utlevert til en nådeløs gruppe, og til dem sa han: «Gjør ut av det hva dere vil». De tok ham i en bil, og ved veien skar de av ham lemmer og trykket inn hans øyne. I Solivella tvang de ham ut av bilen på torget, og til banning og sarkasmer gikk de opp foran kirkegården, hvor de avsluttet med å skyte ham i takt med byens klokker som slo klokken elleve om kvelden. Det var den 6. september 1936 i Solivella i provinsen Tarragona i regionen Katalonia i Spania.

null59. Den salige Josef Padrell Navarro (kat: Josep; sp: José), sekularprest i erkebispedømmet Tarragona, ble født den 8. mars 1898 i La Pobla de Mafumet i provinsen Tarragona i regionen Katalonia i Spania. Hans foreldre José Padrell og Magdalena Navarro fikk ham døpt tre dager senere. Han ble presteviet den 18. juni 1922. I 1936 var p. Josef Padrell beneficiado-organista i La Espluga Calba. Der utmerket han seg for sin veldedighet til de fattige, samt fromhet og ydmykhet.

Etter at borgerkrigen og den påfølgende revolusjonen brøt ut i juli 1936, var det to uker med alle typer sanksjoner, herunder fengsling av hans bror Antonio, som ble drept en måned senere for å prøve å redde rektoren i La Espluga Calba. P. Josef dro til Sans i Barcelona, hjemme hos sin bror Luis, der han forble et par dager. Ettersom han var musiker, ba hans svigerinne ham om å verve seg til et eller annet teater- eller operetteselskap, men han svarte: «Hvis jeg må bidra til synd, vil jeg heller dø». Sammen med sin bror flyttet han til Girona, hvor de bodde på en hospits. Da de gikk nedover veien, var det en jernbanearbeider som gjenkjente Luis og anmeldte dem. De ble arrestert og brakt til hospitset, hvor de tok alt de hadde. Deretter ble de tatt til jernbanestasjonen, hvor de ble forhørt:

Til Luis: «Du, hva gjør du?» Svar: «Jeg er en bonde».

Til p. Padrell: «Og du?» Luis svarte straks: «Han er en bonde som meg».

Til begge: «Du holder kjeft, han svarer selv!»

P. Josef sa sannheten og la til: «Luis, hvorfor benekte det? Jeg er en prest! Hvis de må drepe meg for det, kan de bare gjøre det».

Ledsaget av militsmenn ble de tatt med til Barcelona og kastet i fengsel. Samme dag, den 7. september 1936 rundt klokken åtte om kvelden, kom det en gruppe militsmenn inn i cellen og sa: «Det er dem». De fikk middag, men bare pateren spiste, og han var preget av en stor fred og ro. Luis knelte ned foran sin bror og skriftet.

Rundt klokken ni førte gruppen av militsmenn dem opp i en bil som ble eskortert av en annen bil, og alle satte kursen mot L’Arrabasada. Underveis spurte Luis hvor militsmennene tok dem og p. Josef sa: «Ikke bekymre deg, Luis, døden er ingenting». «Tilgi dem, Luis, tilgi, ikke ha nag mot noen».

Da de kom ut av bilen, sa Luis til sin bror p. Josef: «Du går bare gjennom denne døren, løper og redder deg selv». «Nei, jeg vil ikke flykte, døden er ingenting». Da de var på bakken, sa Luis igjen: «Flykt, redd deg!», men svaret var det samme: «Nei, jeg vil ikke flykte!» Da klemte de hverandre og p. Josef sa: «Vi ses i himmelen!» Luis kastet seg mot sjefen for militsen, og etter en kort kamp traff en annen militsmann ham i magen og i baken, men Luis kunne unnslippe militsmannen og begynte å løpe. P. Josef sto urørlig. Da Luis kom til et kratt, følte han at kulene suste forbi ham til han ble såret i armen. Likevel klarte han å redde seg. Da han kolliderte med et gjerde av piggtråd, og busker i en fjellkløft, snudde han seg og ble vitne til at hans bror, p. Josef, akkurat på samme sted deretter ble skutt, utelukkende for det faktum at han var en prest. Det var den 8. september 1936 i byen og provinsen Barcelona i regionen Katalonia i Spania.

