Den hellige Taurinus av Évreux (~350-~413)

Skytshelgen for bispedømmet Évreux

Den hellige Taurinus (fr: Taurin; it: Taurino) ble født rundt 350, ifølge tradisjonen i Roma i Italia. Hans far het Tarquinius og var hedning, mens hans mor Eustycia (Eusticie, Euticia) var en from og ivrig kristen. Etter å ha evangelisert regionen Mediolanum, navnet på den romerske byen som skulle bli Évreux., ble han rundt 385 den første biskop av Évreux (Ebroicae) i Gallia Lugdunensis (412-13), nå i departementet Eure i regionen Haute-Normandie i Frankrike (fra 2016: regionen Normandie). Navnet er avledet av navnet på den galliske stammen Eburovices. Taurinus evangeliserte regionen og døde som martyr.

Den eneste skriftlige kilden vi har om hans liv, er en hovedsakelig legendarisk biografi. Den er kjent gjennom et manuskript fra 900-tallet som baserer seg på en tekst fra 800-tallet. Det legendariske vita ble skrevet av en munk ved navn Deodatus, som angivelig var Taurinus’ disippel. Deodatus la til detaljer i henhold til standardhagiografiene på den tiden og blandet sannferdige kilder med fantastiske historier.

Biografien forteller at en engel viste seg for Taurinus’ mor i Roma for å annonsere at hennes sønn ville ha en stor fremtid. Hans gudfar var den hellige pave Klemens I (88-97), som betrodde Taurinus til den hellige Dionysius Areopagitten, feilaktig identifisert som den hellige Dionysius (d. ca 258), første biskop av Paris, som vigslet ham til biskop av Évreux. Dionysius ble betraktet som en av de første disiplene av apostelfyrsten Paulus. Slik sørget legenden for at det var en «apostolisk suksesjon» fra Paulus direkte til biskopene av Évreux. Dette avvises nå av alle forskere. Historien gir ham også som bror Géry av Cambrai, som døde rundt 619-626.

Franskmennene ynder jo å kalle sitt land for «Kirkens eldste datter» (la fille aînée de l'Église), og det oppsto tidlig behov for å pynte litt på historiene for å flytte kristningen av Frankrike til apostlenes tid. Mange av de tidligste franske helgenene ble utstyrt med biografier som flyttet dem flere århundrer frem i tid og identifiserte dem med skikkelser som var nevnt i Bibelen eller som en av de 72 disiplene. Mange middelalderske tradisjoner sa at Jesu disipler og venner besøkte Gallia personlig og døde der. Disse tradisjonene kombinerte fromhet med lokale følelser og ga muligheter for valfarter til stedene hvor disse relikviene angivelig var skrinlagt. Legendene ser ut til å ha blitt utviklet på 1000-tallet.

Legenden forteller videre at Taurinus møtte en demon i Évreux som tok tre skikkelser: som en løve, som en bjørn og som en bøffel. Disse metamorfosene representerte enten ulike dødssynder eller den offisielle romerske religionen (løve), kulten for Diana (bjørn) og den lokale agrarbaserte religionen (bøffel). Ifølge den engelske kronikøren Orderic Vitalis (1075-ca 1142) i hans Historia Ecclesiastica, utviste Taurinus demonen som bodde i Diana-statuen i det lokale tempelet, en liten, mørk og skjeggete skapning. Etter å ha blitt beseiret, forlot demonen statuen. og da den adlød hans ordre om å knuse sine egne avgudsbilder, ble den ikke kastet i avgrunnen, men ble i stedet straffet ved å bli værende på det stedet hvor den hadde hersket, mens han så de menneskene den hadde plaget bli frelst. For Taurinus gjorde det lokale hedenske tempelet om til en kirke som han viet til Jomfru Maria. Orderic skriver at demonen var kjent blant lokalbefolkningen som Gobelinus, og den fortsatte å hjemsøke Évreux og viste seg i ulike skikkelser, men den skadet ikke noen.

En rekke mirakler var assosiert med Taurinus. To prester for gudinnen, Cambise og Zara, hadde forsøkt å hindre Taurinus å gå inn i tempelet, men de ble helt urørlige etter at biskopen hadde gjort korsets tegn. Da ba de om å bli omvendt til kristendommen. Taurinus brakte også en Marinus tilbake til livet, sønnen av den lokale prefekten, som hadde falt ned i et hull og slått seg i hjel. Etter en kort bønn vekket Taurinus den unge mannen opp igjen. Straks ba Marinus om dåpen for seg selv og sitt følge, samt 1200 andre mennesker. Taurinus’ legende erklærer at han vekket jenta Eufrasia opp fra de døde etter en brann. Etterpå var det ingen merker fra brannen på henne. Dette miraklet førte til at 120 omvendte seg.

