Den hellige Tarsicia av Rodez (d. ~600)

Den hellige Tarsicia (Tarsitia; fr: Tarcice, Tarcise, Tarcisse) ble født en gang på begynnelsen av 500-tallet i Gallia. Hun kom fra Narbonne, som da lå i den visigotiske provinsen Septimania, før 462 den romerske provinsen Gallia Narbonensis, nå i departementet Aude i regionen Languedoc-Roussillon i Sør-Frankrike (fra 2016: regionen Languedoc-Roussillon-Midi-Pyrénées). Hun stammet fra en gammel adelsslekt fra Aquitania og var søster av den hellige biskop Ferreolus av Uzès (521-81). Deres foreldre skal ha vært senator Ansbert og hans hustru Bathilde (Blitildis). Ambert ble en av stamfedrene for tidlige franske konger.

Tarsicia og broren ble feilaktig sagt å ha vært barnebarn av kong Klotar II av Neustria (584-628), men Klotar II var seksten år gammel da Tarsicia døde, så dette er selvsagt umulig. Mer troverdig er det at de var barnebarn av frankerkongen Klotar I (Chlothar; fr: Clotaire) (511-61), men trolig ikke av den hellige Radegunde, en av Klotars seks hustruer. Det var deres mor som var datter av Klotar I. Tarsicia og hennes bror var også barnebarn av kong Kloderik fadermorderen (fr: Clodéric le Parricide), som ble konge av Zülpich og Köln (477-509) etter å ha myrdet sin far, kong Sigebert den lamme av Köln. Disse kongene tilhørte de ripuariske frankerne, ikke de saliske frankerne i det nåværende Frankrike (ripuarisk betyr «elve-boende», mens salisk betyr «salte», som assosieres med havet).

Tarsicia bega seg som ung kvinne ut i ensomheten og ble eneboer i en hule i skogen nær dagens Rodelle ved Rodez i Rouergue, en gammel provins som omtrent tilsvarer dagens departement Aveyron i regionen Midi-Pyrénées (fra 2016: regionen Languedoc-Roussillon-Midi-Pyrénées). Der skal hun ha ernært seg av melken fra en hind (en hunhjort) – andre overleveringer sier at dyret var en geit – som lot henne melke seg.

Hun døde rundt år 600. Noen kilder sier at hun døde en naturlig død, men mange sier at hun døde som martyr, inkludert den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum. Etter hennes død skinte det et lys på himmelen, som befolkningen tok som et tegn på Tarsicias usedvanlige hellighet. Derfor ble hun med stor høytid gravlagt i det senere benediktinerinneklosteret i dagens kommune Le Monastère ved Rodez. Legenden forteller at hennes høytidelige begravelsesprosesjon møtte et annet likfølge, og biskop Dalmatius av Rodez, som fulgte Tarsicias båre, la sin hånd på den andre døde, som straks våknet til liv igjen.

Etter at klosteret i Le Monastère ble oppløst under Den franske revolusjon, ble størstedelen av hennes relikvier reddet, og de ble fordelt mellom forskjellige kirker i området, også til sognekirken i Le Monastère, men den største delen ligger i karmelittklosteret i Rodez. Ikke langt fra hennes grotte i skogen nær Rodelle er det en kilde, hvor vannet skal hjelpe mot øyelidelser.

Tarsicias minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er 15. januar:

In Pago Ruthenénsi item in Gállia, sanctæ Tarsíciæ, vírginis et mártyris,

I regionen Rodez [også] i Gallia, den hellige Tarsicia, jomfru og martyr.

14. januar nevnes også som minnedag. Tarsicia og broren Ferreolus var blant de mange medlemmene av det merovingiske kongehuset som Kirken oppmuntret til venerasjon av etter deres død. Hun æres av benediktinerne, ettersom hennes levninger lenge hvilte i et av ordenens klostre.

Kilder: Benedictines, Bunson, MR2004, KIR, CSO, CatholicSaints.Info, Infocatho, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, nominis.cef.fr, zeno.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 19. januar 2016