Hans legeme ble morgenen etter brakt til ved Hospitalsklinikken i Barcelona, ​​hvor han gjennomgikk en obduksjon. Hans slektninger kunne identifisere hans levninger takket være notatet som ble skrevet etter obduksjonen. Han ble gravlagt i en massegrav på kirkegården i Montjuïc.

null60. Den salige Agapetus Gorgues Manresa (kat: Agapit; sp: Agapito), sekularprest i erkebispedømmet Tarragona, ble født den 4. juni 1913 i Cerviá i Garrigues i provinsen Lleida (sp: Lérida) i regionen Katalonia i Spania. Hans foreldre Manuel Gorgues og Marta Manresa fikk ham døpt i Cerviá. Han ble fermet (konfirmert) i Cerviá i 1917 av erkebiskop Antolín López Peláez.

Han fullførte sine kirkelige studier ved seminaret i Tarragona og ble presteviet den 28. juni 1936. Han sang sin første messe den 12. juli, seks dager før utbruddet av borgerkrigen og åtte dager før utbruddet av den påfølgende revolusjonen. Han bodde da fortsatt i Cerviá mens han ventet på å bli tildelt sin første stilling. Den 21. juli 1936 søkte han tilflukt sammen med en annen seminarist, først på en bondegård i Alcover i Alt Camp, men på grunn av faren de var i der, gikk de til fjellet, hvor de tilbrakte to eller tre dager uten å spise. De ble overrasket av revolusjonskomiteen i Riba og gikk tilbake til byen.

Han fortalte sin familie at han var klar for martyriet, og at «hvis jeg noen gang blir drept og dere vet hvem mine mordere er, så tilgi dem». I Cerviá meldte han seg for komiteen selv om noen venner frarådet ham å gå dit. Blant medlemmene i komiteen var det en hard diskusjon om hvorvidt han skulle drepes eller føres til fengsel i Lleida. Til slutt bestemte de at han kunne dra hjem til sine foreldre. Noen dager senere fikk han besøk av et medlem av komiteen, som forsikret ham om at ingenting ville skje.

Fra 2. august til 23 oktober, den dagen han ble drept, ba han de tre delene av rosenkransen knelende, og selv om han noen få dager var syk, sto han opp fra sengen for å holde sitt løfte. Den 6. august kom det noen fra revolusjonskomiteen for å arrestere ham, men han var syk, så de utsatte arrestasjonen. Om formiddagen den 23. oktober, under harde kamper mellom CNT og UGT i Cerviá, stormet de hans hjem, men p. Agapetus og hans far flyktet ut bakveien. I halvannen time var han skjult på en nabogård, og da han ble oppdaget, ble han drept der. Hans levninger ble gravlagt i familien nisje i Cerviá. CNT var den syndikalistisk fagforeningen (Confederación Nacional del Trabajo) med nære bånd til den militante anarkistiske organisasjonen «Den iberiske anarkistiske føderasjon» (Federación Anarquista Ibérica – FAI), og UGT var den sosialdemokratiske fagbevegelsen (Unión General de Trabajadores).

null61. Den salige Josef Maria Bru Ralduà (kat: Josep Maria; sp: José María) [en kilde kaller ham José Moreno Ralduà], sekularprest i erkebispedømmet Tarragona, ble født den 27. oktober 1870 i byen og provinsen Tarragona i regionen Katalonia i Spania. Hans foreldre Paz Bru og Teresa Ralduà bar ham til dåpen den 30. oktober i sognet La Santísima Trinidad. Han ble presteviet den 20. mai 1896.

Han var en stor åndelig veileder og var i stand til å skjelne ånder. Han tilbrakte lange timer i skriftestolen. Mens han fortsatt ikke hadde nådd kompetent alder, ble han utnevnt til skriftefar for seminaret og El Colegio de la Enseñanza. Han kjente sine skriftebarn grundig. Han hadde en stor evne til å hjelpe de døende. Han var kannik ved katedralen i Tarragona, professor ved presteseminaret, notar, kansler og sekretær, prest og dommer ved det erkebiskoppelige tribunalet. Han bodde i Calle Mayor nr 17, i mesaninetasjen.