Taurinus døde rundt 413 i Évreux, ifølge tradisjonen som martyr, men ingen detaljer om hans martyrium er kjent. Legenden sier at han ble angitt til prefekten Licinius, som fikk tatt ham til fange. Da han for domstolen  fryktløs bekjente Jesu Kristi navn, ble dommeren rasende og ga ordre om at han skulle slås kraftig. Men bødlenes armer stivnet, og da prefektens hustru Leonilla så dette, omvendte hun seg. Det endte med at han ikke led martyrdøden. Han skal ha lidd en naturlig død i kirken etter at han hadde feiret messen, og det skal ha skjedd til sang av engler. Etter hans død sendte den hellige pave Damasus I (366-84) den hellige Maximus av Évreux (d. ca 384) for å fortsette Taurinus’ arbeid. Det betyr at enten er dødsåret 413 feil, eller så ble det en lang sedisvakans i Évreux etter Taurinus’ død.

Taurinus’ minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er 11. august:

Ebróicis in Gállia, sancti Tauríni, qui primus epíscopus huius civitátis cólitur.

I Évreux i Gallia [nå i Frankrike], den hellige Taurinus, som æres som den første biskopen i denne byen.

I Évreux feires gjenfinningen av hans relikvier den 5. september. Biskop Landulf av Évreux (fr: Laudulphe) skrinla Taurinus’ relikvier rundt år 600 og bygde en trekirke i Évreux til ære for ham og for å oppbevare hans relikvier. Et kloster viet til Taurinus (Saint-Taurin) ble bygd ved kirken. Det ble restaurert på 900-tallet etter initiativ fra hertug Richard I av Normandie (942-96). Taurinus’ relikvier ble overført til ulike steder. I 892 overførte biskop Sebarius (Sébar) (870-93) noen av hans relikvier til kirken Saint-Pierre i Lezoux (Castrum Laudosum) i Puy-de-Dôme. Noen av disse relikviene fra Lezoux ble senere brakt til klosteret i Cluny. Resten av relikviene ble overført fra Évreux til Gigny i Jura (Coenobium Gigniacense), og deres nærvær der er attestert fra 1100-tallet. Andre relikvier ble oppbevart i kirken i Pézy før de i 1024 ble overført til katedralen i Chartres.

Klosteret Saint-Taurin ble i 1035 plassert under jurisdiksjon av klosteret Fécamp, og derfor ble en del av Taurinus’ relikvier i 1058 sendt til Fécamp, som ble til et senter for Taurinus’ blomstrende kult. Fra midten av 1200-tallet flyttet kulten seg imidlertid igjen tilbake til Saint-Taurin, som nå var blitt et selvstendig kloster igjen. Munkene i Saint-Taurin hevdet at de eide en del av den helliges relikvier. I 1247 fikk abbeden av Saint-Taurin, Gislebert av Saint-Martin, bygd et relikvar for å huse de gjenværende relikviene.

I dag finnes statuer av Taurinus i kirkene i Beaumont-le-Roger og Faverolles-la-Campagne, men hans kult er ganske beskjeden utenfor kirken med hans navn i Évreux. Det finnes også en fremstilling av Taurinus i legendariet i Cîteaux fra 8. august til 11. november. Det er bevart i biblioteket i Dijon. I kirken i Évreux kan man fortsatt se det severdige relikvieskrinet i gull fra 1200-tallet med relikviene av bispedømmets grunnlegger.

Skrinet ble bestilt av Gislebert av Saint-Martin, abbed av Saint-Taurin, som tiltrådte i 1247. Han fikk det laget av parisiske gullsmeder som arbeidet i de kongelige verksteder. Det er utformet som en rektangulær kirke med saltak og et sentralt tårn. I 1793 var skrinet i sognekirken og unnslapp rekvisisjonen av edle metaller. Det befant seg i domkirken før det i 1830 ble brakt til Saint-Taurin, som var blitt en sognekirke. Skrinet ble restaurert i 1924 og 1959, men fortsatt er alt som det ble utformet. Det pleide å stå i kapellet i nordre tverrskip i kirken Saint-Taurin i Évreux, men det er for tiden på Musée d’Art, d’Histoire et d’Archéologie i Évreux.

Kilder: Benedictines, Bunson, Schauber/Schindler, MR2014, CSO, CatholicSaints.Info, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, fr.wikipedia.org, nominis.cef.fr, zeno.org, forum-orthodoxe.com, hagiopedia.blogspot.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 16. juli 2006 – Oppdatert: 19. september 2016