Han ble arrestert den 27. juli 1936 hjemme hos noen venner i Calle de la Unión, og ble fengslet på fengselsskipet Río Segre, hvor han fortsatte sitt apostoliske arbeid. Den 11. november 1936 ble han tatt fra fengselsskipet sammen med tyve andre fanger, som ba Salme 50 (Miserere). De ble drept opp mot muren på kirkegården i Torredembarra med et maskingevær. De fikk deretter nådeskuddet. Det var den 11. november 1936 i Torredembarra i provinsen Tarragona i regionen Katalonia i Spania. Blant de andre som ble drept, var de salige Johannes Roca Vilardell (nr 62) og Mikael Saludes Ciuret (nr 63). Hans levninger ble fraktet til kirkegården i Tarragona den 11. september 1939.

null62. Den salige Johannes Roca Vilardell (kat: Joan; sp: Juan), sekularprest i erkebispedømmet Tarragona, ble født den 13. august 1905 i Gurb de la Plana i provinsen Barcelona i regionen Katalonia i Spania. Hans foreldre var Juan Roca og Mercedes Vilardell, som hadde tolv barn, hvorav fire var viet til Gud. En datter, Guds tjener sr. Dolores Roca Vilardell, ordenssøster i kongregasjonen Misjonærer for Marias uplettede unnfangelse, mottok martyrkronen den 8. august 1936.

Unge Johannes mottok de kristne innvielsessakramentene (dåp og ferming) i sognet Gurb. Fra barndommen var han svært veldedig, from og ydmyk og elsket liturgien. Han ble presteviet den 21. desember 1929 og feiret sin første messe den 22. januar 1930 i Gurb. Han utøvde sin prestetjeneste med stor iver, som kapellan i sognene Sant Martí de Tous i Barcelona og i Granollers de la Plana i  Barcelona. Han mottok beneficiet som kantor i katedralen i Tarragona.

Ved utbruddet av borgerkrigen og den påfølgende revolusjonen i juli 1936 ble han arrestert i Tarragona og fengslet på fengselsskipet Cabo Cullera. Senere ble han overført til skipet Río Segre og til slutt byen Mahón. Han bar med stor resignasjon ubehaget og den smertefulle behandlingen i disse arrestasjonene, og det samme gjaldt de overgrepene som prester og religiøse var gjenstand for. Den 11. november ble han tatt fra fengselsskipet uten å protestere eller gjøre motstand. Sammen med tyve andre fanger den kvelden ble han drept med maskingevær opp mot muren på kirkegården i Torredembarra i provinsen Tarragona i regionen Katalonia i Spania. Blant de andre som ble drept, var de salige Josef Maria Bru Ralduà (nr 61) og Mikael Saludes Ciuret (nr 63). I 1939 ble hans levninger identifisert og brakt til kirkegården i Gurb de la Plana i Barcelona.

null63. Den salige Mikael Saludes Ciuret (kat: Miquel; sp: Miguel), sekularprest i erkebispedømmet Tarragona, ble født den 26. april 1867 i Alforja i provinsen Tarragona i regionen Katalonia i Spania. Hans foreldre Miguel Saludes og María Ciuret bar ham til dåpen dagen etter i sognet San Miguel Arcángel i Alforja. Han ble fermet (konfirmert) den 23. oktober 1877 av erkebiskopen av Tarragona, Constantí Bonet Zanuy. Han ble presteviet i mai 1891.

Han var en prest av en meget energisk karakter i utførelsen av sine plikter, og han var også svært veldedig og from i bønn. Han utøvde sin prestetjeneste i Espluga de Francolí, i Valldossera, i Vilaplana, i Les Borges del Camp (rektor) og Riudoms (utnevnt).

Ved utbruddet av den religiøse forfølgelsen i juli 1936 var han i Riudoms i Tarragona etter en periode med hvile. Den 25. juli, da han dro med en vogn til sin hjemby, ble han arrestert i en kontroll ved innkjørselen til Alforja sammen med sin søster María. De revolusjonære i Riudoms ble varslet, så han ble satt opp på en lastebil, hvor de slo ham i skulderen og fornærmet ham med harde ord. De passerte gjennom Borges del Camp i Tarragona, hvor han hadde vært rektor, og der tok noen til gatene for å fornærme ham. Den salige forble taus og bevarte en ydmyk og samlet holdning. Etter å ha krysset Riudoms var det igjen noen som fornærmet ham voldsomt. I Reus måtte han også tåle mange skjellsord da de gikk gjennom mengden. Han ble brakt til rådhuset, hvor han ble skilt fra sin søster. Han svarte rolig og modig for seg uten å legge skjul på at han var prest.

Han satt fengslet i tolv dager i Reus i Tarragona og deretter tatt med til fengselsskipet Río Segre på havnen i Tarragona. Begge steder holdt han ut med resignasjon under noen mishandling. Den 11. november 1936 ble han drept med maskingevær opp mut muren på kirkegården i Torredembarra i provinsen Tarragona i regionen Katalonia i Spania, sammen med tyve andre, blant dem de salige Josef Maria Bru Ralduà (nr 61) og Johannes Roca Vilardell (nr 62). De ble drept utelukkende for det faktum at de var  prester. Hans levninger ble overført til kirkegården i Les Borges del Camp den 16. juli 1939 og plassert sammen med de jordiske rester av sine foreldre.

null64. Den salige Josef Gassol Montseny (kat: Josep; sp: José), seminarist for erkebispedømmet Tarragona, ble født den 31. mars 1915 i Solivella i provinsen Tarragona i regionen Katalonia i Spania. Han ble også døpt i sognet Solivella og ble fermet (konfirmert) den 18. juli 1916. Han mottok sin første kommunion den 21. mai 1925.

Han trådte inn i seminaret i Tarragona, hvor han var en mønsterseminarist for sin fromhet, ydmykhet, vennlighet og sine botsøvelser. Da republikken ble proklamert i 1931, spurte foreldrene ham hva han planla å gjøre, enten å fortsette eller slutte på skolen. Han svarte at han var fast bestemt på å fortsette, og han så ingen tilstrekkelig grunn for forfølgelse og til og med martyrium. Han sa: «Hvis Gud bryr seg med å mate fuglene og kle liljene på marken, hvor mye mer vil han så ta vare på sine tjenere. Derfor, hvis Herren utpeker meg å bli ofret, må hans vilje skje, ikke min».

Da borgerkrigen og den påfølgende revolusjonen brøt ut i 1936, var han 21 år gammel og hadde bare ett år igjen før han hadde fullført skolen, og han var på ferie Solivella. Den 12. februar 1937, da han var ferdig med å be rosenkransen sammen med familien, kom en gruppe av militsmenn for å arrestere ham for det faktum at han var seminarist. Han gjorde ikke noen motstand. Han hadde sagt ved flere anledninger: «Hvis jeg må utøse mitt blod for Gud, så gjør jeg gjerne det».

Sammen med syv menn fra Solivella ble han satt på en lastebil, hvor de ble bundet to og to. To av dem forsøkte å kutte tauene med en liten kniv, og militsmennene tok dem bort, mens da sa: «Denne kniven vil tjene til å kutte deler av presten», med henvisning til seminaristen. Da de kom nær Sarral på veien til Pira, ble de skutt. Han var fortsatt i live og sa: «Bring meg hjem, for jeg har allerede tilgitt dem!» De ble gravlagt der. Det var den 12. februar 1937 i Sarral i provinsen Tarragona i regionen Katalonia i Spania.

null65. Den salige Josef Mestre Escoda (kat: Josep; sp: José), sekularprest i erkebispedømmet Tarragona, ble født den 12. februar 1899 i Duesaigües i provinsen Tarragona i regionen Katalonia i Spania. Hans foreldre Francisco Mestre og Encarnación Escoda fikk ham døpt den 19. februar. Helt fra barndommen følte han kall til å bli prest, og han ble presteviet den 15. juni 1924. Han utøvde sin prestetjeneste i Sarral, Falset, Reus og La Febró.

Ved utbruddet av borgerkrigen og den påfølgende revolusjonen i juli 1936 var han kapellan i residensen San José i Tarragona, hvor han bodde sammen med sine foreldre. Han hadde vist seg å være svært from, ydmyk og fredelig, og han elsket barn. Han var også en munter prest, og hjemme hos ham var det ikke rom for tristhet.

Den 21. juli kom det en gruppe som ransaket hans hjem og begikk alle slags grusomheter mot hans bilder. De kunne ikke vanhellige sakramentet, for som en forholdsregel hadde han konsumert det. Han fortsatte å feire messe helt til festdagen for Santiago (St Jakob) den 25. juli. Neste dag, den 26.juli, tok de barna fra asylet, og p. Josefs veldedighet krevde at han også fulgte dem. Selv om han ble svært godt passet på av personalet i huset, så han faren som lå i inspektørene, og dette gjorde at han bestemte seg for å dra til Barcelona. Der fant hans mor ham et pensjonat, hvor han ble værende i omtrent åtte måneder. Der var han dedikert til apostolisk arbeid og å forvalte sakramentene. Han feiret messe hver dag. Da moren advarte ham om faren for å bli drept, svarte han: «Jeg er en prest, og hvis Gud har ment meg å bli martyr, er jeg svært komfortabel med martyriet». Den første fredagen i mars, da han ble arrestert, tilsto han klart sin stand som prest, og ble tatt med til San Elías i byen og provinsen Barcelona i regionen Katalonia i Spania, hvor han led martyrdøden den 17. mars 1937.

null66. Den salige Henrik Gispert Domènech (kat: Enric; sp: Enrique), sekularprest i erkebispedømmet Tarragona, ble født den 8. november 1879 i Riudoms i provinsen Tarragona i regionen Katalonia i Spania. Hans foreldre Pedro Gispert og Josefa Domènech bar ham til dåpen i løpet av få dager. Han studerte ved seminaret i Tarragona og ble presteviet rundt september 1904.Han utøvde sin prestetjeneste i sognene Falset, Pobla de Montornès, Rocallaura, Botarell, Vilaplana og La Canonja.

Han utmerket seg gjennom sin praktisering av fromhet og ydmykhet og spesielt sin tålmodighet. Han bar sin karakter og egne mangler stille, og når det gjaldt sin egen veldedighet, ga han sjenerøst alt han hadde til de fattige.

Hvert år feiret han sin navnedag på festen for den hellige Henrik den 15. juli i sin familie i Riudoms, og der ble han overrasket av utbruddet av borgerkrigen og den påfølgende revolusjonen i juli 1936 sammen med to fettere, brødrene og prestene José Maria og Enrique Domènech. Det var umulig å få pass, så de tre prestene søkte tilflukt i et hus i nærheten av landsbyen. Om ettermiddagen på festen for St Jakob den 25. juli, dukket det opp ved døren til huset en bil full av væpnede militsmenn under påskudd at de hadde hemmelige møter, men de dro uten å gjøre p. Gispert noe. Tidligere hadde de to brødrene José Maria og Henrik hadde søkt tilflukt blant hasseltrærne på eiendommen.

Tyve dager senere, overfor den faren det innebar å fortsette å være der, forslo de to prestebrødrene å dra til Barcelona, men p. Henrik Gispert svarte: «Dere er unge, gjør alt dere kan for å berge dere. Jeg hengir meg trygt til forsynets planer». Han ble drept den 6. april 1937 i byen og provinsen Barcelona i regionen Katalonia i Spania sammen med den salige Josep Gomis Martorell (nr 67). Se hans biografi for nærmere detaljer.

null67. Den salige Josef Gomis Martorell (kat: Josep; sp: José), sekularprest i erkebispedømmet Tarragona, ble født den 17. desember 1894 i Reus i provinsen Tarragona i regionen Katalonia i Spania. Hans foreldre Pedro Gomis og Teresa Martorell fikk ham døpt dagen etter jul i sognet San Pedro. Helt siden barndommen ønsket han å bli prest, og av denne anledning gikk han inn i seminaret i Tarragona.

Han ble presteviet i Roma av kardinal Merry del Val den 10. mars 1918, og på festdagen for den hellige Josef den 19. mars feiret han sin første messe ved graven til hellige pave Pius X (1903-14). Han fortsatte sine studier ved det spanske kollegiet i Roma, hvor han fikk sine doktorgrader i filosofi, teologi og kirkerett.

Ved å lese historiene om den religiøse forfølgelsen i Mexico, uttrykte han ønske om å utgyte sitt blod for Kristus. Han tilbrakte mange timer i skriftestolen, og ofte fant man ham knelende med armene utstrakt som et kors. Han var svært veldedig og ofte satt det noen fattige ved hans bord. Hans apostoliske iver gjorde at han hver uke besøkte fem eller seks kollegier i Reus med lysbilder som forklarte evangeliet. Han utøvde sin prestetjeneste i sognet San Pedro i Reus, i Blancafort og i Falset, og samtidig var han også åndelig veileder for seminaret i Astorga.

Etter utbruddet av borgerkrigen og den påfølgende revolusjonen i juli 1936, tok han en dag sin nevø Peter inn i ett rom, og etter å ha bedt rosenkransen, spurte han: «Peter, ville du like å bli en martyr for Kristus?» Gutten svarte: «Gi deg, det betyr jo at du må drepes!». Onkelen svarte: «Vel, jeg ville like det», og la til: «Hvis Gud hadde utvalgt meg til det». Når gutten sa at en slik ting ville være veldig dårlig, sa han: «Hvis så ville vi være fullstendig i Guds hender». Han reiste til Barcelona. Der møtte han den salige p. Henrik Gispert i hjemmet til noen slektninger av denne, og hver dag feiret han messe og skriftet til p. Henrik Gispert. Begge ble arrestert og tatt med til klosteret San Elías, som var tatt i bruk av sikkerhetspolitiet. Etter en måned ble de to drept de 5. mai 1937, under hendelsene i mai. Det skjedde i byen og provinsen Barcelona i regionen Katalonia i Spania sammen med den salige Henrik Gispert Domènech (nr 66).

null68. Den salige Johannes Montpeó Masip (kat: Joan; sp: Juan), seminarist for erkebispedømmet Tarragona, ble født den 31. oktober 1918 i Les Borges del Camp i provinsen Tarragona i regionen Katalonia i Spania. Hans foreldre Juan Montpeó og Isabel Masip fikk ham døpt den 3. november 1918, og han ble fermet (konfirmert) den 23. oktober 1930 i samme sogn.

Som barn var han svært from og lydig mot sine foreldre, og spesielt mot prester, som han følte en ekte ærbødighet for. Snart manifesterte det seg i gutten et bestemt kall til å bli prest.

På grunn av hans delikate helse og den dårlige økonomiske situasjonen i familien, som for øvrig var en eksemplarisk kristen familie, ble det enighet om at han først skulle begynne studier med kapellanen i landsbyen. I løpet av hele denne tiden hadde han eksemplarisk oppførsel. Hans helsetilstand tvang ham til å avbryte studiene noen perioder. Han utholdt lidelsene forbundet med sin sykdom med stor resignasjon. Under en alvorlig krise av sykdommen ble han plutselig helt bra, noe han tilskrevet Vår Frue av Lourdes.

Ved utbruddet av borgerkrigen og den påfølgende revolusjonen i juli 1936 var han i La Seu d’Urgell, på et sommerkurs med seminarister i Tarragona. De ble arrestert og ført til fengselet i Lleida, hvor de ble holdt i rundt fem uker. De ble deretter overført til et fengselsskip på havnen i byen Tarragona, hvor neste dag de yngste ble løslatt.

Johannes Montpeó dro hjem  til Les Borges del Camp, hvor han tilbrakte dagene med å be og studere, inntil den 9. mai 1938. Da kom to militsmenn og arresterte ham og tok ham til fengselet i Riudecols. Der ble han mishandlet i ord og gjerninger, men han hadde hele tiden en eksemplarisk oppførsel. Den 11. mai ble han avhørt, og ved solnedgang to dager senere, ble han drept i bekken i Riudecols. Medfangene hørte skuddene. Han døde den 15. mai 1938 i Riudecols i provinsen Tarragona i regionen Katalonia i Spania.

I juli 1938 ble hans legeme identifisert av rettsmedisineren og gravlagt. Denne rettsmedisineren opplevde mange nådebevis på hans forbønn.

null69. Den salige Hieronymus Fàbregas Camino (kat: Jeroni; sp: Jerónimo), sekularprest i erkebispedømmet Tarragona, ble født den 5. desember 1910 i L’Espluga Calba i Garrigues i provinsen Lleida (sp: Lérida) i regionen Katalonia i Spania. Hans foreldre var Juan Fàbregas og Carmen Camino. Han ble fermet (konfirmert) den 7. mai 1918 av erkebiskop Antolín López Peláez.

Helt fra han var liten, hjalp han til ved messen. Mens han fremdeles var barn, begynte han på seminaret i Tarragona, hvor han levde et eksemplarisk liv. Men på slutten av sommeren fikk han en stor krise og nektet å vende tilbake til seminaret. Da gikk hans mor til fots og i en botsånd til eremitasjen San Bonifacio for å be om forbønn for sin sønns kall. Da hun kom hjem, spurte hun: «Jeroni, ønsker du å returnere til seminaret?» Og han svarte: «Ja, mamma!», og siden da tvilte han aldri igjen på sitt kall.

Han hadde en stor andakt for den hellige Johannes Maria Vianney (Curé d’Ars). I løpet av ferien tilbrakte han en måned med å organisere det bibelske museet på seminaret. I juni 1933 skrev han til sin bror, som var jesuitt: «Guds barmhjertighet har igjen besøkt mitt hjerte. De har nådig invitert meg til å klatre det siste trinnet i ordinasjonssakramentet [...]. Jeg mangler nå bare én ting, nemlig å gjøre meg verdig til en slik godhet og nåde! Så, bror, jeg ber deg om å be for meg: At jeg kan være verdig til denne store nåde». Han adlød viljen til kardinal Vidal, og sammen med tre andre seminarister dro han til Santander for å ta et kurs som Katolsk Aksjon organiserte på statlig nivå.

Den 4. februar 1934 ble han presteviet. Sytten dager tidligere døde hans mor, så hans første messe ble en messe for avdøde. Så han skrev til sin jesuittbror: «Jeg er moralsk sikker på at [mor] er i himmelen. Jeg vil ofre den første messen den 6., det vil naturligvis bli en rekviemmesse».

Etter endt kurs i 1934 ble han utnevnt til kapellan i Vilabella. Han gikk fra begynnelsen til det nye apostoliske arbeidet med stor iver. Likevel organisere han sitt liv slik at han hadde tid til sine andakter: en månedlig retrett, åndelig lesninger osv. Han organiserte sitt arkiv i to: personlig og apostolisk åndelig fortjeneste. I sitt arbeid reflekterte han en moderne apostel som brukte alle midler til tjeneste for apostolatet. «Fejocismo», det vil si Foreningen for kristne ungdommer (Federacion de Juventudes Cristianas – FJC) i Vilabella var blitt grunnlagt av p. Joan Punsoda, som også led martyrdøden, men p. Hieronymus fant en entusiastisk etterfølger og utmerket rådgiver. En av de tingene som han startetopp og som har fortsatt til våre dager, har vært La cabalgata de los Reyes («Kongenes prosesjon»).

I begynnelsen av 1936, før den anti-religiøse atmosfæren, multipliserte han sin innsats med bønner og botsøvelser. Ved utbruddet av borgerkrigen og den påfølgende revolusjonen i juli 1936 forble han i sitt sogn til den 22. juli for å utøve sin tjeneste, inkludert begravelsen av en dominikanersøster, Moder Dominga. Etter at han hadde avsluttet, dukket det opp en gruppe av revolusjonære. Han gikk da inn i kirken for å fjerne det hellige sakrament. Deretter sto han midt blant folket. Han gjemte seg i en venns hus. Da noen foretok en undersøkelse der, hoppet han ned i hagen bak nabohuset inntil faren var over. Deretter feiret han i Casa Boronat messe på dagen for den rene Jomfru og andre helligdager med en gruppe mennesker han hadde full tillit til. I løpet av denne tiden meislet han ut et kors som fortsatt eksisterer i sognet Vilabella og er holdt i høy aktelse og ærbødighet.

Etter hvert kom han til Barcelona, i hjemmet til noen brødre. Dette ga et intenst apostolat. Da han ble innkalt til militærtjeneste, forklarte han sin prestelige stand. Han ble sendt til fronten ved Ebro, bestemt for den 14. brigaden som tilhørte den 45. internasjonale divisjonen, Han ble installert i landstedet Mas d'en Puig som tilhørte familien Pahi-Salvadò. Der feiret han messe hver morgen, og senere, når reveljen gikk, sluttet han seg til rekkene. Han levde livet til en ekte apostel. Han ga åndelig veiledning til mange soldater, snakket med dem, hørte deres skriftemål og ga dem kommunion, spesielt når de måtte ut i kamp Alt dette gjorde han med stor fare for sitt liv. Da familien i Mas d’en Puig spurte om han ikke var redd, svarte han: «Jeg har alltid fortalt dem sannheten, og hvis de dreper meg for å være prest, heldige meg».

En dag kom han til Cambrils for å gi kommunion til sårede soldater som var i novisiatet til De kristne skolebrødre (FSC), som var omgjort til feltsykehus. En nonne var med ham, og sa: «Du ser at vi har godt selskap [...]. Hvis vi ønsker martyrer, så vil de også få nåde og mot til å være det».

Julaften og nyttårsaften 1938 ble feiret med stor hengivenhet og høytidelighet. En farmasøytsoldat som deltok, skrev begeistret til sine foreldre og ga brevet til føreren av en lastebil som skulle til Barcelona. Den 5. januar falt dette brevet i hendene på kommandanten. Alle ble tatt til fange og fengslet i slottet i Vilafortuna, som var fylt med andre fanger. Den 13. januar ble de kjørt til Santa Coloma de Queralt. P. Hieronymus var strengt bevoktet. Det virker som han ble drept klokken elleve om formiddagen den 19. januar 1939 i Pla de Manlleu i Aiguamúrcia i Alt Camp, bare fordi han var en prest.

Det eksisterer et vitnesbyrd fra Josep M. Folch, nabo til Masroig, som sier: «En dag i januar 1939 så jeg p. Hieronymus, bevoktet mellom to vakter og bærende på en sekk, nesten barbeint, og det knuste mitt hjerte. [... ] Jeg kunne ikke se ham igjen, selv etter tilbaketrekningen til Santa Coloma de Queralt. [... ] Mens han gikk med korset og nesten barbeint, [... ] med en slik resignasjon i øynene og så mild at man ikke kunne annet enn å kontemplere hans hellighet. Da jeg dro til Las Pobles de Valls og brakte mat til lederne, møtte jeg ham en siste gang. [... ] Da jeg kom tilbake, sa en kontakt at de hadde drept en prest, og da jeg spurte hvordan, sa han at han ble skutt i ryggen». Hans levninger ble identifisert av hans familie, og i 1959 ble de overført til sognekirken i Espluga Calba, hvor de nå ligger. Den spanske borgerkrigen var over den 1. april 1939, litt over to måneder etter at p. Hieronymus ble drept.

 

Bispedømmets informativprosess ble åpnet den 28. april 1952 og avsluttet den 29. mai 1959. Dekretet om gyldigheten av bispedømmets informativprosess ble utstedt den 4. desember 1992, og sakens Positio ble sendt til Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet i 2000 og 2003. Den 28. juni 2012 undertegnet pave Benedikt XVI (2005-13) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente deres død som et martyrium in odium fidei – «av hat til troen», og de fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdige».

Disse 69 martyrene ble saligkåret av pave Frans den 13. oktober 2013 i Tarragona i provinsen av samme navn i regionen Katalonia i Spania sammen med martyrer fra andre kongregasjoner og bispedømmer i gruppen «522 martyrer fra Den spanske borgerkrig». Som vanlig i dette pontifikatet ble saligkåringen ikke foretatt av paven selv, men av hans spesielle utsending, i dette tilfelle Helligkåringskongregasjonens prefekt, kardinal Angelo Amato SDB. Minnedag for alle de 522 er 6. november.

Kilder: es.wikipedia.org, catholic-hierarchy.org, newsaints.faithweb.com, arquebisbattarragona.cat, es.catholic.net, hispaniamartyr.org, usuaris.tinet.cat - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 20. november 2013

 

av Per Einar Odden publisert 20.11.2013, sist endret 28.12.2015 - 12:05